fredag, mai 25, 2012

Snakkende dyr

Så over til et par oversatte bøker som egentlig ikke har SÅ mye til felles. Egentlig svært lite.

HEKSER IMELLOM
Ildprøven, som er første bok i serien Villheks Lene Kaaberbøl er ikke så helt uventa av denne forfatteren en fantasybok.

Hovedpersonen er Clara, 12 år, ei helt vanlig jente, litt engstelig kanskje, absolutt en person unge lesere kan identifisere seg med. Og så viser det seg altså at hun har spesielle egenskaper, hun er av hekseslekt. Onde krefter er på jakt etter henne, og hun må til ei tante hun aldri tidligere har møtt for å læres opp i heksekunsten. Jo da, lest det før noen ganger. Selvfølgelig viser det seg etter litt startvansker at hun *** SPOILER*** har helt spesielle evner og selvfølgelig – ja du gjetter riktig - får hun noen krevende oppgaver hun må gjennom.
Men Lene Kaaberbøl er en dreven forfattere, hun gir en levende skildring av denne jentungen fra vår tid som må tilpasse seg litt uvante omgivelser.
Vi møter også
  • Oscar, også han frå vår verden, bestevenn, en artig kar
  • Kahla, som sammen med Clara er i opplæring hos tanta, svært frossen av seg, noe fientlig i starten,
  • Ravnemødrene, og for ikke å forglemme
  • Katten, som altså er svært kommunikabel viser det seg.
  • Med flere.
Persongalleriet er godt beskrevet, boka er fengende og til tider riktig så spennende, med mye varme og litt barsk humor.
Boka finnes både på bokmål og nynorsk så dette har Samlaget tro på. Neppe noen overraskelse dette heller: Ildprøven (Eldprøva på nynorsk altså) er første bok i en serie, og del to er ventet til høsten. Alle som har fulgt med på denne bloggen en stund veit vel hvor lunkent forhold jeg har til fantasysjangeren, men Lene Kaaberbøl er absolutt til å holde ut og vel så det. En av de beste forfattere i denne sjangeren.

HESTER IMELLOM

Så over til 1 verdenskrig. War horse eller Krigshesten som er den norske tittelen er skrevet av Michael Morpurgo. Den kom ut første gang på norsk i 1990, uten at jeg den gangen fikk det med meg. Siden boka nå er blitt filmet og vært vist på norske kinoer, om enn med litt blandete kritikker, har forlaget gitt ut boka på nytt. Morpurgo KAN noen ganger tippe litt over i det affekterte, men i denne boka er det til å holde ut, selv om sentimentalitetsfaktor også her er relativt høy. Ett eksempel er den lille jenta Emilie som hver kveld ber for sine døde foreldre og sin 17 år gamle bror som døde i krigen. Dette elementer som passer fint inn i Spielbergs filmunivers.

Det handler altså om en hest som kommer bort fra eieren sin, en ung gutt på 15 år. Snart må den friste tilværelsen som krigshest. Gutten får ikke fred i sin sjel før han er gjenforent med sin firbente venn. Dette er en tid da hester fremdeles var mennenes område, og da det gjaldt å kunne skille en fullblods fra en arbeidshest.

Boka har et sterkt antikrigsbudskap, hvor det gode seirer og alt går bra til slutt. Forfatteren skåner de unge leserne for krigens mest brutale sider. Man får nesten inntrykk av at 1 verdenskrig var en krig mellom gentlemen som alle ønsker at de var et annet sted.

Fortellerperspektivet er hestens (!). Dette er en særdeles allvitende forteller av en hest med forbausende detaljhukommelse og språkkunnskaper. Akkurat dette gir boka et litt småpussig gammeldags preg.

Litt musikk til slutt:


Stewball er en sang som er spilt inn av et utall artister, denne gangen kan vi jo slippe til Hollies med denne litt artige vrien på folk klassikeren.

4 kommentarer:

Der JB sa...

Nå fikk du meg til å le høyt med den setningen din her:
Fortellerperspektivet er hestens (!).

HAHAHA!
Takk for det.

elis lesebabbel sa...

Kanskje jeg ikke uttrykte meg korrekt nok. Men det er faktisk en jegfortelling. Kan ikke huske å ha vært borti noe liknende før.(Det betyr ikke at jeg ikke kan HA lest noe liknende men at jeg ikke husker. ) Vi skal produsere den på lyd på NLB men foreløpig gjenstår det å finne en egnet hest. Boka skal også brukes i åretes txt-aksjon for ungdomsskolen. Så det haster litt.Honoraret vi betaler skulle holde til ganske mye havre.

Der JB sa...

Nei, jeg mente bare à føle en viss ironi med dette "(!)", eller kanskje en så lite forbløffelse over at noe så sant nok litt usansynlig til det komiske kunne være mulig — eller kanskje er det bare jeg som er ondt innstilt, jeg har nemlig aldri skjønt det med hester og hestebøker. Men men men. Morpurgo er jo en finfin forfatter og alt kommer til syvende og sist til å bli vrinskende bra, ikke sant?

elis lesebabbel sa...

Man kan kanskje si at boka er en hardt tiltrengt fornyelse av sjangeren hestebøker. Det beste av alt: man slipper alle disse snørrhovne stalljentene!