KANSKJE PÅ TIDE

med liten oppdatering igjen, uten at jeg akkurat tror at noen av mine lesere ( hvis det fremdeles er noen) var i ferd med å bryte sammen i krampegråt.

I år har jeg pr dato lest i alt 71 bøker og kan selvfølgelig ikke skrive om dem alle. Dessuten kjenner jeg jo ganske mange ”bransjefolk” etter hvert så kanskje jeg ikke burde skrive om noen.

DYSTOPISK
Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle er enda en norsk framtidsroman med dystopiske elementer. Skal det ingen ende ta på endetidslitteratur. (Ha ha håper dere fikk med dere ordspillet!) Ikke overraskende for oss som leser en del barne- og ungdomslitteratur, hever Mæhles bok seg godt over det meste av norsk dystopi. Boka er spennende, og hovedpersonen er en artig outsidertype. Som i serien Hunger games er det også her en verdensomspennende realitykonkurranse. I 2052 har det skjedd en del på IT-fronten, blant annet har man skjermer operert inn i hånda og holografi er i hyppig bruk. Altså at personer står foran deg i tilsynelatende egen høy person, men så er det bare en holografisk gjengivelse. Spesielt det med hånda er jo litt fikst, og minner meg om en gammel mobiltelefonvits fra 80 – tallet som jeg ikke skal plage noen med her. (Kanskje dere kan prøve å overtale meg hvis dere møter meg i festlig lag en gang!)
Hovedtemaet i boka er klima. Forfatterens prosjekt er å lure litt klimabevissthet inn i de bortskjemte kidsa. Og jeg har jo vært inne på dette før: hvor mye faktaopplysninger er det mulig å pakke inn i fiksjon før ungdommen takker for seg?

Ellers vil jeg minne om en bok av Saci Lloyd som kom ut for noen år siden, nemlig Karbondagboka 2015, som på en særdeles humoristisk og elegant måte behandler klimakrisa. (Den boka kom ut på Cappelen Damm i 2009).

HMMMMMM...

Noe som aldri slutter å forbause meg er hva et forlag kan få seg til å slippe gjennom av uferdige barne- og ungdomsbøker. (Er forlagene like slappe når det gjelder voksenbøker? Siden jeg må bruke den avmålte ”voksentida” mi med en viss omhu kan jeg bare lure.) 10000 timer av Ingvild Nielsen er en bok som kunne trenge en skikkelig språkrøkt. Forfatteren jobber i NRK , så vidt jeg skjønner med manus. Men når det gjelder språk og troverdige personskildringer er det noe å gå på for å si det slik. Bedre lykke neste gang. Temaet i boka er blant annet fotball og at livet kan være viktigere enn å være best. Ikke vanskelig å være uenig i det.

Et annet eksempel på en bok som strengt tatt burde ha hatt noen runder til før utgivelse er #alfahann av Jan Tore Noreng (Gyldendal 2015). Boka handler om jenter, mer eller mindre "deilige", med pupper av varierende størrelser, ville fester, kjærlighetssorg, ukritisk bruk av stereoider, livet på sosiale medier med mer. Jegpersonen er en ung gutt, 16 år, som kommer fra en trygg og god familie, og som det likevel går gæernt med. Kvinnesynet er for å si det mildt noe tilbake å ønske. Selvfølgelig må ungdomsboka få gjenspeile virkeligheten slik den er og ikke slik vi mener den burde være. Men teksten burde ha vært strammet betydelig inn. Boka slutter så fælt og brutalt at det krever stor litterær kompetanse for å matche dette. Er slikkelig spent på hvordan denne vil bli mottatt av ungdommens selv på Foreningen Les! Umerkede Uprisanmelderside.

TIL SLUTT NOEN OVERSETTELSER

SÅ TRIST SOM DET KAN BLI

En forfatter som har det trøkket og nerven som skal til for å skildre tunge temaer er danske Kim Fups Aakeson. Den første boka som kom ut på norsk var om en ung mann i psykisk krise ( Gyldendal 2000). Siden kom det ut noen riktig artige barnebøker, om ikke helt på høyden med landsmannen Ole Lund Kirkegaards ( det skal da også mye til) så både originale og spenstige. (Og som Kirkegaards, illustrert av forfatteren selv.)

