Så er endelig de 101 beste barnebøkene ( og ungdomsbøkene) utgitt på norsk de siste 10 år kåret. For dem som ikke har fått det med seg: her er lista. Og for dem som heller ikke har fulgt utvelgelsesprosedyren på facebook: det er kritiker Guri Fjeldberg som har stått for utvelgelsen with a little help from friends. Dette har jeg skrevet mer om her.
Morten Haugen Olsen har omtalt boka i positive ordelag på barnebokkritikk.no. Han sitter forøvrig i juryen for Kritikerprisens klasse barne- og ungdomslitteratur sammen med Guri Fjeldberg , så han er vel nærmest for kollega å regne, men pytt pytt, la oss se stort på det. Det er jo fandenmeg jul snart!
Først skulle alle som ville foreslå 5 bøker – verken mer eller mindre - og under ser dere min forslagsliste fra mai i år:
Tjuven av Rune Belsvik Cappelen Damm 2008
Foten veit av Marry, prinsesse av Europa (Som alle veit er Sissel Solbjørg Bjugn, og da rakk også hun å komme med på lista.) Samlaget 2009
Kurtby av Erlend Loe Cappelen Damm 2008
Arnt Birkedal må være med, og da er jo Gaulevik et glimrende valg. Samlaget 2008
Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim Cappelen Damm 2012.
Og hva ble fasiten? Det er bare å innrømme det, ingen av mine forslag er tatt med. (Kan vel ikke akkurat påstå at jeg har ligget søvnløs om nettene, men resultatet er jo ikke akkurat oppløftende.)
”Foten veit” var den eneste muligheten til å få med en barnebok av den fantastiske ( og dessverre nå avdøde) forfatteren Sissel Solbjørg Bjugn på denne lista.
Arnt Birkedal, som også er en av mine favoritter og som de andre forfatterne på min liste har mottatt flere priser og nomineringer, er heller ikke blant de 101 utvalgte. (Og han har i motsetning til Bjugn gitt ut en bråte bøker i dette tidsrommet.)
Erlend Loe har gitt ut i hvert fall tre barnebøker de siste 10 år. Heller ikke Kurtby, som også var ett av mine mitt forslag, er kommet med. Faktisk er ingen bøker av Erlend Loe å finne på lista.
Og det samme gjelder jammenmeg Tor Fretheim.
Derimot er Rune Belsvik representert med en annen boken enn den jeg forslo, nemlig Verdas søtaste turist fra 2014. Et aldri så lite ”trøstemål” altså.
Og jeg som trodde jeg hadde greie på barne- og ungdomslitteratur! Hæ! Skal jeg bryte sammen i krampegråt? Kaste inn håndkle og bare innse at jeg er ferdig som barne- og ungdomsbibliotekar? Eller skal jeg si som Nina Simone :
"You've got to learn to show a happy face
Although you're full of misery
You mustn't show a trace of sadness
Never look for sympathy"
Andrea Bræin Hovig har tidligere skrevet flere småbarnsbøker, mens Vanessa Svartmo er hennes første ungdomsbok.
Dette er en dagsbokroman skrevet av ei jente på 15. Som jeg har vært inne på før, å gi stemme til en ung person slik at det blir troverdig for leseren og uten at den voksne bryter for mye gjennom språket er krevende. Noen forfattere får dette til. Andre ikke. Enkelte forfattere har det også med å bomme fullstendig på ungdomsslangen.
Bræin Hovig lykkes delvis, men noen ganger – spesielt i begynnelsen av boka – får jeg problemer med å tror at en 15-åring kan få seg til å skrive akkurat slik. Noen eksempler under:
”Snurre film? Er det ikke Tøfflus i NRKs gamle syretrip av en julekalender som sier det?” s 21
”Jeg prøver å si det så casual som overhodet mulig, men enhver idiot ville kunne høre at her kommer det informasjon med samme viktighetsgrad som det som kom fra Neil Armstrong på månen i 1969” s 35
"... mamma må for all del ikke eksponeres i sin nåværende form for noen som er lønna for å besøke skrale hjem. s 57
Vanessa har tilbrakt mye tid på Deichman og lest mange voksenbøker, så her garderer forfatteren seg litt, men likevel blir det litt to much!
Men innimellom svinger det mer:
... og ikke én gang fikk mamma det fjerne blikket som gjør meg så redd. Hun hadde ikke dusja akkurat, men samma det. Dette var faen så fint.” s. 63
”Fy faen i helvete, mamma, dette klarte du. Ingen andre i hele verden ville gjort akkurat dette like bra som du” s. 166
Og noen ganger blir språket blomstrende på en slik måte en kan godta at en 15 – åring KAN uttrykke seg. Jentungen banner så det lyner (selv Pelle og Proffen blir jo reineste søndagsskoleguttene i forhold) men språket er – når det funker – såpass energisk at det ”bærer” alle banneordene. På det beste har teksten intensitet og høy temperatur. Og når Vanessa motvillig må skrive om lillebroren som døde – både i en versjon rett fra hjertet og en mer ”selvsensurert” blir det både fint og sårt.
