Da doo ron ron ron da doo ron ron

I serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode” er turen kommet til jentegruppa The Crystals som her synger Da doo ron ron. Denne ble en hit i 1963. Flere andre har prøvd seg på låta men vi holder oss til originalen!



I anledning det fine været spanderer vi enda en låt av denne legendariske gruppa!

En hilsen fra en forstad til Paris

Hun er fattig, hun er muslim, hun får dårlige karakterer, faren har forlatt familien og reist tilbake til Marokko, moren er stuepike på hotell og er analfabet, selv går hun til psykolog, og hun og moren ”har vært så heldige å få besøk av en hel skokk med sosialarbeidere”.

Herregud så nitrist dette høres ut men det er det ikke! Faïza Guène var 20 da hun skrev denne boka og man må si hun har kommet godt i fra det!

Dora, 15, har de fleste odds mot seg men har pågangsmot og integritet og lar seg ikke kue. Og vi aner at hun kommer til å klare seg. Dette er en jeg – fortelling og det er vel de færreste 15-åringer som vil kunne uttrykke seg på denne måten, men forfatterinnen makter å skrive slik at vi tror på personen. Det har ikke vært forfatterinnens hensikt å problematisere livet i forstedene med rusproblemer og opptøyer slik vi er vant til fra media men rett og slett å skrive en historie fra dagliglivet. Sier forfatterinnen i dette intervjuet fra Socialist Review. Fortellingen har ingen stor dramatikk men humor og nerve. Selv om jeg ikke oppfatter Dora så sint som Dagsavisen gjør!

I dette intervjuet i svenske Ny Tid sier forfatteren at grunnen til at hennes hovedpersoner er jenter er fordi det er lettere å skrive optimistisk om innvandrerjenter enn gutter :

– Tvärtom än man kanske tror utgående från bilden av invandrare med kvinnoförtryck och instängda flickor. På hemmets nivå stämmer det att tjejerna har det tuffare, men efter skolan är det lättare för dem att ta sig vidare. Den klichébild invandrarkillar stämplas med utgör ett mycket större hinder för att ta sig bort från förorten

All ære til Minuskel forlag som ”feirer mangfoldsåret 2008 med to «innvandrerromaner fra de franske forstedene, Kiffe kiffe i morgen og Leve, overleve”. Leve, overleve av Mohamed Razane er nettopp kommet ut og denne er nok tøffere i stilen. Her er det en 18 år gammel gutt som er hovedpersonen. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til denne boka!

Handlingen er fra bydelen Saint-Denise nord for Paris. Her en hilsen fra disse kjekke gutta! En fordel med gode franskkunnskaper. Nå kan du angre at du ikke leste mer på franskleksa di!

Og så var det den greia igjen da om dette er en ungdomsbok eller en voksenbok. Deichman sier at det er en voksenbok men burde vel ha noen ex i ungdomshylla også! Uansett bør det suppleres kraftig, 11 reserveringer og forventet ventetid på ”Ca 6 - 8 uker” er i meste laget! Faïsa selv sier at hun ikke tenker målgruppe og men er glad for at boka blir lest av ungdom.

Og så er vi tilbake til det der med formidlinga igjen, da! Da jeg jobbet på Tveita hadde vi en snurrehylle rett foran skranken med en noe amatøraktig plakat laget av undertegnede med teksten ”For og om ungdom og voksne” eller hva pokker det var igjen, det begynner jo å bli noen år siden nå, men poenget var i hvert fall at bøkene gikk unna! Vanskeligere trenger det ikke være!

Skal jeg si noe om den manglende norske innvandrerromanen også? Nei, den kommer når den kommer! I hvert fall hjelper det ikke å mase så fælt!

Riktig snille piker

”Snille jenter kommer til himmelen, de slemme kommer så langt de vil” . Bortsett fra Nancy Drew, da, som aldri dør. Hun kommer tilbake - igjen og igjen. Første boka kom ut i 1930, da var hun 16 år , det vil si at hun er født i 1914. Etter hvert har den litterære alderen stabilisert seg til 18.

Bøkene kommer som kjent ut i bøtter og spann, både Nye Nancy Drew - serien hvor hun tar den nye teknologien i bruk og har både mobiltelefon og sender E-post og endog laster ned musikk fra internett og ”Klassikerserien” hvorav jeg nettopp har lest Frøken Detektiv i Arizona.

• Hvorfor er bøkene fremdeles populære?
• Og hvorfor denne ”gjenfødelsen” akkurat nå?
• Her noen forsøk på å finne fram til et svar.

