Noe helt utenom det vanlige

Denne gangen har jeg virkelig rota godt rundt i mitt umusikalske rotehode! 60-åras visedronning her self, nemlig Joan Baez i en for henne noe utypisk framføring.



Og her kommer linken til denne udødelige begivenheten!

Man kan vel ikke akkurat si at fr. Baez har den mest spektakulære sceneopptredenen i verden, men stemmen er det neppe noen som kan etterlikne. Kjolen er av det tekkelige slaget, typisk for den tidens visesangere. Det lange velkammede håret likeså.

Noen som mumla noe om The Righteous Brothers her? Tenkte meg det, ja...

En mangfoldig stemningsrapport

Som den oppmerksomme leser av denne bloggen MÅ ha fått med seg har jeg altså vært på
denne konferansen. Her noen notater om de mindre vesentlige tingene nedtegnet fritt fra hukommelsen.

Håper at bøkene av den danske forfatteren Manu Sareen kommer ut på norsk. (Det var han ikke helt sikker på selv da jeg spurte). (Ja han ER like kjekk i virkeligheten. (Ja, akkurat det ER selvfølgelig også av de uvesentlige ting.))

Sanne Munk Jensen fikk meg til å innse at jeg ikke er så flink til å skjønne dansk som jeg trodde.

Katarina von Bredow viste seg å være en riktig frodig og raus dame, helt annerledes enn jeg trodde på forhånd. Man skal altså ikke skue hunden etter etternavnet.

Ingelin Røssland er skikkelig rå, og slett ikke så ”ungjenteven” som forlaget har prøvd å fremstille henne på omslagsbilder. Men noe ”monster” er hun jo (heldigvis) ikke.

Peter Lidbeck er en riktig trevlig kille. Og mer ”guttaktig” enn jeg trodde. Selv om han skriver mest om jenter. Så der fikk jeg satt en stopper for noen fordommer!

Islandske forfattere er bare ualminnelige trivelige! Og ikke spesielt opptatte av hotte firehjulstrekkere. Slik som mange andre islendinger er.

Og så konstaterer vi at Torben Weinreich fremdeles er i live. Og antakeligvis for lengst kanonisert. Så han slipper vi nok aldri unna!

Det finnes fremdeles illustratører som ikke har gått over til digitale metoder. Deriblant Svein Nyhus. Og det er i hvert fall jeg litt letta over.

En av dem er Stina Wirsén som er en spennende illustratør. Jøss! I følge Deichman er det kommet ut haugevis på norsk! Og det skulle jo vise en gang for alle hvor utafor jeg er blitt når det gjelder billedbøker.

Etter konferansens første dag valgte jeg heller i gå ut med en innflytta ikkeforfatter enn å møte en innfødt Rogalandsforfatter på den ”Litterære kveldsmaten”. Ikke ett ondt ord om Rogalandsforfattere men tror det var et smart valg.

På konferansens siste dag logget jeg meg mentalt ut kl 14.00 og gikk ut og tok en øl sammen med barne- og ungdomsbibliotekaren fra et bibliotek i en landbrukskommune ikke langt unna Oslo. Og kunne konstatere ved selvsyn at også i oljebyen finnes det tilnærmelsesvis brune steder.

Det ER mulig å gå seg bort i Stavanger men byen har hyggelige og greie drosjesjåfører.

Ellers kan det sikkert i det vide og breie diskuteres om

• hvorfor noen forfattere kommer hvert år, og andre kommer bare en gang og noen ikke kommer i det hele tatt og hvorfor ikke det?
• Om det burde vært flere norske forfattere, flere nynorskforfattere, flere kvinnelige forfattere, flere utlendinger, og hvorfor er det aldri noen samiske forfattere?
• Om det var
• for mange forfattere.
• For få forfattere.
• For mange foredrag.
• For få foredrag.
• For korte foredrag.
• For lange foredrag.
• Burde det vært flere illustratører?
• Færre illustratører?
• For mye program?
• For lite program?
• For få parallelle programposter?
• For mange parallelle programposter?
• Og hvorfor var det ikke kånjakk til kaffen under festmiddagen?

Og da er det vel på tide å komme til konklusjonen:
Jeg kan absolutt anbefale å dra til Stavanger annet hvert år. Selv om været ikke er det beste. Verre vær finnes det vel knapt noe sted. (Ikke så farlig, du har uansett ikke noe særlig tid til å gå ut). Og da er det ikke mer å si enn vel blåst!

PS: Et av konferansens høydepunkter var Sile Hernæs Linharts foredrag om Kjønnoverskridelser i ungdomslitteraturen. Hvis du ikke fikk det med deg kan du høre foredraget på nytt her. Og hvis du ikke skal på det 71. Norske bibliotekmøtet i Bergen i mars kan du kjøpe Årboka. (Finnes også på ethvert velassortert bibliotek).

PS 2 : for de som NÅ ikke skulle ha fått det med seg : her en aldri så liten billedreportasje.

Kun for spesielt interesserte

Mine damer og herrer!
Ladies and gentlemen!

La meg presentere :
Min nye blogg!
Elis billedbabbel!
Tarrattataaaa!

