Uskyld og arsenikk

Da jeg var helt i begynnelsen av tenårene så jeg en dramatisering av Drottningens juvelsmycke av Carl Jonas Love Almqvist på TV, en klassiker i svensk litteratur. Serien gjorde et enormt inntrykk selv om jeg med neppe forsto en damned shit. Men det var noe med det hemmelighetsfulle og hele stemningen. Størst inntrykk gjorde den scenen hvor moren til hovedpersonen Tintomara dør, og sier en av de mest berømte replikker i svensk litteratur:

”Två ting äro vita, Tintomara – oskuld och arsenikk”

Kort etter prøvde jeg å lese boka men ga raskt opp.

På vår årlige førjulstur til Göteborg fant jeg Lacrimosa av Eva-Marie Liffner i en bokhandel. (Ja herregud, hvor ellers!) Denne boka er en av svenskenes bidrag til Nordisk råds litteraturpris i år. Handlingen er inspirert av omstendighetene rundt forfatteren Almqvist dramatiske liv og den mystiske androgyne Tintomara fra Drottningens juvelsmycke, men Liffner behandler stoffet ganske fritt. Vi kan jo kikke litt på ”babelbloggen” hvor forfatteren sier litt om sitt forhold til Tintomaraskikkelsen. Bare prøv å overse den glorete layouten!

Først møter vi den aldrende Ross som fra sin bolig i en italiensk fjellby forteller om sitt liv. Egentlig er han født som jente og tilbrakte sine første leveår i en driftsbygning i en herregård i Finland, hvor hun nærmest levde som et en mellomting mellom det menneskelige og det dyriske. Det er Almqvist som til slutt redder henne, kler henne i gutteklær , lærer henne opp og tar henne med til Stockholm.

Ros/ Rose (muligens inspirert av Törnrosens bok) føler seg sveket av Almqvist da han/ hun skjønner at han/ hun bare er brukt i Almqvists dannelsesprosjekt, selvfølgelig inspirert av Rosseau. Vi får ikke noe særlig flatterende bilde av den store forfatter.

Resten av sitt liv inntar Ros/ Rose rollen enten som kvinne eller mann, og oppdager ( ikke direkte uventet) at mannsrollen gir mest frihet, mens i de perioder hun er kvinne blir hun mer passiv.

Vi blir med vår romanhelt på reise gjennom flere europeiske byer og land, blant annet et lengre opphold i London, men mesteparten av handlinga finner sted i Stockholm, og forfatteren gir et fascinerende bilde av denne byen i overgangen mellom det 18. og 19. århundre. Sentralt i handlinga er Den kungliga teatern med mordet av Carl III som et tragisk bakteppe. Teater spiller da også en stor rolle i Ros(e)s liv.

Den første tida bodde vår helt(inne) i området rundt rundt Klara kyrka. Dessverre er store deler av denne bydelen i Stockholm ødelagt av moderniseringsvandalister.

Her har vi Bellmans grav, som også blir omtalt i boka. Denne store dikteren døde da Carl Jonas Love Almqvist var drøye året.

Her har vi den vakre Jakobs Kyrka som holder til visavis Kungliga teatern (nå Kungliga Operaen) der Ros(e) tilbrakte en stor del av livet. Her holder også restauranten Bakfickan til. Denne er av nyere dato men kan absolutt anbefales.

På plassen foran kirken finner vi en byste av en annen svensk storhet, operasangen Jussi Björling. Til høyre en norsk turist som lar seg inspirere av en av de største tenorer gjennom tidene, muligens litt påvirket av en bedre middag på den tidligere omtalte restauranten. (Nei, intensjonen er IKKE å spe på feriebudsjettet.)

Til slutt er det absolutt på sin plass å ta med et fotografi av Eva-Marie Liffner, her med teatermaske. Dette bildet er stjælt fra nettet.

Tilbake til boka. Stilen er intens og suggererende iblandet ord og fraser på fransk og andre latinske språk. Vi kommer inn i en burlesk verden av forfall og dekadanse, alt skildret så levende at vi virkelig føler at vi er tilstede i en svunnen tid. Personene er i hovedsak på samfunnets utside. En litt artig fyr som stadig dukker opp er en liten erosfigur.

Boka minner meg faktisk litt Sara Stridsbergs Drömfakulteten, som vant prisen for noen år siden. Også den med et rikt billedspråk, intense følelser og høy temperatur.

