Og så litt sang og dans igjen!

Først slipper vi til en uvanlig mørkhåret til henne å være Nancy Sinatra. Legg spesielt merke til de fire danserne ( neppe mulig å unngå). Typisk for tida ulastelig antrukket i mørke blazere, hvite benklær og matchende pologensere. Hvordan de ville ha klart seg på en åddisjon etter dagens krav er ikke lett å si, men synkroniseringa er det ikke noe å si på!


Snurr film! Og som en ekstra bonus nok en Youtube-video av den samme artisten (kanskje litt glemt i dag og det er i tilfelle synd og skam!) Det er vanskelig å velge men jeg tror vi tar denne, en fantastisk versjon av Rolling Stones – låta As tears go by.

Og for de som nå skriker og hyler etter Lee Hazelwood : OK da!

Edit litt seinere på kvelden : oppdaget plutselig at Nancy Sinatra har bursdag i dag! Bare å gi seg over og gratulere!

Se men ikke røre!

Etter at jeg begynte å jobbe her (ja snart KOMMER det nye websider!) har jeg skjønt at det er andre måter å se på enn bare med øynene.

En gang jeg var på et kunstmuseum i Helsingfors så jeg en installasjon som så vidt jeg husker ble kalt Babylon. Den besto av flere svære krukker – av den slitt svungne, klassiske typen – og i hver av dem var det duftkilder; krydder, lær, parfyme etc og publikum kunne løfte på lokkene og gå rundt og snuse og både se og røre uten at alarmen gikk. Denne installasjonen tror jeg også hadde egnet seg utmerket for blinde.

Men i dag skal det dreie seg om taktile bildebøker – eller følebøker.

HVOR?
På de fleste bibliotek ligger det gjerne noen få følebøker (i hovedsak av Anette Diesen, den norske taktile bokas Grand Old Lady) og slenger i en kasse. Grunnen til at de bare ”ligger og slenger” regner jeg med er at det ikke er så mange blinde barn som kommer på biblioteket og at personalet ikke helt veit hva de skal gjøre med dem. (Årsak-virknings forholdet skal jeg ikke komme nærmere inn på her).

Tilbudet av taktile bøker i handelen er også dårlig. Leser søker bok gir ikke støtte til mer enn et par bøker i året, noe som er nødvendig for at bøkene skal få en såpass rimelig pris de kan kjøpes av alle.

I Frankrike lager forlaget Les Doigts qui Rêvent (Drømmende fingre) subsidierte taktile bøker. I Norge er det Solum forlag som har laget de fleste. Og de har virkelig god kompetanse på området. Det er en tidkrevende prosess med mange arbeidsoperasjoner før boka er ferdig. Solums taktile bøker er da også mer solide enn bøkene til det franske forlaget.

HVA GJØR VI PÅ NLB FOR Å FÅ TAK PÅ TAKTILE BØKER?

• Vi kjøper de norske subsidierte bøkene.
• Vi kjøper fra utenlandske forlag, mesteparten fra Les Doigts. Da får vi bøkene uten blindeskriften, vi oversetter teksten (og dermed har man begynt å fuske i oversetterfaget!) og får laget den i blindeskrift. Dette gjør Norges blindeforbunds trykkeri for oss. Det tar tid og koster penger. Vi har nettopp kjøpt noen bøker fra en entusiastisk dame i Sørafrika, disse bøkene var ekstremt billige, men kvaliteten ikke mye å skryte av, verken hva tekst eller bilder angår. (Vi ikke bare oversatte teksten men måtte også skrive den om. )
• Vi kan også få andre til å lage bøker for oss, basert på eksisterende billedbøker. Her er et eksempel på en etter min forstand vellykket bok. Den er FRYKTELIG dyrt å få laget, både engangsutgiftene (ca 40.000 NOK) og pr bok. ( Over 1000 kroner). Derfor kan vi heller ikke basere oss på at andre vil være med på å dele engangsutgiften. Norge er et lite land. Norsk et lite språk.
• Da vi hadde filial i Bergen var det en ildsjel (Hei Inger! ) (og ildsjel bør man virkelig være i den taktile bransjen!) som jobbet hardt for og til slutt lyktes med å få i gang et samarbeide med Høgskolen i Bergen, førskolelærerutdanninga. HiB laget flere taktile bøker for oss under Ingers kyndige veiledning. Ikke alle bøkene ble så prima men de beste ble slettes ikke verst! Denne ble spesielt vellykket etter min ringe forstand!

