Første stopp på Fru Frisvolds dannelsesreise med fru Lande som sjåfør og åndelig støttekontakt var Prøysenland, eller nærmere bestemt Prøysenstua på Rudshøgda.
Humøret sank jo aldri så lite grann da vi fikk vite at den gamle husmannsplassen hvor den folkekjære dikteren ble født og vokste opp dessverre ikke hadde åpnet for sesongen. Men denne Bolla Pinnsvinfiguren i "legemsstor" størrelse klar til å klemmes fikk i hvert fall undertegnedes humør til å stige igjen. (Dessverre finnes ikke den melankolske sangen om Bolla Pinnsvin som går til skolen på Youtube).
Her står mitt forventningsfulle reisefølge foran skiltet til Solvang kafe men dessverre var heller ikke kafeen åpen. Men jeg kan trygt anbefale veikroen et steinkast unna. Trass i et noe typisk norsk vei-kro-ytre og ditto interiør var det et trivelig sted og hyggelig betjening og de lokale svelene (!) var utmerkede. Nå følte vi oss styrket til å ta en tur til Prøysensstua - åpent eller ikke-
men først måtte vi jo beundre den flotte Alf Prøysenstatuen av Sivert Donali.
Her er det lille huset Prøysen fikk bygget til foreldrene i 1955. Det er bygget av to Moelvenbrakker og var varmere enn den kalde stua.
Her har vi Prøysenstua, med skigarder og alt tilhørende
og her inngangen. Ikke akkurat så prangende.
Så gikk vi rundt i den trivelige hagen
hvor epletrærne
og forglemmegei sto i full blomstring. Man virkelig føler at Prøysens ånd svever over stedet.
Fra hagen kunne vi akkurat som Prøysen se over til gårdene hvor storbøndene bodde, og da kan det jo passe fint å spille denne sangen.
Og selvfølgelig må vi ta med et bilde av Præstvægen, før vi forlater Prøysens rike på veg mot neste post på fruernes dannelsesreise udi litteraturens verden. Hvilke litterære personligheters hus og hager besøker vi neste gang? Følg med, følg med!
PS 1 : I tilfelle spenninga blir for uutholdelig, kan jeg i hvert fall røpe at denne reisen er kjemisk fri for både Solstader og Snåsamenn selv om begge besøkte en viss litterær begivenhet i det samme distriktet da vi var der.
PS 2 : Nei, jeg er ikke sikker på om det var epletrær som blomstret i Prøysens hage. Jeg er jo tross alt ikke hagebruker heller da.
Himmelørnen av Gill Lewis er skrevet av en forfatter som har mye på hjertet. Handlinga er fra en liten bygd i Skottland, bokas forteller er Callum 11 år, som kommer fra en trygg og god familie. Han blir kjent med Iona, som ikke har det så lett. Sentralt i handlinga er en fiskeørn som kalles Iris, og vi lærer mye om denne fugleartens liv og psyke og via avansert teknologi følger vi Iris ferd gjennom kontinentene. Det er med andre ord mye naturglede som formidles. Vil hun komme tilbake igjen til våren i god behold? Callum kommer – på sin jakt etter fiskeørnen som han nær sagt selvfølgelig mister kontakten med i en periode – i kontakt med en gambisk ( hvis jeg ikke husker helt feil) jente via mail. Det viser seg at hun trenger en operasjon for ikke å risikere å måtte amputere beina og hele landsbyen trår til for å skaffe penger, dette på initiativ fra Callum og kameratene hans. Dette kan jo gi assosiasjoner til noen av bøkene til Anne-Cath Vestly. KAN det bli litt mye av det gode, kanskje? Men pokker heller, noen ganger må da unga få lov til å ha troen på at verden er god!
Her har jeg hentet et bilde av en fiskeørn fra internett, en truet dyreart i dag, noe som det også formidles i boka.
Callum og kompisene hans er noen skikkelig tøffe gutter, antakelig bevisst fra forfatteren side med det håp om også å få gutta til å lese boka.
Og så litt musikk. I begravelsen til ... eller det burde jeg vel strengt tatt ikke røpe... synger menigheten All Things Bright and beautiful, så da måtte jeg jo som vanlig sjekke med YouTube. Der finnes den i utallige versjoner men jeg falt litt for denne selv om sangen her blir framført et godt stykke fra det skotske bondelandet.
MOR HVOR ER DU? Mens Gill Lewis med Himmelørn først og fremst retter seg til barneleseren vil Søsteren min på peishylla av Annabel Pitcher ha større appell også til den vokse leseren. Hovedpersonen i denne boka er også en gutt, 10 år gamle Jamie. Også dette er en jeg-fortelling, og jeg synes virkelig at denne forfatteren har greid å framstille en svært troverdig og samtidig meget spesiell 10 - åring med en sterk personlighet. I denne boka – som vel sant å sies er noen hakk bedre litterært – i den grad man MÅ sammenlikne hele tida – er det savn og foreldres svik som er tema. Og søskenkjærlighet.
Mens det som regel er faren som sviker i barne- og ungdomslitteraturen er det i denne boka moren. Jamie har eller rettere sagt hadde to eldre tvillingsøstre, men den ene døde i et attentat hvor muslimske fundamentalister sto bak, levningene ble delt mellom foreldrene, moren forlot familien etter attentatet, faren har alkoholproblemer, dette på grunn av tragedien med datteren, og strever med å bearbeide sorgen og komme seg videre. Storesøstra må trå til og tar ansvar for Jamie. Faren hater muslimer og når den venneløse Jamie endelig får en venninne som er muslim blir det problemer. Trass i mye trist og leit (og noen ganger blir det VIRKELIG trist, uten å røpe for mye) - dette kunne jo ha blitt en temmelig tragisk affære - har boka en humoristisk eller skal vi si sorgmunter tone. Og Jamie er virkelig en artig kar!
Ellers spiser Jamie og søstra et produkt som kalles Cocopops, neppe særlig sunt, men slik ser det altså ut. (Egentlig av de perifere ting i handlinga men jeg ble jo litt nysgjerrig. Dessuten gjør det seg med litt bilder. )
Mens Himmelørnen har en happy ending, har Søsteren min på peishylla en mer forsiktig optimistisk slutt. Jeg ser at forlaget har satt alderen 12 – 16 på denne boka, men det spørs vel om ungdom vil lese en bok hvor hovedpersonen er så mye yngre.
Verken Gill Lewis eller Annabel Pitcher ser ut til å ha blitt oversatt til norsk før, og det er bare å håpe på mer.
I serien musikk-jeg-elsket-å-hate-da-jeg-var-ung-men-herregud-er-det-så-ille-da-eller-har-virkelig-demensen-endelig-begynt-å-gjøre-seg-gjeldende har turen kommet til The Bee Gees. Vi bare MÅ ta denne låta men vent litt... først bør jeg vel stenge døra for å forhindre hjerteinfarkt i de umiddelbare omgivelser ha ha ha!
Men vi tar vel nok en sang når vi er så godt i gang!
Jo da, man kan vel si hva man vil om denne gruppa men de var noen støvere til å lage låter for andre. Hvilket demonstreres her av one of the best gjennom tidene!
I boka Tonje Glimmerdal av Maria Parr er det som kjent mange referanser til klassikeren Heidi av Johanna Spyri og antakelig er det derfor Samlaget nå gir ut Halldis Moren Vesaas oversettelse på nytt – noe tilrettelagt dagens nynorsknormer. (Nyutgivelsen er som seg hør og bør ”blurbet” av den tidligere omtalte litterære person. ) For å blåse litt liv i min serie Erdetnåvirkelignødvendigågiutdenneklassikerenpånyttkandenforfaenikkefåhvileifred har jeg sett litt ( med vekt på litt) på
Halldis Moren Vesaas (nå reviderte) oversettelsen og to til.
Den andre er Wenche Norberg Schuls oversettelse hos N.W.Damm & Sønn (noen år før Damm ble slått sammen med Cappelen ha ha de skulle bare ha visst) og det er den jeg husker fra min barndom. Så derfor er det denne utgaven jeg har lest på nytt igjen nå, av – sikkert helt forståelige - nostalgiske årsaker. ( Ååå som jeg elsket den boka!) Det eksemplaret jeg sitter med - velvillig utlånt fra Barnebokinstituttet - er fra 1953. Altså det året jeg ble født.
Ellers ser det ut som at det er Trond Winjes oversettelse som ruler i dag. (Aschehoug og Bokklubben)
(Forøvrig er jo Heidi oversatt til norsk et utall ganger før. I følge instituttets katalog ser det ut som at boka er oversatt første gang i 1882 av Emma og Augusta Hagerup. Ikke dårlig siden originalen kom ut året før, i1881. Kan jo også ta med at forlaget Ansgar har fått kloa i dette verket, ikke så underlig kanskje siden boka har en del religiøse overtoner. (Her er oversetteren Ingrid Lang. Normalt er ikke Ansgars utgivelser de beste men for alt jeg veit kan fr. Langs Heidi-oversettelser være glimrende!) Konstaterer også at Gyldendal har innlemmet boka i serien Gyldendals klassiske barnebøker, med Anton Esperøs oversettelse. Men nå får det være nok oppramsing. Jeg kan da ikke sitte her hele dagen.)
Her har vi omslaget fra min barndoms Heidi. I bakgrunnen de sveitsiske alper, og Heidi selv i en påfallende moderne rød kjole med armen kledelig lagt rundt halsen på en geitebukk. Vi ser også landsbyen med kirken og alt tilhørende.
Og her har en liten biblioteklåner følt seg fristet til å forskjønne Vincent O. Cohens illustrasjoner med litt fargelegging. Vi ser Tanten og Heidi på vei oppover fjellstien i det første kapittelet.
Det er sikkert ikke enkelt å oversette fra tysk til flytende norsk, og jeg konstaterer at Winje, Moren Vesaas og Norberg Schuls har valgt litt ulike løsninger, og delt opp setningene litt forskjellig.
Winje kaller bestefaren Onkel Heia, min barndoms Heidi heter han farfar, og Moren Vesaas kaller den gamle grinebiteren som ... ja selv dere som ikke har lest boka kan jo tenke dere hvor dypt akkurat DET stikker ... for bestefar. Hos Moren Vesaas er den lille landsbyen Maienfeld idyllisk, hos Winje hyggelig og i min barndoms utgave er Mayenfel (her stavet med y) koselig. La oss sjekke om denne landsbyen finnes i virkeligheten, selv om ikke dette har NOEN betyding for boka. Å jo da, og innbyggerne har forstått å gjøre det maksimale ut av sitt ”litterære” bysbarn. Men Heidi skulle lengre oppover fjellet og både Norberg Schuls og Winje er opptatt av krydderdufter mens det i Vesaas oversettelse er ”tettvaksne lauvholt som står og angar”. (Kanskje hun har vært opptatt av å legge oversettelsen opp til norske forhold og i den norske fjellheimen er det vel ikke akkurat krydderurter som dominerer).
Men nå tror jeg heller at jeg overlater til forskerne å gå inn på oversettelser og adaptasjoner og dess like men kan bare nevne at det stakkars 5 år gamle barnet som altså blir fulgt av sin tante til sin nye tilværelse er kledd med alt hun har av klær i sommervarmen. Hos Winje har hun ”to – om ikke tre – ” kjoler utenpå hverandre og deretter et stort rødt bomullstørkle surret flere ganger rundt seg. På føttene har hun tunge jernbeslåtte fjellstøvler. Moren Vesaas synes det holder med tunge fjellstøvler om de ikke også skal være jernbeslåtte. Derimot er hun i denne oversettelsen forsynt med et stort rødt strikkesjal. Også hos Norberg Sculs er støvlene både tykke og jernbeslåtte men her har bomullstørklet hun har rundt sine to-tre kjoler blitt rutete uten at fargen er oppgitt. (Oversetteren kan da ikke ha trodd at det tyske ordet ”rot” – hvordan det nå er bøyd i originalen – betyr rutete? ) Kan kanskje legge til at Damm og sønns utgave fra 1953 også inneholder del 2 i serien; ”Heidi får bruk for det hun har lært”, en litt kortere bok.
La oss også se litt på denne filmen fra 1937 med den den gangen avsindig populære barneskuespilleren Shirley Temple i hovedrollen. Handlinga er fra Schweitz, sikkert ganske eksotisk for amerikanerne den gangen og muligens fremdeles for alt jeg veit og det har Hollywood gjort det maksimale ut av. Kanskje ikke så underlig at filmselskapet har følt seg fristet til å legge inn litt jodling i filmversjonen. Heidi blir stanget i baken av en staut geitebukk, og vi kan vel heller ikke unngå å legge merke til den store kniven som bestefaren kvesser- altså mens han fremdeles er en bisk herremann som ikke ser særlig lyst på denne unge inntrengeren i tilværelsen. Boka har ikke så mye ytre handling så den stakkars manusforfatteren har nok følt seg mer enn fristet til å legge inn litt ekstra action! Ser ellers ut som at mesteparten av filmen er lagt ut på youtube.
Tilbake til boka. HAR enda en nyutgivelse berettigelse? Hva KAN denne klassikeren gi barn av i dag?
Boka har varme og den – må man vel kunne si - svært så bråmodne 5-åringen ( 6-åring i filmen) er en livlig og godhjertet jente som sikkert mange (jenter?) kan like å identifisere seg med. (Mens andre vil muligens hate henne på grunn av hennes grensesløse godhet og prektighet.)
Boka har en særdeles trygg grunntone hvor godheten seirer. Bestefarens utvikling fra en folkesky eksentriker til en respektert og godt likt person - under Heidis påvirkning - som et eksempel.
