Underjordisk action

HULDRE OG  ANDRE UNDERJORDISKE

Skyggefødt av Jan Tore Noreng handler om fire belastede ungdommer mellom 15 og 17 år som rømmer  fra et behandlingshjem for vanskeligstilt ungdom i en stjålet bil. De havner på et fraflyttet gårdsbruk som det snart skal vise seg er hjemsøkt av underjordiske – noen små djevelske figurer med klør, stygge tryner, tomme øyne og kapper med hetter og som opererer i hopetall – dessuten  ei hulder. Man kan vel trygt si at barne- og ungdomsbøker inspirert av norske sagnfigurer er blitt en trend. Men du verden så voldelige de underjordiske er blitt siden Asbjørnsen & Moes dager! Det er alltid litt vanskelig å vite hvor mye jeg kan røpe av handlinga, men kan vel si såpass at det går svært dårlig med et par av ungdommene. Og blodet flyter i strie strømmer.

Dagens huldre, eller rettere sagt slik de framstår i ungdomsbøkene, kan virkelig kunsten å spille på sex som de reineste pornodamer, og Jon får ståpikk ( unnskyld uttrykket men jeg må jo si det som står i boka) så hmmm... det står etter.

Vi følger i hovedsak begivenhetene fra Jons synsvinkel, og vi får også korte glimt fra en vanskelig barndom. Ikke nok med at ungdommene må kjempe en hard kamp mot disse små beistene, men Jon, Pia - den eneste jenta - og kompisen Andreas må også slite med ”sjefen” sjæl – den noe eldre Kalle, en hard nøtt med voldelige tendenser og dårlig impulskontroll.

Det er action over en lav sko altså, og innimellom blir det spennende. I flere av de spenningsbøkene jeg har lest i det siste er det nesten litt vanskelig å skille personene fra hverandre, men her klarer forfatteren å gi individuelle skildringer av de fire personene. 

Mens jeg satt og leste slo det meg plutselig at boka inneholder ekstremt mye banneord! Jeg – som selv angivelig kan banne som en bryggesjauer og alltid har hevdet at vi må godta banning i ungdomsboka siden denne er en gjenspeiling av samfunnet (og at det bannes der ute veit jo alle ) reagerer plutselig på banning! Er jeg syk? Begynner jeg å bli farlig tantete? Nei, jeg tror faktisk ikke det.

Ingvar Ambjørnsen måtte i 80 – åra forsvare seg da han ble kritisert for banninga i Pelle og Proffenbøkene. Han hevdet at det er umulig å skrive om gutter oppvokst på Sagene/Torshovområdet uten å bruke banneord. Dette er jeg enig i, og i Ambjørnsens språklig sprelske bøkene fungerer det. Men i Norengs blir det too much. Det går rett og slett utover flyten. Og når jeg nå – igjen – sitter her og sammenlikner med Ambjørnsens bøker, mangler også denne boka  den humoren og varmen som finnes i Pelle & Proffen-bøkene.

SNØHVIT

Som våre venner i Skyggefødt har også 17 år gamle Lumikki Andersson i spenningsboka Rød som blod av den finske forfatteren Salla Simukka en vanskelig fortid. Vi får stadige tilbakeblikk fra episoder i Lumikkis barndom. Ikke alt oppklares i denne boka, men regner med at vi får vite mer i de neste bindene, siden dette skal være den første i en serie. Blant annet ble Lumikki utsatt for mye mobbing,  men klarte tetter hvert å ta kampen opp mot overgriperne. I boka trekkes Lumikki motvillig inn i et krimdrama, og det viser seg snart at vi har med ei skikkelig tøff jente å gjøre.

Handlinga finner sted i et iskaldt ( meteorologisk altså) Tammerfors. Forfatteren har valgt den allvitendes perspektiv.

Boka har hatt en enorm suksess, den er solgt til 40 land, og forfatteren fikk Topeliusprisen i 2013.

Lumikki betyr snøhvit  ( eventyrfiguren altså) på finsk, noe som må ha skapt noen utfordringer for den norske oversetteren.

Sammenliknet med Norengs bok har Simukka et bedre litterært grep og en mer levende personskildring. Boka er spennende, men kanskje noe løser seg litt vel enkelt. Forholdet mellom henne og sossejenta Elisa er godt skildret.

Kanskje vi også kan skrive litt om jenterollene i begge disse bøkene. Både Pia i Skyggefødt og bipersonen Elisa i Rød som blod framstår som hjelpeløse jenter, begge spiller på sex og begge gjør seg avhengige av gutter, selv om de begge til slutt tar seg sammen. Pia med fortid som friidrettsutøver ender jo til slutt som reineste superheltinnen.