Den løjerlige familie. 1.

Hovedpersonen i Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde har problemer. Hun har komplekser for sin rotete familie med den overlessede stumtjeneren, hybelkaninene og middager bestående av ferdigpizza ( som ikke skal bli noen vane, nei, da) eller fiskepinner. Spesielt ille blir det når hun sammenlikner med andre mer prektige familier som serverer indrefiléer med nyplukka sopp. (!)

Og akkurat dette med å begynne å se på sine foreldre med et mer kritisk blikk tror jeg mange i samme alder som hovedpersonen kan kjenne seg igjen i. (Og det samme vil foreldrene som har hatt barn i alderen 12 pluss minus. )

Her et bilde av en overlesset stumtjener. Skjønt det kunne vel ha vært verre. Hvilket det også har før en halvhjertet vårrengjøring fant sted. På veggen en SÅ 70 - talls oppslagstavle med buttons og alt henhørende, og under en s. k. kjøpmannsbenk fra IKEA som bare er SÅ 1994. Oppå et par overlessede kurver med diverse, refleksvester, drikkebelte, nøkler og andre nødvendigheter.

Her et bilde av en hybelkanin, som var så heldig å overleve pinsehelga og muligens helga før. Siden har den endt sine dager i støvsugeren.

Den MEGET subjektive fortelleren er Pym selv; en småfrekk jentunge på 11 ½ år. (Garantert korrekt gjengivelse av alderen, dette etter å ha brent meg på en del feilgjengivelser av hovedpersoners alder i tidligere bloggposter). Jentungen har også to søsken, de to år ( dette også grundig sjekket) eldre tvillingene, Sigmund og Sanna.

Hovedintrigen i boka går ut på at elevene i Pyms klasse etter tur skal skrive en sann - med vekt på sann - historie om deres respektive familie som de siden leser høyt for de andre. Og her får altså vår unge heltinne, som har en særdeles fri omgang med sannheten, problemer.

Jeg sier det med en gang. Dette blir virkelig morsomt! Forfatteren får godt fram denne litt infame lillesøstra som mer eller mindre blottet for selvinnsikt forteller om hvordan hun sladrer på sine eldre søsken og ellers ufrivillig avslører seg selv som en temmelig plagsom lillesøster. Her er det forviklinger over en lav sko uten at det blir for heseblesende. Tvert imot finnes det mye varme i denne fortellingen.

Ellers er det jo etter å ha lest en del bøker om mobbing i den seienere tid befriende å lese om et klassemiljø hvor alle føler seg så trygge at de tør lese sine familiehistorier høyt foran resten av klassen. Og vi kan jo ikke miste troen på at slike klasser finnes. I hvert fall er klassestyreren beskrevet som en person som skulle være i stand til å lage en trygg og god stemning.

Dette skal være den første boka i en serie, og - på vegne av alle som etterlyster litt viltre og smårampete jenter - vi kan godt tåle flere bøker om denne artige jentungen!

Ett spørsmål til slutt: ER det et spesielt for norske forfattere å være så hekta på denne Buss Aldrin ( andre mann på månen you know) og hans kolleger? Jeg har jo tidligere vært inne på dette fenomenet så jeg trenger jo ikke å gjenta meg men i denne boka blir også en tredjemann introdusert, nemlig astronauten Michael Collins som altså kom enda mer i skyggen av de to andre. OG som alle sikkert forstår nå, det er jo ham Pym identifiserer seg med!

Hva pokker er en manchesterjakke!!!

Når skal oversetterne lære seg at det svenske ordet manchesterjakke betyr CORDFLØYELSJAKKE på norsk!

Altså jeg er bare så DRIT lei det!

Snakkende dyr

Så over til et par oversatte bøker som egentlig ikke har SÅ mye til felles. Egentlig svært lite.

HEKSER IMELLOM
Ildprøven, som er første bok i serien Villheks Lene Kaaberbøl er ikke så helt uventa av denne forfatteren en fantasybok.

