Spenn, spennendere, spennest

Så tre spenningsbøker for mellomtrinnet. Felles for dem er at alle er skrevet av skandinaviske forfattere, og alle er første bok i planlagte serier. (Serier serier serier: skal de ingen ende ta!)

Først Skoddfyrstens hevn av Lars Mæhle, som er akkurat passe spennende og småkoselig.

Vi møter Siri og Max, begge 12 år, hvorav den tøffeste er .... ha ha du har nok gjetta det alt ja ... Siri! (Kommer ikke på en eneste bok med to detektiver av motsatt kjønn der gutten er den tøffeste!) Max derimot er smart, omtenksom og tålmodig, hvorav de to siste er det man forbinder med kvinnelige dyder. (Ikke at DET er noe gæernt, tvert imot!)

Intrigen er grei, faktisk klarte selv jeg å tenke meg til hvem som var den egentlige skurken før h.... vedkommende ble avslørt på slutten. Noe av moralen er å ikke være forutinntatt, da den hovedmistenkte er stedets eneste rusmisbruker.

Man kan trygt si at handlinga er noe på sida av det helt realistiske. Ærlig talt, en lensmann kan da ikke være SÅ hjelpeløs og avhengig av to 12 – åringer som bokas Winston Indregård.

Persongalleriet er ganske artig, alle blir presentert med bilde og karakteristikk, miljøet er småby - med kart på første innsida av permen.

Boka er velutstyrt med fargeillustrasjoner og i det hele tatt en tiltalende sak. ( Dessuten har den en egen webside. ) Dette kan på mange måter minne om LasseMaja-bøkene av Martin Widmark og Jørn Lier Horst serie om Detektivbyrå nr 2, men Mæhles går kanskje litt høyere opp i alder. Snill krim på alle måter, ikke en gang den mest  hardbarkede personen i boka banner uten at det brukes spesielle tegn som %, $ etc.

Da er Nidstangen, første bok i serien PAX av de svenske forfatterne Åsa Larsson og Ingela Korsell betydelig røffere. Hovedpersonene, brødreparet Alrik og Viggo, er omtrent på samme alder som Siri og Max, men har en tøffere familebakgrunn. Moren er alkoholiker, og brødrene er nettopp flyttet i fosterhjem, nærmere bestemt i Mariefred.

Fosterforeldrene er varme og på guttas side, men på skolen er det en del utfordringer. Det viser seg snart at brødrene har visse evner, ganske beleilig kan man si siden stedet for tida er truet av onde krefter. Boka er et sammensurium av okkultisme, norrøn mytologi og annet vrøvl. Men ganske spennende.

Det blir en litt pussig blanding av grøss og hekserier på den ene siden, og på den andre en dose sårhet sett på bakgrunn av Alrik og Viggos triste oppvekst. For eksempel når disse egentlig ganske tøffe gutta konkurrerer om hvem som greier å spise berlinerboller uten å slikke vekk sukkeret av munnen, akkurat slik de gjorde en gang de var sammen med moren på Gröna Lund.

”Den dagen hadde moren det bra. Nesten hele dagen”.

Illustrasjonene er i sort hvitt i actionpreget tegneseriestil. Også denne boka er utstyrt med et kart på innsiden av omslaget, så dette ser ut til å være en trend kommet for å bli.

Til slutt De dødes by som er den første boka i serien Zombie City av den danske forfatteren Benni Bødker. I følge forlaget ”sitrende spenning for ferske lesere”. Også denne gjennomillustrert med skikkelig skumle tegninger. Og joda, du får det du forventer deg.

Vi møter Chris, helt alene i verden, etter den store katastofen. Alle er døde – eller nesten alle uten å røpe for mye her-  – og har altså blitt til zombier. Vi skal følge Chris heroiske kamp mot zombiene gjennom 3 bøker til. Dette er boka du kan bruke på klassebesøket i mellomtrinnet for guttersomikkeharåpnaenbokihelesittliv.

