Debutant. 1

Som et resultat av Barnebokinstituttets utmerkede barne- og ungdomsbokforfatterutdanning dukker den ene debutanten etter den andre opp i den norske bokheimen. Hockeysveis fører til dårlige rim av Siv Wyller er en litt småmorsom sak om kjærligheten mellom to relativt voksne personer. (Altså eldre enn målgruppa, hvem nå det måtte være, dette er enda en bok i aldersgruppa ”10 – 99”.) Boka kan kanskje minne litt om Rune Belsviks bok Tøddel Blisterplytt som kom ut for noen år sida, men akkurat den er vel strengt tatt ... eller glemt det. Sammenlikne en debutant med sjølveste Rune Belsvik er litt drøyt, da.

I sentrum for begivenhetene har vi frisøren Lazze, som klipper hockeysveis på hele denne lille småbyens befolkning.

”Jeg er byens beste frisør.
Har god odør
Og en slektning i sør. (37) 

  Da selvfølgelig bortsett fra de skallete, slik som skurken i boka, presten. En annen skurk som ****SPOILER*** blir snill på slutten er moren til Lazzes tidligere kjæreste Gunn, som har gjort slutt med Lazze fordi han er en jentefut. Noe av intrigen går altså ut på å hjelpe Lazze med å forsones med Gunn, og her bistår blant annet av Olivia, Gunns niese og den som unge lesere kan identifisere seg med.

Dessuten gjelder det å forhindre prestens skumle planer. (Ha ha , morsomt ordspill; Den skallede presten skriver på en bok som heter Kjeks i Bibelen. (Linken bare for de ekstra treige) Og dermed kunne man jo også få noen assosiasjoner også til boka Kurtby av Erlend Loe. Ingen sammenlikning forøvrig. )

Hvis boka i det hele tatt har noen moral kan det være at man ikke bør bli for høy på pæra av for mye medgang. Den til de grader latterliggjorte hockeysveisen får en oppreisning, og svenske danseband får også litt hardt tiltrengt kred. Dessuten er det helt greit med nødrim. Og nødrim er det mye av i boka, alle verre enn i de mest amatøraktige festsanger, muligens tilsiktet.

Jeg så deg først i åttitre
Mens jeg spilte blokkfløyte,
Du gikk forbi mitt vindu
Ikke kledd som hindu,
Ditt blikk, ditt hår, jeg ble matt,
Siden da har jeg vært betatt. ( s 29) 

På spørsmål svarer Lazze: ”En hindu er en person som har på store klær” (Er det noe annet å vente av en småbyfrisør med hockeyfrisyre som liker svenske danseband, og vips hadde dermed denne bloggeren avslørt flere av sine fordommer.  )

Og hva med denne: 

Julebrus skal gjøre sus.
I dag skal Lazze få seg mus. (62) 

Riktig morsomt. Ellers er språket  ganske sprelsk, grunntonen lun, og utstyrsmessig er boka påkostet. Så dette har forlaget tro på. Uups: litt googling viser at det svenske dansebandet Lasse Stefanz finnes i virkeligheten (!) og da er det jo bare å sjekke med YouTube og så sannelig!



Og pokker da! Det finnes verre danseband enn dette. For eksempel ... eller glem det.

PS: Jippi! Jeg greide det! Å legge inn et nytt innlegg med det nye publiseringsverktøyet som blogspot.com har påprakket meg!

Du skal ikke stjele!

Aldri er det vel blitt skrevet så mye krim som nå. Og dette gjenspeiler seg også i barne- og ungdomslitteraturen. I starten av min etter hvert temmelig lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var det få detektivbøker for barn, bortsett fra Hardy-guttene, 5 – serien og annet ”smusslitterstur” som hadde fast plass i 0-samlinga på Deichman. Slik ikke lenger. Og heller ikke de yngste slipper unna.