HVA ER EN FØLEBOK?
Her et eksempel på mindre vellykkede bilder, ikke særlig gjennomtenkte med hensyn til å fungere for blinde. Vakre kanskje, men hva er vitsen? Jeg hater bøker hvor produsenten bare er opptatt å være ”kunstnerisk” uten å tenke på målgruppa! Når det estetiske konkurrerer med det funksjonelle må estetikken vike! I hvert fall i denne bransjen. Her kommer noen eksempler på etter min forstand gode taktile bøker.

I slutten av 70 – åra prøvde Philip Newth seg på en ny teknikk, i stedet for å tenke relieff laget han huller. Hvorfor disse bildene ikke ble noen suksess aner jeg ikke. (Disse bøkene kan vel fremdeles ligge å slenge i en kasse i bibliotekene).

HVA ER EN GOD FØLEBOK?
NOEN mener at følebilder IKKE skal prøve å gjengi "vanlige" bilder, men abstraktere. Og la oss prøve å sette oss inn i en hvordan et blindt barn oppfatter verden. Et seende barn vil gjenkjenne et hus på et bilde mens et blindt barn nødvendigvis har en helt annen oppfatning av et hus. Bare bruk innlevelsesevnen, folkens! Hvordan skal en blind unge for eksempel skjønne at huset på det nederste bildet her er et hus? Hva slags oppfatning har det blinde barnet av et tak? Eller vinduer?

Et annet eksempel kan være en gris. Kanskje det blinde barnets første møte med grisen er det våte trynet? Eller busta på ryggen? Lukta? Lyden? De nest nederste bildet her forestiller griser. (På to bein attpå til, som grisene i tegneserien om Storeulv, Lilleulv og grisene). Selv om det blinde barnet skulle være fortrolig med grisen (for eksempel oppvokst på gård hvor det holdes gris) kan det neppe skjønne (føle) at dette er griser hvis ingen forteller dem det. På plussida kan vi ta med at siden disse grisene blir gjentatt gjennom hele boka vil de lett kjennes igjen.

Hver høst er jeg på ASSISTANSES høstkurs. (For øvrig en hardt og meget godt arbeidende interesseforening.) Dit pleier jeg alltid å ta med meg taktile bøker. Hit kommer også en del voksne blinde unge (fra for eksempel NBFU eller SAF). Det er virkelig lærerikt å høre deres oppfatninger om følebøkene, selv om det strengt tatt er noen år siden de selv var barn. Flere av dem mener at taktile bilder for blinde barn BØR gjengi vanlige bilder slik at unga skal bli kjent med billedmediet.

Hvis man skal lage figurative bilder, for eksempel basert på allerede eksisterende bilder er det flere ting man bør tenke på. Hvis du ser et bilde av en person fra siden blir gjerne armen bli skjult bak kroppen, noe en seende vil skjønne. I en taktil gjengivning som følger det opprinnelige bildet slavisk, kan et blindt barn oppfatte bildet slik at figuren ikke har mer enn en arm. Figuren må derfor vises ( i hvert fall mer eller mindre) forfra med begge armer. Slik som de tre bildene tatt fra Thomas baker her. (Ja det ER tredje gang jeg drar fram denne bloggposten!) Et annet godt eksempel kan være et ansikt i profil. At personen da bare får ett øye kan være forvirrende.

Legg også merke til forenklingen av bordet på de samme bildene, vi ser bare kanten av bordplata og to bein. Perspektiv er ikke lett å oppfatte taktilt. Da vi fikk laget "Iver baker" ville Eva først ikke ta med de to figurene som er hovedpersoner, fordi hun ville forenkle mest mulig. Men jeg syntes de hadde så godt uttrykk at jeg ville ta dem med også i føleboka. Selv om figurene vil oppfattes helt annerledes av seende håper jeg at også blinde barn vil like disse to kakeglade kameratene! Her kan dere sammenlikne med de originale bildene. Legg for resten merke til hvordan hun har løst bildet av kaka. Selv om de originale bildene er enkle fant hun ut at det var nødvendig å forenkle enda mer. (Hvis noen lurer : Marianne Nygård var meget fornøyd med Evas løsninger!)

