En klagesang over døde bibliotekhyller

Når jeg kommer inn på et folkebibliotek pleier jeg alltid å saumfare hyllene, spesielt ungdomsbokhylla, som påfallende ofte er plassert i barneavdelinga. (Hvorfor det egentlig?)

Og jeg MÅ innrømme, det KLØR i fingrene! Jeg har sett hyller som er så kompakte at det er et under hvis noen så mye som orker å dra ut en eneste bok. Og med gamle bøker fra 70 og 80 – åra som bare står og står og står år ut og år inn! Eller gamle K-fondbøker som aldri er åpna! Fysj!

Strengt tatt burde det ikke være mer enn MAX to eksemplarer av samme bok i hylla. Det var barnelærdom allerede den gangen jeg gikk på bibliotekskolen i ... jaja når og hvor det nå var igjen. Inn i magasinet med resten! Eller KAST. Og færrest mulig rygger ut. Fyll maks en tredjedel av hylla! Jo flere forsider fram jo bedre.

Det beste er selvfølgelig hvis man har sånne kjekke utstillingsgreier å plassere bøkene på, men hvis budsjettet ikke strekker til får man la bøkene balansere uten. Det går helt fint. Hvis det ser litt svingstang ut i løpet av dagen viser det jo bare at noen i det minste har tatt på bøkene.

Bibliotekene har mye å lære av bokhandlerne. For eksempel ”anbefalelsesstikker” som du finner på ARK. ”Kari har lest Hundene sover og synes det er noe av det sterkeste hun har lest.” Eller aktiviser lånerne! Ja du finner nok på noe! Kan bokhandleren være kreativ skal da jammen ikke vi være dårligere.

Jeg har sett så mange triste bibliotekhyller i det siste at jeg MÅTTE bare si det! Hvor? Haha, det et sier jeg ikke!

VEKK MED HYLLEFYLLET!

Shave and a haircut

Og så er Bo Diddley død. Han ble 79 år gammel. Her et opptak fra eldre år som viser at han til det siste behersket "shave and a haircut" - rytmen!

Advarsel : En skikkelig sviske!

Plutselig sivet denne låta fram fra mitt umusikalske surrehue og siden har jeg fått den så til de grader på hjernen at jeg er nærmest som arbeidsudyktig å regne. Kanskje hjelper det å dele denne en gang så populære låta med mine lesere.



Sangeren Bobby Goldsboro er ulastelig både i frisyre og klær, riktig en svigermors drøm. Legg merke til de lange skjortesnippene typisk for tida.

PS: Nei. Jeg kommer ikke til å legge ut Seasons of the sun. Ett sted går dog grensa!

Den kulturelle stolleken

Så er det avgjort igjen : Deichman skal flyttes til Bjørvika. Dette siden Nasjonalgalleriet nå skal flyttes fra Tullinløkka til Vestbanen – for å løse problemene på Tullinløkka. Før det har det vært planer om å legge det nye hovedbiblioteket til Tukthustomta, Galleri Oslo, Byporten, Den gamle hovedpostbygningen i kvadraturen – som nå er blitt en fancy restaurant – Vestbanetomta og altså nå Bjørvika. I hvert fall helt til nye bevegelser i stolleken.

Deichman blir altså stående sammen med Operaen og Munchmuseet, som skal flyttes fra Tøyen. Så veldig mye annet er det jo ikke der nede, bortsett fra Grei kafe, Astrup Fearnley-museet og Pelly som selger arbeidsklær. (Forøvrig en utmerket butikk). Dessuten er det et godt stykke å gå fra nærmeste T-banestasjon og så mye annen offentlig transport i nærheten er det faktisk ikke. Ikke akkurat et bibliotek folk naturlig kommer ramlende innom altså, slik som forhåpningene var i forbindelse med for eksempel Byporten. Kan heller ikke se bort fra at noen foreldre er litt skeptiske til å sende unga sine til dette strøket.

I operaen går man jo ikke så ofte, selv ikke de mest ivrige. Ei heller i Munchmuseet. Bortsett fra turister og skoleklasser. Det er liksom ikke helt naturlig å kombinere bibliotekbesøk med et museums eller operabesøk. Det kan være all grunn til å frykte lavt bibliotekbesøk, kanskje bortsett fra på søndager, hvis operaen fortsetter å være den nye urbane ”bymarka” slik noen aviser har spådd.
Det nye bibliotekbygget kan risikere å bli stående som et monument over beslutningsvegring blant Oslos politikere og byråkrater. Og ikke det levende og aktive hovedbiblioteket som byen trenger.

