- Den lille prinsen
- Frendeløs (som finnes i et UTALL utgaver!)
- Serafin og Plym, og
- diverse barneutgaver av Jules Verne
- Og nå er altså Le Petit Nicolas som kom ut første gang i 1960 kommet ut på norsk, med tittelen Nikolai. (Det er forøvrig kommet enda en bok om Nikolai på norsk i år, nemlig Nikolai på skolen.)
Le petit Nicolas må antakelig betraktes som en fransk barnebokklassiker, den kommer stadig ut i nye utgaver. Boka skal i følge omslaget være en internasjonal bestselger. Forfatteren er René Goscinny (kanskje mest kjent for Asterix her til lands) og bøkene er illustrert av Jean-Jacques Sempé. Rammen rundt er livet i en småskoleklasse, og av persongalleriet kan vi jo ta med disse:
- Nikolai.
- Bestevennen Helmer som er veldig tjukk og spiser mye. (Kanskje ikke helt korrekt i dag å si at barn er tjukke?)
- William som har en veldig rik pappa
- Kenneth, som er veldig sterk
- Ansgar , skoleflink og frøkens gullunge og gråter for det minste
- Rufus
- Severin
- Joakim
- Max
- Med flere
- Den stakkars prøvede frøken som alle guttene er glade i
- Skolens rektor
- Buljongen, en hjelpelærer
- Diverse ministere og andre prominenser som innimellom kommer på besøk, og forårsaker et svare strev for å få gutta til å gi et presentabelt inntrykk av skolen.
- Med flere
Og så kommer spørsmålet, trenger vi denne oversettelsen, over 50 år etter originalutgivelsen? Her praktiseres gammeldags fransk barneoppdragelse med ørefiker, skammekroker, gjensitting og alt henhørende. Kjønnsrollemønstrene er stereotype. Men innimellom er dette faktisk ustyrtelig morsomt. Og Nikolais foreldre er skildret som varme personer som er glade i sønnen sin. Det er dessuten befriende lite moralisering i boka.
I følge omslaget mener Franfurter Allgemeine Sonntagszeitung at boka er ”Verdens fineste barnebok”. Jeg vil vel ikke gå så langt, men denne lille fyren var et artig bekjentskap. Boka kan jo minne litt om Rampete Robin, men med mer sjarm. Illustrasjonene har også mer eleganse enn den stadig mer uinspirerte av Tony Ross. Det skal bli interessant å se hvordan disse bøkene blir tatt i mot av et norsk publikum!
Her le petit Nicolas på vei til skolen, i vest og med en veske under armen.
Her en litt mer stilisert utgave.
Og her en noe kaotisk klasseromsscene!
Litt kuriosa; Det finnes en gate i Paris som er oppkalt etter forfatteren, med snakkebobler på fortauet og på lyktestolper. Morsomt! Og på Primo Levi-skolen i Paris finner man sitater fra bøkene.
Det KAN diskuteres hvorvidt det er riktig å forandre navnene i den norske oversettelsen. Hvorfor kunne ikke Nikolai og vennene hans bare beholde originalnavnene? Kanskje blir de franske navnene litt fremmedartet for norske barn. Opprinnelig heter for eksempel Helmer Alceste, William med den rike pappaen Geoffroy og den sterke Kenneth heter Eudes. Dette er navn som blir svært fremmedartet og kanskje litt utilgjengelige for norske barn. De navnene som ER valgt er heller ikke av de vanligste navn brukt på norske barn i dag, men kan bidra til å bevare bokas litt gammeldags preg.
Jeg oppdaget for resten at boka er filmet, så da kan vi jo se på denne traileren som muligens gir et bilde av fransk skole i 50 – åra. Fransk på sitt mest charmante. Det er bare baguetten som mangler!
Apropos oversettelser fra fransk : kanskje man kan håpe på oversettelser av litt NYERE franske barnebøker? Det kan da ikke stå så dårlig til med DAGENS franske barnelitteratur?
5 kommentarer:
Du har Auroradagbøkene av Marie Deplechin! Ungdomsbøker, humoristiske midt i det småtragiske:)
Tenkte jo på dem, ja, men dette er jo som du selv sa ungdomsbøker!
Hei, Elli!
I mine (beskjedne og nærsynte) øyne hersker det fremdeles i Forlagsnorge et foreldet syn på den fransøsiske B&U-litteratur som en didaktisk, moraliserende og konvensjonell produksjon. Noe som VAR sant.
I motsetning til Norge som hadde allerede på slutten av 18. tal en rimelig lesbar litteratur for barn, i motsetning til Norge som så barnet som et helt individ, noe som gjorde at man (regjeringen, forlagene, osv.) innså at de små måtte ha en egen litteratur — så var det aldri tilfellet i Frankrike. Vi må vente til 70-tallet for at det endelig sjer noe — og da har Norge jo allerde to gulladre bak seg. Dette forklarer hvorfor det tok så mange år før man fikk noe som var lesbart.
