I only want to be with you

synger Dusty Springfield på denne videoen fra 1964.



Kjolen ville vært en hit på ethvert julebord, med en særdeles dansevennlig vidde og ellers sjenerøs stoffmengde. Hårsprayfabrikantene hadde også gode dager den gangen. Sceneopptredenen kanskje ikke av det mest spektakulære slaget men who cares: the lady can sing!

I have a dream

I dag er det 40 år siden Martin Luther King ble drept. Her talen i sin helhet, filmopptak av talen her og her sangen The King of love framført av Nina Simone. Med passende lysbilder. Og så slipper vi til den kjente gospelgruppa Blind Boys Of Alabama med ”the old Negro spiritual” som King refererer til på slutten av sin tale; ”Free at Last”.

Og helt til slutt bør vi unne oss Respect Yourself med the Staple Singers, her et opptak fra 1972. Fra den gangen folk KUNNE lage god soulmusikk!

Fedre og brødre

De som er med

• Johannes, er dette en virkelig person?, kan virke slik etter forordet å dømme,
• Matz, Johannes halvbror, 12 år, som han ikke visste noe om før
• faren dør,
• Matz mor, ingen supermamma,

og etter hvert avdekkes Matz dystre hemmeligheter. Såpass kan jeg si uten å røpe mer enn forlaget. Men det er vel ikke overraskende – når det gjelder denne forfatteren – at det er en sterk historie som avdekkes.

Eventyrbrua er også med. Egentlig heter Eventyrbrua Ankerbrua og leder til det Grünerløkka som er blitt noe annet enn det opprinnelig var. Og som er Fretheims litterære univers.

Boka heter Ingen ild tenner stjernene og er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det betyr at teksten skal være ”meir tilgjengeleg til dømes for uvande lesarar”
Og her er det jeg stiller meg litt spørrende:

• Ja, det er luft på sidene
• Ja, det er taggete høyremarg, noe som skal gjøre lesning lettere,
• også venstre marg er litt ujevn,
• Noen setninger er svært korte, ofte på bare ett ord.
• Så i hvert fall tilsynelatende ser dette enkelt ut.

Men:

• Her er det mye som må leses mellom linjene.
• Forfatteren hopper fram og tilbake i tid, dette er ingen lineær fortelling,
• og jeg er ikke sikker på om det akkurat gjør det lettere for ”uvande lesarar” når forfatteren skriver om hovedpersonen vekselvis i andre og tredje person. (”Du” og ”han”)

Snedig komponert, kan vel røpe såpass at bokas slutt er tida like før bokas begynnelse. Altså hvis man da begynner å lese boka på nytt er dette en direkte fortsettelse av slutten.

God? Ja.
Men lettlest?
Cappelen : dere må stramme opp trykkeriet. Enkelte sider har svært svak trykk, tviler på om det er tilsiktet. Det øker i hvert fall ikke lesbarheten.

Bibliotekmysteriet

er den 15. boka (nei jeg tuller ikke) i serien om LasseMajas detektivbyrå av Martin Widmark og Helena Willis. Som sig hör och bör finns det också en nätsida som viser at det altså er kommet 15 bøker i alt og flere kommer sikkert.

Bøkene er letteleste og koselige og greie, svensk småstadsidyll, den kan nesten minne litt om denne serien bortsett fra at puben mangler. Så nå er det bare Pubmysteriet vi venter på.

Men vi skal selvfølgelig konsentrere oss om det rent bibliotekariske.

På Biblioteket i den lilla staden Vallby er det kun en ansatt, åpningstida er deretter, 16 – 18, litt uvisst hvor mange dager i uka, men dyrt alarmsystem har de råd til!

Bibliotekaren er framstilt etter vanlige yrkesfordommer, blir hysterisk bare fordi det forsvinner et par bøker eller politisjefen kaster en bok over alarmen for å teste ut alarmsystemet. Har briller ( selvfølgelig) , trange skjørt og oppsatt hår. Men snill og grei. Gidder ikke å hisse meg opp. Men altså : vi løper ikke ut og løfter armene og skriker hvis det forsvinner en bok eller to!

Så litt bibliotekhumor:
- Noen har stjålet All verdens sommerfugler!
- Hva sier du menneske? spør politimesteren, - Det går ikke an! Det er ikke mulig å stjele all verdens sommerfugler...?

Og det minner meg om da jeg var praktikant på Eiksmarka filial i Bærum i slutten av 70-åra. Da ble lånerne oppringt når reserverte bøker var ledige. Vi skrev de reserverte titlene for hånd på strimler og puttet dem i en ”kardex” og sjekket hver bidige bok før vi satte dem på hylla. Heldigvis et tilbakelagt stadium. (Også på Valleby bibliotek har bibliotekaren fått seg flatskjerm nå) . Så det er et modernt bibliotek, minsann. Men tilbake til Eiksmarka:

- Hallo det er biblioteket. Nå er ”Ti små negerbarn” inne!
- Da kommer jeg med en stasjonsvogn og henter dem!

Man har som kjent ikke mer moro enn man gjør det til selv. ...

PS: for dem som vurderer å teste alarmsystemer, de teknikkene som politisjefen tester ut kan anbefales. Spesielt da han krabber under teppet...

PS 2 : En rask sjekk på Deichman viser at disse bøkene er rimelig gørrpopulære. Også på NLB har vi de fleste men ser til min store forskrekkelse at vi mangler Safranmysteriet! Dette er et hull som må tettes! Hvordan denne boka har sluppet unna mitt argusblikk er bare et mysterium. Argusmysteriet?