Hovedpersonen er Clara, 12 år, ei helt vanlig jente, litt engstelig kanskje, absolutt en person unge lesere kan identifisere seg med. Og så viser det seg altså at hun har spesielle egenskaper, hun er av hekseslekt. Onde krefter er på jakt etter henne, og hun må til ei tante hun aldri tidligere har møtt for å læres opp i heksekunsten. Jo da, lest det før noen ganger. Selvfølgelig viser det seg etter litt startvansker at hun *** SPOILER*** har helt spesielle evner og selvfølgelig – ja du gjetter riktig - får hun noen krevende oppgaver hun må gjennom.
Men Lene Kaaberbøl er en dreven forfattere, hun gir en levende skildring av denne jentungen fra vår tid som må tilpasse seg litt uvante omgivelser.
Vi møter også

• Oscar, også han frå vår verden, bestevenn, en artig kar
• Kahla, som sammen med Clara er i opplæring hos tanta, svært frossen av seg, noe fientlig i starten,
• Ravnemødrene, og for ikke å forglemme
• Katten, som altså er svært kommunikabel viser det seg.
• Med flere.

Persongalleriet er godt beskrevet, boka er fengende og til tider riktig så spennende, med mye varme og litt barsk humor.
Boka finnes både på bokmål og nynorsk så dette har Samlaget tro på. Neppe noen overraskelse dette heller: Ildprøven (Eldprøva på nynorsk altså) er første bok i en serie, og del to er ventet til høsten. Alle som har fulgt med på denne bloggen en stund veit vel hvor lunkent forhold jeg har til fantasysjangeren, men Lene Kaaberbøl er absolutt til å holde ut og vel så det. En av de beste forfattere i denne sjangeren.

HESTER IMELLOM

Så over til 1 verdenskrig. War horse eller Krigshesten som er den norske tittelen er skrevet av Michael Morpurgo. Den kom ut første gang på norsk i 1990, uten at jeg den gangen fikk det med meg. Siden boka nå er blitt filmet og vært vist på norske kinoer, om enn med litt blandete kritikker, har forlaget gitt ut boka på nytt. Morpurgo KAN noen ganger tippe litt over i det affekterte, men i denne boka er det til å holde ut, selv om sentimentalitetsfaktor også her er relativt høy. Ett eksempel er den lille jenta Emilie som hver kveld ber for sine døde foreldre og sin 17 år gamle bror som døde i krigen. Dette elementer som passer fint inn i Spielbergs filmunivers.

Det handler altså om en hest som kommer bort fra eieren sin, en ung gutt på 15 år. Snart må den friste tilværelsen som krigshest. Gutten får ikke fred i sin sjel før han er gjenforent med sin firbente venn. Dette er en tid da hester fremdeles var mennenes område, og da det gjaldt å kunne skille en fullblods fra en arbeidshest.

Boka har et sterkt antikrigsbudskap, hvor det gode seirer og alt går bra til slutt. Forfatteren skåner de unge leserne for krigens mest brutale sider. Man får nesten inntrykk av at 1 verdenskrig var en krig mellom gentlemen som alle ønsker at de var et annet sted.

Fortellerperspektivet er hestens (!). Dette er en særdeles allvitende forteller av en hest med forbausende detaljhukommelse og språkkunnskaper. Akkurat dette gir boka et litt småpussig gammeldags preg.

Litt musikk til slutt:


Stewball er en sang som er spilt inn av et utall artister, denne gangen kan vi jo slippe til Hollies med denne litt artige vrien på folk klassikeren.

Vi må heller ikke glemme

at det er The International Day Against Homophobia i dag.



Her litt passende musikk for dagen.

En overdådighet av elendighet ( Debutant. 5)

Som det skulle komme fram for de mest trofaste leserne av denne bloggen har jeg vært i en stim av debutantlesning. Så langt ser detut til at 2012 er et av de bedre debutantårene. Den muligens - men hva veit jeg - siste debutantboka på en stund nå er Ulvetone av Siv Østrem Peerson. Språket er glimrende, orsak, eg gløymde at boka er på nynorsk; glimrande. Men kanskje litt mykje elende. Det er liksom ikkje grenser.