Så blir det altså ledig både på Tullinløkka og på Tøyen. Og her kommer jeg med det geniale forslaget. ALLE T-baner går til Tøyen. Det helt optimale hadde jo vært å flytte Deichman til Slottet, og under planlegginga av byggingen av Slottet var det jo faktisk diskutert å legge dette til Tøyen. Akkurat det toget er vel for lengst gått men hvorfor ikke flytte Hovedbiblioteket til Tøyen? Riv hele Munchmuseet og bygg nytt! Sentralt plassert i en levende bydel i indre by. Hvor folk bor!

Og hva kan man da gjøre med dagens Hovedbibliotek på Hammersborg? Etter først å ha renovert hele bygningen, ikke minst slik at den blir tilgjengelig for rullestolbrukere, slik at de ikke lengre skal måtte ta alle mulige bakveier, kan det opprettes en sentrumsnær filial, og legge ned Gamle Oslo filial som blir overflødiggjort av det nye hovedbiblioteket på Tøyen.

Da er det bare Tullinløkka igjen. Og er ikke Tullinløkka en mulighet? Jo : hvis det er mulig å bygge en nytt bibliotek her men det virker jo som hele denne plassen er hjemsøkt av all verdens faenskap. Å flytte Deichman inn i Nasjonalgalleriet, sier du? Nei, nå er vi drit lei gamle mausoleumsbygninger med høye bibliotektrapper. I mer enn en forstand. En gang var det skøytebane på Tullinløkka. Høres ut som en god idé. Så blir det i hvert fall noe bevegelse på denne tomta.

Hvorfor greier alle andre hovedsteder i Norden og alle andre byer i dette landet å bygge nytt hovedbibliotek mens Oslo har slitt med den samme bygningen i snart 80 år?

Ikke så ille som jeg fryktet!

Jeg sier det med en gang: Dette er den mest originale norske fantasyboka siden Kabalmysteriet. (Men nå er det da heller ikke originalitet det første man tenker på når det gjelder norsk fantasy.)

Og denne gangen uten drager, alver, orker og hele røkla. Og ikke den evinnelige kampen mellom det gode og det onde.
Boka heter Tilfeldigvis Arial Footlights Forhistorie, en slags biografi om en mer eller mindre foreldreløs gutt med noen litt spesielle egenskaper. Som møter et variert galleri av temmelig sammensatte personer, hvorav flere noe suspekte.

For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva forfatteren vil med boka, annet enn blott til lyst. Men så har jeg da heller ikke lest mer enn ca 250 sider. Men såpass kan jeg si : endelig en debutant som kan skrive og det med humor og snert! Til nå er dette min favoritt til debutantprisen for beste bok 2008! (Nei da, konkurransen er jo ikke så hard).

Tida er jeg litt usikker på men i hvert fall ikke middelalder. Bare det hever jo boka over mye annen fantasy. (Nei det er ikke noe gæernt med middelalder, bare litt forslitt!)
Litt pussige valg av navn: Tostine Rogine , Marsali, Karan, Gregorius Vintervarme, og så Hallbjørn (!) , Kåre (!) , Lavrans, Tak, Skifer, Lille-Harry, Sven Brage Nikolaysen.

Og hva sier dere til denne anakronismen:
”begynte Arial å se seg om etter en jobb, helst en deltidsjobb som kunne gi ham anledning til å studere ved siden av.” Noe innbiller meg at det er tilsiktet. I hvert fall skurra det ikke i mitt kritiske øre.

Men jeg mener fortsatt at boka er for lang! J.R.R. Tolkien er det nå tross alt ikke! Og var nå alle de derre fotnotene helt nødvendige? Ting kan tyde på at det KAN komme en fortsettelse. Da kan i hvert fall skogbruknæringa se framtida lyst i møte! Boka er på 720 sider, jeg har altså lest de første 225 sidene og litt på slutten. Så man kan trygt si at jeg har gått glipp av en god del, men tar likevel sjansen på å sette boka i produksjon på NLB. Da kan da ikke gå helt gæernt.

Boka er anmeldt både her og der.