PS: La oss til slutt riste av oss hekserier, zombier og annen uhygge og snakke om ... berlinerboller. Med all sannsynlighet står det ”sockerbullar” i originalen. ( Altså Nidstangen.) Dette er ikke helt det samme som berlinerboller, som blir frityrstekt slik som smultringer, mens ”sockerbullar” blir stekt i ovn. Ellers er ikke forskjellene så store, da også den svenske varianten er dekket av sukker. (Med andre ord: et helt greit valg av oversetteren.)

Her helt vanlige berlinerboller, hvorav en delt slik at fyllet blir synlig.

Nærbilde av en "sockerbulle". Ikke lett å spise en slik uten å slikke seg om munnen, nei!

En litt annen variant av den samme. Riktig til å få munn i vann av mmmmm.

I Tyskland kalles berlinerboller for Berliner, eller Berliner Pfannkuchen, men hvem orker å si et så langt navn på et bakverk. Berlinerne selv nøyer seg med ”etternavnet, nemlig Pfannkuchen. Noen sier også Krapfen, men nå holder det kanskje med språklige finesser og varianter for i dag. Uansett har jeg ennå til gode å ha spist en riktig god Berlinerbolle.

Og vinnerne ble....

Departementets litteraturpriser er delt ut og alle ble glade og noen ble gladest og sjampiskorkene har nok en gang sprettet i været på diverse forlag, i hvert fall hos Gyldendal og Aschehoug. Grattis grattis alle som en.

NBIs big boss, Kristin Ørjasæter, ledet som vanlig evenementet med stødig hånd, og også denne gangen vant hun kampen mot uregjerlige mobiltelefoner.

Denne gangen var det statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag som delte ut prisene. Han sa det vanlige som forventes av situasjonen, om barnekonvensjonen, mangfold, leseglede, innkjøpsordningen, leseopplevselser og bla bla meg her og bla bla meg der. Derimot nevnte han – heller ikke uventa – ingenting om de kraftige bebudede kuttene hos Foreningen les.

Her et fotografi av den omtalte statssekretæren. Dessverre havnet herværende blogger litt bak i salen denne gangen. Note to self: møt opp litt før neste gang!

Stilmessig kom den – viser det seg – utdannede sangeren (!) godt i fra det. Han har ingen barn, så da slapp vi å høre hva han leser for unga sine slik forgjengerne har hatt tradisjon på å gjøre. Derimot kunne han fortelle forsamlinga om en bibliotekar på Ås bibliotek ved navn Åse Vormestad Hafstad – som hadde stor betydning for ham. (Hun anbefalte blant annet en bok som het Lukas Kasha av Lloyd Alexander, og det er jo slettes ingen dårlig bok.)

Denne gangen var det et særdeles entusiastisk publikum, sa man kan nesten snakke om Oscar- stemning. Bortsett fra kjolene, da. (Skal si tidene er blitt forandret siden salige Granheims dager, og bra er vel i grunnet det. )

Serveringa holdt den vanlige sodexo-kvaliteten, og børst så det også ut som det var nok av.

Så over til prisvinnerne som jo strengt tatt er det vesentligste ved dette evenementet, av noen kalt vårens vakreste eventyr.

Disse ble nominert til litteraturprisen:

1. Taran Bjørnstad : Krokodilletyven, Cappelen Damm
2. Nina Elisabeth Grøntvedt Supersommer…eller?, Aschehoug
3. Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Aschehoug

Og vinneren ble: TAAAARATTTTATAAAA: Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Ikke dårlig for en debutant. Sist gang en debutant vant litteraturprisen var i 2002. (Endre Lund Eriksen). Bokas hovedperson er – som kjent (?)- ferdig med videregående og begynner å studere, så dette er en bok i ytterkant av målgruppa, en Young Adult som det heter på engelsk. (Litt usikker på om vi har noen norsk parallell for dette begrepet.)

Billedbokprisen:

1. Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm
2. Mari Kanstad Johnsen Ballen, Gyldendal
3. Camilla Kuhn Samira og skjelettene, Cappelen Damm

Og vinneren ble: TAAAARATTTTATAAAA: Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm

Fagbokprisen:

1. Stein Erik Lunde (forf.) og Ragnar Aalbu (ill.) Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen, Gyldendal
2. Beate Muri Historien om 17. mai, Omnipax Illustrasjoner: Line Halsnes
3. Ellisiv Reppen Sjakk. Slik blir du helt konge, Cappelen Damm Illustratør: Flu Hartberg

Og vinneren ble : TAAAARATTTTATAAAA: Dra krakken bortåt glaset. Litt artig at denne fikk prisen, spesielt sett på bakgrunn av at den har fått litt varierende omtale.