Vi møter

• Alise Ask, ho går på vidaregåande skule, eit meir enn normalt stort musikktalent,
• far hennar, styrtrik, prakkar på ho eit flygel ho strengt tatt ikkje har ønska seg, ho likar betre pianoet sitt,
• stemora, Vera, vakker men mest opptatt av interiør og klede,
• styvbroren Mikael, noko yngre enn Alise, kjem i dårleg selskap,
• ein heroinist med dunkel fortid, Johannes, kven er no dette då hmmm hmmm,
• mora, også ho svært musikalsk, med ei musikkarriere bak seg, bur i eit trist og nedslite husvære, vi skjønar at ho har psykiske problem,
• ei hushjelp frå Filippinane, den einaste som gjev Alise litt varme,
• nokre narkomane i Nygårdsparken ( dersom eg hugsar rett),
• spelelæraren, streng, også han med ei dyster fortid
• gitarguten ho møter om natta. Sebastian syner det seg at han heiter. Han greier å overtale Alise til å bli med på fest. Det er noko heilt nytt for ho. Korleis skal no DET gå?

Alise har eit så stort talent at ho skal ha konsert i sjølvaste Grieghallen. Far hennar, som har store ambisjonar for dottera si, inviterer og til ein førkonsert i villaen. Orsak altså, men er det sannsynleg at heile den Bergenske kultureliten og ditto journalistar vil kome på ein privat konsert berre for å få gratis børst?

Alise er ei kjenslevar sjel, isolerar seg frå andre, og frå dei som prøver å ta kontakt. Ho skulkar ofte skulen. Det beste med boka er kanskje forfattarens portrett av denne jenta som lever for musikken men som og gjer opprør mot at andre skal bestemme over karrieren hennar.

Alise tenker musikk heile tida, og svært mange faktaopplysningar om musikk gjennomsyrer boka. Derfor trur eg dette er ei bok for lesarar som lever like mykje for musikken som Alise. Derimot er eg litt usikker på om boka kan gjere andre enn dei allereie frelste interessert i klassisk musikk. Dersom no det har vore noko føremål.

Eg har utallege gonger før vore inne på forfattaranes ønske om å promotere sine favorittmusikarar i ungdomsbøkene. Eg er heil imponert over denne forfattarens musikkunnskapar. Her er det ikkje berre klassisk musikk, men og ein del populærmusikk. Alise vil gjerne komponere sjølv, og boka slår eit slag for kvinnelege komponistar med Clara Schumann i spissen, som sidan ho var kvinne måtte slite for musikken sin. Så då kan vi jo kanskje slutte med å høyre på noko av denne musikaren som no er kome fram frå gløymsla.

Baller og respekt

I lettlestboka Respekt av Jon Ewo ( nok en bok i Skumringsserien, også denne støttet av Leser søker bok) møter vi to brødre, Kim og Zapper. Kvinnesynet er for å si det mildt ikke helt politisk korrekt, her er det menna som bestemmer og de skal faen ha seg frabedt at bitchene utfordrer dem. Dette er en tøff verden hvor kvinner er bitcher og menn skal ha respekt. Asså hvis ikke dette får gutta til å lese så veit fankern ikke jeg!

”Stikk, bitch” sier jeg
og dytter til dama,
som snorker med leppestiften
og puppen i puta."
s 10

Brødrene hadde en hard oppvekst med en voldelig far.

”Pleide å dunke oss/
Hver mandag, onsdag, fredag/
Til rytmen av rhythm og blues."

"Dunk-dunk på runde rumper.
Fin måte å holde varmen på, sa fatter.
helt til jeg skygga banen.”
S 20

Innimellom det røffe språket finnes det faktisk en sårhet, og storebrors omsorg for lillebroren kommer godt fram. Språket virker inside, uten at jeg har det minste kjennskap til dette miljøet. I hvert fall klinger det godt. Og heldigvis ikke med så krevende slanguttrykk som i den ”engleboka” av samme forfatter som kom ut i fjor.

