Hvis du absolutt MÅ lese én dystopi ( og ikke en hel bråte som vi stakkars barne- og ungdomsbibliotekarer må ) - eller apokalypse eller endetidsroman eller hva pokker man insisterer på å kalle det - kan jeg varmt anbefale Pesten av Chris Weitz.
Handlinga er fra New York, tida er bare to år fram i tid. Som boktittelen angir er det brutt ut en pest, og bare ungdom under 18 har overlevd. (De dør altså når de fyller 18.) Ganske triste saker altså, men – i motsetning til mye annet i sjangeren er det her bøttevis med humor, ofte av det svarte slaget. Språket har trøkk med overraskende vendinger, gjerne med sarkasme og ironi. Fortellerne er vekselvis Jefferson og Donna, to innbyrdes svært forskjellige personligheter, noe som også gir boka et ekstra driv.
Som i den forrige dystopien jeg blogget om er det mye action, men også flere vakre og vemodige scener som gir leseren ro. Savn og sårhet har også fått plass, som f. eks. når Donna tar sjansen på å bruke av mobiltelefonbatteriene for spille en liten filmsnutt av den nå døde lillebroren sin.
Denne boka utmerker seg med særdeles levende og interessante personsskildringer, alle personene har sine ulike særpreg, og replikkene har nerve og snert. Forfatteren har klart å skape spennende og fantasifulle miljøer – både over og under jorda. New York er delt inn i flere territorier hvor det er alles kamp mot alle. De ulike grupper som har fordelt byen mellom seg, som f. eks. Undergrunnerne ( de som er lavest på rangstigen) Uptownerne ( den opprinnelig overklassen) eller den merkelige sekten som har slått seg ned i New York Library. Alle skildret med særpreg. Og som i den systopiske romanen Veien av Cormac McCarthy ( som burde være et referanseverk for alle som jobber med ungdomslitteratur selv om denne egentlig er en bok beregnet for voksne) finner vi også kannibalisme.
Intrigen går i korthet ut på at våre helter – som forsvarer sitt territorium på Washington Square – bestemmer seg for å dra til et bestemt sted på Long Island for å prøve å finne ut av årsaken til pesten og hvordan overvinne den. Med andre ord en farefull road-trip. Et av faremomentene – i tillegg til fientlige bander - er de ville dyra som har rømt fra dyrehagen og nå streifer rundt i Central Park.
Forfatteren har mye på hjertet, og stiller kritiske spørsmål ved vår egen sivilisasjon, som for eksempel hvordan vi kommuniserer ved hjelp av IT-teknologi.
”Det kjipeste av det kjipe i disse nettverksløse tider er at man faktisk må oppsøke folk i virkeligheten hvis man vil snakke med dem. Jeg hadde begynt å ta for gitt at man bare kunne sende en tekstmelding og liksom ”Hva skjeeeer’a” eller ”Heeeii” (det var liksom uhøflig å ikke bruke tommelenergi på de ekstra bokstavene) hvis du ville snakke med noen. Nå må jeg faktisk gå hele veien bort til Peter.” s 57
Da ”Det” skjedde kræsjet alle serverne, og alle statusoppdateringer, tweets og blogger ble slettet og forsvant.
”Men på en måte fantes de egentlig aldri - de fantes ikke i den virkelige verdenen. Og da klikket det for folk. Tjue år tidligere hadde folk ikke hørt om e-post og nå var Internett plutselig avgjørende for folks psykiske helse. Men bøker – bøker er praktisk. Man kan bare ta vare på tanker som er nedskrevet på papir i flere århundrer, og hvis du vil finne noe, så står det bare der”. Donna 92.
Som i "Skogen av klør og tenner", som jeg nettopp refererte til, er det også i denne en god del voldelige scener. Det flyter av skytevåpen – ikke så underlig kanskje med de liberale våpenlovene de har der borte. Men - i Weirds bok problematiseres dette. For eksempel får Jefferson store problemer med samvittigheten da han i selvforsvar må bruke vold.
