torsdag, juli 29, 2010

Og så har også jeg vært på The Poohsticks Bridge! eller Hvis du nå absolutt MÅ gå til fots...

Etter å ha tatt toget fra Charing Cross Station London til Royal Tunbridge Wells ( ca 1 times togtur) og deretter bussen til Hartfield ( et lite sted, men med 3 puber) er første stopp The Pooh Corner. Målet er The Poohsticks Bridge, altså den brua som Ole Brumm og co kastet pinner fra i følge bøkene. Som vel alle veit, vi er ikke de første og heller ikke de siste, blant annet har både Kjersti Scheen og Tor Åge Bringsværd tatt ruta før oss, og flere med dem, alle kom fra turen med liv og helse i behold, selv om Bringsværd nok syntes det var litt langt. (Mer om dette kan man lese om her eller i en av Brumm-årbøkene , husker ikke hvilken. )

Men først skal vi innom The Pooh Corner, den sjappa hvor Kristoffer Robin med følge kjøpte godteri.
Her kan man kjøpes alskens Disneyske spin off-produkter, og sikkert også selve bøkene hvis man leter lenge nok.

I følge de to tenåringsjentene ved disken var det en laaaaangt å gå, kanskje 50 minutter og stien er IKKE merket. (Der tok de feil, gitt! Dagens tenåringer, altså!) Men kunne Tor Åge Bringsværd og Kjersti Scheen kan vel vi også tenkte vi og rustet med et laminert kart for 1 pund og 50 - specially designed for walkers from Pooh corner who do NOT have a vehicle - la vi trøstig av gårde. Det anbefales også å sjekke at man har nok mat og drikke og at ”no one needs a toilet!” Naturens utedo er nok ikke oppfunnet i England! Ei heller allemannsretten! Kartet var for sikkerhets skyld laminert, antakelig i tilfelle regn.

Her klarer mitt reisefølge så vidt å unngå å slå hodet i dørkarmen på vei ut av ut av Pooh Corner!

Vi tråkker optimistisk avgårde, og oppdager snart

at det faktisk er skilt på flere språk, derav japansk.

Ferden går gjennom vakkert engelsk landskap, her bjørnebær, dessverre litt før sesongen.

Her mitt reisefølge som med kartet i neven holder stø kurs, men...

uups, stien deler seg!

Kanskje best å spørre lokalbefolkningen?

Her mitt turfølge og jeg ca halveis, fremdeles ved godt mot!

Ferden går gjennom porter (her en såkalt "kissing gate")

over grinder og

over enger.

Ingen grunn til å klage over skiltinga,

og vi nærmer vi oss målet.

Skulle vi gå feil får vi klar beskjed: Private property! Keep out!

Samme her! ER det så vanskelig da! (Ingen picnic ved dette treet, takk!)

Her har vi honningtreet med krukker og det hele, hvem som nå i sin velvillighet har lagt ut disse.

Brua!!! Framme!

Og her kan vi for sikkerhets skyld sjekke at vi har kommet til den riktige brua!

Siden kan man gå videre til andre ”Poohske herligheter” i Hundremeterskogen men da vi regnet ut at dette til sammen ville tatt minst én time til, valgte vi å følge Fjellvettregel nr 7; ”Vend i tide. Det er ingen skam å snu!”. (Hvis polfareren Scott hadde fulgt den samme regelen i stedet for å gå helt til Sydpolen bare for å oppdage at han ikke var den første likevel hadde det kanskje gått bedre med ham også, ingen sammenlikninger forøvrig. Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur i Ashdowns kulturlandskaper! )

Under vår ekspedisjon, eller "expotition" for å si det på Brumsk, som var noe mer beskjeden enn salige Scotts begynte mitt reisefølge å diskutere om ikke Det suser i sivet av Kennet Grahame egentlig er atskillig bedre enn Ole Brumm-bøkene. (Herregud, man kan trygt si at tidspunktet for å reise dette spørsmålet ikke var særlig heldig valgt, men fingerspitzgefühl er IKKE mitt reisefølges sterkeste side!) Og kanskje akkurat denne boka er kommet noe i skyggen av Ole Brumm – bøkene. Det ser ut som at Det suser i sivet bare er oversatt en gang til norsk, nemlig av Zinken Hopp. (Jeg har tidligere vært inne på at det naturlyriske kapitlet med guden Pan har vært litt ute og inne av de forskjellige utgavene!)