Årets bok Jeg er William er derimot ikke spesielt morsom, tvert imot. Faren til hovedpersonen, William, er nettopp er død, og mor er innlagt på psykiatrisk sykehus. Han bor hos sin småkriminelle onkel som i tillegg drikker som en svamp og på ingen måte er noen sympatisk person. Motvillig tar han hver uke med nevøen på sykebesøk hos moren, som virkelig er i en begredelig tilstand. Dessuten er han ( William altså) mobbeoffer. Og tristere enn som så er det vel vanskelig å gjøre det. Men Fupz Aakeson klarer å gjøre dette til stor litteratur - med elementer av magi. Forfatteren gir vår unge helt integritet, og lar ham komme styrket gjennom de prøvelser han må igjennom.

KLAUSTROFOBISK

Meto; Huset av Yves Grevet, er en bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om. Den har mottatt intet mindre enn 13 (!) franske litteraturpriser. (Hvor mange litteraturpriser kan det egentlig være i ett og samme språkområde? ) Når det gjelder oversatt litteratur har mangschou mye bra i katalogen, men her sleit jeg litt med slutten, som ble litt refererende. Vi befinner oss i et totalitært samfunn, alt foregår inne i ett hus, persongalleriet består av gutter som blir undertrykt etter subtile metoder. Hvor kommer disse guttene fra, hvorfor er de der og hva skjer framover? Dette får vi muligens vite i de to neste bøkene i serien. Jegpersonen er en sterk person, som til slutt klarer å finne fram til noen han kan stole på for å finne en vei ut av elendigheten.

LITT SPEKULASJONER TIL SLUTT

Til slutt: er det for tidlig å tippe årets brageprisnominasjoner? Av de bøkene som har utmerket seg til nå av de jeg har lest vil jeg nevne:

• Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo.
• Med beina på nakken av Arne Svingen
• Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå (Aschehoug 2015)
• Fyrvokterne av Inga H. Sætre
• Eksperimentet av Harald Nortun (Samlaget 2015)

Fuck verden av Monika Steinholm (Schibsted 2015) er en interessant debut, men ville forbause meg om denne når opp. Men kanskje en kandidat til Departementets debutantspris til våren.

Og så har man vært på fagdag ...

... om ungdomslitteratur og formidling på Litteraturhuset. Gratis program, 200 påmeldte og 100 på venteliste. Og det skulle vel si noe om hvor stort behovet for slike arrangementer er.

Det etter min forstand beste innslaget var ved en lærer ved navn Vidar Olav Haraldsen-Jupskås og som dreide seg om litteraturformidling i klasserommet. Alle som har vært i bransjen en stund har vel sine historier om håpløse lærere man har møtt på diverse skolebesøk i litteraturformidlingens tjeneste. Som for eksempel han som spør om ”det er meningen at jeg skal være tilstede, jeg har nemlig annet å gjøre”. Og etterpå sitter bakerst i klassen og demonstrativt retter prøver. Eller han som spør ”skal dere hit? Kommer dere NÅ?” etc etc.

Da er det alltid like morsomt å møte de hederlige unntakene, slik som den omtalte Haraldsen-Jupskås fra Rommen skole i Groruddalen. Som sier at Lesekvart bare er tull. Hvorfor ikke bruke en time i uka på lesing. Lesing er jo det viktigste av alt! Få ungene ut av klasserommet for å gjøre lesning mer attraktiv, bruk puter og madrasser, la de ha beina på bordet etc.
Og – læreren – skal selvfølgelig også lese sammen med ungene. Og hvem har ikke møtt den læreren som sier at "denne boka er for vanskelig for deg". La dem prøve seg,  men kanskje med hjelp  fra læreren.

Han hevdet også at man må la dem lese det de selv vil. (Dette kommer jeg muligens tilbake til.)
 (Selfien til venstre er rappa fra Haraldsen-Jupskås twitterkonto. )

Så kom superformidlere Ragnhild Malfang og Gjertrud Øverland, (hvorav den sistnevnte har vunnet NM i litteraturformidling) og holdt engasjerte innlegg. Når man så supplerer med heftet ”Formidling – tips og erfaringer fra Foreningen !les skulle enhver være godt rustet i litteraturformidlingens edle kunst. Og snart kommer det en egen bok om temaet. Bare å sette i gang, da, hva!?

Her har jeg gjort noen hederlige forsøk på å catche Ragnhild Malfang

-men som alle veit lar ikke denne dama

seg fange så lett!

Gjertrud har en litt annen stil. Her demonsterer norgesmesteren hvordan man står godt  plantet med beina rett under skuldrene under formidlingen.

