Huldre, troll og dvergzfinxer

Alva og Ormekongen er skrevet av Ingrid Wreden Kåss og dette er hennes første bok. Hovedpersonen, Alva 12 år, bor hos noen slemme fosterforeldre som eier en pub hvor hun må jobbe tidlig og seint. Foreldrene ble kidnappet da hun var 4 år gammel, og disse frister tilværelsen hos geriljaen langt inne i jungelen hvor de har utviklet seg til habile bridgespillere (!) . Alva har en venn, Pelle, som heller ikke har det enkelt og som introduserer henne for eventyr og fantasi. Nødvendigheter av fantasi og fortellinger er da også et viktig budskap i boka.

Via omstendigheter jeg kanskje ikke bør røpe her kommer Alva til fantasyverdenen. Inne i berget møter hun tusser, troll og huldre. Alva er utpekt til å redde barna ( og dermed eventyrene også i vår verden) som er tatt til fange av den stygge Ormekongen, som alle skjønner et farefylt oppdrag.

Fortellingen har en god del humor, hvilket er en positiv ting, ikke minst i en såpass forslitt sjanger som fantasy, men - den er aaaaaaaltfor laaaaaang! Her er det mange ”darlingser” som burde vært ”killed”, og mange unødvendige gjentakelser og forklaringer. Forfatteren burde også ha stolt mer på leserens forståelse av budskapet eller rettere sagt budskapene for hun har mye på hjertet. Si meg, hvor HAR forlagsredaktøren vært hen?

Det er også en litt pussig blanding fra ulike fantasyverdener, i tillegg til det persongalleriet vi finner fra norske eventyr, som tusser, troll, huldre, vetter, marer etc finner vi vampyrer, zfinxer ( for eksempel dvergzfinxen Dolly) pantere og slanger med mer. De små morsomme minisjørøverne som herjer rundt i badestampen da Alva tar seg et bad inne i berget er jo artige, men også litt pussige anakronismer. Det samme kan man si om den rosa nipsehunden tilhørende en strikkende (!) mare.

Landet heter Sagalia, litt usikkert om det er trykk på første eller andre stavelse.

Boka er på 451 sider, og jeg har lest de 256 første sidene og rundt 50 sider på slutten. Pernille har med all sannsynlighet lest hele boka og har skrevet en utmerket anmeldelse i barnebokkritikk.no.

Av mangel på norske zfinxer legger jeg her ut et bilde av en zfinx som troner over en gate i  Paris, dessverre husker jeg ikke hvilken. 

Hvorfor får ikke norske forfattere (og forlag) dreisen på denne sjangeren? Mens det titt og ofte kommer ut gode REALISTISKE norske barne- og ungdomsbøker glimrer den riktig gode norske fantasyboka med sitt fravær. Et hederlig unntak er Landet under isen av Lars Mæhle som også fikk Kulturdepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok utkommet i 2009. Andre unntak er Tore Hansens beste bøker fra Skogland ( disse var heller ikke så UHORVELIG lange) , men da må vi helt tilbake til slutten av 80-tallet. Og så bør vi vel heller ikke glemme Tormod Haugens bøker enda noen år før.

Årsaken kan være at dette er en SVÆRT krevende sjanger. Det gjelder å bygge opp en intrige, lage troverdige personskildringer og på alle måter skape et univers som overbeviser leseren. Dessuten bør en vellykket fantasybok ha en touch av magi, og helst litt humor og originalitet.