Da har jeg lest tre av de nominerte bøkene i Kulturrådets litteraturpris 2012, de to andre er
Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie og Øyvind Rimbereid for Jimmen. (Begge disse ble også nominert til kritikerprisen, Ungdommens kritikerpris men ingen av dem til Brageprisen. Sånn kan det gå!

Og så får vi se om det kan bli en androgyn teaterarbeider, en eldre middelklassekvinne med hemmelighetsfull fortid eller en arbeidshest fra tida like før oljealderen som går av med seieren.

Og hva så!

NLBs søsterbibliotek NOTA har laget en Rap. Den bør ut i alle kanaler!

Denne boka fikk jeg problemer med

Handlinga er fra et lite sted, vi møter blandt andre

• Sofie, ca 14, spiller fotball, det samme gjør den ett år eldre broren,
• Espen, men hvorfor oppfører han seg så rart for tida?, Espens kamerat
• Jonna, spiller også fotball, forelsket i Sofie,
• Julie, nok et fotballtalent, bestevenninne med Sofie, kneskadet viser det seg,
• Kristoffer, 2 år, søt, som Sofie elsker å være barnevakt for,
• Flere andre ungdommer som spiller fotball, ikke så mye annet å ta seg til på dette stedet kanskje,
• Foreldre, noen har det svært travelt.

Sentralt i handlinga fotballcup.

Tilbake til Espen, han har en del rare idéer, opptatt av ”tegn”, ”oppdrag” ”pakt” ”spioner” å være ”bæreren” og liknende begreper. Først trodde jeg at det var en dårlig fantasy , men så skjønner vi at han har store psykiske problemer. Jeg synes ikke at temaet er behandlet på en skikkelig måte, slik man burde kreve av en bok for ungdom.

Personskildringa blir for enkel og jeg liker heller ikke at det blir gjort et spenningsmoment av en tung psykisk lidelse. Han har – til søsterens store bekymring – et balltre av metall. Hva skal han bruke det til, mon? Videre har han vrangforestillinger i forbindelse med to år gamle Kristoffer. Som en følge av dette kommer to-åringen opp i en farlig situasjon før det hele løser seg etter en del dramatikk.

Et annet tema i boka jeg hadde ønsket hadde blitt behandlet på en annen måte er lesbisk kjærlighet.

”- Hva skal det bety, liksom? At alle fotballjenter er lesber? Er det dét du og den teite faren din går rundt og tror? 28

”Ida, tøffe, morsomme, guttegærne Ida, ble skikkelig forbanna fordi Einarsen slang med leppa og antydet at hun var lesbe. Det var det hun ble forbannet for, ikke det med gullskoene. Det var det verste Ida kunne tenke seg.”

Da en profilert spiller på kvinnelandslaget i fotball ble ”mistenkt” å være lesbisk for noen år siden, var det veldig om å gjøre for henne å avkrefte det så fort som mulig. Jeg æ’kke homo, jeg nei! Selv om jeg driver med en ”mannlig” syssel.

Det viser seg siden at Julie, en av de beste på laget, er forelsket i Karine, den noe eldre treneren. Julie er fortvilet og forteller det til sin beste venninne Sofie, som sier ”Og så da!?”... - eller det er jo akkurat det hun ikke gjør! På den ene siden trøster hun venninnen og samtidig er hun sjeleglad for at det ikke er henne det gjelder.

”Jeg er glad det ikke er meg, stikker det plutselig Sofie. At det ikke er meg som må møte fliret til Einarsen, det nye kallenavnet Kasper helt sikkert finner på, de nysgjerrige spørsmålene i øynene på de andre. Jeg er ikke modig, ikke i det hele tatt. Hadde det vært meg, hadde jeg latt som ingenting og holdt kjeft.” 98

”... da vet du at det er på ordentlig. Og da hjelper det ikke om det er sært eller flaut eller ... noen kommer sikkert til å si at det er sjukt?” (Julie s. 98)

”Sofie ser redselen i venninnens ansikt” etc etc

Siden forteller Sofie det til Ida, som sier ”Du kødder”! Og lurer på om Sofie virkelig er sikker.

”Sofie greier ikke å uttrykke den skamfulle sannheten som plutselig går opp for henne: jeg spurte ikke hva Julie mente fordi jeg var for feig til å høre svaret. Fordi jeg ikke hadde lyst til å stå der og føle meg flau og usikker. Det er det jeg er. En ynkelig feiging som ikke tør å møte det som er annerledes” 123

Jeg veit jo at litteraturen skal være en gjenspeiling av virkeligheten, men blir ikke dette litt far out? Verden HAR da tross alt gått litt framover. Også tatt i betraktning hvor få ungdomsbøker med lesbiske og homofile i ledende roller som kommer ut (HAR det egentlig kommet noen siden Jakten av Baroch Tendler fra 2009, som skildret en litt søt kjærlighetshistorie mellom to gutter) så er det synd at dette blir servert i en ungdomsbok av i dag. Temaet blir heller ikke forløst i boka, men blir hengende i løse lufta.