FRA GRØNNSAKSLANDET
Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu er en litt artig sak hvor grønnsaker spiller de sentrale roller. Som alle sikkert skjønner er Purriot ( i tillegg til å være "mesterdetektiv") en purre. Han er gift med Paprika ( gudene veit hva slags unger det hadde blitt, men heldigvis hadde jeg nær sagt så er de barnløse). Det skjer overfall på et sted som heter Hurmlumheia og Purriot tar noe motstrebende saken. Ofrene er Bestemor Blom (Ja, du gjetter riktig; en blomkål) og lille Per Sille. (Denne genialt illustrert av i kjent Aalbustil.)

Mysteriet oppklares ( kan vel røpe såpass at det ikke var skumlere enn at selv det mest følsomme lille barn burde tåle det) og alle blir glade. Boka er litt småmorsom, men hadde kanskje venta litt mer snert av forfatteren av de crazyhumoristiske bøkene om Reven og Grisungen.

APESTREKER TIL BESVÆR
Alexander McCall Smith (som skulle være kjent for Damenes detektivbyrå for voksne og Akimbo-serien for barn ) har skrevet en bok som muligens skal være starten på en serie for barn i segmentet 6 – 9 år. Hovedpersonen er Precious Ramotswes som er en yngre utgave av den varmhjertede, kloke og frodige hovedpersonen i serien Damenes detektivbyrå. (Et tips: er du ute etter koselige bøker til gamle damer kan jeg anbefale disse, noe en hver folkebibliotekar med all sannsynlighet allerede har oppdaget.)

Boka heter Det store kakemysteriet og er en særdeles vakkert utstyrt bok med nydelige illustrasjoner. Moralen er

• Det er stygt å stjele
• Det er stygt å mistenke uskyldige. (Forfatteren får med få ord fram hvor sårt dette kan føles for den som blir utsatt for slikt!)
• Ting er ikke alltid det man tror.
• Hvis du vil noe sterkt nok klarer du å gjennomføre det.

Ikke vanskelig å være enig i noe av dette, selv om den siste kanskje er noe naivt optimistisk ala en hver er sin lykkes smed, men pokker heller, la oss ikke ta fullstendig motet fra de søte små før de oppdager all verdens forjævligheter sjæl!

Boka er velskrevet og har en trygg og koselig grunntone, forfatteren henvender seg direkte til leseren, og teksten har et noe ”gammeldags” preg. Kanskje ikke så underlig forfatterens alder tatt i betraktning. Ikke noe gæernt med god moral men noen ganger tipper det litt over. Det er liksom ikke grenser for hvor mye dette sjuende budet skal bankes inn. (Ser slettes ikke bortsett fra at en eller annen liten dævelunge kan føle seg frista til å snappe til seg litt godteri i nærmeste butikk bare på pure trass. )

Ikke for å skryte - eller sagt på en annen måte ; selv jeg forsto ganske raskt tegninga. Faktisk blir løsningen på gåten avslørt allerede på omslaget. (Neppe nødvendig å legge ut noen ***spoilervarsel*** her. Dette er jo tross alt en bok for relativt små barn.)

EN BOKBUSS TIL BESVÆR
Den svenske avisa Dagens nyheter sammenlikner i en anmeldelse Fallet med de försvunna böckerna av Ian Sansom ( på engelsk The Case of the Missing Books) med Alexander McCall Smiths serie Damenes detektivbyrå. ( Alle som liker den liker den bla bla bla etc etc). Den eneste likheten jeg ser er graden av en viss feelgood og kanskje det at det ikke er selve løsningen av mysteriet som er hovedsaken hos noen av forfatterne. Og så vidt jeg veit ( nå uttaler jeg meg på noe syltynt grunnlag hva McCall Smiths bøker angår) fravær av mord. Derimot kan det gå ganske så voldsomt for seg i Sansoms bok. Humoren er også så absolutt tilstede men her av det svarte slaget, ha ha! På engelsk har det kommet flere bøker i denne serien som kalles The Mobile Library Mysteries.

Denne boka fant jeg også i billigbokhylla i en bokhandel i Göteborg, og alle veit vel hvor happy vi bibliotekarer blir når vi finner en skjønnlitterær bok hvor helten ( OK, da, i denne boka med en ikke helt ubetydelig grad av antiheltefaktor) er en yrkesfelle!

