NÅ er det jul igjen

og nå er det JUL igjen
og nå er det jul IGJEN oh YEAH!

Siste om barne- og ungdomsbøker for i år

Først enda en biografi. 2009 må virkelig være det store biografiåret i norsk barne- og ungdomslitteratur og nå har også jeg lest denne boka av Kjell Magne Bondevik som Steffen Sørum laget slik leven av tidligere i år. Eller – det var vel ikke boka i seg selv- men det faktum at akkurat denne boka skulle få slik oppmerksomhet i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur, bare fordi det var en kjent person som var forfatteren. Selvfølgelig hadde Sørum et poeng men for min del forsvant nå den mulige indignasjonen jeg burde ha følt (KAN man forresten FØLE en indignasjon??) helt i forhold til den store LETTELSEN over at det bare dreide seg om en biografi, og ikke noe skjønnlitterært fra den tidligere statsministeren og KrF-politikerens hånd. Og det er vel heller ikke helt unaturlig at akkurat Bondevik skriver om Aung San Suu Kyi.

Siden er jo boka blitt slaktet både her og der for et særdeles dårlig språk, så egentlig hadde jeg tenkt å ”drite” i hele boka, unnskyld uttrykket, men SÅ oppdaget jeg jo at boka var gitt ut med støtte av Leser søker bok, så da syntes jeg at jeg måtte gi boka en sjanse. Mulig forfatteren behersker politiske selvbiografier men lettlestbøker bør han holde seg langt unna! Boka har flere trykkfeil, også stavefeil, og språket er så slett og flatt at det er en gru! At noen trenger lettleste bøker behøver som kjent ikke bety at de er mindre begavet. Jeg regner med at Leser søker bok! ikke har gitt støtte på grunnlag av hele det ENDELIGE manuset, det er jo ikke de som skal være forlagskonsulenter, men dette var slett arbeide Kagge! KAN det rett og slett være slik at enkelte forlag ser på Leser søker bok! som en mulig pengesekk - som en erstatning for Innkjøpsordningen?

Da er jo Arne Berggren mer språkvirtuos, Konfirmanten er den 5. boka i serien om Aldo Monrad, og den første siden 1999 men kanskje han burde ha gitt seg da. Aldo Monrad var jo en gang en artig fyr, men nå blir han mer og mer lik tegneseriefiguren sin i Aftenposten. Den synes jeg blir ganske anstrengt, men da skal det i retteferdighetens navn sies at sammenlignet med serien ”Perler for svin” faller jo det meste igjennom.

Ved noen tidligere anledninger har jeg vært inne på at det å skrive troverdige jeg - fortellinger i ungdomsbøker kan ha noen fallgruver, og her skytes det langt over mål. Slik som i denne boka kan i hvert fall ikke en 15-åring uttrykke seg, her skinner den voksne forfatteren alt for mye igjennom! Dette tror jeg ikke et sekund på.

Kan jo til slutt ta med at jeg også har lest en Den usynlige av den svenske forfatteren Lise Indahl. Hovedpersonen er den 12 år gamle Elvira som motvillig har flyttet fra Stockholm til et mindre sted . Og jo, man KAN jo få assosiasjoner til for eksempel Agnes Cecilia av Maria Gripe, men å sammenlikne med DENNE forfatteren er tross alt å trekke det litt langt. Men intrigen er god, ER det noe overnaturlig på gang eller har alt sin naturlige forklaring?

Og dermed tar jeg en pause fra barne- og ungdomslitteraturen, juleferie kalles det, og skal nå tilbringe litt tid i den jødiske ghettoen i Lódz under 2 verdenskrig. Ikke særlig muntert kanskje, men som alle veit: selv om livet er begredelig er det skrevet mange gode bøker om det.

PS: Aftenposten, som mangeårig abonnent: ER det for mye forlangt å få tilbake den utvida utgaven av Perler for svin i søndagsutgaven igjen? (Sikkert) på vegne av flere!

EDIT 19 januar: Ad Kjell Magne Bondeviks bok: det er kommet meg for øret at det er Leser søker bok som har kontaktet forlaget for å få dem til å skrive noen biografier med en enkelt språk. Et prisverdig tiltak men dessverre ikke så vellykket med hensyn til nevnte bok.