Debutantprisen:

1. Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, Aschehoug
2. Ayse Koca Yoko Onur – et balleliv, Omnipax
3. Alexander Løken Trollskallen, Cappelen Damm

Og vinneren ble: TAAAARATTTTATAAAA: Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte. Også denne min favoritt!

Her alle de glade prisvinnerne. Ikke det beste bildet som ble tatt av dem, kanskje tvertimot.

Og resten kan dere lese på Barnebokinstituttets sider, som blant annet konstaterer at det er seks debutanter som ble nominert, og fire som vant pris. Derav flere utdannet på Barnebokinstituttets forfatterskole. ( I hvert fall ) ett unntak er Alexander Løken, og bra er jo det. Altså at det går an å skrive gode bøker uten å ha gjennomgått forfatterskoler. Uten at det er noe gæernt med disse.

PS: apropos bibliotekaren som kulturministeren .... unnskyld statssekretæren omtalte: jeg blei jo litt nysgjerrig, men har fått bekreftet av etterkommeren Alf Ramsfjell at hun var en gudbenådet formidler. Kred til de gode formidlerne – hva fanden hadde barne- og ungdomslitteraturen - om den får aldri så mange priser – vært uten dem! Og kred til statssekretærer som har vett til å fremheve dem med fullt navn. Vinje Borgundvaag: hvis du leser dette: du kan godt komme igjen neste år også, hvis ikke Sandberg kødder det til for dere en gang for alle- men – ikke ta det personlig – håper jo det blir slutt på den blåblå regjeringen i 2017.

PS 2: Da jeg googlet Åse Vormestad Hafstad fikk jeg ingen treff. Håper denne bloggposten kan ha gjort noe med denne mangelen på internettet.

PS 3: nå gjenstår det bare nominasjonene av Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. Disse skal bebudes av alle dager 1 april. 

PS 4: Av de mindre vesentlige ting, men hva med å gå til investering av noen partyklyper NBI? Skikkelig tungvindt å manøvrere vinglass OG tallerken.

Hipp hipp hurra!

Og så har det vært Kari Skjønsberg- dager igjen! Årets tema var På flukt, på vent, på eventyr? Om krig i barne- og ungdomslitteratur. Som vanlig et alldeles utmerket todagersseminar.

Og det beste av alt: denne gangen gikk Kari Skjønsbergs pris til fremme av forskning om barne- og ungdomslitteratur til ingen ringere enn Anne Kristin Lande! Hvem veit mer om barne- og ungdomslitteratur enn Anne Kristin! Hva hadde norsk barne- og ungdomslitteraturforskning vært uten henne!

"Med bred kildekunnskap, analytisk teft, en elefants hukommelse og med en sjelden omsorg for de små, men avgjørende detaljene, er hun en gave, ikke bare til forskningen, men til hele det barnelitterære forskningsmiljøet"

Hipp hipp hurra! Eller for å si det med svenskene: Äntligen!

Anything Can Happen if you let it, sometimes things are difficult...

Jenta fra Mars av Anna Woltz og Vicky Janssen er nok en bok i den nederlandske ungdomsserien SLASH; ”romaner basert på de virkelige historiene til ekstraordinære unge mennesker”. Denne boka handler om ei jente født i guttekropp, og hennes kamp for sin kvinnelige identitet og for retten til å gjennomgå de nødvendige operasjoner for å bli kvinne. Den er skrevet i samarbeide mellom den nederlandske forfatteren Anna Woltz, som har skrevet flere ungdomsbøker (ingen oversatt til norsk) og Vicky Janssen, i boka kalt Evy. (For at det ikke skal bli total forvirring kaller vi Evy for Vicky heretter!)

