Det hände här, i den här staden, i de här kvarteren, bland de människor som har sina liv här.

Og nå skjønner vel alle at det er Jonas Gradells triologi Torka aldrig tårar utan handskar det skal handle om.

”Det som berättas i den här historien har hänt. Det hände här, i den här staden, i de här kvarteren, bland de människor som har sina liv här. I den här stadens parker, dess uteserveringar, barer, bastuklubbar, porrbiografer, sjukhus, kyrkor och begravningsplatser. I en stad där de flesta fortsatte att leva sina liv som om inget hänt insjuknade unga män, magrade av, tynade bort och dog. Det var som ett krig som utkämpades i fredstid. De som älskade mest. De som var av kärlek besatta. Det var dem som frosten tog. Jag var en av dem som överlevde. Det här är min och mina vänners historia.”

I Jonas Gardells bøker er det Sverige det handlet om, men det samme skjedde jo som kjent også i dette landet. Den homofile frigjøringa som fant sted i slutten av 70 – åra fikk et alvorlig tilbakeslag i begynnelsen av 80 – tallet da AIDSEN kom. Jeg husker alle krigstypene på forsidene i tabloidpressa, all skremselspropagandaen, Norges Aller Første Pasient Som Døde Av AIDS ( det var til og med bilde av ham i avisene!) og når jeg googler finner jeg ut at dette skjedde i 1983, herregud er det så lenge siden! Gardells trilogi kommer altså ut 30 år siden alt dette skjedde, man kan trygt si i grevens tid, for det som hendte den gangen bør ikke glemmes.

Som regel unngår jeg å se på TV-serier, dette for å slippe å bli bundet, men da serien basert på bøkene kom på NRK før jul satt jeg – som de fleste andre i nasjonen – klistra. Hver episode tar for seg hver sin av de tre bøkene, hvorav de bare de to første foreløpig er oversatt til norsk. Jeg har lest de to første på svensk og venter på den tredje som Deichman har fire eksemplarer av.

I fokus er to unge menn,

• Benjamin, medlem av Jehovas vitne, og som til slutt velger å forlate sekten ( med de følger det får) fordi han prioriterer kjærligheten. ”Jag vill i mitt liv få älska någon som älskar mig.”
• Rasmus, mobbeoffer, fra det lille stedet Koppom i Värmland, drar til Stockholm for å leve ut det homoseksuelle livet i hovedstaden. De møtes i et juleselskap hos
• Paul, en sjarmerende småfrekk type, og dette blir starten på en vakker og skjør kjærlighetshistorie, ikke uten problemer, blant annet fordi Benjamin gruer seg til å fortelle om sin legning hjemme. Rasmus, som selv har tatt mot til seg og ”fortalt det” til foreldrene ( noe som ikke ...eller kanskje dere kan lese om dette selv, hvis dere ikke alt har gjort det) sier at ”Jag vill inte vara en ingen i min älskades liv” .
• Vi møter også Seppo, som har en ganske trist oppvekst, og som ligger for døden alene på sykehuset uten at noen tør å besøke ham. Akkurat som Den Aller Første Norske AIDS-pasienten.

Pauls juleselskaper blir en tradisjon, men gjestelista tynnes dramatisk ut for hvert år. Rundt denne rammehistorien fletter Gardell også inn faktastoff om hva som skjedde i Sverige, i sykestua og ute i samfunnet, hvorav det meste har relevans også her i Norge. Han har gjort grundig research, pløyd seg gjennom ”tusentals tidningsartiklar” og gjort masse intervjuer.

Vi opprøres over all uforstand, over foreldre som fornekter sine barn og nekter kjærester adgang til begravelsen, helsepersonells angst for smitte ( som serietittelen "Torka aldrig tårar utan handskar" viser til) og al hysteri rundt det som i Sverige ble kalt ”bögpesten”.

Bøkene er skrevet med stor intensitet og inderlighet. Forfatteren viser oss samholdet mellom disse unge mennene, men også fandenivoldsheten, selvironien, sårbarheten og selvforakten - og redselen for å bli den neste som blir rammet.

En av julas største leseopplevelser.

Den siste delen i trilogien tar for seg begravelsene, hvem har eiendomsretten på en person etter døden, er det foreldrene - som vil holde fasaden - eller er det kjæresten som har planlagt begravelsen sammen med sin elskede.



Paul derimot tar regien selv, og den siste episoden i TV-serien avsluttes med en forrykende livsbejaende forestilling. Som svenskene sier: hör, se och häpna!  (Denne begravelsen bygger også på en faktisk hendelse, som forfatteren har gjort litt mer ”Paulsk”.)