Ikke én gang i løpet av denne boka kommer det noe positivt om lesbisk kjærlighet. Det er skambelagt, flaut, sjukt og vekker bare medlidenhet. Nei, det er ikke forbudt å skildre homofobe eller negative følelser i forbindelse med homofili (vi veit jo at homofobi dessverre eksisterer også i dag) , men da kreves det mer litterære ferdigheter enn denne forfatteren har.

Samtidig blir Sofie sammen med Jonna, en kamerat av Espen og ett år eldre enn henne - altså etter litt nøling og famling. Nei, hetero er nok tryggest. Det er i hvert fall normalt.

Jeg skulle ønske at denne boka ikke var kommet ut.

Boka heter Tegn og er skrevet av Anne Ch. Østby. Mye tyder på at forlaget har stor tro på boka, siden den sendes ut på bokbloggturné.

Kan jo ta med at jeg også har lest

et par sjangerbøker.

HOTELLKRIM
Først en krim av ”en av Norges fremste kriminalforfatter for voksne” Jørn Lier Horst, som med Salamandergåten skriver sin første krim for barn og unge, hvori også opptatt litt filosofi. Boka har - antakelig på grunn av forfatterens status som krimforfatter for voksne – fått en del oppmerksomhet og forlaget har stor tro på dette.

"Mottoet for Salamandergåten er «Alt vi vet er at vi intet vet», et sitat hentet fra filosofen Sokrates. Sokrates` moralfilosofi går igjen som et bakteppe i boka, og uten at leserne selv merker det lærer de litt om filosofi og moralske dilemmaer underveis."

Skal jeg være helt ærlig merket jeg egentlig svært lite til dette, bortsett fra at ”Gamle-Tim” kommer med en referanse til den store greske tenkeren. Unnskyld meg altså, men ”Gamle-Tim”. Er det noen som kan bli kalt noe sånt?

Location er Perlen pensjonat og omgivelsene er idylliske, sol, sjø og strand. Man finner et lik i fjæra og husker jeg ikke helt feil dukker det opp enda et lik.
Av persongalleriet kan vi jo ta med de unge heltene

• Cecilia, datter til pensjonateieren, som har mistet sin mor på mystisk vis, regner med at vi får vite mer etter hvert,
• Leo, nettopp flyttet til stedet siden moren har fått jobb på pensjonatet,
• Une, Cecilias gutteaktige venninne.
• Egon, hund,

Og av skurkene:

• Motorsykkelmannen
• Den feite dansken,
• De to dresskledde utendingene,
• Kikkertmannen,
• Et falsk kjærestepar,
• Med flere.

Ikke for å skryte nå men jeg skjønte ganske raskt tegninga. Historien er overfladisk, ikke spesielt spennende, språket flatt og personskildringene kunne med fordel ha vært mer levende. Dette er første bok i en serie.

FANTASY
Bjørg Øygarden har – så vidt jeg skjønner – med Dronningen av Myrion skrevet sin andre barnebok. Alle som har det aller minste kjennskap til sjangeren skjønner sikkert at dette er en fantasy. Til å være norsk fantasy med vekt både på norsk og fantasy er dette slettes ikke dårlig. Faktisk en av de bedre norske fantasybøker jeg har lest på en stund.

Boka følger et velbrukt mønster, denne gangen via en forgiftet sjokolade fra et mystisk kvinnemenneske med 12 fingre, kommer tre barn ( og i tillegg en gretten og ufordragelig farmor) til Myrion hvor de har en oppgaver å utføre.

• Berit er mattegeni, ikke spesielt pen i forhold til den oppgaven hun skal løse,
• Jakob er bare ufordragelig og dårlig likt,
• Johan Olav er oppkalt etter skøyteløperen med samme navn, men har en funksjonshemming i ene beinet.
• Farmor kommer seg etter hvert og viser for dagen en del feministisk korrekte meninger så hun er muligens forfatterens talerør.

Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier det går bra til slutt. Boka har en god del humor, en del artige figurer, men kanskje litt lang.