Vi møter henne allerede som fireåring, da kalt Evert. Årstallet må være rundt 1990. Hun vil helst gå i jenteklær, og i barnehagen trivdes hun best i dukkekroken. Foreldrene viser ingen forståelse, spesielt faren er svært negativ. Den voksne Vicky dømmer dem ikke, hun skjønner hvorfor de reagerer som de gjør og skildrer dem med mye humor og varme. Litt rørende er også boka dedikert "mamma og pappa".

Problemene begynner for alvor på ungdomsskolen, med mye mobbing og trakassering og også et selvmordsforsøk. Heldigvis finner Vicky et aksepterende miljø utenom skolen, og møter etter hvert også andre transer. Hun må sminke seg i smug for foreldrene, og gjemmer klær og parykker.

Mye av spenningsmomentet i denne boka er altså om eller når foreldrene vil akseptere Vickys legning og la henne vurderes for behandling.

Det er Vicky selv som er fortelleren. Miljø- og personskildringer er levende og troverdige og tonen er frisk, rappkjeftet og direkte, som f. eks. beskrivelsen av det endelige kirurgiske inngrepet; ”vaginaplastikken”. 

”Sarte sjeler bør kanskje helst hoppe over de neste avsnittene”. 

Tøff lesning altså, men med humoristisk snert - og vel så det!

Vicky er en sterk personlighet som er villig til å ta de fighter hun må.

”Hvis jeg hadde stått på startstreken igjen, ville jeg ha gjennomgått hele prosessen igjen. Alle operasjonene og hormonbehandlingene og alt det fæle... Jeg ville ha gjort hva som helst. Men jeg unner ingen å gjennomgå det jeg har opplevd.” s. 155.

Vår heltinne er utstyrt med en god dose selvironi og er ikke redd for å utlevere seg selv. Etter operasjonene strever hun med å finne sin stil. "Blingfaktoren" er stor, puppene kan ikke bli store nok, skjørtene ikke korte nok, overdelene ikke nok utringet etc.

”Som jeg så ut!” utbrøt jeg.
Søsteren min begynte å le. ”Du så ut som et gammelt ludder.”
”At dere lot meg gå rundt sånn...”
”Vel,” sa søsteren min indignert. ”Vi sa ifra mange ganger, men du hørte bare ikke på oss.” s. 119.

Det er ikke hver dag det kommer ut en ungdomsbok om transseksualitet. Jeg kan ikke huske å ha vært borti noen siden Luna av Julie Anne Peters kom ut på Gyldendal i 2006. Dette også en god bok, men atskillig tyngre og tristere.

Bakerst i boka redegjør medforfatteren Anna Woltz litt om forholdene i Nederland. Her burde det norske forlaget kostet på seg noen ord om forholdene for transseksuelle i Norge, og hvilke muligheter og rettigheter de har. For eksempel at Norge bryter menneskerettighetene for transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn UTEN å måtte gjennomgå sterilisering, hormonbehandling og kirurgiske inngrep. ( Det samme ser det forresten ut som er tilfellet i Nederland. ) Og at det ikke er alle transer som har samme behov for ”full pakke” med ”vaginaplastikk” og det hele slik som Vicky. Dessuten er det neppe den nederlandske organisasjonen ”Transvisie-Schorer” NORSKE unge transer først og fremst bør henvende seg til.

Ellers hang jeg meg veldig opp i ordet ”kjønnidentitetsforstyrrelse”, et ord som forekommer med ganske høy hyppighet i boka. Vicky er jo alt annet enn ”kjønnidentitetsforstyrret”, hun som hele sitt liv har vært klinke klar på sin ”kjønnsidentitet”. Med andre ord: ut å google! Det viser seg at både norsk wikipedia og medisinsk leksikon ( under Store Norske leksikon) bruker begrepet ”kjønnidentitetsforstyrrelse”. For sikkerhets skyld sendte jeg også mail til LLH, men de var derimot mindre happy for dette ordet.

