Og så en historisk roman

Historiske romaner for barn og ungdom kan være ganske traurige greier. Ofte har personene en ordbruk og tenkemåte som gir inntrykk av at det er nåtidspersoner som er plassert i historiske kulisser. Hvilke norske barne- og ungdomsbokforfattere behersker egentlig den historiske romanen?

• Torill Thorstad Haugers første bøker i vikingserien holdt jo så avgjort mål. Og også utvandrerserien om husmannsgutten Endre. Siden lot forlaget forfatteren utgi noen bøker som burde forbigåes i taushet, så det trenger vi ikke komme nærmere inn på her.

Så hvilke andre har vi?

• Erna Osland har skrevet en utmerket roman fra Struense-tida. Denne boka skal være et dansk bestillingsverk. Den heter Rid i natt og kom ut i 2001.

• Og så har vi Ole Røsholts bøker som ”ikke var så verst” men kanskje ikke så mye mer. Det finnes også noen andre norske barne- og ungomsbøker fra tida rundt vikingtida - middelalderen men kommer ikke på noen som er verdt å nevnes.

• Bernhard Stokke skrev jo bøker fra steinalderen og bronsealder etc (Bjørneklo kom ut første gang i 1938) og egentlig er det vel ingen norske forfattere som har skrevet bedre fra denne tida enn han, selv om noen har prøvd seg. Ingen glemt ingen nevnt.

• Kunne kanskje ha nevnt at Johannes Heggland skrev flere historiske barnebøker, den eneste jeg har lest er Selma frå Salmeli (!) men disse har nok tida har gått litt i fra.

• Gunnar Sem skrev historiske romaner i to perioder, i den andre "perioden" som startet i slutten av 1980-åra blant annet en serie om gruvearbeidere i Telemark på 1800-tallet. Ingen direkte dyptgående, verken i ”menneskesinnet” eller i det historiske.

• Da holder jo Mette Newths romaner fra eskimotida en helt annen kvalitet (om enn noe tungsindige men så er det jo dystre temaer som omhandles også da) og for ikke å forglemme Det hvite lyset fra "spedalskhetens tid". Har jeg glemt noen? Sikkert.

• Kan jo ta med at Berit Vatne Vik også har skrevet en god bok fra den samme tida og med samme tema som ”Det hvite lyset”. Den heter Dagen om natta og var fryktelig trist! Men ganske fin. Men NÅ klarer det seg med oppramsing.

Olav Såtvedt ( født 1946) er ute med sin første ungdomsbok siden 1992, den heter Svart gull og handler om Trekantfarten eller nordisk slavehandel på 1700 – tallet. Bokas hovedperson er Arne 14 år som rømmer fra en fattig tilværelse i gruvene i Kongsberg på 1700 - tallet. Han havner som dekksgutt på et slaveskip. Her treffer han slavejenta Abena og søt musikk oppstår. Noen (jeg) KAN kanskje lure på hvordan denne unge slavejenta som flere ganger blir utsatt for brutale voldtekter kan ha overskudd til å ha noen som helst erotiske følelser overfor Arne. Slutten er åpen men det skal vel mye til at det ender bra. Boka minner jo litt om en bok jeg blogget om for en stund siden, Mytteriet på Bounty av John Boyne ( blogget om tidligere i år) og kanskje også om Prins Faisals Ring av Bjarne B. Reuter men jeg skal ikke gi meg til å sammenlikne med to slike virtuoser av noen forfattere. Boka er et hederlig forsøk på å formidle historisk stoff om fattiges kår og ikke minst om nordisk slavehandel (som i hvert fall ikke vår generasjon fikk lære noe om på skolen) til ungdom. Ikke så vanvittig heftig kanskje, men pokker heller! Rett og slett en hederlig bok. For å sitere "kidsa" : respekt! Og som passende tonefølge kan vi kanskje spille denne sangen! Bare finn fram lommetørklærne med en gang!

Rettelse: Som den sløvingen jeg begynner å bli ser det ut som at jeg har oversett en bok; den siste boka av Olav Såtvedt er jo Vinden fra Kola som som ut i på Gyldendal Tiden i 1998! Sorry!

"Jeg er ikke klar for å dø. Og mitt spørsmål til deg er: Hvordan kan du være klar?"

Boka heter Tilstrekkelig vakkert og er Synne Sun Løes første bok siden 2002. Vi møter to jenter, Johanna og Jenny, begge 17 år. De har aldri møtt hverandre men - brevveksler (!) fordi dette er den samtaleformen de foretrekker. Johanna på barnslig bamsebrevpapir og Jenny med gammeldags skrivemaskin (nytt "!"). Ikke for på noen måte å røpe noe om den gripende - og litt fiffige - slutten men hadde de mailet hadde ikke den (slutten) vært mulig.

Johanna er døende, hun har innsett og avfunnet seg med at det ikke er noe håp, hun har en datter på 2 år og bor sammen med faren som det tegnes et fint og stillferdig portrett av. Hun er ganske "alminnelig" og har hatt vaskejobb på et pleiehjem.

"Venninnene mine skal bli leger, psykologer, sivilingeniører og advokater. Mens jeg, jeg skal aldri bli noe annet enn en vaskedame. Det er det jeg sier når folk spør (fordi de glemmer at jeg skal dø og at jeg faktisk aldri kommer til å bli noe annet enn jord!) "Vaskedame" sier jeg, for jeg liker det ordet. Det er rent og uskyldig og gammeldags. Og deilig ambisjonsløst. Det er en viktig jobb å vaske, tenker jeg. Hadde ikke jeg gjort det, hadde andre gjort det. De gamle, syke menneskene som bor der, kan jo ikke sitte å råtne i sin egen skitt. Det går bare ikke." S 20

Jenny er destruktiv og ønsker ikke noe annet enn å begå selvmord. Hun har massevis med talenter. Hun bor alene med sin mor som ikke blir direkte fordelaktig framstilt av datteren.

Det er lite sannsynlig at disse så forskjellige jentene hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, hvis ikke Jenny hadde tatt kontakt etter en avisartikkel hun leser om Johanna. Det ganske originale med denne brevromanen er at alle brevene fra Johanna til Jenny er samlet i en ( den første) bolk (en) i boka mens alle Jennys brev er samlet i den andre. Dette fungerer glimrende! De er også nummerert så de som VIL lese dem i den rekkefølgen de ble skrevet har muligheter til det. Kontrastene mellom de to jentene kommer klart fram, vi blir godt kjent med begge to, den stillferdige Johanna og den intense og tøffe Jenny. Boka er trass denne bloggpostens overskrift ikke moraliserende og faller heller ikke i den sentimentale gørra.

Selv om bokas tema er tungt nok - død og selvmord - blir leseren ikke ... hmmmm ... tynget. Boka viser derimot at - for å si det litt banalt - døden er en del av livet - og omvendt.

"Jeg forstår deg, Jenny. Nå forstår jeg deg.
Jeg tror det.
Lengselen etter å sveve.
Lengselen etter å slippe taket
når det du holder deg fast i ikke lengre er sterkt nok til å bære deg videre" S 72

Dessuten er det mer enn oppløftende å lese en så velskrevet bok med et så særdeles godt språk!

Jentene er 17 år. Det er mange 17 - åringer i ungdomslitteraturen. Og det ER noe spesielt med den alderen. Ikke helt voksne ennå men definitivt ikke fjortiser lengre. Fremdeles sjarmerende naive. Kompromissløse, heftige og begeistrede. Plutselig rant meg en sang av Wenche Myhre meg i hu, nemlig "En syttenåring har drømmer" . Akkurat denne fant jeg ikke på YouTube. Sangen har også en tysk tittel ; "Mit 17 hat man noch Träume " Heller ikke denne fant jeg med Die Wenche men derimot med Peggy March så da kan vi jo spille den, selv om den nok er vel sukkersøt etter Jennys smak. Vi kan jo ta med Neil Youngs It's better to burn out then it is to fade også, hva!

PS: CappelenDaaaaaaam!! Skjerp dere. På side 117 står det feil navn. Det skal ikke være Jenny, det skal være Johanne!

Under den Parisiske himmel.... eller bro!

Så er man i Paris igjen. Og her kommer en video med de mest erketypiske motiver fra verdensmetropolen.



Grisen måtte finne seg i å bli igjen hjemme, men hvis askeskyene igjen skulle true, ender vi kanskje sous les ponts deeeee Pariiiiis!

Og så var skisesongen over for i år!

Jeg sier ikke mer!

(For det har jeg jo gjort til gangs før!)

Det er ikke morsomt

Matpakka blir ikke helt den samme heretter