Skal si tida går....

Bare å avfinne seg med det ...

Huldre, troll og dvergzfinxer

Alva og Ormekongen er skrevet av Ingrid Wreden Kåss og dette er hennes første bok. Hovedpersonen, Alva 12 år, bor hos noen slemme fosterforeldre som eier en pub hvor hun må jobbe tidlig og seint. Foreldrene ble kidnappet da hun var 4 år gammel, og disse frister tilværelsen hos geriljaen langt inne i jungelen hvor de har utviklet seg til habile bridgespillere (!) . Alva har en venn, Pelle, som heller ikke har det enkelt og som introduserer henne for eventyr og fantasi. Nødvendigheter av fantasi og fortellinger er da også et viktig budskap i boka.

Via omstendigheter jeg kanskje ikke bør røpe her kommer Alva til fantasyverdenen. Inne i berget møter hun tusser, troll og huldre. Alva er utpekt til å redde barna ( og dermed eventyrene også i vår verden) som er tatt til fange av den stygge Ormekongen, som alle skjønner et farefylt oppdrag.

Fortellingen har en god del humor, hvilket er en positiv ting, ikke minst i en såpass forslitt sjanger som fantasy, men - den er aaaaaaaltfor laaaaaang! Her er det mange ”darlingser” som burde vært ”killed”, og mange unødvendige gjentakelser og forklaringer. Forfatteren burde også ha stolt mer på leserens forståelse av budskapet eller rettere sagt budskapene for hun har mye på hjertet. Si meg, hvor HAR forlagsredaktøren vært hen?

Det er også en litt pussig blanding fra ulike fantasyverdener, i tillegg til det persongalleriet vi finner fra norske eventyr, som tusser, troll, huldre, vetter, marer etc finner vi vampyrer, zfinxer ( for eksempel dvergzfinxen Dolly) pantere og slanger med mer. De små morsomme minisjørøverne som herjer rundt i badestampen da Alva tar seg et bad inne i berget er jo artige, men også litt pussige anakronismer. Det samme kan man si om den rosa nipsehunden tilhørende en strikkende (!) mare.

Landet heter Sagalia, litt usikkert om det er trykk på første eller andre stavelse.

Boka er på 451 sider, og jeg har lest de 256 første sidene og rundt 50 sider på slutten. Pernille har med all sannsynlighet lest hele boka og har skrevet en utmerket anmeldelse i barnebokkritikk.no.

Av mangel på norske zfinxer legger jeg her ut et bilde av en zfinx som troner over en gate i  Paris, dessverre husker jeg ikke hvilken. 

Hvorfor får ikke norske forfattere (og forlag) dreisen på denne sjangeren? Mens det titt og ofte kommer ut gode REALISTISKE norske barne- og ungdomsbøker glimrer den riktig gode norske fantasyboka med sitt fravær. Et hederlig unntak er Landet under isen av Lars Mæhle som også fikk Kulturdepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok utkommet i 2009. Andre unntak er Tore Hansens beste bøker fra Skogland ( disse var heller ikke så UHORVELIG lange) , men da må vi helt tilbake til slutten av 80-tallet. Og så bør vi vel heller ikke glemme Tormod Haugens bøker enda noen år før.

Årsaken kan være at dette er en SVÆRT krevende sjanger. Det gjelder å bygge opp en intrige, lage troverdige personskildringer og på alle måter skape et univers som overbeviser leseren. Dessuten bør en vellykket fantasybok ha en touch av magi, og helst litt humor og originalitet.

I anledning dagen

Auf, auf zum Kampf zum Kampf

Berre ein hund

Susanne Agerholm har skrevet både voksenbøker og barnebøker, og i år er hun ute med sin første ungdomsbok. Av de medvirkende:

• Pernille, spisevegrer, opptatt av fair trade ( uten at det ser ut til å stikke så fryktelig dypt)
• Pelle, tvillingbroren, i motsetning til Pernille som trener og trener, foretrekker han å sitte i sofaen med dataspill og snacks, akkurat som søstra har han ingen spesielt nære venner,
• foreldrene, litt vage både med grensesetting og rammer, moren finner seg i å bli behandlet som en servil tjener, og kommunikasjonen er dårlig. I det hele tatt er stemninga i familien ikke god, ingen varme, ingen humor, egentlig ganske triste greier, og tvillingene har bare forakt til overs for foreldrene,
• naboen, Freddy en gjennomalkoholisert og ufyselig fyr,
• dennes hund, Flekken ( bokas på mange måter hovedperson), som blir stygt mishandlet av eieren. Tvillingparet blir svært engasjert i hundens skjebne, og prøver å redde den med noe drastiske metoder.
• Ingrid, hjemmehjelp hos Freddy, blir – sammen med alt vedrørende hunden - et vendepunkt for tvillingene, og får dem til å se på ting på en ny måte.

Boka kan vel kalles en modningsroman, og helt mot slutten bestemmer  spisevegrer Pernille seg til og med for å kjøpe ”kakao med mange søte kalorier”, så også her skjer det noe. 

En ganske depressiv bok dette, men altså med en positiv slutt. Når sant skal sies var jeg ikke akkurat på topphumør da jeg leste boka, mulig det kan ha farget lesinga noe. Stilen er ganske knapp, man kommer egentlig ikke så nær hovedpersonene, derfor er jeg litt usikker på om boka vil fenge målgruppa – men regner med at boka nok kan engasjere de mest ihuga hundevenne. 

På plussida kommer også at vi får litt mer nyansert syn på den ufyselige Freddy-fyren etter hvert. Det er ikke bare bare å være forfylla heller.

Apropos alkoholiske drikkevarer; dessverre la jeg igjen et eksemplar av boka på vinmonopolet da jeg skulle innom for å kjøpe den sedvanlige rødvinskartongen. Da jeg stakk innom dagen etter var boka borte. Får håpe at den som fant den og tok den med hjem hadde glede av boka.

Til slutt litt passende musikk.


Og hva passer bedre enn klassikeren Walking the dog, først med Ruphus Thomas himself, her i samspill med selveste Blues Brothers.



Og så kan vi benytte anledningen til å dra fram den androgyne artisten  Jackie Shane fra glemselen.

It's been a long cold winter...

Here comes the sun, little darling, here comes the sun...