Elis lesebabbel diskuterer litteraturprisnomineringer med seg selv

Da er som sikkert alle har fått med seg nå departementets nomineringer kunngjort , og bakrusen burde ha lagt seg etter at sjampanjekorkene har sprettet i været hos de heldige forlagene med etterfølgende nachspiel på byen.

Finnes det i det hele tatt NOE samsvar mellom de ulike institusjoners nomineringer? Tid for granskning. Jeg tar mine argusøyne på!

BRAGEPRISEN

Allerede i november ble altså  nomineringene til Brageprisen kunngjort med brask og bram:

• Inga Sætre : Fallteknikk : Cappelen Damm
• Bjørn Arild Ersland/ Hilde Kramer : Gjøken : Mangschou
• Sverre Knudsen : Aarons maskin : Cappelen Damm
• Sunniva Relling Berg : Utfor : Samlaget

Brageprisvinneren Fallteknikk er også nominert til Kulturdepartementets tegneseriepris. Denne vant jo også til slutt Brageprisen i klassen Barne- og ungdomslitteratur. Og apropos Brageprisen kan jeg jo mens jeg husker det opplyse for dem som ikke skulle ha fått DET med seg at Brageprisen i 2012 har ungdomsbøker som åpen klasse. Jippie. Jippie. Dessuten er jo Bragestiftelsen den eneste som deler ut priser samme år som bøkene kommer ut, og så vidt jeg veit også den eneste hvor forlagene selv kan sende inn bøker.

Aarons maskin på Brage-lista er også nominert til Kritikerprisen men ikke til Kulturdepartementets pris. Endelig er Utfor nominert til departementets debutantpris mens Gjøken bare ble nominert til Brage. Thats life.

KRITIKERPRISEN

Så ser vi nærmere på bøkene nominert til Kritikerprisen :

• Nicolai Houm og Rune Markhus for Når alle sover, Gyldendal
• Karin Kinge Lindboe for Etterpå varer så lenge, Aschehoug
• Sverre Knudsen for Aarons maskin, Cappelen Damm
• Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn for Pling i bollen. Fine og ufine barnerim, Cappelen Damm

Bortsett fra den fine boka til Karin Kinge Lindboe som bare er nominert til Kritikerprisen, enda så god den var, er BÅDE Pling i bollen og Når alle sover nominert til Departementets billedbokpris. ( Aarons maskin ble som tidligere nevnt nominert til Brageprisen, altså uten å nå helt opp. )

KULTURDEPARTEMENTET

Under følger Kulturdepartementets nomineringer

Til Litteraturprisen er følgende bøker nominert:

• Harald Rosenløw Eeg : Gyldig fravær Aschehoug
• Erna Osland : Kyss ein bokstav : Skald forlag
• Tyra Teodora Tronstad : Hvis det er flere som juger nå :Aschehoug

Verdt å merke seg er at INGEN av nomineringene til Litteraturprisen ble nominert verken til Brage eller Kritikerprisen, og akkurat DET er jo litt spesielt, da! Jeg hadde veldig sans for Hvis det er flere som juger nå men vi skal ikke se bort fra at det blir Harald Rosenløw Eeg selv om han har fått prisen to ganger før. Det samme kan man jo si om Erna Osland, som for øvrig bidrar med den eneste barneboka på DENNE lista. Jeg husker for resten da Tormod Haugen hadde ”klippekort” på denne prisen, men så fant noen ut at man måtte forandre reglene slik at ikke den samme forfatteren skulle få prisen gjentatte ganger. (Dette kan jeg ikke dokumentere , men er temmelig sikker på at jeg ikke husker feil.) Litt feigt egentlig, man har jo ikke bedre forfattere enn dem man har. Siden var det Torill Thorstad Hauger sin tur til å innkasserer flere priser men etter hvert har jo dette variert litt mer uten regulerende regler og det må jo være et sunnhetstegn for norsk barne- og ungdomslitteratur!

Her et bilde av den mulige prisvinneren Harald Rosenløw Eeg i Spikersuppa i forbindelse med åpninga av nettstedetet ungdomsbøker.no, hvor han sammen med blant andre Ingelin Røssland og Bjørn Ingvaldsen, nåværende leder av NBU, sistnevnte for anledningen med ryggen til, snakket om ungdomsbøker og om sine nyeste utgivelser. Fotografiet er ikke spesielt godt, til gjengjeld er det ikke stjålet fra nettet.