De svarte blant annet at ” det dessverre er slik at fenomenet har blitt beskrevet av psykologer og leger som et problem og noe sykelig. Dette har ført til at disse uheldige ordene og begrepene blir brukt i flere settinger.” (Nå aner jo ikke jeg hvilket ord som er blitt brukt i den nederlandske originalteksten, men uansett et problematisk uttrykk som forhåpentlig forsvinner ut av norsk språk en eller annen gang i en ikke alt for fjern framtid.)

Ellers virker det som markedsavdelinga hos forlaget lider av litt ”kjønnidentitetsforstyrrelse”, siden de presterer å bruke både ”han”- og ”hun” pronomenet om hverandre på vaskeseddelen.

Jeg ble jo litt nysgjerrig på hovedpersonen, og måtte google litt igjen, og her fant jeg et sjarmerende Youtube-opptak med et intervju  - på nederlandsk - med Vicky Janssen AV Louisa Janssen i forbindelse med bokutgivelsen.


Lenke til You-tubevideoen

Det er jo ikke så mye jeg forstår av det språket men kan i hvert fall skrive under på at boka er ”humoristisch en emotionele”. (Litt artig kameraføring, det ser nesten ut som at intervjueren Louisa bruker et håndholdt kamera og gjør all filmingen selv.)

Så litt musikk som vanlig. Boka siterer noen Whitney Houston-sanger, så det kunne jo ha vært naturlig å spille noe av henne, men ett sted går grensa selv på denne bloggen. (Sorry både Vicky og Whitney!)


Lenke til You-tubevideoen

Nei, da får vi heller spille Anything can happen fra musicalen om Mary Poppins. (Siden Vickys  litterære helter er

• havfruen Madison,
• Anne Frank ( ”hun vet i hvert fall HVORFOR hun føler seg innestengt”)
• og - Mary Poppins.)

PS: en litt pussig ting er at Vicky i den tidligere omtalte dukkekroken lekte at hun var Pippi Langstrømpe OG av alle Teskjekjerringa. Og det tidlig på 90 – tallet (!). Hvor mange NORSKE barn var opptatt av Prøysens kjente barnebok på den tida? Et søk på Bibsys viser i hvert fall at disse bøkene er oversatt til nederlandsk.

De standhaftige Hardy-brødrene

Noe som aldri slutter å forundre meg er at bøkene om Hardy-guttene fremdeles leses av barn i dag. Siden noen av våre unge punktlånere har dilla på disse bøkene har vi nettopp produsert en drøss av disse ”klassikerne”. Hva GJØR man ikke for å få opp lesehastigheten hos den oppvoksende slekt!

Som sikkert kjent for de fleste var det Ingvar Ambjørnsens gamle Hardy-guttebøker som trigga HAM til å skrive Pelle og Proffe- bøkene. Fordi han mente med at dette kunne han faenmeg gjøre bedre selv. Hvilket han for så vidt også gjorde, om enn ikke i et SÅ stort omfang. (Til gjengjeld så skrev jo Ambjørnsen alle bøkene sine selv, mens det er flere forfattere som - som kjent - skjuler seg under psevdonymet Franklin W Dixon.)

Jeg har nå selv lest én av bøkene i et forsøk på å finne ut av hva som fremdeles gjør at dette fenger barn. For det kan da ikke være for å tekkes foreldregenerasjonen,  som insisterer på å holde kunstig liv i serien?

Hardyguttene og Skatten i tårnet skal være den første boka i denne neverending serien, så derfor syntes jeg at det kunne være naturlig å velge den. I følge Wikipedia kom denne ut på norsk første gang i 1950, mens originalen kom ut første gang i 1927 (!) Intrigen går ut på at faren til en kamerat blir mistenkt for tyveri og mister derfor jobben, og Hardy-guttene må for å bevise hans uskyld finne den skyldige, slik at sønnen som nå har måttet ta seg jobb skal kunne fortsette på videregående skole.

Den norske oversetteren er Arnold Jacoby, som selv har skrevet flere bøker, også guttebøker som det het den gangen. Mest kjent er han for en mer seriøs bok, nemlig Det angår også deg, som ble skrevet i samarbeid med Herman Sachnowitz.