Tilværelsens gåter

I serien ”Nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å få folk til å lese denne forfatteren” skal jeg i dag blogge om Bipaviljongen av Leena Krohn. Hvor jeg altså fant disse litt bisarre faktaopplysningene.
Headingen har jeg stjålet fra en anmeldelse (sorry Dagsavisen, men jeg har tross alt vært abonnent i flere år) som kan fortelle oss at boka ”er preget av en sterk undring over tilværelsens gåter”. Og slik kan man jo også si det.

”Bipaviljongen kan beskrivas som en sorts reportage- och diskussionsbok från en surrande människokupa mitt i det moderna it- och vetenskapssamhället” skriver Expressen. ”Samtidigt tycks hon förvalta det finska arvet att i Aleksis Kivis efterföljd skriva de udda typernas historia”.

Ett av temaene i boka tror jeg er eksistensiell ensomhet og menneskers streben for å bryte ut av isolasjonen. For eksempel ved å søke til pussige foreninger, tilknyttet Bivaljongen, tidligere et sted for ”själssjuka”. ”Trots at de flesta av föreningarna hadde postlistor och diskusjonsspalter på nätet, ville deras medlemmar också träffas i det fysiska rummet”. Jeg nevner i fleng:

• Herpetologiska föreningen,
• Dahlgrens syndromsällskapets medlemmar,
• Strupsångarna,
• Kommunalvetenskapens främjare,
• Stormälskarna,
• Vattenskotertävlingssällskapet,
• Steinwurzlarnas släktsällskap,
• De förlorade språkens vänner,
• Hjälporganisasjonen för den Vetenskapliga världbildens offer,
• Ned med televisionen-gruppen,
• Självvalt fattiga,
• De bilboende,
• Föränderlig verklighet.

Bare for å nevne noen.

Av det ”udda” persjongalleriet kan vi nevne;

• Den døvstumme Lajha, den gåtefulle vaskehjelpen
• Lady Lai som hade grundat amatörteatern Hjärta & Lever,
• Översten, verkställande direktör for porrbutiken Hekuba; ”Jag går på samma linje som Isaac Newton, Newton och jag vet att gravitation bara är en yttring av världsaltets älskogslek”
• Fotlös, som mistet beina fra kneet og ned etter å ha blitt overkjørt av en gammel dement mann, og siden mistet han kona og datteren som ble overkjørt av en ”rattfull” bilist etter sykebesøket. Igjen er bare
• Vassi, sønnen, hvis eneste lekekamerat er en encellet prasitt i cyberspace,
• ”Jag skulle inte ens vilja vara hetero”
• Knyclaren, som har den litt pussige vanen å rive sidene ut av bøkene etter hvert som han har lest dem,
• Med flere men dem kan du lese om selv

Kapitlene er korte og boka egner seg fint også som T-banelektyre. Ikke for å gjøre et stort nummer av den derre dustedebatten om hvorvidt det er harry og utrendy å ha bøker i stua, men dette er en bok som tåler flere gangers gjensyn, eller skal vi kanskje heller si gjenlesning. For stadig å oppdage nye ting. Slik som for eksempel Mummi-bøkene, kanskje spesielt de seineste. En annen bok jeg blir litt frista til å sammenlikne med er Winesburg Ohio av Sherwood Anderson. Som også er et eksempel på at det kan være smart å ha noen bøker selv også, hvis man da ikke bor i 1. magasin på Deichman. Og det gjør jo bare gode gamle Shandorff som går igjen der nede. Det var i hvert fall det vi sa til unga når vi hadde omvisning i magasinene.

Bare to av Lena Krohns bøker er oversatt til norsk, bortsett fra at hun er representert i to antologier. I 1979 kom barne- og ungdomsboka I menneskeklær som handler om en pelikan som bor i en vanlig leilighet (Gyldendals Lunaserie) og så tok det lille forlaget Setesdalforlaget ansvar i år 2000 og ga ut en novellesamling; Ikkje les denne boka; forteljingar for dei som veks. (Finnes i ett eksemplar i Barneavdelingen på Deichman, er inne akkurat nå). De såkalte kulturforlagene skulle skamme seg, skulle de! Bivaljongen er (ennå??????) ikke oversatt.

Neimen, Deichman da! Bare ett eksemplar av boka? Det er 3 reserveringer og den forventete ventetida er ca 4 måneder. Litt knølent tatt i betraktning at Leena Krohn var en av de to finske kandidatene til nordisk råds litteraturpris i år?

PS: da jeg søkte på ”strupsong” fant jeg flere sanger på YOUTUBE, her throat singing in a lake. Hvorfor vår venn først må dukke før han lar sin strupe klinge kan jeg ikke svare på men skal selv teste ut teknikken litt mer etter at badesesongen har begynt. Kommer jeg fram til noe av almen interesse lover jeg å komme tilbake til dette.

Og dette skulle vel en gang for alle vise at bøker er en berikelse enten man har dem i private hyller eller låner dem i biblioteket. Hvis man da ikke må vente i 4 måneder på boka.

SISTE!!! Absolutt siste om strupesang i dag : dette må dere få med dere; framført av en virtuos!

PS : Burde kanskje legge til : Strupsångarna har ikke noen spesielt fremtredende rolle i selve boka.