De nominerte til Billedbokprisen er

• Marvin Halleraker : Freddy : Mangschou
• Nicolai Houm / Rune Markhus: Når alle sover : Gyldendal
• Ingvild H. Rishøi / Bendik Kaltenborn : Pling i bollen – fine og ufine barnerim : Cappelen Damm

To av disse er altså – for dem som fremdeles henger med og ikke har funnet på noe bedre å gjøre enn å lese denne bloggposten - også nominert til Kritikerprisen. Min personlige favoritt her er Når alle sover. Så over til

Fagbokprisen

• Hilde Hagerup : Virginia Woolf IKON : Gyldendal
• Heidi Sofie Kvanvig : Nobels fredspris. Fra dynamitt til fred (Illustratører: Kristian Hammersand og Robin Snasen Rengård) : Cappelen Damm
• Pia Strømstad : Olje Fakta-løve : Illustratør: Kjetil Selnes : Cappelen Damm

Kritikerlaget har ikke nominert noen fagbøker i år mens Brage nominerte en, Gjøken, men denne er som alle ser ikke med på Departementets liste.

Når det gjelder nomineringene til Debutantprisen

• ble jo faktisk Utfor av Sunniva Relling Berg nominert til Brageprisen. Litt av en debut får man si. Kanskje det er Relling Bergs tur denne gangen. Hadde blitt litt forbausa hvis en av de to andre hadde fått den men det er jo i tilfelle ikke første gangen jeg hadde blitt det, og neppe heller den siste. De to andre er
• Liv Eirill Evensen : Meg og en kritthvit T-skjorte uten trykk på : Omnipax
• Renate Nedregård : Mirakel : Cappelen Damm

Personlig fatter jeg ikke at ikke ”Høsten” av Jan henrik Nielsen ble nominert.

Til slutt nomineringene til Tegneserieprisen

• Anna Fiske : Farmor og jeg : No Comprendo Press
• Jason : De 100 000 dødes øy : Tekst: Fabien Vehlmann, til norsk ved Tomas Lundbo Magikon
• Inga Sætre : Fallteknikk .

Sistnevnte vant jo faktisk Brageprisen i klassen for barne- og ungdomsbøker men kan ikke tenke meg at det er noen automatikk her. Hvorfor denne tegneserien ble Bragenominert foran Jasons kan man jo også grunne litt over.

Jeg har ingenting imot verken illustratører eller oversettere men siden disse faller ut av sammenlikninga med de andre prisene tar jeg dem ikke med her.

I alt fire av samtlige nominerte til Departementsprisen er nominert av Brage eller Kritikerprisen, og en er nominert både av Brage og Kritikerprisen, men ingen er nominert tre ganger - under forutsetning at jeg har vært nøyaktig nok i tellinga.

JA, OG SÅ?

Konklusjonen liksom? Er det nå jeg skal si noe riktig glupt?

• Æsj, plutselig ble jeg drit lei hele greia, i det hele tatt har jeg et ganske blanda forhold til konkurranser i litteratur, egentlig er det noe forbannet tull og bør forbys ved norsk lov. ”Man kan inte tävla i musikk” som den svenske delen av antibevegelsen mot melodi Grand prix sa i en nå stadig fjernere fortid. Det er også uheldig at det settes fokus på noen få bøker på bekostning av andre som også burde fått oppmerksomhet. Det finnes også bøker som trass enkelte litterære svakheter har interessant historier å fortelle.

• På en annen side, er det liksom verre å konkurrere i litteratur enn i idrett, det finnes da forpokkermeg så mange gode bøker og bør man ikke skille klinten fra hveten og få fram det som virkelig er bra? Og samtidig får vi jo anledning til virkelig å feire barne- og ungdomslitteraturen og jammen kan vi unne oss den fornøyelsen. Og dessuten er det så altfor få anledninger en stakkars underbetalt bibliotekar har for å få seg litt gratis børst.

• OK, men trenger vi virkelig tre forskjellige institusjoner som vurderer litteratur? (Dessuten finnes det noen mindre men jeg kan ikke ta med alle). Jo, det er faktisk ikke så dumt for ikke å si helt nødvendig - hvis vi nå SKAL bla bla bla og det SKAL vi altså bla bla bla - at litteratur blir vurdert flere steder av tunge aktører – og slik at ikke bare én institusjon blir sittende med den endelige fasiten for hva som er det beste.

• Om det ikke er litt pussig at det er så forskjellige nomineringer? Nei tvert i mot er det et sunnhetstegn og som jeg har sagt til kjedsommelighet; å vurdere og premiere litteratur er ingen eksakt vitenskap. Tenk bare på nobelprisen. Eller stilbedømming i hoppsport for eksempel. Eller... ja alt som ikke har med tid, vekt og andre målbare størrelser å gjøre.