Og så litt flerstemt igjen

Denne gangen slipper vi til vestkystgruppa The Association med denne velsungete kjærlighetssangen fra 1967. Bedre kan det vel neppe gjøres!



Regner med at dette ga mersmak, så derfor kommer enda en sang framført av dette i dag kanskje litt glemte bandet. Litt mye prat i starten men musikken er verdt å vente på!

Og så ER det jo litt morsom å se stilforskjellen mellom programlederne (ulastelig antrukket i slips og med en mine som mer enn antyder at dette ikke er noe de selv ville ha valgt å høre på hvis DE hadde kunnet bestemme) og de litt mer "røffe" gutta i bandet!

Og så litt tidsreiser igjen

Hvis noen allerede nå vil snakke om trender i årets barne- og ungdomslitteratur er tidsreiser et mulig forslag. Her er enda en barne- og ungdomsbok hvor forfatteren blander fakta og fiksjon, antakelig med de fromme forhåpninger å lure litt kunnskapsstoff inn hos unga.

Steinar Høiback har store ambisjoner med ”Gutenbergs hemmelighet”, en i følge forlaget ”kjempespennende historie som handler om skrift, symboler og fantasi” .
Boka er en ”reise gjennom skriftens historie” og handlinga går i korthet ut på følgende: Med hjelp av en gammel bok trykket av selveste Gutenberg som blir gitt som gave på fødselsdagen til hovedpersonen Sophus av dennes onkel Ludvig foretar vår helt flere tidsreiser. Sophus må tyde en rekke symboler, med hjelp av ”veiledere”; høyprofilerte personer fra historien som Homer, Stefanus, Vergil, Aleksander den store, Voltaire, Shakespeare, Snorre, Holberg og Wergeland. Målet er å finne en skatt, nemlig en svært så innholdsrik skriftsamling eid av Ptolemaios I. Denne kongen har igjen innflytelse på Gutenberg som ble født ca 1700 år senere (med forbehold at jeg har vært heldig med hoderegningen) – via drømmer. (Høres intrikat ut, ja!) Forfatteren selv sier at boka er ”en mellomting mellom Da Vinci-koden og Sofies verden”. (Om det blir den samme kommersielle suksessen nasjonalt eller internasjonalt gjenstår å se. )

Boka formidler svært mye historisk faktastoff, om skriftspråket, korsfarere, religionshistorie etc og kan nok by på visse utfordringene for mindre historisk interesserte unge leserne. Som metode for å fenge leseren og lose ham/ henne gjennom alt dette fagstoffet har forfatteren valgt spenningssjangeren. HVOR spennende boka er kan nok diskuteres, men Tom Egeland mener i hvert fall at boka er "Mystisk! Magisk! Og veldig spennende!" for å sitere blurben på omslaget.

Som ofte i denne typen litteratur er hovedpersonen litt motvillig og uinteressert, muligens et knep for at i utgangspunktet uinteresserte lesere skal kunne identifisere seg med hovedpersonen. Det kan derfor være naturlig å sammenlikne Sophus med den unge mannlige hovedpersonen i Helene Uris bok Anna på fredag (Gyldendal 1995) som handler om skpråkhistorie. Også i Uris bok møter vi flere personer fra fortida, men her skildret med atskillig mer humor. Akkurat det finner vi ikke så mye av i Høibacks bok.

Jeg er enig med den ellers svært så positive anmelderen i Tønsberg Blad i at man ”kunne nok ha ønsket seg en mer utdypende personskildring og bakgrunnsfargelegging av og rundt de mange sentrale personligheten som dukker opp”. Alle disse historiske personlighetene blir i det hele tatt temmelig hverdagslige.
I én episode i boka møter hovedpersonen endelig igjen sin mor som er død fordi hun ofret seg for ”saken”, ganske sterke saker egentlig, men fortalt på en måte som i hvert fall ikke griper denne leseren.

Jeg har – som jeg har vært inne på før - problemer med denne blandingen av kunnskapsstoff og skjønnlitteratur og har ennå ikke funnet noen bøker som har overbevist meg.

Da tror jeg heller at jeg vil slå et slag for historiske røverromaner som for eksempel De tre musketerer eller Ben Hur, sikkert stappfulle av feilaktige historiske fakta, men fengende og som kan gi noen ”knagger” å bygge videre på.

Ad labelen Hybridlitteratur : mulig at det kalles noe annet men er ikke sikker på hva!

Spam

I løpet av dagen har jeg samlet inn intet mindre enn 10 spammer på Gmailen min! Slå den! 2 i innboksen og resten i spamboksen. Og det morsomste av alt : de aller fleste med fremmedartede tegn. Japansk ? Kinesisk? Who knows. Noen bedre?

Men lar jeg meg knekke? Nei!

Årsaken KAN muligens være at mailadressen ligger ute på bloggen i sin helhet uten noen dikkedarier. Jeg veit jo at man kan gjøre noen grep for å forhindre det men skitt au!