La oss igjen ta en titt på eksemplene på dårlige taktile bilder, se spesielt på bilde 5 og 6 som baserer seg på tidligere utgitte billedbøker, og som viser hvor gæernt det kan gå uten kunnskaper om hvordan blinde ”ser”.

Vår store nabo i Øst, TPB, lager selv taktile bøker. (De har et litt annet budsjett enn oss for å si det slik. (Hejsann Jenny!) ) De holder seg i hovedsak til figurative illustrasjoner basert på tidligere utgitte billedbøker. NLB har blitt invitert til å bli med på en produksjon basert på Den forelska frosken av den kjente illustratøren Max Velthuijs. Det vil si at vi deler på engangsutgiftene og bestiller så mange bøker vi vil med norsk tekst.

HVA LEGGER JEG VEKT PÅ MED HENSYN TIL FØLEBØKER

• For det første : det er mange som har sterke meninger om taktile bilder. Det har ikke jeg men legger vekt på at bøkene har et visst snev av profesjonalitet og at det er en intelligent tanke bak.
• Fortellingen skal holde mål litterært. Eller rettere sagt burde. Skulle vi for strenge på NLB hadde vi måttet kassert mesteparten av følebøkene.
• Det er absolutt en fordel om bildene er holdbare, og at de løse delene sitter godt fast.
• Mange mener at disse bøkene også skal være interessante for seende. Og de kan jo ha et poeng. Slik at ALLE ungene i for eksempel barnhagen kan samles om og fascineres av den samme boka.
• Det skal også være blindeskrift i bøkene. Akkurat som seende barn skal også blinde venne seg til sitt skriftspråk. I tillegg bør det være ”vanlige bokstaver” i store typer. (Slik at også svaksynte kan lese dem). Likevel har jeg nettopp bestilt en følebok helt uten bilder. (Som jeg håper forlaget får ferdig snart). KAN taktile bilder gi en kunstnerisk opplevelser for blinde? Og hvorfor ikke? Jeg synes at Anette Diesen nærmer seg noe virkelig spennende med boka Vers på tvers. Og flere bilder av den boka finner vi jo her (igjen!) Eller du kan finne den i folkebibliotekenes TA, lettlest, Bok til alle – hyller eller hva nå de enkelte bibliotek kaller det. Og – hvis de IKKE har boka : be dem skjerpe seg! Boka koster lusne 170 kroner! (Og det samme kan man jo si om bokhandelen hvis den ikke har den inne! FY!!)

EN UTFORDRING
Jeg skulle ønske at et forlag ville ta utfordringen å lage en ny original følebok fra scratch med en god tekst og bilder som er både kunstneriske og som ellers fungerer taktilt. Og selvfølgelig med blinde barn som ”konsulenter”. Da Philip Newth laget sine bøker fortalte han at han testet dem på blinde barn, og jeg tror at Anette Diesen har gjort det samme. I tillegg må man supplere med voksne med fagkompetanse på blinde barn. Hvilke forlag tar utfordringen? Vi TRENGER flere aktører!

TIL SLUTT
kan jeg jo gi ordet til en representant for målgruppa. Jeg var nettopp vært på denne konferansen på Tambartun kompetansesenter. Da hørte jeg Erna Lyssand Hætta fortelle om erfaringer fra arbeidet med en blind elev som brukte samisk i opplæringa. (Alle som ikke var der gikk virkelig glipp av noe!) Han fikk spesiallagete bøker (med samisk blindeskrift, noe helt nytt den gangen) og med bilder fordi han mente at ”en bok uten bilder var en kjedelig bok”. Og fordi han satte stor pris på å ”se bilder han aldri hadde sett før” .

HELT TIL SLUTT
Jo mer jeg sitter her og skriver om bilder for blinde jo mindre føler (!) jeg at jeg veit om dette temaet. Nesten ingen ting. Håper ikke at jeg har dumma meg for mye ut!

For ordens skyld kan jeg legge til at alle blinde og svaksynte barn kan bli lånere hos oss. Bøkene blir gratis tilsendt i posten etter vanlige regler for blindeskrift. OG barnehager eller skoler som har blinde barn som elever kan også bli lånere. Et lite vink og you are in!

Og så må vi ikke glemme IBBY dokumentasjonssenter på Haug skole i Bærum hvor Heidi Cortner Boiesen ruler. Vel verdt å ta en tur dit. Heller ikke må vi glemme Tordis Ørjasæter og hennes innsats for litteratur for funksjonshemmede barn.