Siden gutta går på ”videregående skole”, noe det faktisk ikke het på 50 – tallet, måtte jeg sjekke en eldre utgave på bokhylla.no, og fant raskt ut at språket er noe modernisert. (I den eldre utgaven går disse guttene på ”Den Høyere Skole” (!) )

Den gangen fantes det ikke så mange ”spenningsbøker” for barn, men i dag er utvalget større. Så hvorfor leser unga fremdeles dette? For spennende er det virkelig ikke. Intrigen er syltynn, mysteriene oppklares ofte av tilfeldigheter og det blir aldri skikkelig skummelt. Og ikke kan man snakke om spesielt heftige cliffhangere heller. Personskildringene er grunne og i det hele tatt helt uinteressante.

Men noe MÅ det altså være.

• Er det forutsigeligheten uten utfordringer? Du trenger jo ikke jobbe så veldig for å komme inn i handlinga eller miljøet. 
• Du veit hva du får. 
• Gir bøkene leseren anledning til å blåse ut huet litt, bare koble ut?
• Er det for å drømme seg litt bort? Gutta LØSER jo tross alt mysterier, og lever et litt mer spennende liv enn et middels skolebarn. Dessuten eier de hver sin motorsykkel som de kjører rundt med i høy hastighet.

Attpå til har brødrene et fordelaktig ytre. Frank Hardy er høy og mørk, med brune øyne, og Joe rødkinnet med lyst, krøllet hår og blå øyne.  Hvem ville vel ikke likt å se ut sånn? Eller date noen  med "et fast, vennlig drag om munnen”?

Som en nødvendig motvekt til disse prektigutta har vi altså Chet Morton, den noe mindre perfekte og dessuten litt lubne typen, ( the chubby one),  som kan gjøre noen ”costly mistakes” men som fort blir tilgitt. (Også Proffen i Ambjørnsens serie er forresten lubben og matglad og mens Chet er glad i småkaker gumler Proffen sitrondrops. Men sistnevnte med mer personlighet. )

Vi er trygt forankret i den hvite middelklassen. Det gjelder å holde seg på den rette sida av den sosiale skalaen. Da den tidligere omtalte faren mister jobben, må familien flytte til ”fattigkvarteret”. Og det, folkens, skal jeg si er et fælt sted, med ”smale og stygge gater” og ”tarvelige smug”. ”Det var umalte rønner og skur på begge sider av gata, og midt i veien lekte en flokk fillete, små barn.” Huttemegtu!

Det som slår meg mest er guttenes avhengighet av faren ( som selv er velrenommert privatdetektiv). Mens heltene i vår tids spenningsbøker er mer selvstendige, og gir blanke i å spørre en voksen, gjør Hardyguttene alltid som far sier. Og når far er sliten må han ikke forstyrres. Selv om de også kan være til hjelp for faren i sine undersøkelser er de avhengig av hva faren finner ut av.

”Du har visst rett, Frank. Dette er litt for mye for oss å stelle med alene.” s 63

Bare ett år etter utgivelsen av den første boka om Hardy-guttene kom til sammenlikning Emil og detektivene av Erich Kästner, en av de beste barnebokforfattere gjennom tidene, ut i Tyskland. Her er det også et mysterium som skal løses ; Emil blir frastjålet penger da han tar toget til bestemoren, så går han av på feil stasjon og får hjelp av de lokale gutta til å fakke tyven - uten noen vokseninnblanding. Og voila: det selvstendige barnet ble introdusert i barnelitteraturen.

PS : Da jeg jobbet på Deichman ( fram til 2002) var bøkene om Hardy-guttene henvist til 0 – samlinga. Andre tider nå. Et søk på Deichman gir rundt 50 titler.

PS 2: Muligens burde jeg ha lest i hvert fall et par bøker til i serien, eller i hvert fall ikke den første boka men kanskje en litt seinere i serien etter at den hadde fått ”satt seg” litt, men nå har jeg gjort mitt for Stratemeyer – syndikatet for en stund. Og så får vi bare håpe på at denne fortidslevingen av en serie en gang vil forsvinne, om ikke i dette århundre så i hvert fall i neste.

PS 3: faktisk så har jeg lest en Hardy-guttbok til – for noen år siden. Denne  i serien Nye Hardy-guttene.