Boka er oversatt av Tiril Broch Aakre, som nettopp vant Kulturdepartementets oversetterpris. Dessverre er boka skjemmet med litt for mange trykkfeil – noe neppe oversetteren kan lastes for.
Regner med at de heldige som har vært i New York får ekstra utbytte av å lese denne boka, siden det refereres til flere kjente steder og landemerker. (Note to self: skulle jeg selv en gang være så heldig å komme dit må jeg ta en tur på det vakre New York Library. )
Så til slutt kan vi kanskje spille litt muntrere toner fra denne verdensbyen over alle verdensbyer.
PS: Ikke for å lage noe stort nummer av det, men Stuart Little av E.B. White heter strengt tatt Stuart Mus på norsk. Til gjengjeld er det ikke kommet ut noen nye utgaver etter den første i 1948 (oversatt av Zinken Hopp), og boka er knapt tilgjengelig mer på norske folkebibliotek.
PS 2: Det irriterer meg at forlaget har valgt å beholde den amerikanske serietittelen: The Young World istedet for å oversette også denne til norsk.
Akkurat kl 11 i dag ble nominasjonene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris klare. Dette gikk jo ikke helt upåakta hen, påske eller ikke.
Noen ganger – eller i hvert fall en gang før – går jegt gjennom alle nominerte barne- og ungdomsbøker for de fleste priser ( alle skal da virkelig noe til) på denne bloggen.
La oss begynne med Brageprisen, som kåres allerede om seinhøsten.
I fjor var de nominerte i klassen barne- og ungdomslittertur:
Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm
Altså én billedbok, en barnebok, en faktabok (av listas eneste debutant) og en ungdomsbok. Og vinneren ble som vel de fleste har fått med seg: Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm.
Disse bøkene har jeg kommentert før, og her er en reprise for interesserte.
I juryen satt følgende brave medlemmer:
Marius Emanuelsen, barnebokkritikk.no
Gjertrud Øvland, Deichmanske bibliotek
Harald Bache-Wiig, UiO
Synne-Eline Loftesnes, Tanum bokhandel
Altså en barne- og ungdomsbibliotekar, en litteraturkritikere, en universitetsansatt og en bokhandleransatt. Jeg burde kanskje ha gått nærmere inn på hva slags formell litteraturkompetanse medlemmene har, men det tar det litt for lang tid å finne ut av. Sikkert prima folk alle som en.
Kritikerprisen
nominerte følgende i klassen barn og ungdom :
Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal
Rune Belsvik og Inger Lise Belsvik (ill.): Verdas søtaste turist, Cappelen Damm
Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.): Akvarium, Cappelen Damm
Amund Hestsveen og Torborg Igland: Flukten, Gyldendal (Kan jo legge til allerede nå at Hestsveen er debutant, men det er ikke Igland.)
Det vil altså si; en billedbok, en barnebok eller kanskje heller allaldersbok, en billedbok til og en bok for ungdom. Ingen debutanter bortsett fra at én av forfatterne til Flukten ikke ser ut til å ha skrevet noen bøker før. Denne boka har jeg også blogget om, og var kanskje ikke SÅ imponert som juryen.
Og i juryen satt
Guri Fjeldberg (litteraturkritiker og tidligere leder av Barnebokkritikk.no ),
Morten Olsen Haugen (bibliotekar, tidligere medlem av juryen for Brageprisen og litteraturkritiker i Barnebokkritikk, Adresseavisa og Aftenposten ) og
Geir Vestad (også litteraturkritiker og tidligere juryleder av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. ) Med andre ord: Også en solid gjeng med erfarne medlemmer.)
Vi må jo ikke glemme vinneren, som ble Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.): Akvarium, Cappelen Damm. Så over til Kulturdepartementet,
som har delt ut priser siden 1948 ( under forskjellige navn, alt etter den til enhver tid rådende regjering) og er den prisutdeleren i hvert fall jeg setter høyest. ( OG det ikke på grunn av gratis børst på prisutdelinga, i tilfelle noen skulle mistenke meg for det.) De deler som kjent ut flere priser i flere kategorier.
De nominerte til selveste Litteraturprisen var
Taran Bjørnstad : Krokodilletyven, Cappelen Damm
Nina Elisabeth Grøntvedt Supersommer…eller?, Aschehoug
Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Aschehoug.
Og vinneren ble altså Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Weberg er debutant, utdannet ved NBI. Jeg likte boka veldig godt, men blei kanskje litt forbauset over at det var en young adult- bok som stakk av med den gjeveste prisen. Jeg hadde nok holdt en knapp på Bjørnstads Krokodilletyven, som er en bok i den krevende sjangeren bøker for barn opp til 9 år.
De nominerte til billedbokprisen var
Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm
Mari Kanstad Johnsen Ballen, Gyldendal
Camilla Kuhn Samira og skjelettene, Cappelen Damm
Og vinneren ble: Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm (Også Hovdenak er utdannet ved NBI og debuterer som forfatter med denne boka.)
De nominerte til Fagbokprisen:
Stein Erik Lunde (forf.) og Ragnar Aalbu (ill.) Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen, Gyldendal
Beate Muri Historien om 17. mai, Omnipax Illustrasjoner: Line Halsnes
Ellisiv Reppen Sjakk. Slik blir du helt konge, Cappelen Damm Illustratør: Flu Hartberg
Og her ble jo vinneren Stein Erik Lunde og Ragnar Aalbu med Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen. Riktig artig, siden boka har fått litt blanda kritikk, mens jeg likte den godt.
Det deles også ut en tegneseriepris, ( som også ble vunnet av en debutant) illustrasjonspris og oversetterpris men av de gjenværende nevner tar jeg bare med lista over de nominerte til debutantprisen her
Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, Aschehoug
Ayse Koca Yoko Onur – et balleliv, Omnipax
Alexander Løken Trollskallen, Cappelen Damm
Og her ble vinneren Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte. (Som også er utdannet på NBI. Det samme er Koca mens Løken så vidt jeg veit ikke er.) ) Et godt valg må jeg si. (Jeg har blogget både om Grimnes og Løkens bok også, men hvor mange linker skal jeg gidde å legge ut!)
Og juryen er som vanlig en solid gjeng;
Anne Schäffer (leder) kritiker,
Brit Bildøen forfatter og oversetter,
Ketil Kolstad teatersjef, Nord-Trøndelag teater ( har også vært leder for Foreningen Les!)
Anne Kristin Lande, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket ( har også sittet i Bragejuryen og i diverse andre komiteer, sist i Dagbladets jury for å kåre de beste norske ungdomsbøker gjennom tidene) og
Lars Rune Waage førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger.
Alt i alt er det 6 debutanter blant de nominerte hos KUD, og 4 fikk pris i følge NBI. Flere er også utdannet ved forfatterutdanninga ved NBI. UPrisens nominasjoner
ble kunngjort i januar ( og ikke for å skryte men denne gangen klarte NLB å ha alle bøkene klare på lyd innen fristen) og lista er som følger:
De som ikke finnes av Simon Stranger Cappelen Damm
I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue Cappelen Damm
1957 av Jon Ewo Cappelen Damm
Soledad av Tor Arve Røssland Aschehoug
Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes Aschehoug.
Denne prisen deles ut 27 mai på litteratutfestivalen i Lillehammer.
Her er det ungdommen selv som har anmeldt, nominert og til slutt skal kåre sin favoritt. Vi kan jo ta en titt på juryens egen presentasjon av nominasjonene:
”Bedømmelseskommiteen” er solid, og de norske jurymedlemmene er Lise Männikkö som også er medlem av NBU og Jonas Bakken som blant annet har en doktorgrad i litteraturvitenskap. Dessuten er Endre Lund Eriksen oppnevnt som suppelant.
Et forsøk på konklusjon:
Vinneren av Brageprisen; Anette Münchs Badboy Steroid ble nominert bare til denne.
Vinnerne av Kritikerprisen; Gro Dahle og Svein Nyhus Akvarium ble bare nominert til Kritikerprisen, og ingen andre priser.
Faktisk er ingen av PRISVINNERNE nominert mer enn én gang, men Lisa Aisato ble nominert to ganger for boka En fisk til Luna. (Brage og Kritikerprisen, uten å nå helt opp. )
På listene over er det flere debutanter: Én fikk selveste litteraturprisen hos Kulturdepartementet, én billedbokprisen ( også KUDs), i tillegg var det én debutant på Brages liste over nominerte, nemlig Oda Faremo Lindholm med boka Bullshitfilteret. Dette er en fagbok, men hos KUD ble hun verken nominert til debutantprisen eller til Fagbokprisen.
Det kan jo også nevnes at ingen av de nominerte bøkene på lista til UPrisen ( hvor altså målgruppa selv er enerådende) er med verken hos Brage, Kritikerprisen eller hos KUD.
Men så skjer det altså noe interessant: Den nordiske barne- og ungdomsprisen som kårer the tops of the tops i hele Norden ( og hvor bare to er nominert fra hvert land; én fra de mindre språkområdene) har tatt med følgende NORSKE bøker på nominasjonslista:
Geir Gulliksen og Anna Fiske (Ill.): Joel og Io. En kjærlighetshistorie. Roman, Aschehoug, 2014.
Simon Stranger : De som ikke finnes (Cappelen Damm 2014)
Anna Fiske ble nominert til ( og vant) illustrasjonsprisen, ”for sitt samlede bidrag til illustrert litteratur for barn og unge i 2014” hos KUD. Men selve BOKA er ikke nominert før.
Derimot er - som det skulle komme fram for dem som ennå henger med - Simon Strangers bok nominert to ganger, både hos UPrisen ( altså av målgruppa selv) og nå Nordisk råd! Verken Brage, Kritikerprisen eller KUD har vurdert denne boka som god nok til å bli nominert på sine lister!
Med andre ord er det bare to bøker som er nominert mer enn én gang av alle barne- og ungdomsbøker utgitt 2014 i den mangslugne litteraturprisjungelen vi har her i landet. (Når det gjelder voksenbøker er det litt flere overlappinger, men her sender jeg dere bare over til Leffe som har gjort en grundig redegjørelse for "voksenprisene".)
Mulig det også finnes andre konklusjoner å trekke men nå begynner det å gå alldeles trill rundt i mitt stakkars hode! Til slutt kan jeg vel bare gjenta meg selv: vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap!
For å komme riktig i påskestemning anbefaler vi i dag Unge NLBs nyeste YouTubevideo! Noen vil kanskje si at lyden er litt støyende, men som det skulle framgå var det en riktig vindfull dag da filmen ble tatt opp. Dere kan jo bare innbille dere at dere er på påskefjellet.
Bør vel legge til at det er min gode kollega Ingvild som står bak de fantastiske kreasjonene - som vanlig!
... eller seniorkurs som det strengt tatt heter. Før jul fikk vi tilbud om å melde oss på et tre dagers kurs i Statens pensjonskasses regi. (Takk til Pappa Stat og alle skattebetalerne som gjør dette mulig. Og til min arbeidsplass NLB.)
Vi kunne velge mellom flere steder rundt om i landet. Går det så går det tenkte jeg, og sa at jeg ville til Røros. Dit hadde heller ikke min kollega noe imot å dra, og jammen fikk vi ikke grønt lys!
Her kommer en aldri så liten billedreportasje med vekt på stedets store sønn, Johan Falkberget.
Lokalene til den legendariske avisa Fjelljom hvor Falkberget i sin tidlige ungdom jobbet som journalist. Elva heter Hytteelva.
Undertegnede midt i Sleggevegen.
Min medkursist skuer utover Slagghaugen. (Også kalt Slegghaugen.) I bakgrunnen toppen av kirketårnet.
Klassisk Rørosmotiv fra Slagghaugen.
Undertegnede starstruck av Johan Falkberget-statuen.
Minnesmerket over den store dikter på kirkegården...
... og hvis man snur seg 180 grader; Falkbergets grav.
Storstuggu, stedets utmerekede kulturhus
... og nærbilde av An-Margritt-statuen med Hovistuten. (En av norsk litteraturs mest profilerte okser?)
Den siste dagen ble både T og jeg litt lei av alle gamlingene og alt pensjonssnakket at vi valgte å gå på en musical framført av 10 - klassinger fra Røros skole i den tidligere omtalte Storstuggu - i stedet for middag på hotellet. Musicalen An-Margritt ble første gang satt opp på Trøndelag Teater i 1988. Det viste seg å være et godt valg. I pausen ble det servert hjemmebakst ( nam nam) og kaffe. Det er på bygda det skjer!
Til sist et fotografi av de talentfulle ungdommene. Fra finalescenen.
Og begge var enige om at det hadde vært en vellykket tur, både kulturelt, gastronomisk og pensjonsfaglig.
Beth, Jeds kone, dør under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
Mary og Jeds mor, lider en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
Mary og Jeds far, har allerede lidd en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
Harry, som Mary blir ”bundet til”
Travis, broren, utstyrt ”med utrolig vakre rolige øyne” som Mary egentlig er forelsket i
Cass, venninnen til Mary
Gabriele, lider en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til.
Jacob, en liten gutt som blir reddet under et angrep av de ”uhellige”.
Tid: etter ... ja du HAR nok gjettet det alt ... "den store katastrofen", her kalt ”gjenkomsten”.
Stedet er en landsby, hvor man lever under enkle teknologiske forhold, og – du gjetter nok riktig igjen - styresettet er udemokratisk, i denne boka er det ”Søstrene”, et slags religiøst fellesskap som har makta. (Om det nå er noen som lurer på om det er et matriarkat det dreier seg om må jeg nok avkrefte, det er guttene som ”henter” de jentene de skal ”binde seg til”, strengt overvåket av ”Søstrene” som sørger for at alt går riktig for seg. Med andre ord, ganske tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og det er bare menn som kan bli ”voktere”.)
Det som bidrar til en slags fornying av sjangeren er zombier, eller de så kalt ”uhellige” som opptrer i store mengde, avsperret av gjerder som de presser seg mot med imponerende utholdenhet. De som er så uheldige at de blir bitt av disse utyskene blir smittet og ender selv som ”uhellig” . Hvis da ikke noen forbarmer seg over dem og dreper dem.
Boka starter svært så dramatisk, da vi blir vitne til at Marys egen mor blir angrepet og ”vender”, altså ender som en ”uhellig”. Siden flykter våre venner langs en inngjerdet sti, som snart viser seg å være en labyrint, mens de ”uhellige” presser seg på og lager et kontinuerlig leven på den andre sida av gjerdet. Et av spenningsmomentene er hva som befinner seg i den andre enden av stien.
Boka heter Skogen av klør og tenner og forfatteren er Carrie Ryan. Og - hvis man skal tro ”blurberne” på vaskeseddelen - nok en litterær sensasjon. Den profilerte fantasyforfatteren Cassandra Clare sier at boka er ”intelligent, mørk og forheksende” og at boka ”glir sømløst mellom skrekk og skjønnhet”. The Guardian mener at ”for en gangs skyld er hypen rundt en roman berettiget” og Scott Westerfeld mener at dete er ”en postapokalyptisk roman av ypperste klasse. Elegant prosa fra tittel til siste linje”.
For min del kan jeg ikke si at jeg verken ble slått av ”den elegante prosaen” eller ”skjønnhet”, men en ting skal forfatteren ha : her er det melodrama og action for alle penga! Boka har driv og er på alle måter en skikkelig pageturner. Og – med høy splatterfaktor. Det er i det hele tatt mye slossing og dreping i denne boka, spesielt zombiene får hard medfart men også ****SPOILER flere av hovedpersonene dør. Mulig jeg er farlig tantete nå ( så har jeg da også vært på et tre dagers seniorkurs i Statens pensjonsskasses regi) men hva skjer med unge lesere når de så ofte og uten motforestillinger blir eksponert for all denne volden i ungdomsbøkene?
Faktisk er det et åpent spørsmål om det i det hele tatt er NOEN andre enn heltinnen som overlever. Men hvem veit hva som kan dukke opp i neste bok. (Dette er den første i en serie på tre bøker.)
Foreslår at vi avslutter med å spille litt passende musikk. For eksempel Zomby Woof med Frank Zappa.