PS: regner med at mange synes det er litt tungvindt å klikke seg fram og tilbake mellom to blogger. Jeg bare sier som Wenche Myhre her : Sånn er livet! Du kan ikke alltid få det (som ) du vil! Og det gjelder i høyeste grad også for taktile bøker. Dessverre!

Elis lesebabbel 3 år i dag!

Og jeg kan vel ikke si annet enn at jeg fremdeles holder stø kurs både hva tema og ikke minst layout og fargevalg angår.

HVA HAR JEG OPPNÅDD
Ære? Berømmelse? Penger? Nei, men jeg har jo skjønt at jeg har noen lesere. Og – jeg har blitt kjent med mange trivelige folk gjennom bloggen. Derav noen også i den virkelige verden. Jeg regner med at noen lesere kommer og noen går og slik er det jo også ellers i livet.

HVORFOR DRIVER JEG MED DETTE
Det har jeg spurt meg selv om gang på gang. I starten var jeg flau over å forsyne meg av cyberspacen og var litt skeptiske til å være med på å lage støy på google. Jeg vurderte til og med å legge inn stavefeil for å spare folk for bomturer. Jeg tror at det som driver meg er gleden av å skrive. Og å meddele meg til andre. Og noen ganger blir jeg jo bare så engasjert eller opprørt at jeg MÅ gripe til tastaturet!

• Har jeg lært noe av å blogge?

Ja det tror jeg.

• Tar ikke blogginga uforholdsvis mye tid?

Jo det gjør den

• Er bloggen min uunnværlig for menneskeheten?

Nei, på ingen måte.

Grunnen til at jeg skriver mest om barne- og ungdomslitteratur er at det er det eneste jeg har greie på. Noen ganger blir jeg også frista til å skrive om ting jeg IKKE har greie på. For eksempel hoppsport. Og noen ganger bare tull, tøys og fanteri. Det er akkurat som jeg ikke KAN la være!

NOEN PROBLEMER MED Å IKKE VÆRE ANONYM
Muligens fordi jeg tilhører en generasjon som tonte flagg og viste ansikt ved enhver anledning er jeg så åpen som det går an å bli. Alle veit hvem jeg er, hvor jeg jobber, hvor gammel jeg er, og hvordan jeg ser ut. (Akkurat som noen hadde gått glipp av noe, ha ha!) Det eneste som mangler er vekt, lengde og blodtype. (Mener at det muligens er A). Dessuten er jeg ikke så veldig opptatt av å blande inn familien.

Det kan være et problem at jeg kjenner ganske mange i barne- og ungdomsbokmiljøet, både forfattere, redaktører og andre, men prøver å la være å tenke på det. Som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB er jeg en offentlig person, men viser en annen side av meg på bloggen. Derfor synes jeg at det kanskje er ”greit å presisere at det er den private Eli Frisvold du møter på denne bloggen og ikke den offisielle”. Ellers så tror jeg at jeg oppfører jeg ganske ”hyfsat” som svenskene sier. Prøver i hvert fall etter beste evne.

OG HVOR LENGE JEG GIDDER Å HOLDE PÅ
er jo ikke så lett å si. Men foreløpig har jeg i hvert fall ikke tenkt å gi meg. Men når jeg går av med pensjon blir det nok slutt på å lese barnebøker, hvis jeg da har såpass mye vett og forstand igjen at jeg klarer å lese noe annet ha ha. Heldigvis har noen i familien passordet mitt og kan gripe inn hvis jeg skulle bli virkelig rørete.

TIL SLUTT NOEN TALL
Samlede antall bloggposter de siste 3 åra er nå 762 med denne. Og antall etiketter har nådd den nette sum av 973, noe jeg må innrømme at jeg er litt kry av. (Og denne gangen har jeg fulgt det vennlige rådet å bruke excell i opptellinga!) Ikke for å skryte, men jeg tviler på at det finnes mange blogger som har flere. Hvis bloggen med flest etiketter noen gang skal kåres regner jeg med å ligge bra an! Hvis man derimot skal kåre høyeste gjennomsnitt antall bruk av hver etikett vil det derimot se verre ut. Kanskje jeg skulle døpe om bloggen til Elis etikettebabbel? (Ha ha morsom stavefeil, håper dere fikk med dere den!) (Enda en parentes : muligens burde jeg sjekke symptomene for Aspergers syndrom?)