Rein avkobling.
Deilig å lese trivia for å koble ut. Du veit hva du får liksom. Ingen utfordringer av noe slag. Bøkene er jo ikke spesielt spennende men til gjengjeld krever de ingenting av leseren. Intrigen er så enkel at selv hørrrm kremt jeg skjønner den.

Bøkene gir muligheter til å leve ut noen drømmer.
I denne boka; å kunne boltre seg med hester og få danse med de kjekkeste guttene. Men først og fremst er det drømmen om å være helt(inne). Å alltid gjøre de riktige tinga, være pen og attraktiv, modig, populær, alltid snill og grei og klok og handlekraftig. Aldri gå i baret. Aldri dumme seg ut. Alltid, alltid ha kontrollen. (Forslag til en litterær oppgave : psykopatiske trekk hos Nancy Drew. )

Kanskje bøkene også appellerer
til vår masochistiske side; Nancy Drew har jo noen aldeles uoppnåelige dyder som skulle få de fleste til å føle seg underlegne. Hvem ville føle seg vel med en sånn venninne? Alltid perfekt antrukket, gjør aldri et feilgrep og viser ikke en tøddel av svakhet. Kanskje akkurat derfor det er så deilig å ha dette dydemonsteret (haha morsom omskriving av dydemønster) trygt plassert mellom to solide (glansede) permer?

Og kanskje det faktum at tilværelsen er blitt så komplisert
for unga i dag; hva (og hvem) skal man tro (på), hva og hvem kan man gjøre opprør mot, og i tillegg alle de der digitale greiene, gjør at de får en sterk lengsel mot det litt enklere livet. Frøken Detektiv i Arizona kom faktisk ut i 1930 første gang så for kidsa i dag er jo dette rimelig eksotisk. For eksempel når ND sender telegram til sin far i stedet for å sende en sms. Eller ringe for den delen, dårlig utbygd telefonnett i Arizona i 1930?

Tøffe revolverdamer!
For resten litt tøfft at Nancy får en revolver i denne boka for å kunne forsvare seg og sine venninner mot bjørner (!), gauper og andre villdyr. (I seinere bøker – fra 1950- ble frøkenen mer neddempet og mindre fandenivoldsk, i tråd med 50-åras kvinneidealer. Dette i følge wikipedia. (Norsk her). Siden har jo tøffe jenter fått lov til å bruke våpen igjen men forløpig ikke i barnelitteraturen. Kan for resten denne trangen vår heltinne har til å temme villdyr med skytevåpen være et tegn på sadomasosjistiske tendenser? Og de hyppige rideturene i tide og utide et tegn på undertrykt seksualitet? Eller drar jeg den litt langt nå?

Har bestemor skylda?
Antar at både besteforeldre og foreldre og tanter bidrar til å holde boksalget ved like, bøkene er billige og de er ikke støtende. Og foreldre vil gjerne at unga skal lese de samme bøkene som de selv og så glemmer de litt at tida går. Bøkene er en pust fra en svunnen tid som har fått et skjær av nostalgi og uskyld. Glemt er McCartytida, rasehat, Vietnamkrigen og kvinneundertrykking.

Et godt forbilde
Det snakkes til stadighet om at barn og ungdom trenger forbilder. Og da er det vel bedre at unga har en avdanka overvokst 18-åring som forbilde enn dagens toppidrettsutøvere som ikke vil bry seg med det som skjer i verden fordi det stjeler oppmerksomhet fra viktigere ting som å bli enda bedre idrettsutøver og enda dummere enn dum dummere dummest. Så parolen er kanskje gi å unga søppellitteratur før idretten tar dem.

PS:
Damm : det er en feil i innholdsnoten på webida deres. Det er ikke noen spøkelseshest i denne boka. Originaltittelen The Secret at Shadow Ranch kom ut første gang på originalspråket i 1931. Boka ble revidert med ny handling i 1965 med nesten samme tittel : The Secret of Shadow Ranch. Og det er først i denne utgaven at spøkelseshesten kommer inn. (Den norske tittelen er Detektiv Nancy Drew og mysteriet med spøkelseshesten). Norsk wikipedia : feil originaltittel : ikke ”at” men ”of”. Fort gjort å snuble! (Takk på AKL på Norsk barnebokinstitutt som fant fram denne boka til meg).

Frøken Detektiv i Arizona (The Secret at Shadow Ranch) kom ut første gang på norsk i 1941. Siden i flere utgaver. De første utgavene hadde et noe annet omslag. Vår heltinne holder fast i grimen til hesten til Bess når de rir over en stri elv. I hvert fall fra og med 1975 har utgavene dagens omslag. Det første omslaget er finere men ser antakelig litt vel far out for dagens unge piker. Dagens utgave (2008) har større skrift mens de tidligere utgavene er faksimiler. Og Elisabeth har forandret navn til Bess. Uten å ha sjekka hver eneste setning, språket er rimelig avlegs etter dagens normer.