Dessuten – slik jeg husker fra min egen barndom – trakk det jo ikke akkurat ned at jentungen hadde naturlige krøller, en gave de fleste av oss bare kunne drømme om.
Boka formidler stor naturglede og kjærlighet spesielt til fjellet.
Etter ett år i fjellheimen kommer tanta og henter Heidi igjen, for at hun skal bo hos en (rik) familie i Frankfurt. Skildringa av Heidis hjemlengsel er ganske gripende og vil nok fenge mange. (Kommer hun tilbake til bestefaren igjen? Gjett tre ganger. )
I oppfølgeren ”Heidi får bruk for det hun har lært” kommer en lam jente, Klara, som Heidi altså bodde hos i byen, på besøk, og blir ved hjelp av bestefaren og antakelig et mirakel mer eller mindre frisk. Slike historier har jo også appell til de mest sentimentale av oss.
Man KAN kanskje innvende at de rike i boka får litt mye rollen som velgjørere overfor de mindre bemidlede, Klaras farmor hjelper for eksempel Geitepeters blinde og syke bestemor, men nå må vi jo huske hvilken tid den er skrevet i.
Det er litt fristende å sammenlikne naturbarnet Heidi med naturbarnet Dickon i Den hemmelige hagen (som er en bedre bok når sant skal sies) av Frances Hodgson Burnett. Den boka kom ut 1909, altså noe seinere.
Og konklusjonen? Tjaaa... Under motto tar du den så tar du den så tåler vi vel en utgivelse til men nå kan det da også være nok for en stund.
I serien musikk-jeg-elsket-å-hate-da-jeg-var-ung-men-som-nå-er-til-å-holde-ut-muligens-fordi-jeg-begynner-å-bli-farlig-dement har vi i dag kommet til
"Et bittelite miniskjørt" av og med Dissie Tunes. (ADVARSEL: dette kan være sterk kost for følsomme sjeler!)
Nostalgifaktoren ligger i miniskjørtet. Jeg var med allerede første gang miniskjørt kom på moten, da var det swinging London og Mary Quant som gjaldt. Og jeg måtte sloss for hver cm. skjørtelengde – eller kanskje mer korrekt - mot. Det skjedde noe med moten den gangen, den var frigjørende og befriende. Siden kom jo hippietida og så blei skjørtene laaaange og da var jo det gæernt også. Ellers ser vi jo her at miniskjørt heller ikke i 60 – åra var noen ny oppfinnelse. Intet nytt under solen kan man kanskje si.
Kan vel legge til at denne sangen ble skrevet noen år før kvinnefrigjøringa tok fart i 70 – åra.
PS: regner med at fru Quant hadde snøftet foraktelig av denne sangen hun også!
Humøret sank jo aldri så lite grann da vi fikk vite at den gamle husmannsplassen hvor den folkekjære dikteren ble født og vokste opp dessverre ikke hadde åpnet for sesongen. Men denne Bolla Pinnsvinfiguren i "legemsstor" størrelse klar til å klemmes fikk i hvert fall undertegnedes humør til å stige igjen. (Dessverre finnes ikke den melankolske sangen om Bolla Pinnsvin som går til skolen på Youtube).
Her står mitt forventningsfulle reisefølge foran skiltet til Solvang kafe men dessverre var heller ikke kafeen åpen. Men jeg kan trygt anbefale veikroen et steinkast unna. Trass i et noe typisk norsk vei-kro-ytre og ditto interiør var det et trivelig sted og hyggelig betjening og de lokale svelene (!) var utmerkede. Nå følte vi oss styrket til å ta en tur til Prøysensstua - åpent eller ikke-
men først måtte vi jo beundre den flotte Alf Prøysenstatuen av Sivert Donali.
Her er det lille huset Prøysen fikk bygget til foreldrene i 1955. Det er bygget av to Moelvenbrakker og var varmere enn den kalde stua.
Her har vi Prøysenstua, med skigarder og alt tilhørende
og her inngangen. Ikke akkurat så prangende.
Så gikk vi rundt i den trivelige hagen
hvor epletrærne
og forglemmegei sto i full blomstring. Man virkelig føler at Prøysens ånd svever over stedet.
Fra hagen kunne vi akkurat som Prøysen se over til gårdene hvor storbøndene bodde, og da kan det jo passe fint å spille denne sangen. 
Og selvfølgelig må vi ta med et bilde av Præstvægen, før vi forlater Prøysens rike på veg mot neste post på fruernes dannelsesreise udi litteraturens verden. Hvilke litterære personligheters hus og hager besøker vi neste gang? Følg med, følg med!