OG HELT TIL SLUTT
kan det være på sin plass å takke alle som har giddet å lese denne bloggen og som attpå til har slengt inn en kommentar eller flere. Alle , bortsett fra noen dustekommentarer som kan ha sneket seg inn når Dassbladet, unnskyld Dagbladet, har linket meg til websida si, har forhøyet dagen min. Og noen kommentarer har hevet bloggposten atskillige hakk! Og da er det bare å gjøre Åges (ha ha bare kødda) ord til mine : Takk te dokk!

PS:
Og så må jeg ile til med et PS igjen : nei; jeg mener på ingen måte å sammenlikne meg med Åge, verken den ene eller den andre med to A-er!

PS 2: Desseverre finnes det lite fra Prudencetida på Youtube! SKULLE jeg ta fram noe av Aage Samuelsen fra YouTube??? Eller ER det en grense selv på denne bloggen? Kan jammen begynne å lure!

Skikkelig tabloide greier

Da jeg oppdaget at jeg hadde gått glipp av første del av den svenske serien Selma og Sophie blei jeg ordentlig gretten! Men etter å ha sett den andre og siste episoden er jeg egentlig bare glad til!
Handlinga i episode to går i korthet ut på at Selma Lagerlöf skal få Nobelprisen, hun reiser til Stockholm sammen med sin kjæreste Valborg Olander, her dukker Sophie Elkan også opp og det blir sjalusitrøbbel. Siden jeg nettopp leser Selma Lagerlöf - livets vågspel (Natur och Kultur 2002) av Vivi Edström, veit jeg litt om dette, og jo : akkurat det stemmer. Men kan ikke si at jeg tror på den "såpevrien" filmen viser.

Men at Selma Lagerlöfs tidligere fostersønn, Nils Holgersson, presset henne til å skrive Nobelpristalen på nytt fordi han ikke likte den feministiske vrien i talen stemmer derimot ikke i det hele tatt! Som pressmiddel bruker han i følge filmen noen brev han har stjålet fra Selma Lagerlöf hvor altså Sophie skriver om sin kjærlighet til den store forfatterinnen. Og for å unngå skandale skriver Selma da en helt ny tale!

Bare oppspinn fra ende til annen! Selma fikk Nobelprisen i 1909. I 1914 er fostersønnen 12 år, (s 447 i Edströms bok) det vil si at han bare var 7 år da Nobelprisen ble utdelt! I voksen alder utvandret han til Amerika, og Selma sendte flere brev til ham der, noe hun neppe hadde gjort hvis han hadde behandlet henne slik filmen påstår.

Jeg KAN akseptere at man velger ut NOEN historier fra Selmas lange liv, og en viss dikterisk frihet kan produsenten kanskje tillate seg, men denne historien helt tatt fra lufta blir for drøy! Finnes det ingen grenser for hva slags sprøyt man kan finne på om en person som ikke lenger har muligheter til å forsvare seg selv der hun ligger i sin grav! Hvis ikke svenskene greier å lage bedre dramatisering om en av de største forfattere gjennom tidene enn dette tabloide mølet burde de ha droppet hele greia! Jubileum eller ikke.
Måtte Selma gjenoppstå som ett av de mest grusomme spøkelsene fra bøkene sine og skremme vettet av hele gjengen!

PS: har forstått det slik at svenskene i dag ikke har det store forholdet til Selma Lagerlöf. Kan det være fordi de er blitt tvangsfora med denne boka på skolen? For den ER jo litt drøy som barnebok. Eller som Vivi Edström sier : innimellom er den ”tråkig”! Boka er som kjent kommet ut i flere utgaver og Selma selv forkortet den i en seinere utgave sammen med Valborg Olander!

PS 2: her har dere forresten Selma Lagerlöfs tale i sin helhet, og ikke bare et utdrag som i filmen. Dette er en av de beste taler som er blitt skrevet, og i følge Edstrøm er det den eneste Nobelpristalen som blir husket i dag.

PS 3 : jeg kan forresten varmt anbefale denne boka for alle som liker Selma Lagerlöfs bøker!

Fager falsett

Endelig har denne klassikeren sivet fram fra mitt umusikalske rotehue!
Gutta i bandet er ulastelig antrukket i dress og høyhalsede gensere med polokrage, typisk for tida.
En annen stor hit med denne (nå nesten glemte?) gruppa er denne!