Og så litt lettlest igjen

Denne gangen av en som behersker sjangeren.
Av eldre lettlestbøker av Kjersti Scheen vil jeg spesielt framheve ungdomsbøkene Villas vals og I byen der alt kan skje. Litt gamle nå, kanskje. Spørs om bøker som er 15 (!) og 16 (!) gamle har appell for dagens unge eller om de begynner å bli litt ”odde”?

Jeg tror at det som fenger leserne er at Scheen tar utgangspunkt i dagdrømmer – her det få kjæreste – som **** spoiler*** oppfylles.

Intrigen er ikke spesielt original, men fengende. Emma møter ToreHund på sjekkestedet Hei! Og juger på seg en litt mer flatterende identitet enn i virkeligheten. Og de avtaler å møtes etc etc. Endelig en god lettlestbok for ungdom.

At lettlestbøker er en vanskelig sjanger kommer Kjersti Scheen selv inn på her.

Et spørsmål til slutt : finnes disse musikkartistene : Metal Mary og Floyds i virkeligheten? Det er nok litt viktig når det gjelder denne typen bøker. Kan kanskje også ta med at boka er støttet av Leser søker bok.

Her for resten en litt dustete anmeldelse av en som ikke har tatt poenget.

Jippie! Endelig fant jeg en bok som kan brukes til produksjon i blindeskrift for ungdom og unge voksne som er nybegynnere i blindeskriftlesningens edle kunst!

Moro for unga?

I min serie ”Finnes det ingen grenser for hva vi kan by unga” har turen kommet til Otto monster. Til nå er det kommet ut – så vidt jeg har klart å telle – 9 bøker i serien. Og i tillegg diverse lydbøker.

Da den første boka; Ingen er redd for Otto monster kom ut i 1996 synes jeg den var en morsom bok - på ungas premisser. Det så ut som at serien oppnådde sin hensikt, nemlig å bli lest av nybegynnerlesere. Men etter hvert har disse bøkene gått på tomgang. Nå har neppe forfatterens hatt ambisjoner om å skape ”stor litteratur” men er det nok bare å dynge på med guff og gørr og ekkelheter? Burde man ikke forvente en viss fornyelse? Og – er markedet umettelig på dette?

• ”Mutter bruker alltid så mye dritt i maten for å krydre den? Nå var hun lei av å handle tonnevis med skurkemeie, klissen prepper og hel kamel”
• ”ett år gamle gjedder som var spiddet på kaktus”.
• ”En bolle med grønn og muggen gørpe”
• ”suppe som luktet som svovel og smakte klorin”
• ”Mumifiserte krokodillesnuter som var syltet i mudder”
• ”Selvlysende klør fra et bama-bama-dyr."

(Tatt fra Otto Monster og drittungen, den siste boka i serien. Den handler om ... ja herregud hva handler den egentlig om? )

1. ER dette morsomt?
2. Og ER disse bøkene fremdeles like populære blant unga ?
3. Finnes det ingen grenser for hva som kan produseres innen lettlestsjangeren.

PS:
Som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB er jeg alltid på jakt etter lettleste bøker for produksjon i blindeskrift for nybegynnerlesere. (Disse trykkes da med litt større linjeavstand enn vanlig i blindeskriftbøker. ) Jeg er ute etter bøker både for førsteklassinger og eldre barn og unge som debuterer som punktlesere i tenårene. Siden vi ikke kan bruke bildene som drahjelp må det stilles desto større krav til teksten. Av det jeg har lest av fjorårets lettlest-bøker har jeg ikke funnet noen det er verdt å bruke ressurser på!

Har noen som leser dette noen forslag?? Det MÅ ikke være bøker som i utgagnspunktet er beregnet som lettlestbøker. Men det må være korte tekster.
Desperat hilsen!
_

Ikke akkurat Albert og Skybert, nei!

Ja da har også jeg lest Nu heter jag Nirak av Peter Pohl. Dagens Nyheter kalte boka en ”Rejäl sörja”. Og mener den er "är en gubbsjuk fantasi”. Og her kommer forfatterens svar minsann!

De som er med er :

• Karin, 13 (blir fjorten i løpet av boka), ensom, outsider, blir manipulert (slik jeg oppfatter det – i motsetning til DN) inn i et seksuelt forhold til
• stefaren, Robert.
• Agneta, Karins mor, psykolog, mangler fullstendig varme, mor og datter har mer enn normalt selv for fjortisdøtre dårlig forhold, kan nesten ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor forholdet mellom mor og datter er så ”kyligt”,
• Bernt, faren (foreldrene er skilt) velmenende og klossete. Inn på arenaen dukker så
• Barbro opp, farens nye kjæreste, dette blir ett vendepunktet for Karin, og sønnen
• Kent, like gammel som Karin, helt usedvanlig intelligent, men fysisk noe sein i utviklingen, også han får stor betydning for Karin. Det samme får etter hvert
• Nina, klassevenninnen.
• Nirak, Karins ”liksomsøster”. (Altså ala Albert Åbergs Skybert). Nirak fungerer også som bokas forteller, et noe originalt grep jeg ikke kan huske å ha vært borte i før. Man kan like det eller ikke.