Ja nå leser også jeg denne boka

I min nystartede serie : Ja nå leser også jeg denne boka som alle andre har lest for lengst er turen kommet til Taxi for B. A. Beckström - eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard. (Unnskyld at jeg spør, men HETER egentlig forfatteren Edmund Austigard? Eller er det bare et psevdonym for å matche innholdet i bøkene? Eller kommer disse bøkene som en naturlig følge av navnet? )

Enda ei bok om ein gammal gubbe altså, og dei som har gidda å følgje med i bloggen veit jo at eg har lese om diverse gubbar den siste tida, frå nokre riktig koselege gamlingar til nokre typar som sprengjer ein kvar dritsekkskala! Men sidan eg har fått boka i gåve lyt eg vel gje ho ein sjanse!

B. A. Beckström er altså 92 (stønn!) år gamal, og har nokre utanom det vanlege fikse idéar. Men snart møter vi han Ali, så no fekk eg visse forventingar!

”Vi må for pokker kunne krevje at noen av desse nye landsmennene våre skaffar oss den store innvandrarromanen, gjentar den skarpe, som tilhøyrer ein forlagsredaksjon og ikkje ein avstraffingsanstalt, som Ali først trudde”

Fleire meiner at denne boka er betre enn debuten som og var god men kanskje noko dryg. Dagsavisen meinte jo at "Edmund Austigard høyrer til i det absolutte tetsjiktet i det sterke nynorske humorfeltet, saman med moromenn som Ragnar Hovland og Are Kalvø. Den som likar dei, vil ha det topp saman med Austigard” Ei utsegn eg gjorde eit visst nummer av i denne bloggposten.
Meir kjem: dersom eg no overlever den planlagte turen til Sør-vestlandet!

Helt hekta!

Først leste jeg altså Hvem älskar Yngve Frej (nettopp blogget om her) og nå En vandring i Solen av Stieg Claesson. (Rimelig banal tittel, ja, men la deg ikke lure!). Dessverre var ikke den svenske boka tilgjengelig på Deichman. (Hvem pokker er det som sitter på det ene eksemplaret av den svenske utgaven akkurat nå da!)

Det ser også ut som at den boka er utsolgt i Sverige, bortsett fra antikvarisk. Her et eksemplar ”I gott skick, något solblekt ryggtext”. Selvfølgelig!

De som er med:

• Tore Anderson, 43, deprimert dramatiker med kjærlighetssorg, på sydentur,
• Ellen, medreisende, 55, skal angivelig ha en elsker der nede,
• Vera fra Katrineholm, 74, som reiser sammen med
• Siv Gustavsson från det glada Hudiksvall, 76, ingen av de damene spesielt reisevante eller språkmektige,
• Marion, norsk reiseleder, 25, som skjønner at hun vil få problemer med Tore Andersson,
• diverse andre sydenturister, som oppfører seg som sydenturister, dog i litt mer siviliserte former enn i virkeligheten, fordomsfull som JEG er, hakke vært i syden på snart 20 år, men man leser jo ett og annet i avisa, turistene ( i boka altså) kan minne litt om talekor i greske dramaer (haha akkurat som om jeg har noe særlig peiling på greske dramaer),
• den vakre mannlige doktoren som bestyrer stedets galehus med plass til fire pasienter,
• med flere, blant annet Tores avdøde tante Hildur som var den første i slekta som ble stanget i hjel av en ku.

Kan vel røpe såpass at dette også er en kjærlighetshistorie, som ender.... nix, ingen spoilere herigården! Man er da dannet!

Vi befinner oss altså i syden, nærmere bestemt ”Cypern” på midten av 70-tallet. Den gangen en øy i konflikt, med FN – soldater høyst tilstedeværende. Muligens for å understreke forholdet mellom Marion og Tore i første del av boka.

Handlingen er enkel, med korte setninger, og mye å finne mellom linjene som det heter. En bok som sikkert kan leses på flere måter, men det kan vel alle i følge resepsjonsteorien. (Som jeg må innrømme jeg har en heller frynsete kjennskap til). Og apropos, plutselig begynte jeg å lure på om denne boka kunne fungere også som lettlestbok. Dessuten har begge de bøkene jeg har lest en sympastisk lengde, under 150 sider. Med andre ord : en forfatter som får sagt mye uten å breie seg så veldig ut i omfang.

Jeg bare digger denne forfatteren, men synes at Yngve Frej er strået ”vassare”.

Hva er det svenskene har som ikke vi har?
De har Hasse och Tage, Claes Hylinger og altså Stig Claeson.

PS: Ja, jeg har også sett filmen med samme navn. Med DEN rollebesetningen En film med mange høydepunkter. Slike filmer lages nok ikke lengre.

PS 2
Et sted i Vandring i solen ble jeg plutselig litt lei, men er ganske sikker på at dette skyltes ytre omstendigheter på grunn av den føkkings... nei det kan jo være det samme. Og nå kommer jeg til et poeng : Hvor mye spiller leserens humør inn i ”resepsjon” av bøker? Ikke så reint lite formoder jeg. Kanskje kritikerne burde oppgi hva slags humør de er i når de anmelder bøker ;

”Med forbehold om at jeg var på jævlig dårlig humør da jeg leste denne siste boka av Anne B Ragdes så må jeg si at dette var en ordentlig møkkabok.”

”Ja nå må jeg jo innrømme at jeg er nyforelsket, men denne boka her av Anne B Ragde må være noe av det beste som er skrevet her i landet”.

”Ja, riktig nok har jeg nettopp vunnet en million i lotto, men kan faktisk ikke huske at jeg noensinne har lest enn bedre bok ...”
(Ja, da skulle vel poenget ha kommet rimelig godt fram).