Og så kom Geneviève Brisac, redaktør på l'école des loisirs (som utgir Marie Desplechin i Frankrike) og som snublet det hele. Endelig fikk man gode romaner.
Det utgis utrooolig mye i Sarkorike akkurat nå. Og det er mye som er bra (men det også er myyye som bare kan kastes). Jeg mener at vi har de beste bildebøkene overhodet — de er enten belgisk eller fransøsisk, og Magikon og Cappelendamm foreslår noen av dem for det norske publikum. Det er bra.
Hva romaner angår, er det litt vanskeligere, og grunnen til det er flertydig, som jeg gjerne vil liste hernede.
• Hvor mange oversettere fra fransk til norsk finnes det i Norge? Med det mener jeg: hvor mange som kjenner til både den franske og den norske produksjonen, som er spesialist på feltet (B&U)? Tja… Tove Bakke og… Tove Bakke. Og Tove gjør en fantastisk jobb, men hun er alene. Har du ikke noen flere gode oversettere/konsulenter, som kan du heller ikke ha flere bøker.
• Norge har, i motsetning til det frankofone språkområdet, ikke så mange potensielle lesere. Å oversette en roman koster mange penge. Det økonomiske aspektet kan ikke overses. Man kan likevel innvende at forlagene kan jo få støtte både i Norge og i Frankrike for oversettelsen av franske romaner. Da har du et poeng!
• Man importerer bøker også fordi de gir et annet syn på livet, på mennseker, fordi de er skrevet annerledes, fordi de fornyer språket og fortellingen. Dette er veldig sant for B&U som satser mye på hverdagsromaner, på det sosialrealistiske. Og der kommer vi tilbake til innledningen min. Hva skal Norge med franske bøker hvis tematikk og språk er dårligere enn det som allerede finns i landet? Trenger dere virkelig enda en bok om noe som dere har lest og lest? Nei.
• Det er noe helt sentralt i den norske (men også svenske og nederlandske) B&U-litteraturen som også forklarer hvorfor den franske tilsvarende forblir litt svak i forhold. I de fleste norske romanene (vi tar bare disse) finns det ingen autoritet i selve fortellingen somme kunne komme fra enten forfatteren eller fortelleren. Det er ingen pekende finger i luften som har en mening om figurene eller handlingen. Det beskrevne barnet er på lik fot med den skrivende voksen. Det finnes ingen intensjon for å bevise noe som helst. Det er barnet det er snakke om, det er barnet som er sentralt, det er barnet som snakker og som høres. I de franske romanene har man (for) ofte noen som mener dette eller dette (det behøver ikke å være belærende), og det gjøres enten med språket eller med fortellingen. Det norske fiksjonnelle barnet er helt fri, nesten på en anarkistisk måte. Det franske barnet er litt bunnet, til en autoritet som svever over boken i all dens ytterligheter (selve historien, fortellingen, språket), de fleste gangene uten at forfatteren slev er bevisst på det.
Nå ble det litt langt… Men det er mitt syn på saken.
Og så har vi nettopp fått en lovende utseende barnebok på kulturfond: Tobie Lolness. Gleder meg til å begynne på den!
Synne! Takk for den! Note to myself: ikke glem å sjekke småforlagene også! (Vi får jo ingen K-fondbøker hos oss men bestiller rett fra forlaget. ) Skal bestille boka i morgen den dag. Ser at oversetteren har oversatt flere bøker før, også fra spansk.
Der JB: Takk for en særdeles grundig oppklaring. Det er nok som du sier, få som oversetter fra fransk og som interesserer seg for barnelitteratur! Da bortsett fra unge Størksen og Tove Bakke. Men kanskje ikke så mange fler.
Frustrasjonen min går ut på at det er særdeles mange oversettelser fra Norden og ikke minst den angloamerikanske verdenen i forhold til fra andre land. (For ikke å snakke om utenom Europa.)
Ett hederlig unntak var Rico og bakskyggene av Andreas .... hmmmm... med det vanskelige navnet ... Steinhöfel var det ja som kom ut i fjor. Fra tysk altså. En av de beste barnebøkene dette året. Men dessverre har ikke forlaget fulgt opp med fortsettelsen. Solgte for dårlig den første kanskje?
Når det gjelder billedbøker stiller det seg heldigvis litt annerledes.
”Det er ingen pekende finger i luften som har en mening om figurene eller handlingen.” Nuuuuuja, det finnes vel noen (u)hederlige unntak.
PS: Og dermed er det i hvert fall kommet ut to franske barnebøker i år! Dæggern!
Legg inn en kommentar