Og så en protestvise

Denne sangen ble skrevet av Pete Seeger og da er det vel rett og rimelig at vi starter med hans framføring. De første som spilte den inn var the Weavers og den kan vi jo også høre på. KAN vi unngå Peter, Paul og Mary? I folkeopplysningens navn, vi kan nok ikke det så her kommer denne engang så populære folk gruppa. Og her Trini Lopez med en riktig så svingende versjon! Den legendariske chilenske protestsangeren Victor Jara har også spilt den inn, og egentlig er det ingen grunn til å ikke ta med den heller. Og jammen har ikke den franske sangeren Claude François også sunget den inn. Den franske teksten er Si J'Avais Un Marteau, ja hva ellers? Og når vi nå er så godt i gang, kanskje vi skulle ta en snartur til Italia også. Den ikke lenger fullt så kjente italienske sangerinnen Rita Pavone stemmer her i med ”Datemi un martello”. Riktig nok er det politiske aspektet noe nedtonet her men ganske spenstige saker! For å tilføre denne bloggen litt hardt tiltrengt glamour slipper vi nå til Debbie Reynolds med en ganske så sexy framføring, her både med dansere og mannskor! Typisk for tiden har sangerinnen oppsatt bleket hår, rosa kjole med paljetter og stor skjørtevidde. Og selvfølgelig matchende sko.

Ingen dårlig framføring dette, men regner med at soulfantaster vil holde en knapp på Aretha Franklin.

• Og så Ladies and Gentlemen!
• Last but not least!
• The Five Blind Boys Of Alabama!!!!

Og dermed får denne fantastiske gruppa også æren av å avslutte Louis Braille-året!

Dette blir det siste innslaget i min serie ”Høyepunkter fra mitt umusikalske surrehue” for i år. Jeg takker alle som trofast har fulgt med i denne serien mandag etter mandag og sier vel møtt i 2010!

PS: Ja, jeg veit at det er en DRØSS med andre som også har spilt inn denne sangen, men kan jo ikke sitte her hele kvelden!

Havet stiger

1-2-tre er den første barneboka til Mette Karlsvik men hun har tidligere skrevet 3 voksenbøker. Handlinga er fra øya Snerken utenfor Kristiansund, og jeg mistenker at dette kanskje er et ”dekknavn” for øya Skorpa.

De som er med:

• Asta, ei svært handlekraftig jente, hovedpersonen,
• moren Und, alltid svært sliten og lar jentungen som regel klare seg selv, objektivt kan man vel snakke om omsorgssvikt,
• Astas venninner, Guro og Linnea, alle 10 – 11 år,
• Færg-Alf,
• Lamaen(!) Johnne, og
• Lene-Beib, eierinnen,
• Snikkaren,
• Og noen flere av øyas ikke særlig tallrike befolkning.

Jentene er opptatt av at havet stiger, kortreist og langreist mat, hvordan skal det gå med den globale oppvarminga, kort sagt miljøet og dette er bokas hovedtema. Andre temaer er ensomhet og kjærlighet. Språket er lekende og lett, og boka er trass i temaet optimistisk og slik bør det vel være når det er barn det skrives for. Uansett det endelige utfallet av visse klimaforhandlingene som nettopp har funnet sted i en hovedstad i et naboland nær oss. Boka har varme og viser at verden kan være et godt sted.

Et slags gjennomgangstema i boka er Mexico, tacoens hjemland og da fikk jo jeg assosiasjoner til denne takket være Team Antonsen overeksponerte sangen framført av en av Kristiansunds kanskje mest kjente innbyggere. (Finnes det egentlig noen andre kjente innbyggere i denne byen? Da bortsett fra denne karen.) Og for dem som har fått nok av ”Færra til Mexico” kan vi godt spille noe annet av Lynni Treekrem også (har det for resten ikke vært litt stille rundt henne i det siste?) for å vise hvilket talent vi egentlig har med å gjøre. (Skulle vel bli nok av våtmarker for Haugtussene å løpe rundt i i den nærmeste framtida nå, men akkurat det var egentlig ikke så morsomt!)

Om middeltemperaturen øker og havet stiger så kan det alltid bli verre, slik som i filmen 2012 som jeg så denne uka. Men ikke så vondt at det ikke er godt for noe, ett havarert ekteskap ble jo reddet (typisk for alle amerikanske katastrofefilmer, jeg skjønte jo DET med en gang, ha ha akkurat som om det var noe å skryte av, det ligger jo i sjangeren) og blir det riktig ille kan man jo putte de overlevende i gigantiske skip ala Noas Ark og bare vente noen år til elendigheta er over og slippe ut hele gjengen igjen. Til smektende bakgrunnsmusikk.

Og samtidig som jeg så denne filmen foregikk jo klimaforhandlingene i København og alle har jo fått med seg hvordan DET gikk...

En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:

• André og
• venninnen Pia, begge ca 13,
• Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
• Andrés foreldre,
• og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.

Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)