Og nå er det vel på tide å presentere hovedpersonen; Israel Armstrong ( halvt irsk, halvt jødisk avstamming), en følsom og i starten – det må sies - snobbete type med betydelig temperament. Han nærmer seg 30, er en småfeit vegetarianer, glad i rødvin og foretrekker det kultiverte og søte liv i nordre London. Problemet er bare at der får han ikke jobb. Dette er jo også et kjent problem blant nyutdannet norske bibliotekarer som på død og stampe MÅ bo i urbane strøk (og aller helst Oslo ) etter utdannelsen.

Vår venn biter i det sure eple og tar seg jobb på et lite sted i Nord - Irland. Og hva møter han der etter en særdeles anstrengende reise? Jo da, en stengt bibliotekbygning! I stedet må han jobbe som bokbussbibliotekar, eller ”uppsøkande ressursperson” som den pringlespisende Linda Wei, stedets ansvarlige for kultur, fritid og samfunnstjenester kaller det. Problemet er bare at bokbussen ikke har vært i bruk på årevis og er i en ganske elendig forfatning, faktisk til og med verre enn de bokbussene undertegnede skrangla rundt i i Oslo helt til de ble nedlagt i andre halvdel av 80 – tallet, hvis jeg ikke husker helt feil i 1989. Men det verste av alt er altså at alle bøkene er søkk vekk! Har noen stjålet dem? Og i tilfelle hvem? Sammen med bokbussjåføren, en riktig fresk type, må vår venn reise rundt i nærmiljøet for å inndra forfalte bøker for å ha noe å låne ut. Og; verre og verre : det finnes heller ikke noe bokbudsjett! (Og dermed er det bekreftet nok en gang, det kan aldri bli ille nok! Skjønt man har da opplevd liknende på Deichmanfilialene det samme ulykksalige året da bokbussene ble nedlagt og husker jeg ikke helt feil også seinere! )

Mysteriet med de forsvunne bøkene løses til slutt, og uten at jeg skal røpe for mye nå : selvfølgelig er det kommunen om er superskurken. Boka er virkelig så hysterisk morsom som Independent påstår, og som alle sikkert forstår med et utall artige typer som krydrer handlinga. Forfatteren er selv ikke bibliotekar, men sikkert ikke uventa brenner han for litteraturen og underviser i dag på Seamus Heaney Centre for Poetry på Queens University i Belfast. Neppe heller uventa hører ikke Catherine Cookson til verken hans eller romanpersonene favoritter.

Det gode og det onde osv.

Den andre boka jeg leste denne påska er Änglarnas svar av Stefan Einhorn. Han er utdannet lege men har i det siste egnet seg til etikkspørsmål. Boka kan minne om Sofies valg av William Styron, Høytleseren av Berhnard Schlink og sikkert en bråte andre bøker med handling fra andre verdenskrig men det var nå disse jeg kom på i farta.

Vi møter flere personer gjennom en tidsperiode fra krigen og fram til vår tid som alle forteller om de samme begivenheter sett fra deres egen synsvinkel. I sentrum en jødisk kvinne som overlever konsentrasjonsleiren og kommer til Sverige. Og nå skal jeg være ytterst forsiktig slik at jeg ikke røper for mye, men forfatteren vil vise at ingen er ensidig god eller onde og at en sak har flere sider. Andre temaer er tilgivelse og forsoning.

Jeg er enig med Svenska Dagbladet (NB: jeg fraråder jeg å lese denne anmeldelsen hvis du planlegger å lese boka siden den røper alt for mye av handlinga! Enkelte anmeldere får bare skjerpe seg!) som sier at den muntlige formen kan bli litt stiv. Dette burde det nok ha vært jobbet en del med. Ellers er jeg temmelig irritert over avisanmeldere som

1. skriver lange handlingsreferater av bøkene ( ingenting er vel kjedeligere å lese enn handlingsreferater! ) og
2. røper ting som etter forfatterens hensikt skal avsløres etter hvert.