Jeg husker jo da JEG begynte på Deichman som barnebibliotekar i det herrens år 1980. Den gangen skulle alle barnebibliotekarer holde klassebesøk enten de ville eller ikke. De skulle ta imot samtlige 2. og 5. klasser i kretsen. (Filialtettheten i Oslo var noe større den gangen.) Og en ”klasseundervisningsbibliotekar” reiste rundt på filialene for å vise de nyansatte hvordan det skulle gjøres. (For etterpå bare å gi blanke og gjøre det på sin måte.)

Skal man bli god på formidling er det det eneste som nytter å gjøre det om og om igjen, og etter rundt regna 100 ganger eller der omkring burde det sitte ganske bra. Plutselig tar jeg meg i å spørre her jeg sitter : KAN alle bli gode til å snakke om bøker, og inspirere ungene til å lese? Eller MÅ man ha det i seg. Jeg regner med at det er en dose talent og resten øvelse.

Av tilstedeværende forfattere deltok Lars Mæhle, Annette Münch og Neha Naveen,  (debutant av året)så vi får vel i rettferdighetens navn legge ut et bilde av dem også!

Lars Mæhle snakket blant annet om  ”den oppslukende lesemåten” , og nevnte som eksempel Sigbjørn Mostues bok som som kjent vant Uprisen i år. Mæhle sa også at ”mange  ungdomsbøker bare er gode for ungdom”. (Ikke noe nytt kanskje, men veldig OK at det ble nevnt.) Og der må jo JEG for egen regning si at Mostues er et godt eksempel på dette, en fengende bok med cliffhangere og alt mulig – men litteratur er det strengt tatt ikke.

Mæhle mente også ( under forbedhold om at jeg har fortått ham riktig) at mange kritikere mangler målgruppeperspektivet. Selv har jeg alltid hevdet at vi  trenger kritikere som går inn i teksten og anmelder barne- og ungdomsboka som et stykke litteratur – uten å skjelne til målgruppa eller hva den voksne TROR ungdommen liker. Da kan det lett bli surr og rot.

Men seff: vi skal respektere ungdommens ( ikke alltid gode) litterære smak. Når f. eks. min kollega og jeg omtaler bøker på websida vår, på facebook eller YouTube skal gudene vite at dette ikke alltid er våre egne favoritter vi promoterer. (Dette i tilfelle noen trodde noe annet. Herregud hvor mye rart leste jeg ikke sjæl da jeg var fjortis. )

Eivind Myklebust, kritiker i barnebokkritikk.no, har flere interessante tanker i sin omtale av fagdagen. Han sier blant annet: 

"Sett halvveges frå utsida, framstår det som eit paradoks i fagmiljøet at målgruppetenking rår samstundes som dei fleste insisterer på at også ungdomslitteratur er «vanleg» litteratur. Som kritikar strevar eg med dette i nær sagt alle meldingar eg skriv om barne- og ungdomslitteratur, og eg trur Lars Mæhle sin påstand kunne vore eit tydeleg startskot for ein debatt om dette: Det finst mange gode ungdomsbøker som berre er gode for ungdom, og ikkje for vaksne samstundes, sa han. "

Eivind mener også at formidlerne må jobbe for de gode ikkealltidlettformidlede bøkene, og ikke bare gi kidsa ”det de vil ha”.

Men nå begynner denne bloggposten å bli fryktelig langt, og hvor mye tekst gidder egentlig folk å lese på en nettside. Den som vil ha en mer utførlig redegjørelse om fagdagen – enten de trenger en rekapitulering eller vil vite hva de har gått glipp av – kan lese Neha Naveens grundige artikkel om begivenheten.

Takk til Skedsmo bibliotek,  Sørum bibliotek, Ubok og Foreningen !les som gjorde dette arrangementet mulig.

Og - ikke minst den utrettelige Nina Aalstad som også fortjener et bilde av seg på denne bloggposten.

Uuups!! Glemte jo nesten innslaget med Den Norske Fantasydronninga herself, Siri Pettersen, som kunne fortelle forsamlinga at det er fantasyen som skal redde verden. Og alle som ikke liker fantasy er ”daue på innsida” .

Til slutt var det gratis sjampis til alle. Mer av dette! (Nei ikke gratis børst,  men flere fagdager!)