Så noen spørsmål og kommentarer:
1
I denne boka går Karin (mer eller mindre) frivillig inn i forholdet til stefaren og forfatteren legger heller ikke skjul på at Karin føler seksuell nytelse. Finnes det en tydelig voksen stemme i boka med klare holdninger mot en slikt forhold? Og er det nødvendig med en voksen stemme med klare holdninger siden dette er en ungdomsbok? Jeg mener ja. På begge spørsmålene. Det kommer klart fram hva fortellerstemmen – altså Nirak – mener. Også venninnen Nina advarer. Heller ikke en ung leser kan unngå å sitte igjen med inntrykket av at Roland er en drittsekk.

2
Trenger forfatteren skrive så detaljert? Kunne han ikke ha nøyd seg med å antyde?
Jeg synes ikke at noen av disse seksuelle skildringene er spesielt spekulative. Selv om de er ubehagelige. Noe som antakelig har vært hensikten.

3
Hvor sannsynlig er det at en ung jente blir tiltrukket av en mann som er SÅ mye eldre? Tjaaa... Noe av svaret kan jo være at Karin er såpass isolert , uten andre venner enn liksomvennen. Ellers må det være tillatt å skrive om personer som oppfører seg utenom det vanlige – også i ungdomsbøkene.

4
Og det samme kan man jo si om Kent, altså stebroren, er ikke han urealistisk kunnskapsrik og begavet? Noe Laberg er inne på her. Trenger jo ikke gjenta det jeg svarte, men etter å ha lest boka : det blir unødvendig lange utredninger fra den svært så belærte unge mann.

5
Peter Pohl skriver om barn og unge som har det vondt, som regel med foreldre som ville fått det mest overarbeida barnevern til å sette på alarmklokkene. Typisk for forfatteren tar han også i denne boka med en voksenperson som bryr seg. I denne boka er det altså farens nye kjæreste.

6
Da ”Vi kaller ham Anna” kom ut husker jeg at vi diskuterte om det var riktig å skrive en ungdomsbok som ikke ”ga noe håp”. (Boka handler om brutal mobbing og selvmord blant annet.) Og bokas jeg - person kommer fram til en temmelig desillusjonert konklusjon . Men da glemmer man at dette nødvendigvis ikke er forfatterens budskap i boka. Tvert imot finner vi ofte i bøkene hans et sterkt moralsk krav om å være medmenneske. (Petter Pohl er en av de mest moralske forfattere jeg veit om!) Og så kan man jo håpe at ungdommen også vil forstå boka på samme måte. Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at PP’s bøker krever modne lesere!

7
ER det noen grenser for hva man kan skrive om i en ungdomsbok? Jeg synes i hvert fall ikke at grensa er overskredet i denne boka. Uten å røpe for mye : Karin kommer styrket ut av det destruktive forholdet.

8
Peter Pohl har hatt posisjon som en av Sveriges, kanskje Nordens beste ungdomsbokforfatter. På det beste skriver han djevelsk godt, kanskje noen ville etterlyse litt mer humor/ glimt i øyet, men må alt være så fordømt morsomt alltid?

9
Er det en stor unnlatelsessynd at Nu heter jag Nirak ikke er oversatt til norsk?? Jeg vil vel ikke si det. Da er det nok andre bøker av denne forfatteren som heller burde ha vært oversatt først.

10
For dem som ikke har lest Peter Pohls bøker vil jeg først anbefale Vi kaller ham Anna. Eller Janne min venn. Selv om det er noen år siden bøkene kom ut. Disse kan like gjerne leses av voksne som av ungdom!

PS: Jeg ble altså så nysgjerrig på denne boka av Peter Pohl og siden Deichman ikke har greid å skaffe den bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess. Jeg registrerer meg på Bokus.com og bestiller både omtalte bok samt Bibliotekar i läderbyxor (Tidligere omtalt) til den nette sum av rundt 150 svenske kroner tilsammen. I følge Aftenpostens valutakalkulator 127 norske kroner. Men hör och häpna : i TILLEGG kommer 100 (svenske) kroner i frakt! Hvor dum går det an å bli!

PS 2 : Ja jeg veit at det finnes noe som heter fjernlån! Deichman hadde sikkert ordnet et fjernlån fra Sverige.

PS 3 : Om Deichman selv burde hatt denne boka i svensk-samlinga? Givetvis! Givetvis!

Et aller siste PS litt seinere på kvelden : burde kanskje også ha tatt med spørsmålet om hvorvidt en eldre mann er i stand til å skildre seksualiteten til ei helt unge jente. Går kanskje på kontoen for dikterisk frihet? Nå er det jo ikke første gang menn skildrer unge jenters seksualitet. Og til og med fått førstepremie!

I dag en skikkelig klinelåt!