En del av handlinga er fra jødeghettoen i den polske byen Łódź, hvor forfatterens egne foreldre også bodde. De overlevde begge ”förintelsen” og som romanpersonen Hanna kom også de i sikkerhet i Sverige. En annen svensk forfatter som skriver rundt de samme begivenheter er Steve Semb-Sandberg i boka De fattiga i Łódź. Dette er et imponerende verk og et solid historisk dokument men som jeg skam å bekjenne ennå ikke har lest. Det som var spesielt med ghettoen i Łódź var at en jødisk forretningsmann ved navn Mordechai Chaim Rumkowski samarbeidet med nazistene med den forhåpning å redde så mange jøder som mulig. En umulig oppgave som må kunne sammenliknes med å samarbeide med djevelen selv.

Tilbake til Einhorn. Han er utdannet lege og opptatt av og skrevet flere bøker om etiske spørsmål. I dette intervjuet i TV4 sier han litt mer om boka og om forsoning og evne til å tilgi. Han kommer også inn på godhet og dessuten om .... eller for å si det på en annen måte, en person som en viss rettsak skal dreie seg om i flere uker framover nå. Han sier også en del om ”empatistörningar” som han hevder er fifty fifty arv og miljø.

Änglarnas svar er en hederlig bok vel verdt å lese, om ikke uunnværlig. Men det kan man jo si det meste. Det ser ut som at det til nå er fire bøker av denne forfatteren oversatt til norsk, en skjønnlitterær og resten om etiske emner.

Den siste boka jeg fikk lest før påskeferien plutselig var over var en ustyrtelig artig bok om en ung bibliotekar på et lite sted i Nord-Irland, hvor kommunen har skåret kraftig ned på bibliotekbudsjettet. Den boka kommer jeg med all sannsynlighet tilbake til.

Bondelivets forbannelser

Så har vi tatt vår årlige førpåsketur til Göteborg igjen ( ja hva fankern gjør vi der hele tida kan man kanskje spørre seg om men det var virkelig ikke tema nå) og som vanlig var jeg innom noen bokhandlere for å se om jeg kunne finne bøker av noen ( altså for meg) nye svenske forfattere.

Korparna av Tomas Bannerhed kom ut i 2011 og er forfatterens første bok. Dette ble en knalldebut og boka fikk også Augustpriset, som jeg antar kan sammenliknes med Brageprisen. Forfatteren var 45 år ( i den grad jeg har vært heldig med hoderegninga) da boka kom ut men han skal ha brukt hele 10 år på å skrive den. Boka har foreløpig ikke kommet ut på norsk men er etter hva jeg har skjønt under oversettelse.

Handlinga er fra Småland og her kan vi bare glemme bonderomantikk og idyll ala Lønneberga og dess like. Vi befinner oss i siste halvdel av 70 – åra og fortelleren er den 12 år gamle Klas. Far er bonde og for ham er bondeyrket en forpliktelse og forbannelse. Ingen skildring av kjærlighet til jorda etc, etc, dette nei! Som sønnen har han usedvanlige intellektuelle evner som han ikke har fått brukt. ( Vi har vel sett noen eksempler på dette fra det virkelige liv også.) Med i handlinga er også moren og en yngre bror. Dette er en tekst med en intens uro og uhygge, du sitter på ank hele tida og føler virkelig med den prøvede familien.

Vi skjønner snart at faren har store psykiske problemer. Og vi får stadig høre om tiden ”innan”. Dette er en uhyggelig men svært troverdig skildring av et menneske i psykisk ubalanse og om morens kamp for å bevare normaliteten i hjemmet.

Klas sliter med skyldfølelse ( herregud; en 12-åring!) fordi han ikke føler seg kallet til å innfri farens ønske om at han skal overta gårdsdriften. Dette er ingen ukjent problemstilling, også her i Norge ser vi utallige eksempler på gårder som til den eldre generasjons fortvilelse må ”gå ut av slekten” fordi det ikke er noen som er villige til å overta. Men vi får bare håpe at det ikke går så hardt for seg som i denne boka. De fleste i min foreldregenerasjon innser forhåpentlig etter hvert at den tida er forbi.