Jeg - en First Timer

Og så har man vært på IFLA – konferanse (hva nå fanden jeg hadde der å gjøre) for første – og med all sannsynlighet siste – gang i mitt syndige liv! ATT jeg skulle få oppleve dette før jeg kaster inn nøkkelkortet for godt! (Det er muligens bare bibliotekarer som vil skjønne hvor stor dette er, så resten kan vel egentlig bare slutte å lese her. Og det kan forresten også de som er ute etter de store avgjørelser og vyer etter det 81 IFLA-møtet noensinne.)

Og som ikke det var nok: Denne gangen fant IFLA-konferansen sted i Cape Town, South Africa. Og jeg – som aldri før har vært utenom Europas grenser!

Her stiger man inn i salen hvor the Newcomers Session skal finne sted ( altså for oss som er på IFLA-konferanse  for Aller Første Gang), (ukristelig) tidlig en søndag morgen. Stemninga er til å TA og FØLE på! Bare å beklage hvis ikke fotografen har klart å få fram den høytidelige på grensa til den sakrale stemninga.

Her er man så uerbødig at man drister seg til å ta en selfie med en drøss andre Newcomers i bakgrunnen.

Og her Fru Frisvold First Timer, temmelig preget av situasjonen kan man vel si. Som det også muligens framgår er bildet tatt i en dokø, noe som med all ønsket tydelighet skulle dokumentere travelheten på slike konferanser. (Takk til min kjære sjef som stilte seg til disposisjon for å ta dette historiske bildet! )

Og som man ikke hadde blitt oppstemt nok av Newcomers Session og erhvervingen av First Timer – trofeet ( festet nederst på badgen etter ALLE kunstens regler!!!!, folkens!!!  jeg skal ta det med meg i graven!!!) var det rett på den høytidelige åpninga av hele konferansen. Og tro meg : afrikanerne kan dette med å sette preg på en bibliotekkonferanse!!!

Musikalsk velkomst foran inngangen til The Opening Session.

Siden det ikke var mulig å ta bilder som ytte de opptredende retteferdighet nøyer jeg meg med å legge ut dette bildet av noen særdeles talentfulle ungdommer - som fikk hele den internasjonale bibliotekverdenen til å koke av begeistring!

Dessuten taler etc fra diverse prominenser som måtte kjempe en hard kamp om oppmerksonheten.

Som alle veit er Afrika en fattig verdensdel, og sammenliknet med norsk standard (og det enda vi kan klage aldri så mye, men herregudda, vi sammenlikner jo oss med de som det er mest naturlig å sammenlikne oss med) er bibliotekvesenet temmelig tilbake å ønske.

Men - de gjør det beste av det de har. Eller kanskje like korrekt - det de ikke har. Her et par filmtrailere som viser hvor livsviktig biblioteket er for å gi folk et anstendig liv i et fattig land.

Først en trailer til en film som viser en ”gatebibliotekars” utrettelige kamp for å spre IT-kunnskap og bibliotek ut til folket i Tanzania.
 

Jeg så også en film om to ungdommer som jobber som frivillige i et bibliotek som gjør alt med særdeles få ressurser - med det formål å gi folk et bedre liv.


Lenke til videoen

Og hva fanden hadde nå JEG å gjøre på IFLA-møtet? Ja, det kan man jo virkelig lure på, hva?

Her et – kanskje ikke altfor godt bilde tatt med en I-PAD - av undertegnede og kollega Ingvild som holder et innlegg om Writing Camp på Session 123 arrangert av en av underorganisasjonene;  Libraries Serving Persons with Print Disabilities

Takk og takk til NLB som betalte DEN lange reisa og opphold for et 20 minutters innlegg. Og takk til alle gode krefter som bidro til at teknologien, både film og powerpoint funket etter forventningene - dette i motsetning til på enkelte andre presentasjoner vi bivånet. (Asså hva fanden er gæernt med overhead?)

PS: ja, det er en stund siden IFLA-konferansen nå,  og jeg er for lengst tilbake til gamlelandet, men det er altså ikke før nå jeg har hatt tid til å blogge om begivenheten.

What have they done to the Rain eller ( nok en gang) hvordan skrive faktabøker for barn.

For en stund siden blogget jeg om en bok som handler om det gamle Observatoriet på Skillebekk. Her ble det gjort et - etter min forstand - ikke helt vellykket forsøk på å bruke skjønnlitterære metoder for å formidle faktastoffet.

Erna Osland har skrevet flere faktabøker for barn om naturen, mest om dyr, men denne gangen handler det om vær og klimaforandringer. Muligens et tema for LITT spesielt interesserte. Hun har også lagt inn en historie om en oppdiktet person, Styrk, i tillegg til faktastoffet. Hun gjør klart rede for at historien om Styrk ikke er virkelig, ”Men ho er sann likevel”.

