Rapport fra gamlehjemmet

Arbeiderlitteratur er muligens en litt utgående sjanger her i Norge, men i Sverige skrives det fremdeles litteratur som skildrer livet på golvet for å bruke en – i hvert fall her til lands – noe utgått frase.

Et eksempel er Yarden av Kristian Lundberg, en ganske tøff fortelling om en løsarbeider som jobber på Malmø havn, basert på forfatterens egne erfaringer.

Sara Beischers debutroman ( hun har i mellomtida gitt ut en roman til) "Jag ska egentligen inte jobba här" handler om ei 19 år gammel jente, Moa, som tar seg jobb på et pleiehjem, mens hun egentlig drømmer om å gå til scenen. Forfatterinnen har selv jobbet et tilsvarende sted, noe som ikke er vanskelig å skjønne når man leser boka.

Dette er en fin skildring om hvordan denne jenta utvikler seg fra å være temmelig selvopptatt og med distanse til de hun skal pleie og til å bli en empatisk person som til de grader engasjerer seg i de eldres ve og vel.

Samtidig er hun besatt av ønsket om å gjøre en teaterkarriere, og gjør stadige forsøk på å komme inn på diverse teaterskoler – det ser ut som at det er den god del av dem i Sverige – hun prøver å få lese med skuespillere etc. Når hun endelig får tilbud om prøvefilming utsettes hun for et moralsk dilemma siden dette kolliderer med en avtale hun har gjort med en av beboerne på sykehjemmet – som hun vet gleder seg veldig. Hva hun til slutt velger skal jeg ikke røpe her.

Et  annet tema er - ikke uventet  - underbemannetheten og tidspresset Moa og hennes arbeidskamerater utsettes for, og hennes dårlige samvittighet for ikke å kunne gi beboerne den oppmerksomheten de så sårt trenger.

Beboerne på sykehjemmet – eller äldreboendet som det kalles på svensk - er alle mer eller mindre demente, men forfatteren klarer å vise oss menneskene bak alle rynkene, fettvalkene etc. De ansatte er også en herlig og sammensatt forsamling, homsen Roy på 64 som forbyr de andre ansatte å stelle håret på damene, for det er hans jobb, den bohemiske Leena med en ganske brokete fortid viser det seg, den prektige og pliktoppfyllende Eva etc. Boka har også humor, noen ganger så svart man kan forvente på et slikt sted men uten å utlevere eller latterliggjøre noen.

Dette er lettlest og morsom lesning med mye varme, men altså med en god del alvor. En fin bok som fortjener oppmerksomhet også her til lands. Også fordi den handler om yrkesgruppe som jobber med helsa som innsats for luselønn, og som har fått liten plass i skjønnlitteraturen. 

Mens Yarden er oversatt til norsk finnes Beischers bok – i hvert fall foreløpig – bare på svensk.



Til slutt kan vi kanskje unne oss en god gammel svensk klassiker, nemlig
Hasse Alfredsons kommentar til livet på ålderdomshemmet.