Burde kanskje blogge litt om det 73 norske bibliotekmøtet

som denne gangen var i Stavanger, men siden alle presentasjoner etter hvert blir lagt ut på NBFs websider kan dere heller gå inn her. Ingen ting er da heller mer frustrerende enn å høre om interessante møter man ikke har vært på, eller fester man ikke har deltatt på.

Av høydepunktene kan nevnes den særdeles optimistiske åpningstalen til Aslak Sira Myhre som med knyttet neve ildnet oss opp alle som en.

Ingen grunn til å være pessimistiske på bibliotekets vegne. Dette gjorde godt for alle bibliotekarsjeler og hele forsamlinga fikk et løft – etter å ha lidd seg gjennom en statssekretær hvanåhunhetigjensammapokkerkandetvære som på kort varsel måtte vikariere for Kristin Halvorsen. Tips til en annen gang: aldri bruk statssekretærer som erstatningsforedragsholdere. Vi veit jo hvordan det går. Den samme elendigheten hver gang!

Og ellers, da? Det gikk selvfølgelig i E-bøker, jeg kan jo gjøre forsamlingen oppmerksom på Ryfylkebibliotekenes E-boksatsning. Så fort Biblioteksentralen får ut fingern blir de Norges første interkommunale E-bibliotek. Dette står det respekt av. Og selvfølgelig hadde danskene kommet mye lengre enn oss på E-bokfronten i bibliotekene men slik har det jo alltid vært med de danske.

Ellers kunne vi nær sagt som vanlig høre om gutters lesning, som ikke var blitt verre enn før men heller ikke bedre, og så ble av alle ting foreldrene fremhevet som viktige inspiratorer (!) Stig Elvis Furset slo et slag for de litt sære litteraturnerdene.

BUF, spesialgruppen for bibliotekvirksomhet blant barn og unge hadde ansvaret for et seminar med den noe lange tittelen

”Folkebibliotekets barneavdelinger - fra å ha en plass i barnebibliotekarens hjerte til også å få en plass i bibliotekets strategiske tenkning og ledelse.”

Her snakket Trude Hoel om viktigheten av å lese for barnehagebarn, egentlig en selvfølge kanskje, men en god sak kan jo ikke gjentas for ofte. Spesielt ikke i en tid hvor all verdens apper og annet faenskap truer den tradisjonelle høytlesningen i en travel småbarnsforeldretid.

Hanne Dahll-Larssøn snakket på det samme seminaret om Inn i teksten, hvordan man jobber med bøker for skolebarn, et opplegg som Barnebokinstituttet i sin tid satte i gang og som til min store glede fremdeles er going strong.

Riktig interessante foredrag begge to, så får jo heller en hver som måtte føle behov for det surmule så mye de vil for at ingen av foredragene og det som ellers ble sagt helt var i samsvar med seminartittelen, men ærlig talt da, det GÅR da an å tenke litt sjæl også?

Selvfølgelig var jeg også på Årsmøte i BUF, og her hadde frammøtet økt fra 5 for to år siden til i år 6 deltakere. Med 2 nye styremedlemmer på plass og en ikke helt ubetydelig pengesum på bok er det all grunn til å se optimistisk på BUFs framtid. Og de som mener at alt var så mye bedre før den gang de satt i BUFstyret og før styret ble desentralisert og før ditten og datten men likevel etc etc kan bare holde tåta på seg! Riktig trivelig møte var det. Til den evige diskusjonen om i tilknytning til hvilke evenementer årsmøtene bør finne sted sett på bakgrunn av at barne- og ungdomsbibliotekarene sjelden kommer seg på Bibliotekmøtet har man nå kommet fram til at Sigrid Undsetdagene kan være et godt alternativ. Og til slutt vil jeg anbefale alle bibliotekansatte å sporenstreks melde seg inn i denne tradisjonsrike organisasjonen.