La de små spammer komme til meg, og de skal motstand finne! Fortvil ikke for deleteknappen er nær!

”Vi læs alt”

Da jeg var på den allerede omtalte konferansen på Tambartun var ikke uventet et av temaene at alt for lite informasjon kommer i blindeskrift. Derfor er det ikke så rart at punkt/blindeskrift/ braille (kjært barn har mange navn) nesten uansett blir mottatt med positiv overraskelse blant punktlesere, og som en punktleser på konferansen sa; til og med regninger i punkt blir mottatt med en viss glede! Han kunne også ha tenkt seg å få en og annen reklame i postkassa i blindeskrift. (Heretter skal jeg slutte klage så fælt over alle reklamen jeg får!).

Går du på restaurant med blinde og restauranten SKULLE ha en meny i blindeskrift – ikke regn med å få bestilt noe som helst selv før ditt følge har lest HELE menyen fra forrettene til hele vinkartet. Jeg har vært på Peppez pizza på Aker brygge sammen med en gjeng ungdommer. Peppes har meny i blindeskrift, og gjett om ungdommene ble begeistra! (Sist vi var der hadde de riktignok bare fire punktskriftmenyer. Peppes får skjerpe seg! Og det samme kan man jo si om del fleste andre restauranter!)

Jeg veit om en blind dame som digger et spesielt parfymeri fordi de har punktmerking på produktene. Hun forteller at hun helst ikke å gå ut derfra før hun har vært gjennom hele butikken.

Så når en punktleser kommer over noe på blindeskrift så ”læs de alt” ! En deltaker på den samme konferansen påsto at han i ren og skjær glede over å få punktmerking på hodepinetablettemballasjen bare ”BØTTET inn” tabletter! (Sikkert litt overdrevent, men dere skjønte vel poenget!)

Og vi fikk høre om skoleeleven som etter at han for første gang fikk karakterkortet i blindeskrift, jublet over at endelig kunne han lese karakterene sine før foreldrene!
(Men vi fikk jo også høre om blinde skoleelever som måtte vente med å gjøre lekser til foreldrene kom hjem fordi lekseplanen var på ”vanlig” skrift!)

Louis Braille, blindeskriftens ”far” kjempet hardt og ofret helsa si for dette skriftspråket. Er det for mye forlangt at vi med de teknologiske mulighetene som finnes i dag følger opp slik at også blinde får tilgang til den informasjonen vi andre tar som en selvfølge! Parolen må bli : skrifta for alle!

Og da kan det jo til slutt passe å spille sangen Merci Louis, laget og framført av den blinde musikeren Terry Kelly. (Noe sier meg at denne websida ikke er av de mest leselistvennlige). Teksten her. NB: fikk ikke spilt sangen på Firefox på Macen men Safari var mer samarbeidsvillig. Explorer på jobb-PC-en gikk også greit! Og gudene veit hvor tilgjengelig denne er på leselist!

Yo!

Boka heter Kong Steves selvlysende Hip Hop Bibel, og den svenske tittelen er Kung Steves självlysande hip hop bibel av Thomas Fröhling. Hovedpersonen er den 14 år gamle wannabe-raperen Steve

”Jag heter Steve. Det är lika bra att säga det med en gång. Det uttalas Steve, som rimmar på teve. Inte Steve, rimmar på liv. Man kunde ju ha tänkt sig att mina föräldrar hade tänkt framåt. Att dom haft lite visioner. Kanske sett hur jag skulle komma att erövra världen en dag. Steve kunde ju ha uttalats som Steve the Spy. Eller Space Ace Steve, rymdpiraten. Eller på franska, Le Steve, snigelätaren. Men nu är det alltså Steve. Med e på slutet. Spela roll. Det är jag som ska bli den nya kungen. Kungen av hip hop”

(Tatt fra webben, burde vel strengt tatt lagt ut den norske oversettelsen) Boka er skrevet i et ganske munnrapt og sprelskt språk, og handlinga rusler av gårde på småtrivelig vis.

Steve bor i drabantbyen Salem utenfor Stockholm. Den norske oversetteren, eller rettere sagt ”gjendikteren” som det står på tittelbladet har plassert ham på Holmlia utenfor Oslo. Og vi får også en ganske detaljert beskrivelse av Botanisk hage på Tøyen hvor klassen til Steve drar på tur. Dette gjør jo handlinga mer ”hjemlig” for ca 25 prosent av landets barn og unge. De resterende 75 % gir vel blanke.

Årsaken til at det er brukt såpass mye norske referanser kan kanskje være at det gir muligheter til også å åpne for flere norske musikkreferanser. Oversetteren, unnskyld gjendikteren er Elling Borgersrud, som spiller i ”den venstreradikale rap-gruppa Gatas Parlament” . Tross i ”venstreradikalismen” har gjendikteren forstått såpass av kapitalismens potensial at han ikke har latt anledningen gå fra seg til å lage god reklame for seg sjæl og bandet sitt i boka.