Mens ”Observatoriet” gir et noe rotete inntrykk, både i layout og tekst, er Når det regnar i Afrika ryddig og oversiktelig. Foran er det flere forslag til hvordan boka kan leses, og historien om vår venn Styrk er konsekvent satt på venstre side av hvert oppslag. Handlinga i denne fortellingen (som er ganske kortfattet, noen ganger bare en setning på hver side) gjenspeiles ofte i faktastoffet på høyre side. Men det er også fullt mulig å hoppe over hele fortellingen, hvis man bare vil lese faktastoffet.

Forfatteren gjør ikke noe forsøk på å gi en dypere personsskildring – det er da også utenfor denne bokas rammer – men fortellingen er dramatisk nok, og fungerer som en slags konkretisering av faktastoffet. Styrk bor i Norge, moren er høygravid og kommer opprinnelig fra Senegal. Faren er for tida i Senegal for å hjelpe Styrks mormor med et vanningsanlegg. Mens det er for lite regn i Afrika er det desto mer i Norge og Styrk må til slutt ut på taket i regn og sterk vind for å spikre fast en løs plate på taket slik at vannet skal slutte renne inn. Et annet spenningsmoment er om far rekker å fikse vanningsanlegget slik at han kan dra hjem til Norge før babyen kommer. En enkel historie som kan engasjere og fenge.

I motsetning til ”Observatoriet” der fortellerstoffet var forstyrrende, har jeg større tro på at rammehistorien om Styrk og hans familie kan bidra til å føre ungene inn i faktastoffet.

Per Ragnar Møkleby er en prisbelønt illustratør, og hans illustrasjoner er et prima supplement til teksten. Vår helt er blitt svært uttrykksfull, noe som også kan bidra til at leseren fatter interesse og får sympati for personen.

Dette er en illustrasjon av Styrk og mor, plassert på venstre side av opplaget.

Bildene kan faktisk minne litt om illustratøren Ezra Jack Keats, som laget noen fantastiske billedbøker på 70 tallet.

Dette er en illustrasjon fra boka Brillefint av Ezra Jack Keats som kom ut på norsk i 1974. Også her personer med afroamerikansk utseende. Keats var en av de første til  introdusere det "multikulturelle" i amerikanske billedbøker. De store brillene til gutten til høyre gjør jo at han likner litt på Styrk - eller omvendt.

Osland er en dreven forfatter ( som som kjent også skriver skjønnlitteratur) og har jeg ikke påstått (minst) en gang tidligere at skjønnlitterære forfattere gjerne har bedre forutsetninger for å skrive gode, levende og kreative faktatekster for barn. (Muligens en oppgave for barnelitteraturforskningen?) Fortellerstemmen er lun, og ofte henvender hun seg direkte til leseren. (”Og da veit du, ...”. ) Dette bidrar til å lette litt på faktastoffet og gjøre det mer levende for alle som ikke er så kjempeinteresserte i klima og CO2 og alt til faget henhørende. At det er brukt fagkonsulent er også betryggende. (Skulle vel også bare mangle når vi har med et etablert forlag som Samlaget å gjøre.)

Boka er delt opp slik:

• Regn
• Skyer
• Vind
• Sol

Enkelt og oversiktelig, altså.

I den siste delen av boka; ”Kven tok regner til mormor?” forklares hvorfor det nå regner mindre i Senegal enn før. I margen er det korte og konsise oppsummeringer av faktastoffet. Så kommer forfatteren inn på nødvendigheten av å redusere utslippene, og det dilemmaet at vi som virkelig KAN gjøre noe, IKKE mangler regn slik som mormor i Afrika. Boka gir ingen løsning, men avslutter med en oppfordring. Vi mennesker må ta ansvar – og også bry oss om regnet i Afrika.


Lenke til You-tube-videoen

Siden det så sjelden popper opp oppdateringer på denne bloggen for tida, får vi vel finne fram litt musikk igjen. Men HVEM av de utallige som har spilt inn denne sangen skal vi gi æren? Jeg foreslår at vi kan høre litt på en pur ung Marianne Faithfull.

Regner med at dette er en bok som vil komme i betraktning når den strenge juryen for KUDs priser for barne- og ungdomslitteratur skal dele ut fagbokprisen.