Bibliotekmøtet ble avsluttet med blant andre Erling Fossen av alle, men da hadde jeg for lengst takket for meg og dratt sammen med mine kjære kolleger for å leske våre ganer og muntre våre sinn med en halvliter i marssola. Etter hva jeg har forstått var det et klokt valg.

Det materielle utbyttet var - også her svært fritt etter hukommelsen:

• Et utall penner
• paraply (NB)
• en kjekk liten leselampe (BF)
• et skikkelig stilig stoffnett (BF igjen)
• en kombinert bagasjevekt OG termometer frahvemnådetvarigjen ( hvordan HAR jeg klart meg uten så lenge)
• en myk signalfarget plastbil, som man kan klemme på i litt stressende stunder (Proquest (hva nå søren det var for et firma igjen))
• da jeg pakka ut oppdaget jeg også en liten orange plastfisk, hva nå den kan brukes til,

• for ikke å forglemme dette riktig kledelige hodeplagget fra Ryfylkebibliotekene. (Foto: Wenche Andresen)
• Ellers var det som vanlig godterier av ymse slag men her tror jeg bare at jeg skal fremheve Fagforbundets knallgode karameller.
• Om det nå er noen firmaer som nå føler seg forbigått er det bare å beklage.
• Glemte forresten en artig liten button fra click.no

Til slutt over til det kulturelle. Før jeg dro til oljebyen etterlyste jeg typisk Stavangermusikk men da hadde jeg jo helt glemt Mia Gundersen som underholdt oss på festmiddagen. Og nå burde jeg kanskje slik jeg pleier finne ett eller annet fra YouTubes rikholdige musikkutvalg... hmmm.... krrrrmt... hva skal jeg velge her da mon tro? Eller kanskje jeg skal la være av hensyn til eventuelle følsomme sjeler som måtte lese denne bloggen.

Kanskje vi også kan unne oss noen bilder av denne vakre byen:

Først fra Gamle Stavanger. Her med litt mer patina enn vanlig for denne hvitmalte og velstrigla bydelen.

Utsikt over Vågen og Valbergtårnet.


Her fire av alle byens utallige svaner.

Allerede mandag kom evalueringsskjemaet og selv om det var anonymt ga jeg full score til det meste. Bortsett fra at ingen ting kommer opp mot den uformelle gjestfriheten som ble vist på det forrige bibliotekmøtet i Hamar, og at det ikke bare var jeg som fikk bakoversveis da det ble forventet ”pent antrekk” på mottakelsen (hallo: for BIBLIOTEKARER!) , og sikkert heller ikke bare mine kolleger og jeg som da dreit i hele mottakelsen, gratis børst eller ikke, så var det 73 norske Bibliotekmøtet The best library meeting ever. Og jeg har vært med på noen.

Her undertegnede som skåler for nok et vellykket bibliotekmøte. (Foto: husker ikke)

PS: Kan varmt anbefale Thomas gjesteopptreden på NRK-bloggen og Bente som har skrevet hele to blogginlegg.

Poet skriver barnebok

Jeg veit ikke om vi kan kalle det en trend men det siste året har flere poeter begynt å skrive for barn. I fjor kom det ut to bøker av henholdsvis Kristian Bergquist og Tyra Teodora Tronstad som som begge hadde vellykka debuter som ungdomsbokforfattere.

Synne Lea har tidligere skrevet to diktsamlinger. Leo og mei er hennes første barnebok. Temaene er vennskap mellom to svært ulike personer og dessuten omsorgssvikt. Leo har en liten fysisk funksjonshemming og muligens også noen ekstra ”utfordringer” i tillegg. Han har det vanskelig hjemme. Han bor i kjelleren og faren har satt opp hasper både på utsida og innsida av vinduene. Mei, bokas jegforteller, åpner haspene om natta for å slippe ham ut. Hun bor i en trygg familie, i motsetning til altså Leo. Forfatteren har konsentrert seg om å skildre det nære vennskapet mellom de to barna, vi leser aldri om at de går på skolen, om andre barn etc. I motsetning til Leo som ikke kan, elsker Mei å løpe.

