Framtida og andre triste greier

Nok en dystopi, skal det ingen ende ta! Alt går til helvete og hvis vi ikke greier å ordne opp i tide er det bare heltemot som duger.

Vi er nok en gang i et totalitært samfunn basert på overvåking, frykt og angiveri, ala tidligere DDR og liknende totalitære stater. Harde straffemetoder er brukt for å holde folket i sjakk. Det er Rådet med Første frie leder i spissen som ruler. Følelser, som kjærlighet, kunst og musikk er forbudt. Som i andre totalitære stater legges det stor vekt på idrettsprestasjoner. Murer skjermer mot naturen som – angivelig - er farlig på grunn av miljøgifter.

Handlinga er satt til vårt område av verden, og som nå heter Skandia og tida er 60 år framover.

I fokus noen ungdommer, av varierende opprørstrang, og akkurat som i drøssevis av andre ungdomsdystopier blir deres endelige skjebne blir avgjort i 16 - årsalderen. Alle håper på å bli av de utvalgte, for alternativet er virkelig ikke å trakte etter. Noen få av dem ( som regel priviligerte) vokser opp i en kjernefamilie, mens de fleste blir født av ”vertsmødre”.

Så oppdager ungdommene at .... eller glem det, det burde jeg vel strengt tatt ikke røpe ... men det ender med at de flykter og gjør opprør. (Ingen spoilervarsel nødvendig da dette røpes allerede på side 23, i et brev fra framtida.)

Boka er på 480 sider, og det er strengt tatt i lengste laget. Det er en del unødvendige gjentakelser som med fordel kunne vært luka ut. Boka påkaller ikke de store følelser, stilen er prosaisk og refererende og personene blir mest typer. Kanskje fordi forfatterne har journalistisk bakgrunn. (Ikke noe gæernt med journalister, men noen stor litterær opplevelse kan man ikke si dette er.)

Dette er første bok av tre i Betaserien, og denne boka heter Flukten. Forfatterne er Amund Hestsveen og  Torborg Igland.

Hvor mange slike dystopiske framtidsromaner den ene mer lik den andre trenger vi egentlig? I rettferdighetens navn vil jeg fremheve/ minne om de mest originale norske i seinere tid, nemlig Høsten av Jan Henrik Nielsen fra 2011 og Blå øger kan isje lyge av Hans Sande som kom ut i fjor.



Til slutt litt musikk. Björk er ikke den artisten jeg hører mest på, men siden et par av bokas helter oppdager musikk på en gammel Nokia kan vi jo høre litt på denne sangen.