I tilfelle noen lurer : Kjæresten Ned dukker opp i bok nr 7 : The Clue in the Diary: norsk tittel : Frøken Detektiv på ferde igjen. I følge den norske wikipediaen er dette bok nr 6. Om det er slurv eller det rett og slett mangler en oversettelse vites ikke. Den som vil sjekke ut mer om dette kan ta seg en tur oppi magasinet på Norsk barnebokinstitutt. Her burde det være mat til en litterær forskningsoppgave eller to.

Flere slemme piker

De som er med er

• Kim, 15, sexy, vakker men skoleflink jente, går på finere privatskole, men må begynne på offentlig skole, dette til sin store fortvilelse, møter
• Maria Sweet, også kalt Sugar. Utagerende, eksperimenterer med ulike rusmidler, ingen spesielt sunne. Også noe ”frivol” på det seksuelle området, og der har vi antakelig forklaringen på den lille ”buttonen” på omslaget : ADVARSEL: Eksplisitt innhold. (Kanskje litt dårlig norsk? På den engelske utgaven står det ”warning : explicit content” ). For unge lesere som fikk store forventninger nå; kan hende du blir litt skuffa, har lest verre ting. Snart utvikles et vennskap, etter hvert også med et erotisk innhold, mellom jentene. Andre medvirkende er
• Zoe, forhenværende venninne, men ikke nå lengre,
• Kims mor, umoden, forlater familien, slik faktisk også forfatteren selv forlot sin,
• Faren som tar ansvar, det skal han ha, og
• lillebroren, stakkars liten.

Boka heter Sugar rush, kan minne en god del om denne boka som jeg nettopp har blogget om , men går ikke tilsvarende i dybden. Tvert i mot, riktig heseblesende greier og temmelig overfladisk. Men akkurat den historien med morens svik (og sårheten) kommer ganske godt fram.

Som sikkert alle - bortsett fra meg - for lengst har fått med seg er boka gått som serie på NRK 3. Mer om serien her. Kan jo ta med dette klippet fra YouTube i tilfelle noen nå lurer på om de gikk glipp av noe.

Boka BLE skrevet før TV-serien selv om man kan få misstanker om det motsatte, men muligens ble den skrevet med tanke på en etterfølgende TV-serie. Hva veit jeg. Kan også røpe at boka – og serien - får happy ending, i boka kommer dette temmelig brått på, men kanskje fungerer det bedre i serien.

Som sagt før, ungdomsbøker om lesbiske jenter vokser ikke på trær, men antar at noen blir skuffa, her er ingen erotiske skildringer, bare litt kyssing. Det går mest på Kims kvaler og sjalusi på grunn av Marias sidesprang med diverse gutter. Boka forteller også om Kim som strever med sin lesbiske identitet men her kunne man jo ønske at boka gikk litt mer i dybden.

Forfatteren er ikke et ubeskrevet blad, hun skrev blant annet i New Musical Express i hine hårde dager. Her ”a completely unofficial but not at all scurrilous site dedicated to the queen of english journalism, Ms Julie Burchill”.

NRK har selv gitt ut boka, de ville vel ha fortjenesten sjæl. Boka er populær i hvert fall i Oslo-området, noe Deichman viser her. Barneavdelingen burde kanskje supplere litt. Om vi skal ha boka på NLB? Yes sure! Men da uten det lekre rosa omslaget med de taktile små hjertene!

Her en anmeldelse fra nettestedet ”yeye” som mener at det er ”en god lesbebok”. Og Fredrikstad blad mener den er ”perfekt for jenterommet”.

PS : 20. november 2006 ble serien tildelt den 34. internasjonale Emmy-prisen, i kategorien «Barn og ungdom», i konkurranse med blant annet de norske seriene Gutta boys og Den lille redningsskøyta Elias. Antakelig bare jeg som ikke har fått med meg det heller.

En jentegruppe i særklasse

Nemlig den amerikanske gruppa Shangri-Las. Kanskje ikke så mange som hører på dem nå, og det er jo verst for dem. Her sangen Right Now And Not Later (1965).



The girls er tidstypisk antrukket i like spencerkjoler og blondebluser. Sceneopptredenen er disiplinert med synkroniserte armbevegelser, men innlevelsen og trøkket er det ingen ting å si på. Jeg kunne like gjerne ha lagt ut denne sangen, men her var billedkvaliteten for dårlig til å tilfredsstille tidens krav. Enkelte andre har også forsøkt seg på akkurat den sangen i nyere tid.

Neste mandag : nok et høydepunkt fra serien Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue.