Moren, som i starten av boka bestemmer at Emilia skal flytte til faren, slik at han får ”se hvordan det er. Og jeg kan endelig fortsette å leve”. Som det skulle komme fram, moren er følelsesløs til det helt ekstreme, dette må vel nærme seg norgesrekord i dårlige mødre i ungdomslitteraturen. Etter at Emilia har forlatt huset forteller moren på sin facebookside hvor lettet hun er over å bli kvitt datteren. Og det enda hun vet at Emilia kan lese oppdateringene. (Er det rart at Emilia har mistet all selvtillit!?)
Faren er litt rotete, klossete og keitete, liker å ta en øl eller flere sammen med gutta, men forholdet far og datter, og hvordan de prøver å finne ut av det med hverandre er skildret med nerve og slik at leseren kan tro på det.
Inn på arenaen dukker det opp en litt mystisk jente - men som etter hvert blir tydeligere og tydeligere i løpet av fortellingen. Hun heter Nora, det viser seg at hun faktisk går i samme klasse som den Emilie skal begynne i. Nora både skremmer og utfordrer Emilie, men samtidig støtter hun henne og gir henne mot. Nora har det ikke greit hjemme, uten at jeg skal røpe for mye, og helt mot slutten betror hun en dyster hemmelighet for Emilie. Kanskje det blir litt for mye av all elendigheten, det tipper litt over.
Det er sår lesning, dette, til tider litt overtungt, men boka har heldigvis en optimistisk slutt. Noen ganger blir det noe omstendelig, boka kunne nok ha vært strammet en del inn.(For å gjenta meg selv for ørtende gang!)
Et tema i boka, som forfatteren også har vært inne på i tidligere ungdomsbøker, er forbrukssamfunnet og kravet til å følge moter og trender. Vel verdt nok et forsøk som motvekt mot alle mote - og rosablogger.
Handlinga er fra Drammen så kanskje vi kan ta med et par bilder fra denne i de siste åra oppgraderte byen.