Klas er en ensom gutt, men når Veronika, en jevnaldrende jente, dukker opp, får han forventninger. Hun har flyttet til Lyckanshöjd mens gården til Klas kalles Undantaget. Og disse gårdnavnene sier jo også litt. Hennes far leser og siterer fra Steppeulven ( og akkurat det var jo den boka vi leste på denne tida, så vidt jeg husker en temmelig dyster bok) neppe tilfeldig valgt tittel fra forfatterens side.

Klas har en stor lidenskap som også blir en trøst for ham, nemlig fuglene. Og han viser for dagen kjennskap til et mildest talt imponerende antall fuglearter! Forfatteren sier selv i et intervju at det var

”en aha-upplevelse var att inse att han inte kunde namnet på djur, växter och fåglar i naturen – trots sin uppväxt på landsbygden. Att lära sig det mesta om fåglar blev ett sätt för Tomas Bannerhed att närma sig sin bakgrund.”

Og disse kunnskapene har han – kanskje noe til overmål – benyttet seg av i boka.

Tittelen på boka er altså Korparna, som alle veit betyr ravnene på norsk. I boka er det plenty av dem, og de symboliserer her alt som er dystert og mørkt. Her en fersk film fra YouTube, som viser ravner i sitt rette element. (Riktig nok fra Västmanland men med all sannsynlighet helt lik de smålandske.)

Bannerhed har en liknende bakgrunn som Klas – han sier selv at han er den siste generasjon som vokste opp på det smålandske bondelandet, uten at han ( heldigvis) ble utsatt for det umenneskelige presset som vår unge helt.

”För honom var det viktigt att visa att det här med att ”bo på landet” inte bara är en idyll utan också kan vara "ett helvetes slit”. Han beskriver hur han kände en slags skuld gentemot sin bakgrund, ett behov av att ge tillbaka något till den miljö som han själv vände ryggen”

Og visst er det et helvetes slit å være bonde, ikke minst for dem som har melkekyr. Aldri fri noen gang! Noe ganske annet er det da for kornbøndene på flatbygdene i ... eller glem det, nå tok jeg kanskje litt av... Tilbake til boka igjen: den handler også om hvordan nyere tider med sine krav til lønnsomhet truer de mindre gårdenes eksistens. Dette får meg jo til å tenke på for eksempel Stig Claesons nostalgiske romaner som også skildrer en tid som er forbi, men som dere vel skjønner er det ingen ting av Claesons humor og underfundighet i Korparna. Korparna er da også en helt annen type bok.

Her et eksempel på hva som skjer når gårdene bare står og forfaller fordi bøndene må gi opp. Denne låven fra Värmland, den samme elendigheten over alt! (Foto: undertegnede)

Tilbake til intervjuet igjen :

”Min roman är ju också en hyllning till naturen som ett annat livsrum än det högteknologiska som många av oss vistas i.”

Og det er sterke skildringer av hvordan naturen virker på vår unge helt, både som en trussel og som trøst.

Vi tar også med et kort intervju med forfatteren som Svensk TV truer med å fjerne den 28 april. Så det er bare å kjenne sin besøkelsestid! Hvilket jeg sterkt anbefaler. Her demonsterer forfatteren også sine kunnskaper om fuglelåter. Dessuten ser vi at det er en svært sympatisk person vi har å gjøre med. (Disse 3-minuttersintervjuene på SVT er virkelig noen fiffige greier! Ikke for lange men likevel gir de et bilde av forfatteren bak boka. )

Så over til uvesentlighetene ( eller kanskje ikke forresten) :
Blant smålands gårdbrukere på 70 – tallet var det minsann ikke noe hel- eller halvfabrikata i husholdningen nei! Moren lager ofte en rett som kalles ”isterband”, en slags smålandsk pølse.

Til slutt litt musikk. Først kan det jo passe med Alf Prøysens arge bonde. Den har vi jo spilt før på denne bloggen, så da kan vi jo ta med noen svenske toner også. Her Cornelis Vreeswijks bonde som har litt andre problemer å stri med!

PS: Ja, det GÅR an å finne nye svenske forfatterstemmer uten å oppsøke svenske bokhandlere, for eksempel på internett, men det har ikke den samme sjarmen. I den grad jeg skulle behøve å forsvare meg.

44 år siden i dag

Konsertopptak Nina Simone 1986.