Lesinga av ungdommens kritikerpris-bøker går sin gang, bare med noen dumme avbrudd i ny og ne. Denne gangen er det Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring det skal dreie seg om. Dette er skam å bekjenne nok en forfatter jeg ikke har hørt om før. (Samtidig leser jeg også ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" av Eivind Hofstad Evjemo, men denne boka får jeg komme tilbake til.) I motsetning til sistnevnte bok som er ganske lang er Venterommet en liten sak på 118 sider. Siden debuten i 1988 har Høvring gitt ut 7 bøker, både dikt og romaner.
Hovedpersonen er Olivia, 25 år gammel. Moren er temmelig egosentrisk og står i veien for datterens ønsker og ambisjoner. Olivia står litt utenfor fellesskapet og har få nære venner. Hun har problemer med å gjøre valg til sitt eget beste. Hun jobber uten særlig entusiasme på et smelteverk - uten at man på noen måte kan kalle dette en arbeiderroman.
Vendepunktet kommer da Olivia arver en villa på Island av alle steder og hun treffer en kvinne som er noe eldre enn henne selv, nemlig Bé.
Replikkene kan kanskje bli litt selsomme noen ganger men det gjør ikke så mye. Boka har en fin melankolsk stemning, og det merkes godt at forfatteren også er lyriker.
Dette er en jegfortelling, og fortellerstemmen er ganske røff. Boka starter med tantas begravelse, hvor Olivia dukker opp; ”full og mismodig”.
En stor del av handlinga foregår på Island, blant annet er flere av dette landets mange varme bad viet en viss oppmerksomhet.
Solgunn forteller at en av ungdommene i Ungdommens kritikerprisklassen hennes etterlyste glede i bøkene. Selv om boka har ***SPOILER*** en slags happy ending er det kanskje ikke ”glede” man tenker på, da bortsett fra ”gleden” av å lese en god bok. Dette med denne ”gleden” i litteraturen og i særdeleshet i Ungdommens kritikerpris-bøkene tror jeg for resten at jeg må komme tilbake til.
Til slutt kan vi jo høre litt på denne disco-klassikeren.
for én dag siden
2 kommentarer:
Hei Eli
Eg har også lest denne, var spent for eg er Høvring-fan, men vart litt skuffa. Var så begeistra for "Noe som hjelper" som kom i 2004, det er ei både tøff og øm skildring av ei ung jente som forelskar seg i ei vaksen dame ( litt det same temaet da).Forøvrig så hørte eg opplesing av
forfattaren da boka kom, og tenkte at den dialekta hadde det vore fint om boka var på nynorsk! ( Ho er frå Haugesund). Men flott med radikalt bokmål og.
Får se å få lest noen flere bøker av denne forfatteren jeg også! "Noe som hjelper" kan jo være en bok å fortsette med!
Legg inn en kommentar