I juleørska greide jeg å slette alle kommentarene jeg har mottatt på bloggpostene det siste halvåret! Intensjonen var jo EGENTLIG - som dere sikkert skjønner - å fjerne spamkommentarene én gang for alle!
Da jeg begynte å lese lurte jeg jo litt på om forfatteren ironiserte over det Wam og Vennerød i hine hårde dager kalte det sosialdemokratiske helvetet, men der tok jeg feil. Ironi er helt fraværende i denne boka. Det er ikke grenser for hvor mange detaljer den ( svært så) allvitende forfatteren tar med, men faktisk blir det ikke enerverende, slik man kanskje kunne tro. Forfatteren klarer å gjøre litteratur av trivialiteter, om det så bare er livet på et kjøpesenter i førjulsstria. Noen ganger kommer han med noen overraskende vendinger, som når en av personene står på bader og gremmer seg over at kona ikke rydder skikkelig opp. I neste setning: ”Et barn meies ned av en betongbil.” (S 263.)
Vi møter blant andre
Kjersti, som har et spesielt ansvar for
Siri, en multihandikappet ungdomsskoleelev, og
resten av spesialklassen,
skolens rektor, som drikker for mye, også på jobben
Morgan, som er forelsket i Kjersti, mer enn hun er i ham,
diverse asylsøkere,
Roy, ikke særlig populær i nabolaget. ”Bare han blir borte, blir dette et godt sted for barn å vokse opp” 381
Rita, Roys kone, som er (mye) mer utadvendt enn mannen, og barna,
Aksel, en outsider, liker seg best alene i svømmebassenget, og lillesøster
Ida.
Kultursjefen, som er en ensom mann,
med flere, som for eksempel foreldrene som har mistet sønnen sin men likevel møter
opp på alle fotballkampene til laget der han spilte for å kunne være
så nær ham som mulig.
Menneskets ensomheten er et fremtredende tema i denne boka. Selv om forfatteren holder en viss avstand til personene er alle samtidig skildret med varme og empati. Et eksempel er Kjersti og hennes forhold til Siri. Forfatteren skal også ha kred for måten at han skildrer psykisk utviklingshemmede ungdommer på, alle med individualitet. Han viser at utviklingshemmede har like stor betydning og personlighet som alle andre.
Vi blir med ”over alt” på dette lille stedet, (som jeg lurer på kan være Levanger, siden forfatteren selv kommer derifra, og akkurat som Levanger har stedet i boka asylmottak og ligger ved kysten) det være seg fotballbanen, på sykehjemmet, på asylmottaket, på skolen, i bassenget, i avisredaksjonen etc.
Så kanskje boka også kan leses som et slags portrett av en middels stor by i Norge. Selv om boka viser at ensomheten er like stor der som i storbyen ( i tilfelle noen skulle trodd noe annet) er forholdene mindre og folk er nærmere politikere og andre ”øvrighetspersoner”. For eksempel er det kultursjefen som spiller gitar under spesialklassens skolekonsert
Tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er en oversettelse av en replikk fra filmen Dead Man Walking (”I want the last thing you see in this world, to be a face of love”) som handler om vennskapet mellom en nonne (spilt av Susan Sharadon) og en fange på dødscella ( Sean Penn.) Dette er en sterk film mot dødsstraff, og de som vil kan jo se den aller siste scenen som viser meningsløsheten ved denne avstraffelsesmetoden.
Til filmen ble det laget en CD, og da kan vi jo spille den vakre sangen Face of love med Nusrat Fateh Ali Khan & Eddie Vedder.
Dette er enda en bok av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Så var det det der med gleden da, som den gutten i Solgunns kritikerprisklasse etterlyste. Er dette en bok som vil få ungdommen til å tro at livet er verdt å leve eller vil boka ta fullstendig rotta på dem og ta fra dem alt livsmot? Livet er ikke alltid så muntert kanskje, men boka viser at det finnes omsorg og nestekjærlighet der ute. Og kanskje handler det også noe om å glede seg over de små ting i livet.
Lesinga av ungdommens kritikerpris-bøker går sin gang, bare med noen dumme avbrudd i ny og ne. Denne gangen er det Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring det skal dreie seg om. Dette er skam å bekjenne nok en forfatter jeg ikke har hørt om før. (Samtidig leser jeg også ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" av Eivind Hofstad Evjemo, men denne boka får jeg komme tilbake til.) I motsetning til sistnevnte bok som er ganske lang er Venterommet en liten sak på 118 sider. Siden debuten i 1988 har Høvring gitt ut 7 bøker, både dikt og romaner.
Hovedpersonen er Olivia, 25 år gammel. Moren er temmelig egosentrisk og står i veien for datterens ønsker og ambisjoner. Olivia står litt utenfor fellesskapet og har få nære venner. Hun har problemer med å gjøre valg til sitt eget beste. Hun jobber uten særlig entusiasme på et smelteverk - uten at man på noen måte kan kalle dette en arbeiderroman.
Vendepunktet kommer da Olivia arver en villa på Island av alle steder og hun treffer en kvinne som er noe eldre enn henne selv, nemlig Bé.
Replikkene kan kanskje bli litt selsomme noen ganger men det gjør ikke så mye. Boka har en fin melankolsk stemning, og det merkes godt at forfatteren også er lyriker.
Dette er en jegfortelling, og fortellerstemmen er ganske røff. Boka starter med tantas begravelse, hvor Olivia dukker opp; ”full og mismodig”.
En stor del av handlinga foregår på Island, blant annet er flere av dette landets mange varme bad viet en viss oppmerksomhet.
Solgunn forteller at en av ungdommene i Ungdommens kritikerprisklassen hennes etterlyste glede i bøkene. Selv om boka har ***SPOILER*** en slags happy ending er det kanskje ikke ”glede” man tenker på, da bortsett fra ”gleden” av å lese en god bok. Dette med denne ”gleden” i litteraturen og i særdeleshet i Ungdommens kritikerpris-bøkene tror jeg for resten at jeg må komme tilbake til.
Av all verdens forjævligseringer som finner sted på kulturfronten
for tida har vi i dag kommet til Skrivebua, som nok en gang trues av
nedleggelse. Dette er et nettested som har betydd svært mye for så mange
barn og unge siden 1997, ikke minst for synshemmede da Skrivebua selvfølgelig
er tilrettelagt også for dem. Derfor er det ikke rart at også Norges
blindeforbund på på sin facebookside legger ut linken til dette innlegget av Mira Ceti Andreassen(17) & co fra Aftenpostens Si:D -side.
Dette vil jeg oppfordre alle til å lese, da den sier mye om hva litteratur egentlig handler om.
«I det siste har jeg hatt en depresjonsperiode hvor angst og sinne kom
på toppen. Da ingen andre kunne hjelpe meg, ikke psykolog, ikke
foreldre, ikke søsken og ikke venner, det var da Skrivebua og vennene
fra Skrivebua var der for meg ... Jeg delte tekstene mine på Skrivebua,
og jeg fikk støttende og oppmuntrende tilbakemeldinger. Jeg begynte
sakte å få selvtilliten og smilet tilbake, og nå går det lettere, alt
takket være Skrivebua.no.» Ida (14)