Stemningen hjemme hos Leo, med den dominerende faren og den kuede moren er godt skildret. Og forfatteren gir et godt bilde av Leos far. Uten unødvendige replikker skjønner leseren fort hva slags type han er. Og den måten han snakker til og behandler Mei på gir leseren en sterk følelse av ubehag.

Men blir ikke teksten litt overlesset av alle de poetiske formuleringene ? En del av samtalene mellom de to barna blir også noe selsomme, og det er litt vanskelig å tenke seg at barn kan uttrykke seg slik. I hvert fall er ikke jeg helt med på notene.

Tidlig i handlinga beskrives et barnehjem med en så høy mur rundt at det er vanskelig å se over. ”Hvis du er redd for sykehus, er du i hvert fall redd for barnehjemmet. Det hender vi hører lyder derfra vi aldri har hørt før”. S 28 – 29. Det er vel ikke akkurat dette man forbinder med dagens moderne barnehjem. Det kunne kanskje bety at handlinga er fra litt tilbake i tid, men på en annen side får Mei joggesko til bursdagen sin, som kjent skotøy av litt nyere dato.

Kan jo legge til at boka har en optimistisk slutt. I følge forlaget er alderen fra 11 til 16 år, men kan tenke meg at de fleste i det øvre aldersskiktet vil finne boka litt barnslig mens boka for yngre lesere kan bli litt krevende.

Å redde verden

Simon Stranger er ute med en ungdomsbok igjen. Sist var temaet spisevegring/ slanking satt opp mot hungersnød. Denne gangen handler det om hvordan vi i vesten er med på å unytte folk i den tredje verden.

Handlinga går i korthet ut på at Emilie, antakelig den samme som vi møtte i Barsakh, 17 år, går inn i en klesbutikk og møter en ung mann, Antonio, som i smug fester klistremerker med teksten:

”Kos deg med T-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. verdensredderne.blogspot.com”

på klærne. Emilie, som føler seg litt til overs når bestevenninna får kjæreste, tar etter oppfordring fra Antonio sjansen på å bli med i Verdensredderne, og før vi veit ordet av det har Emilie blitt omvendt fra å være en uskyldig bærumspike mest opptatt av gutter, fester og klær til å bli en svært så globalt bevisst ung dame. Heretter kan hun knapt se på et klesplagg uten å lure på under hvilke forhold det er produsert. Verdensredderne er en liten lukket gruppe på i alt fem medlemmer. Målet for aksjonene er å få oppmerksomhet, og oppmuntre andre til liknende aktiviteter. Siden kommer enda et medlem til som representerer en mer drastisk holdning, og som ikke nøyer seg med litt uskyldige klistremerker.

Samtidig med begivenhetene i Norge møter vi Reena i Bangladesh, som for luselønn og under ekstremt dårlige arbeidsforhold syr de klærne vi og Emilie kjøper for en billig penge i Norge, og dessuten Reza, en ung gutt. Parallelt med kjærlighetshistorien mellom Emilie og Antonio utvikler det seg også varme følelser mellom disse to.

Siden aksjonerer Verdensredderne mot sjokoladeindustrien, kyllingoppdrett og fokus rettes også på alle de elektroniske dubeditter vi er blitt så avhengige av.

Det er ikke tvil om at hensikten med denne romanen er den beste, forfatteren vil gjøre ungdom oppmerksom på globale skjevheter. Dette er en opplysningsroman og må vurderes deretter. Forfatteren går ikke så veldig i dybden i personskildringene, de blir mer typer. Boka har en klar moral, med et tydelig budskap som nærmest blir banket inn i leseren. For sikkerhets skyld også med et forklarende etterord. Dette må nødvendigvis gå på bekostning av det litterære. Men innimellom svinger det, jeg vil spesielt fremheve det første kapittelet i del III som har en helt annen intensitet og som i hvert fall ga meg frysninger.