Noe jeg har mast mye om (sikkert til kjedsommelighet) på denne bloggen er hvordan forfatterne trekker sine musikkhelter over hodet på unga. Men denne forfatteren har skjønt at ”Stones, Mick Jagger og Mark Knopfler” kanskje ikke er det helt store for dagens unge. ”Hallo er det noen hjemme? Altså seriøst, er musikken virkelig så fiiiin som dem synes sjøl?” etc . (S 134).

Men VIL dagens fjortiser kjenne seg igjen i ”følelsen av vinyl” som er omtalt på s. 10 i den norske utgaven?

”Jeg liker følelsen av vinyl. Det er så innmari stor forskjell på CD-plater. Som natt og dag. Omslaga er store, i papir, velbrukte og litt merka av tidens tann” (Og da gidder jeg ikke å sitere mer. )

Her skriver nok forfatteren mer om seg sjæl.

Hva mer er det å si? På side 144 vies et helt kapittel til det faktum at ”hele den podracing-greia” i Star wars episode 1 er ”stjælt ” fra bilrace-scenen i Flåklypa Grand Prix. To sider av boka vies en skjematisk framstilling av likhetene. Jeg har ikke den svenske utgaven men lurer litt på om svenskene er SÅ opptatt av plagiater av norsk film. Bortsett fra det, er påstanden om plagiat helt riktig! Jeg oppdaget det selv da jeg så Episode 1 som altså egentlig er den fjerde filmen i Star Wars serien.

Ang målgruppe regner jeg med at boka appellerer mest til lesere under 14. De færreste i alderen over kunne vel tenke seg å lese om en fyr som er yngre enn dem selv. Kan kanskje ta med at boka inneholder en del tips om å skrive rap-tekster.

PS: den beste Star Wars-filmen er jo den første fra 1977 med den den gangen unge Harrison Ford i hovedrollen. Og den beste scenen er den fra baren hvis dere husker den. Der heltene traff Harrison Ford og den forvokste apen, hva nå han heter igjen. (Gidder ikke spørre google) . Ellers håper jeg vi er ferdig med alle Star wars-filmene nå. Vi trenger ikke flere! Nok er nok!

PS 2 : Ja, jeg BLEI sur over at oversetteren ikke kunne unngå fristelsen å lage reklame for bandet sitt i en bok beregnet for barn. (Men oversetterhonoraret var kanskje ikke nok til å betale husleia? ) Likevel kan jeg jo ikke dy meg for å legge ut linken til ”bibliotekarsangen”. Heia Deichman!

PS 3 : Dessuten legger jeg ut en YouTube-video til, nemlig av den maliske gruppa Daara J som forfatteren (antar jeg?) gjør leserne oppmerksomme på. De spiller Gatas ned i støvlene!

PS 4 : Plutselig begynte jeg å lure : hvor mye KAN man tillate at en oversetter forandrer en annen forfatters verk? BURDE ikke oversetteren ha gjort rede for de viktigste forandringene i et etterord? Det er for eksempel ikke sikkert at Fröhling er like overbevist over den plagiatteorien som vi patriotiske nordmenn som i gjennomsnitt har sett Flåklypa Grand prix rundt 100 ganger er. Slik det er nå ANER vi ikke hvor mye som er igjen av originalteksten og det blir i hvert fall jeg ganske irritert over. Får regne med at forfatteren har gitt sin tillatelse.

PS 5 : KUNNE oversetteren ha tatt seg de samme frihetene hvis det hadde vært en voksenbok?

PS 6
Egentlig hadde jeg tenkt å avslutte med en rap, men jeg var bare så altfor slapp, jobba og slitt hele dagen lang, ække mye ork igjen til hiphopsang. Folkens vi tar den nok en gang : ække mye ork igjen til hiphopsang.

Her sitter jeg og hamrer på et datatastatur, altså
Da gjelder det å ikke værra for sur, altså
Da blir det bare rævva og tull og ball, altså
Og rappinga ender med knall og fall, altså

Dessuten har jeg anna å gjørra altså
enn å skrive denne jævla gørra, altså
lese en føkkings bok, kanskje
prøve å bli litt klok, kanskje
er vel for seint det nå, kanskje
blitt for gammel og grå, kanskje

Nå får det værra nok for i dag, asså
Du ska’ bare la’vær å klag, asså
Prøv å få til no bedre sjæl, asså
Ha’kke engang såpass tæl, asså?

Adjøss adjøss og takk for i dag
Hold tåta di og slutt og klag
Hold smella og slutt og klag
Ikke no’ mere rapping i dag!

Yo!
Tjo!
Koko!
Altså!

PS 7 : Og dermed har jeg vel skrevet tidenes mest intetsigende raptekst.