Til fyret

Inga Sætre har i hovedsak laget tegneserier. ”Young adult”-tegneserien Fallteknikk (Cappelen Damm 2011) ble behørig priset og nominert da den kom ut. Med Fyrvokterne (Cappelen Damm 2015) har hun forlatt tegneserien og skrevet en fortelling med egne illustrasjoner.

Først trodde jeg at dette skulle være enda en temabok om fyr for barn – det har jo kommet en del slike etter hvert, er dette forresten et typisk norsk fenomen?  – men Fyrvokterne er rein diktning. Så her er jo forfatteren i godt selskap med Virginia Woolf, Jeanette Winterson, Tove Jansson med flere.

Siden det er to eldre damer som er hovedpersoner i boka ble jeg litt usikker på målgruppa – kanskje barnebok for voksne? Eller en bok å lese sammen, og som gir litt til alle aldre. I hvert fall må leseren godta at forfatteren beveger seg en smule utenfor det helt realistiske. Stilen er naivistisk og lettere absurd, og språket er lekent, med humor og poesi. Etter gjentatte lesninger oppdager man stadig nye ting i denne originale boka. (Hadde vært artig å testet ut denne boka sammen med et våkent barn.)

Vi møter altså to søstre, fyrvokterdøtre må vite, som bor ute på en øy med et gammelt fyr og som ikke kjenner noen annen tilværelse. Sammen med dem bor en sau, Bæen.

De lever etter enkle regler

• Forlat aldri øen
• La deg ikke friste
• Tenn fyret ved mørkets frembrudd ( selv om de aldri ser noen skip)
• Spar på mat og drikke. Man vet aldri hva som kan skje.
• Åpne alltid ukjente kasser, med stor skrekk og havfryktighet.
• Stormens og bølgenes gaver må hentes hver morgen
• Ikke spis alle eggene på en gang.
• Og man må loggføre alt de finner på stranda.

Astrid datt i sjøen da hun var liten, og etter det har hun knapt vært på stranda. Så det er Sølvi og Bæen som må påta seg jobben å ”hente stormens gaver” hver morgen.

Bilde av Sølvi på et gammelt skipsvrak.

"Hver morgen vasser Sølvi ut til Kapteinen for å røyke pipe ute på det forliste skipet D/S Benedikte. Benedikte braste inn i Dødeskjæret i 1948, og Kapteinen har aldri forlatt sitt synkende skip. Når det er fjære, stikker akterenden opp over bølgetoppene."

For å atsprede seg om kveldene leses Ukas novelle høyt, noe som får denne leseren til å føle seg hensatt til barndommens kulørte blader.

Og - hva lever de av? Fiske kunne man kanskje forvente. Nei, faktisk ikke, her går det mest i hermetikk – eller ”sølvbokser” - som skyller i land. Og pannekaker. En dag i uka er det Pannekedag med egg fra øyas fugler. Og slik går livet på denne øya. Penger har de aldri vært borti, så når det en dag dukker opp en kasse med sedler aner de ikke hva det er.

Så kommer vendepunktet. Det ”skjer noe som aldri har skjedd før.” Av alle ting ankommer en dørselger med en innholdsrik koffert. (Hvorfra og hvordan liksom, men det er ikke vesentlig i denne boka.) Han representerer den moderne tid,  med ”eiendom”, ”investering”, ”potensial”, ”oppgradering” og ”mersalg” og andre ”BI-gloser” som en del av vokabularet. Og vips ble det slutt på harmonien.

Men selvfølgelig – etter hvert ( neppe nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) ender alt med fryd og gammen. Damene kommer faktisk styrket ut av denne hendelsen. For – i tillegg til toalettveska - etterlater dørselgeren en fiskestang, så kanskje blir ernæringa også mer variert heretter?

Jeg drister meg til å legge ut noen flere bilder av illustrasjonene – som ( unødvendig å si kanskje) på ingen måte rettferdiggjør originalene. (Håper ingen blir sure på meg nå.)

Opp i skrenten Sølvi med pipa, Astrid som fisker i fjæra og Bæen som står på en stein.

Her nok et eksempel på hvordan illustrasjonene utfyller teksten på - nettopp! - forbilledlig vis. Bildet over bekrefter for det første at damene faktisk begynner å fiske og dessuten at Astrid har kommet over sin vannskrekk. (Det siste ikke omtalt i teksten.)

Ellers falt jeg veldig for denne illustrasjonen som viser Sølvi og Bæen i tåka.

Det hadde forundret meg veldig hvis ikke denne boka i det minste blir nominert til diverse priser.