Her møter vi blant andre den døde gutten fra flyktningleiren i Sudan, jenta som jobber på en elektronisk butikk i Kina og sover i sovesal om natta, Securitasvakten i Oslo, den sju år gamle jenta som graver etter et mineral som brukes til øyenskygge, vi møter den kreftsyke Steve Jobs som vet at han snart skal dø, og også forfatteren selv som også bruker iMac og spiser sjokolade. Hver av dem henvender seg direkte til leseren. ”Jeg er ...” (For å si det med Strindberg: "Det är synd om människan")

Det er jo ikke vanskelig å være enig i forfatterens budskap. (Selv om jeg – og den innrømmelsen ligger jo langt inne – ble så sugen på sjokolade at jeg bare MÅTTE kjøpe meg en stor sjokoladeplate. )

Jeg lurer litt på hvordan unge reagerer på denne boka.

• Vil de nå ta skeia i annen hand, slutte på kjøpe klær på H&M etc, og heller gå på fretex eller loppemarkeder, begynne å sy klærne sjæl, melde seg inn i partier eller idealistiske organisasjoner, bare kjøpe fair trade sjokolade og slutte å bruke appleprodukter etc.

• Eller vil de få skyldfølelse og kanskje gå inn i en dyp depresjon?

• Eller vil de be forfatteren holde kjeft og passe sine egne saker. Han er jo ikke det spor bedre sjæl. (Noe han jo også innrømmer i boka).

Det er et paradoks at mens Emilie får sin globale bevissthet via møte med andre jevnaldrende, vil leserne av Verdensredderne få budskapet av en som er 20 år eldre enn dem selv. (36 år oppfattes som en SVÆRT høy alder av ungdom!).

Boka fikk meg til å tenke på en bok av Per Nilsson som kom ut på norsk i 1996, Ravnens sang. En mann, kalt Ravnen, gikk rundt på skolene og holdt foredrag om verdens undergang med en slik styrke at flere unge begikk selvmord. Nå tror ikke jeg at Strangers bok vil utløse noen selvmordsbølge men det Per Nilsson gjør er å stille spørsmål ved om man kan gå for langt i sin iver i å bevisstgjøre ungdom om verdens elendighet. (Forøvrig en ungdomsbok med mange kvaliteter og som jeg anbefaler varmt.) Siden møter vi igjen denne "Ravnen" i boka Absolutt Per Nilsson (omtalt her) og hvor forfatteren gjenopptar temaet.

En annen bok som handler om nøden i verden er Trash av Andy Mulligan fra 2011. Her er temaet også fattigdom og politisk undertrykking. I fokus noen gutter som jobber på en søppelplass. Fortellingen er spennende og drivende godt fortalt – men her uten noen moralisering fra forfatterens side.

Jeg skulle ønske at Stranger ville senke pekefingeren i sin neste ungdomsbok.

PS: I anledning bokutgivelsen er det også laget en fiktiv blogspot-blog.

Og vinneren ble....

Merethe Liiiiindstrøømm!



Bare å gi seg over og gratulere!

Siden jeg nå skal til Stavanger i morgen

på et visst bibliotekmøte og vi antakelig kommer til å komme halsende i siste liten til den høytidelige åpninga, så sier jeg som Skipper Worse: Vi kommer sent men godt!

Og da kan vi jo se litt på de første minuttene av en fjernsyns-serie fra en ganske fjern fortid. Da det fremdeles fantes ordentlig Fjernsynsteater.



PS: selv om vår entré kan bli i seineste laget lover jeg at vi skal lage betydelig mindre oppsikt enn da Skipper Worse ankom Stavanger by.

PS: egentlig hadde jeg tenkt å finne noe passende musikk, men fra Stavanger? Hva SKULLE nå det være, liksom?