Jon Ewo har skrevet flere lettlestbøker. Den beste er fremdeles Kriss Kross ( 1995) (Ny tittel : Kjip skrens, 2005). Den hadde en lun humor som jeg skulle ønske det var mer av i lettlestbøker for ungdom. ”Respekt” er den tredje boka i Skumringsserien, de to andre har jeg blogget om før.
Jeg har jo for ikke så lenge siden spurt meg hvorfor er det så mange dystre lettlestbøker for ungdom hvor hovedpersonen har voldelige eller halvkriminelle tendenser. ER det så sikkert at det er dette ungdommen helst vil ha?

Nei, la oss heller muntre seg opp med litt musikk. Her rapperen Notorius,. B. I G med Everyday Struggle.

I don't wanna live no mo'
Sometimes I hear death knocking at my front do'
I'm living everyday like a hustle
Another drug to juggle, another day another struggle

Joa, lystige saker!

Triste greier. Debutant. 4

Temaet i Aston Martin av Magnus Buen Halvorsen er særdeles trist. Sverre, 12 år, har et deformert øye, blir mobbet og plaget av noen slemme gutter, faren døde for fire år siden, moren fremdeles ikke hentet seg etter sorgen og tilbringer opptil flere dager i strekk i senga. Med andre ord er gutten mye overlatt til seg selv. Å jo da, dette har vi lest noen ganger før. For å si det med Peps Person: Sicket elände!

Andre personer vi møter er

• tanta Eva og
• onkelen Leif, som Sverre innimellom besøker og som gir ham mye av den varmen han savner hos moren,
• venninnen Ida,
• Sølvi, en kassadame som ser gutten, altså i en annen betydning enn reint optisk, men det forsto dere vel (vi veit jo hvor viktig det er for forsømte barn at det i hvert fall er NOEN som bryr seg) ,
• En liten baby som ****spoiler*** Sverre redder fra en brennende bil,
• og mobberne Alex og Tobben
• med flere.

Som jeg har vært inne på et utall ganger før, et slikt nitrist tema krever en god forfatter hvis ikke den stakkars leseren skal klappe fullstendig sammen, og mine damer og herrer: dette er intet mindre enn en brakdebut!

Forfatteren gir et svært godt portrett av gutten, og viser på en troverdig måte alle følelsessvingninger, aggresjonen hans, den desperate lengselen etter oppmerksomhet fra moren og savnet etter faren. Og dette med en styrke som i hvert fall gir denne leseren frysninger. Persongalleriet kan faktisk gi assosiasjoner til en tidlig Saabye Christensen.


For dem som veit like lite om biler som meg, Aston Martin er et bilmerke! Sverre har en lidenskap for biler og har vidløftige planer for sin hobby. Bør vel legge til at boka har en optimistisk slutt. Denne forfatteren har jeg store forventninger til. Til nå årets beste debutant.

Da han møtte henne – og omvendt. Debutant. 3

Vi møter

• Luka, 17 år, kommer fra landsbygda, moren bryr seg ikke særlig om henne, hun frister en trist studenthybeltilværelse ( vi får blant annet et innblikk i det å dele kjøkken med asosiale medstudenter, forfatteren har selv bodd på studenthybel så hun veit nok hva hun snakker om) , har store ambisjoner som kunstmaler, men får det ikke til. Sterkt engasjert i miljøvern. Hun møter 
• Gard, 19, trommeslager, som bor i en gammel fabrikkbygning ( med forbehold om at jeg husker riktig) elsker å spille trommer i band men uten de helt store ambisjoner for sin egen del.

Med andre ord er det to ganske forskjellige typer vi har med å gjøre. Begge levende skildret slik at vi tror på dem.

