fredag, september 25, 2009

En hilsen fra drabantbyen

Dogge av Mikael Engström er forfatterens første bok og kom ut på svensk i 2001. Handlinga er fra 70 – åra og mye er nok selvopplevd men ganske fritt gjenfortalt.
”Jo, det började med att jag ville skriva en bok om den gatan där jag växte upp, och om människorna och hur vi hade det på 70-talet. Även om fantasyböcker tar en till en värld långt borta tror jag ändå att det finns saker man känner igen. Förtryck och orättvisor, känslor och seger över den som har förtryckts. Det är ju samma saker som händer på gatan; i Dogge är pojkarna förtryckta, men man vet ju att de kommer att få sin rättvisa ändå. Det mesta i boken är sant, men inte i den ordningen och inte just den personen. Man får anpassa sig efter vart boken tar vägen, kan inte stoppa in nåt bara för att det var så på riktigt. Man har absolut ingen skyldighet att vara verkligheten trogen när man skriver en roman”
(Resten kan du lese i dette intervjuet)
Av de som er med :
  • Dogge og kameraten Larsa, hvis far er alkoholiker. Guttene er 12 år, akkurat som i Isdragen. (Blogget om før).
  • Ola, som holder seg mye UNDER kiosken for å lete etter småpenger. Dessuten samler han på ispinner med stjerner på, for å sanke poeng, premien er å samle så mange leker han klarer i løpet av 10 minutter i leketøysbutikken. En heller uanselig fyr men med helt spesielle evner viser det seg.
  • Lynet, kioskeieren som har fått kallenavnet sitt fordi han er så treig til å regne, hver gang det blir for vanskelig og det er ikke sjelden roper han på den feite kona si som befinner seg ett eller annet sted langt inne i kjosken
  • Skjegget, stedets fyllik, elsker å irritere
  • Dagmammaene og barnevaktene, som elsker å bli irritert av Skjegget
  • Perra Nesegreve, Roggerrotta og de andre tøffe gutta, skikkelig brutale typer som er ute etter Dogge og kompisene hans.
  • Skrot-Tore og den trebente hunden Clipper som holder til på dynga
  • Konsumdama,
  • Og Lora med puppene som Dogge og Larse spionerer på, jo da, hun er jo også med.
  • Med flere.
Stedet er Solna, og handlinga er realistisk men langt fra 70 - åras sosialrealismetristesse. (Litt av et ord, ja!) Boka har en egen frodighet og er en LITEN smule på siden av hverdagen. Akkurat som i flere av Ulf Starks bøker. Og de fine Mimmie og Eddie-bøkene av Viveca Lärn. Og Bjarne Reuters bøker om Buster og Bertram. Kom ikke på noen eksempler på norske forfattere.

Dessuten er unga ganske herlig og befriende uten foreldreinflytelse, de gjør sine egne greier, ingen foreldrestyrte aktiviteter herigården nei. De fisker, de leker på dynga og de raner pornobladautomater. De slemme gutta er etter dem og de må sloss. Og de må klare seg helt selv.

Boka minner sterkt om billedboka Reisen til Ugri la brek av Thomas og Anna-Clara Tidholm, som skildrer en drabantby full av farer som bare unga kan oppleve det men også med magi - og poesi.

Boka får meg også til å tenke på filmen Stand by me av som bygger på en novelle av Stephen King. Her er også 12-år gamle gutter i sentrum, og også her er vennskap og solidaritet et sentralt tema . I slutten av filmen sier voice-overen at de beste vennene hadde man da man var 12 år. (Muligens litt fritt etter hukommelsen, det var tross alt noen år siden jeg så denne filmen). I Dogge er det filmen Zorros merke som gjelder, men antakelig en nyere utgave enn denne...

Oversetteren Henning Hagerup gjør som vanlig en stødig jobb. Han har valgt å oversette ”Vasaloppet” (antar jeg) med Bikebeinerrennet. Litt pirk kanskje, men tviler på at svenske barn i 70 – åra hadde noen begreper om dette for oss nordmenn prestisjefyllte rennet. Tror kanskje sannsynligheten i dag er større for at norske barn kjenner til Vasaloppet.

Mikael Engström er en av Nordens aller beste ungdomsbokforfattere i dag.

En annen god bok jeg har lest er Når det kommer en elsker av Mats Wahl, en av de virkelig store svenske forfattere som har holdt på i over 30 år og still er going strong. Mens Dogge er en morsom bok er humorfaktoren lav i denne boka. (Har Mats Wahl forresten vært morsom noen gang?). Boka har en uhyggelig undertone, vi møter en mor og hennes tre barn, med den 14 (?) år gamle Tom som fortelleren. De har nettopp flyttet til et nytt sted – igjen - og det hele ender ganske tragisk. Men – også dette en god bok slik man kan forvente av Mats Wahl. Miljø og personer tatt på kornet.

4 kommentarer:

Anita sa...

Må bare legge igjen en kommentar om at dette er en veldig bra blogg...

elis lesebabbel sa...

Takk og takk og takk og takk!

Anonym sa...

Nei, Mats Wahl har vel aldri vore direkte morsom; men tidvis såpass dirtyrealistisk at ein gjerne har trukke litt på smilebandet allikevel... Eller - JO, faktisk... I ei bok som heiter "Såpa", som ikkje er oversatt. Den fekk meg verkelig til å skoggerle!
Gler meg til å kaste meg over begge desse bøkene, når nettene blir lange og kulda setter inn!
-Marius-

elis lesebabbel sa...

Hallooo Marius! Hyggelig å få kommentar fra deg igjen! Må nok si at Engström er strået vassare, men nå har jo Wahl holdt på i over 30 år også da! Man kan trygt si at den store forfatteren har fått en verdig arvtaker.