fredag, mai 27, 2011

All Things Bright and beautiful

Himmelørnen av Gill Lewis er skrevet av en forfatter som har mye på hjertet. Handlinga er fra en liten bygd i Skottland, bokas forteller er Callum 11 år, som kommer fra en trygg og god familie. Han blir kjent med Iona, som ikke har det så lett. Sentralt i handlinga er en fiskeørn som kalles Iris, og vi lærer mye om denne fugleartens liv og psyke og via avansert teknologi følger vi Iris ferd gjennom kontinentene. Det er med andre ord mye naturglede som formidles. Vil hun komme tilbake igjen til våren i god behold? Callum kommer – på sin jakt etter fiskeørnen som han nær sagt selvfølgelig mister kontakten med i en periode – i kontakt med en gambisk ( hvis jeg ikke husker helt feil) jente via mail. Det viser seg at hun trenger en operasjon for ikke å risikere å måtte amputere beina og hele landsbyen trår til for å skaffe penger, dette på initiativ fra Callum og kameratene hans. Dette kan jo gi assosiasjoner til noen av bøkene til Anne-Cath Vestly. KAN det bli litt mye av det gode, kanskje? Men pokker heller, noen ganger må da unga få lov til å ha troen på at verden er god!

Her har jeg hentet et bilde av en fiskeørn fra internett, en truet dyreart i dag, noe som det også formidles i boka.

Callum og kompisene hans er noen skikkelig tøffe gutter, antakelig bevisst fra forfatteren side med det håp om også å få gutta til å lese boka.

Og så litt musikk. I begravelsen til ... eller det burde jeg vel strengt tatt ikke røpe... synger menigheten All Things Bright and beautiful, så da måtte jeg jo som vanlig sjekke med YouTube. Der finnes den i utallige versjoner men jeg falt litt for denne selv om sangen her blir framført et godt stykke fra det skotske bondelandet.

MOR HVOR ER DU?
Mens Gill Lewis med Himmelørn først og fremst retter seg til barneleseren vil Søsteren min på peishylla av Annabel Pitcher ha større appell også til den vokse leseren. Hovedpersonen i denne boka er også en gutt, 10 år gamle Jamie. Også dette er en jeg-fortelling, og jeg synes virkelig at denne forfatteren har greid å framstille en svært troverdig og samtidig meget spesiell 10 - åring med en sterk personlighet. I denne boka – som vel sant å sies er noen hakk bedre litterært – i den grad man MÅ sammenlikne hele tida – er det savn og foreldres svik som er tema. Og søskenkjærlighet.

Mens det som regel er faren som sviker i barne- og ungdomslitteraturen er det i denne boka moren. Jamie har eller rettere sagt hadde to eldre tvillingsøstre, men den ene døde i et attentat hvor muslimske fundamentalister sto bak, levningene ble delt mellom foreldrene, moren forlot familien etter attentatet, faren har alkoholproblemer, dette på grunn av tragedien med datteren, og strever med å bearbeide sorgen og komme seg videre. Storesøstra må trå til og tar ansvar for Jamie. Faren hater muslimer og når den venneløse Jamie endelig får en venninne som er muslim blir det problemer. Trass i mye trist og leit (og noen ganger blir det VIRKELIG trist, uten å røpe for mye) - dette kunne jo ha blitt en temmelig tragisk affære - har boka en humoristisk eller skal vi si sorgmunter tone. Og Jamie er virkelig en artig kar!


Ellers spiser Jamie og søstra et produkt som kalles Cocopops, neppe særlig sunt,
men slik ser det altså ut. (Egentlig av de perifere ting i handlinga men jeg ble jo litt nysgjerrig. Dessuten gjør det seg med litt bilder. )

Mens Himmelørnen har en happy ending, har Søsteren min på peishylla en mer forsiktig optimistisk slutt. Jeg ser at forlaget har satt alderen 12 – 16 på denne boka, men det spørs vel om ungdom vil lese en bok hvor hovedpersonen er så mye yngre.

Verken Gill Lewis eller Annabel Pitcher ser ut til å ha blitt oversatt til norsk før, og det er bare å håpe på mer.

2 kommentarer:

Synne sa...

Jeg likte ikke Søsteren min på peishylla av en eller annen grunn. Mulig at personene, spesielt faren, ble litt for ekstreme. Det er klart at det å miste et barn i ei terrorhandling er forferdelig, men et sånt muslimhat? Og hvorfor var det han som fikk barna, egentlig?

elis lesebabbel sa...

Hei Synne! Takk for kommentar! Fordi moren ikke ville ha barna. I motsetning til hva sønnen innbilte seg var hun helt uinteressert/ orket dem ikke men faren tok ansvar - så godt (eller så dårlig) han kunne. Selv om reaksjonen hos faren etter de fleste fornuftige menneskers forstand var usaklig så tror jeg det er mulig at noen kan reagere slik.