Derimot er Ole Brumm oversatt av flere, den legendariske barnebibliotekaren m.m. Rikka Deinboll, Mathilde Oftedal, Thorbjørn Egner og til slutt Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen som har oversatt bøkene sammen med nye titler. Her skulle vi vel ha det meste av alle de ca ett hundre og ørten tusen utgavene av de to bøkene. (Skal si Gyldendal har pressa sitronen til det ytterste!). (Da jeg jobbet i barneavdelinga på Deichman pleide jeg å si til foreldre som skulle innvie sine barn i Ole Brumms verden om å tenke seg GRUNDIG om før de bestemte seg for hvilken oversettelse de ville bruke, for hvis et barn først blir vant til en oversettelse nekter de siden å høre noen annen! Jeg veit hva jeg snakker om!)

Jeg skal ikke gi meg til å sammenlikne Milnes bøker og Grahames bok men kan i hvert fall si at Det suser i sivet har gått klar for Disney-selskapets klamme hånd. Eller... stopp en halv; her et YouTube-utdrag fra en Disney-film fra 1949! Både Brumm-bøkene og Det suser i Sivet er illustrert av den samme illustratøren og her kan man lese en litt morsom sak om at kjemien mellom Milne og Shepard ikke var så god. Av andre kuriositeter får vi vel ta med at Brian Jones kjøpte A. A. Milnes Cotchford Farm i 1968, og at han døde i svømmebassenget ett år etter. (Det skal eksistere flere teorier om hvorvidt Jones VIRKELIG druknet eller om han ble drept på grunn av narkotikagjeld men nå kom vil vel litt langt vekk fra den Brumske forestillingsverden.)

Så litt musikk. Vi kunne selvfølgelig tatt noe tidlig Rolling Stones for å hedre Brian Jones, men jeg tror heller at vi hører The Piper at the Gates of Dawn som baserer seg på det – i noen norske utgaver men takk og pris ikke alle – manglende kapitlet fra det Suser i Sivet.

PS: Kan vel legge til at det finnes flere norske sider om Brumms univers, både denne og Tor Åge Bringsværds.

PS 2 : Apropos film; det suser i Sivet er jo også filmatisert diverse ganger og i 2012 kommer enda en film. Jeg frykter det verste!

PS 3 : jeg skal ikke gjøre noe stort nummer av det men det er takket være meg at Barneavdelinga på Deichman har dette ene eksemplaret av Ole Brumm og vennene hans med Mathilde Oftedals oversettelse. I en av Brumm-årbøkene finnes et intervju med henne. Det finnes i alt 5 Brumm - årbøker ( den siste utkom i 1998) og det holder kanskje? Hvor mye KAN man egentlig presse denne sitronen?

PS 4: Ser at jeg har lagt ut de fleste bildene med noe mindre oppløsning enn jeg pleier, men gidder ikke å gjør det omigjen!

PS 5 : Takk til Anne Kristin på Barnebokinstituttet som foreslo turen. Det var også hun som tipset meg om Brian Jones tragiske endelikt! Sorgeliga saker hända, änn i våra da'r minnsann!

1 kommentar:

Bente Bing Kleiva sa...

Høres ut som en herlig opplevelse/sommertur! Når det gjelder Milne vs Grahame - kan man sammenligne dem da? Begge er til å nytes, men ikke samtidig - synes jeg.