Etter all den derre svensktoppen og tjofadderuttanmusikken kan det kanskje være på sin plass med litt mer rolige rytmer i denne mandagens utgave av Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode. Før eller siden måtte den jo bare komme: I need your love so bad med Fleetwood Mac. (Fra den Første Perioden). Typisk for tida hopper filmen litt i starten men bandet spiller like stødig.



Linken her.

Read a fucking book!

Da jeg holdt på med denne bloggposten fant jeg et intervju med bibliotekaren og forfatteren Christer Hermansson. Nå kultursjef i Strängnäs kommune.

”Hermansson vill inte se efterfråge-styrda bibliotek med mer multimedia. Han vill gärna släppa in besökarna, men inte till tevespelet "Guitar hero" på storbildsskärm eller deckare i e-boksformat, utan till kvalificerat litteraturfrämjande”.

Spenstige saker!

Men - KAN vi ta sjansen på at ungdommen uteblir og håpe at de kommer tilbake igjen om noen år? (Hvorfor faen skulle de det???)

• Men hva med ja takk begge deler! (Haha med de budsjettene bibliotekene har! Jeg er nå dum og, da! )
• Litt av hvert etter ”ostehøvelprinsippet” eller
• en ”stor samling dvd-filmer, den senaste och bästa musiken på cd, en välmatad serieavdelning, tv-spel du kan spela på plats eller hyra, plus mycket annat” og litt bøker slengende i en hylle, eller
• et godt utvalg litteratur med både bredde og dybde, med litt filmer, musikk og annet slengende i en hylle?

”Vi borde profilera oss mycket hårdare. Stå upp för vårt urval, för det som är kvalificerad litteratur, bjuda in och folkbilda kring det”.

sier kultursjefen videre. Jeg kan ikke for det: jeg blir helt betatt av dette! Dette er sjeldne toner i den norske bibliotekandedammen. (Å jo, da, Hermansson har møtte motstand i Sverige også, minsann! ) Folkeopplysning er vel ikke det hotteste i tida akkurat!

Så kan man jo diskutere i det vide og det breie:

• Er det vi bibliotekarer som skal bestemme hva lånera skal finne på biblioteket?
• Og hvis vi nå SKAL bruke tid og penger på søppellitteratur; kan vi da si høyt hvor dårlig vi synes det er?
• Er vi arrogante hvis vi sier at det er vi som veit hva som er bra?
• Når alle snakker om Anne B. Ragde, Unni Lindell, Tom Egeland etc er det ikke da bibliotekenes fordømte plikt å fremme den mindre profilerte litteraturen?
• Burde bibliotekene prioritere å gi folk det de ikke veit de vil ha foran det de tror de vil ha fordi de ikke veit om noe annet?
• Eller hva med denne folkens: Burde bibliotekene prioritere å gi folk det de egentlig ville hatt hvis de hadde visst bedre!
• Eller vil vi da skyve lånera fra oss?
• Ingen gidder å komme på biblioteket mer.
• Utlånsstatistikken går til helvete!
• Bevilgningene synker! (Haha akkurat som det kunne blitt verre!)
• Bibliotekene blir nedlagt fordi ingen gidder å komme dit mer?
• Bibliotekarene mister jobben!
• Og havner på sosialen!
• Lukt ned i rennesteinen!
• Og kan ikke engang låne bøker lengre fordi bibliotekene er gått fløyten!
• Med andre ord et nitrist liv?
• Eller vil lånera omfavne oss og takke oss for at vi ledet dem på den rette litterære sti!
• ”Hadde det ikke vært fordi bibliotekaren tvang meg til å lese Dostojevski så hadde jeg ikke vært den jeg hadde vært i dag!”
• Mitt liv har fått en ny mening!
• Jeg er for alltid blitt ledet vekk fra kjosk- og underholdningslitteraturen!
• Til den smale litterære sti!
• Lenge leve bibliotekarene!
• (Ja nå tok jeg kanskje litt av... )

Vår svenske kollega i läderbyxorna sier videre:

”I Strängnäs är det bibliotekarierna själva som till stor del föreläser, håller bokprat, debatter med mera. Men det är ovanligt i bibliotekssammanhang”

Og – når har de tid til å forberede seg til dette? (TYPISK bibliotekarer å stille slike spørsmål!) Enten må svenske bibliotekarer være noen støvere på å opptre, eller så skjer det svært lite om kvällarna i Strängnäs! Dette kommer jeg muligens tilbake til i en seinere bloggpost. (Nei, jeg mener ikke nattelivet på Strängnäs nå! Ei heller hvorvidt svenske bibliotekarer er flinkere enn norske bibliotekarer. )

PS: Strängnäs bibliotek tar inngangspenger på noen av sine arrangementer! Ja men hörruduu kulturchefen! Gjelder ikke gratisprinsippet i Sverige?

PS 2 : Jo da, de har Stephen King og Marian Keyes på biblioteket i Strängnäs også! Hva de ellers måtte ha eller ikke kan du jo sjekke ut her!
_