Vareopptelling eller hva faen er det man driver med - igjen.

I 2013 hadde jeg 63 innlegg på denne bloggen. Mot 107 i 2012. Det har hatt sine grunner. (Hvor mange oppdateringer 2014 vil bringe kommer til å avhenge av humør og andre variabler. Hvem veit hvor høna sparker.) Hvorom allting er har jeg blogget om i alt eller i hvert fall rundt regna 62 barne- og ungdomsbøker i 2013, de fleste utgitt samme år. (Begynte også å telle opp antall voksenbøker men gikk i fort surr og ga raskt derfor opp.)

Flere av de barne- og ungdomsbøkene jeg blogger om ( kanskje de fleste???) er ikke omtalt andre steder enn her. Bøkene har fått variert omtale på bloggen min – fra panegyrisk til det som noen kanskje vil kalle slakt. Det siste føles litt ubekvemt . (Faktisk er dette årsaken til at jeg i det hele tatt skriver dette innlegget. )

Men: noen ganger må man si det som det er. Og hva er vitsen med å skrive om en bok hvis man ikke skal kunne si hva man mener. Og når jeg nå først har tatt meg bryderiet med å lese boka så kan jeg da ikke bare la være å skrive om den hvis jeg IKKE liker den? (Men - som jeg har vært inne på før – eller for nye lesere som er kommet til: debutanter skriver jeg ikke om hvis jeg ikke finner NOE positivt å si.)

Hvis jeg gir en bok riktig negativ omtale håper jeg å finne omtaler - og helst positive - andre steder med hensyn til den stakkars forfatteren som kanskje googler seg selv. Og heldigvis : noen ganger kan jeg puste lettet ut. (Og hvis det bare er min omtale som er googlebar så er det faktisk ikke mitt ansvar.)

Noe av det viktigste jeg gjør på bloggen er - hvis jeg (er så heldig ) finner en perle i bokvrimmelet å få denne fram i lyset. Ut til folket! ( Uten at det kan ha resultert i store salgstall, for hva fankern kan man forvente av en blogg med rundt regna i snittet 100 treff på en dag. Derav flere fra Russland og Korea. )

Tilbake til slakten. Eller de negative omtalene. (For hvordan definerer man slakt egentlig?) Hvem er jeg som rakker ned på en bok som en forfatter med all sannsynlighet har lagt sjela si i, eller i hvert fall har trodd på og ( får man jo tro selv om det ikke alltid virker slik ) jobba iherdig med. Har JEG noen moralsk rett til å drive på på den måten?

Men jeg må jo regne med at hvis forfatteren selv mener at han/hun/ hen har noe å bidra med – at han/hun/ hen tror at det han/hun/ hen skriver om har noe å gi unge lesere – så klarer han/ hun/ hen  å heve seg over en negativ bloggomtale. (Kan jo legge til at jeg aldri har fått sure tilbakemeldinger fra noen forfattere. Oversettere derimot. (Sikkert helt fortjent.) ) Dessuten kan jo en dårlig omtalt forfatter trøste seg med at jeg ikke har noen formell kompetanse i litteratur, bare tre års høyskoleutdanning på bibliotekskolen anno 1979, og DEN gangen var i hvert fall ikke litteraturundervisninga mye å skryte av. (Ellers har jeg jo gjort ganske utførlig rede for dette under fanen Litt mer om meg. under headinga på bloggen.)

Dessuten : hvis noen ikke skulle tåle dårlig omtale av bøkene så får de heller prøve å skrive bedre. Og forlagene må gjøre en bedre jobb.

Her et bilde av den tradisjonsrike Kød og flæskehallen på Vesterbro hvor det drives slakt i ordets egentlig betydning, og forhåpentlig på høyt nivå hva kvalitet angår. 

Et annet problem jeg ser er at jeg representerer – eller rettere sagt – jeg er offentlig ansatt på en statlig bedrift som tilrettelegger bøker for blinde, lesehemmede og andre som kan dokumentere at det trenger tilrettelagt litteratur på lyd og/ eller punkt. Til mitt forsvar kan jeg si at vi produserer ikke bare det jeg liker. Det hadde da virkelig tatt seg ut! Våre barne- og ungdomslånere skal ha tilgang til det samme som alle andre, også ... unnskyld uttrykket ... det som er dritt. Bøker det snakkes om og som kameraten din liker. Eller bøker som brukes i nasjonale lesekampanjer, slik som UPrisen.

(I tilfelle noen lurer og for å komme en hver misforståelse i forkjøpet: vi har også ansvar for den gode boka og den smale boka. De som blir lest av få, og som det noen ganger må jobbes med. De bøkene som fortjener de leserne som fortjener boka. Og de bøkene som mange ikke har hørt om. )

Til slutt:
Så lenge jeg gidder å blogge om bøker kommer jeg til å legge vekt på barne- og ungdomslitteratur, som tross alt er det jeg har minst ”ikkegreie” på. (Herregud: jeg kan jo ikke en gang alfabetiseringsreglene! Og katalogiseringa går jo uten kryss eller b-er. ) Jeg er et relativt engasjert menneske så er det noe jeg føler for å si så klarer jeg sjelden å la være.