Og varme følelser oppstår. Det blir litt klabb og babb i starten, Gard vil også være en av gutta og Luka føler seg tilsidesatt. En ganske kjent konflikt med andre ord. Men kjærligheten vokser og litt ute i handlinga skjer det noe. Gard får en (vanvittig) idé og Luka lar seg snart overtale. Dette kan jeg bare ikke skrive noe om for da røper jeg for mye, men har aldri lest noe liknende for å si det slik. Kan kanskje bare røpe at dette muligens ( med mine begrensede medisinske kunnskaper) er innafor det som ER teknisk mulig å gjøre, men mer skal jeg altså ikke si! Men tro meg. Ganske dristige saker!

Boka viser hvordan kjærligheten gjør sterk, hvordan begge vokser som kunstnere men også hvor viktig det er å ikke glemme å jobbe for at forholdet skal vare. Dette er særdeles vakker og velskrevet kjærlighetshistorie, med store følelser og høy temperatur. Kjærlighet er ikke for pingler.

Etter å ha lest diverse amerikanske kjærlighetsromaner fra high scoolmiljø med vampyrer, udødelige og svarte engler var dette jammenmeg en befriende forandring! Boka heter Sammen skal vi holde himmelen, og er skrevet av Ellen Fjestad, også hun utdannet ved Barnebokinstituttets forfatterskole. Boka er den første i en planlagt triologi og jeg er skikkelig spent på hvordan dette skal utvikle seg. Passe tonefølge kan være Piece of my heart med Janis Joplin og Big brothers and the holding company.

PS: Burde jo ha lagt ut den embeddede videoen også, når jeg kan legge ut svenske danseband og annet, men alle disse YouTubevideoene gjør bloggen ekstra treig. Og da blir jo det gæernt også!

Enda en debutant. 2

For tida er jeg inne in en debutantleserøkt, og som jeg har vært inne på før en gang skriver jeg bare om de debutanter som har noe å levere. 2012 ser så langt ut til å være et bra debutantår. Hovedpersonen i Min tid kommer av Nina Vogt Østli er Hans Petter 15 år. Han har ingen venner, og blir forfulgt av Andreas og dennes kumpaner som han gjør alt for å holde seg unna for ikke å bli brutalt slått ned. Dessuten føler han seg sveket av sin far, som aldri har bodd sammen med ham og moren. Han liker ingen, ser ned på de fleste, også sin egen mor som han mener er ”pinlig enkel”. Han er sterkest alene men en dag skal han vise hvem han er. Ikke akkurat noen likandes type dette, nei!

På nettet møter han Fera, som viser seg å komme fra framtida. Og i framtida er samfunnet totalitært, med ”Rådet” som har all makt over innbyggernes følelser og handlinger. Med andre ord ganske lik de fleste andre framtidsdystopier ( eller apokalypser eller hva pokker det kalles) som har kommet ut i den seinere tid for ungdom. Fera kan fortelle at akkurat i den tida Hans Petter lever vokste det opp en diktator som altså var starten på den samfunnsorden som Fera lever under. Hvem kan det være, mon? (Ikke for å skryte, men det gjetta jeg faktisk ganske raskt, uten å røpe noe som helst her!) Og så vidt jeg skjønner må det også ha skjedd en større klimakatastrofe.

Boka er også en litt artig apropos til filmen ”Tilbake til fremtiden” og kommer også litt inn på det umulige i tidreiser og å forandre fortida. (Her er forresten min favorittscene fra akkurat denne filmen. Legg merke til han som ringer til sin fetter Chuck for at han skal høre, ha ha bare elsker det! Så kan man jo si noe om hvorvidt hvite har noe å lære svarte musikere for som alle veit var det jo som regel vært tvert imot men nå begynner vi å bevege oss litt langt fra temaet!)

Hans Petter og Fera diskuterer også ondskapen, men må vel si jeg har lest andre bøker som går dypere i akkurat denne problematikken. Boka er til tider riktig spennende, kanskje man kunne ønsket enda litt mer intensitet men absolutt en hederlig debutant som det kan være grunn til å ha forventninger til. Også Vogt Østli er klekket ut av Barnebokinstituttets utmerkede forfatterutdanning.

Og hva skal vi spille i dag da?

Tjaaa... Wolf Biermann kanskje?

som her spiller Commandante Che Guevara

Eller hva med Nina Hagen?