Men er det vanlig at ungdom i Oslo bruker så mange svenske uttrykk, av ”typ” -.... ja... f.eks. "typ"?
Som det allerede burde ha kommet fram av tekstutdragene over, Vanessas mor sliter. Både med alkohol og nerver. Faren –”mikrokriminell” - har forlatt familien. Det var da lillebroren døde at familien gikk i oppløsning. Så trist som det kan bli altså.
Det er Vanessa som må ta seg av moren. De har ikke råd til noen ting, og er sosialt isolert. Vanessa tør heller ikke ha med seg jevnaldrende hjem, fordi hun aldri kan vite hva slags tilstand moren er i. Med andre ord: ikke noe uvanlig tema i dagens barne- og ungdomslitteratur. Men Vanessas ståpåvilje og heftige språk gjør at leseren ikke flater helt ut. Forfatteren får fint fram 15 – åringens uro og bekymringer for moren. Og hvordan hun gjør alt for å unngå at moren skal få dårlig samvittighet fordi hun ikke strekker til. Det er mye ”lys og varme” i boka, og forholdet mellom mor – datter og Vanessas oppgitte overbærenhet overfor den håpløse faren er godt skildret.
Et vendepunkt for Vanessa er når hun begynner i en gruppe sammen med tre andre ungdommer som også sliter, ledet av en noe parodisk – eller for alt jeg veit ikke helt urealistisk - kvinnelig sosiallærer.
Sentralt i handlinga er når de fire ungdommene skal medvirke i et teaterstykke basert på deres liv på Malersalen på selveste Nationaltheateret som en slags terapi. Forfatteren er jo selv skuespiller så vi må regne med at hun kjenner dette miljøet på godt og vondt.
Det er vel vanskelig å unngå annet enn åpen slutt i en slik bok, men dette er gjennomført med temperament og nerve!
Det er grunn til å ha visse forventninger til denne forfatteren.
Siden det stadig blir lengre og lengre mellom hvert innlegg på denne bloggen, får vi vel spille litt musikk igjen. Og da kommer i hvert fall ikke jeg på noe mer passende enn å spille en god ganmmel Rollong Stones-klassiker, her i en artig dragversjon!
Kristin Storrusten, kommunikasjonsrådgiver i den utmerkede foreningen Norsk bibliotekforening har nettopp skrevet et innlegg med den litt artige tittelen ”Gi meg de bitre og steile som ikke har frykt i sitt blikk” i Klassekampen ( som vanlig ikke på nett), hvor hun blant annet uttaler seg om bibliotekskoleelevers ( lave) interesse for lederstillinger, bibliotekarers manglende bruk av utestemme etc etc. Og siden har debatten bølget på bibliotekpostlista, med alle grader av uenighet og skinnuenighet.
Spesielt denne passusen
Ӂ bli bibliotekar er virkelig ikke bare for de sjenerte og stille som vil gjemme seg i et magasin eller bak en skjerm".
har jo falt mange tungt for brystet.
Da jeg begynte på Bibliotekskolen i 1976 (sic) ble jeg fortalt at typiske bibliotekarer var damer med svinenakke og trange skjørt. Men det er altså snart 40 år siden.
Her eksempel på en velpleiet svinenakke.
Og vi veit jo at enkelte yrkesveiledere anbefalte ( forhåpentlig i imperfektum) folk med sarte sinn å bli bibliotekarer fordi de da kunne forvente seg en rolig arbeidsplass.
Og alle har vel lest Dag Solstads roman T. Singer fra 1999 – som på alle måter fyrte oppunder de fleste yrkesfordommer om bibliotekarer. Denne boka kom altså ut for 16 år siden.
Og det er jo ikke mer enn 5 år siden Hege Varsi kritiserte Mette Marit fordi hun hadde sett ut som en ”traust kopi av en kjedelig bibliotekar” ( assåherregudda, det er da ikke bare bibliotekarer som kan ha et uflatterende ytre) så vi skal ikke se bort fra at det fremdeles finnes en og annen pussig forestilling om oss bibliotekarer der ute.
Men altså: hvis ingen andre bidrar til å holde bibliotekarmyten ved like, så klarer jo vi bibliotekarer det så utmerket godt selv!
Da den unge bibliotekaren Heikki Knutsen for noen år siden ble ansatt som biblioteksjef i Bærum, følte han behov for i et intervju med Ukeavisa ledelse å forsikre om at det var slutt på ”hornbrillebibliotekar” og ”nedstøvete lesehester” i biblioteket.
Og en ung bibliotekar i Drammensbiblioteket kunne for et knapt år siden fortelle oss at bibliotekar verken hysjer, driver med håndarbeid i skranken, bruker strikkejakker, hornbriller ( stønn - igjen!) eller helsesko. Alle bibliotekarer er ikke eldre myndige damer, og det stemmer heller ikke at alle bibliotekarer foretrekker rolige kvelder framfor sport. Noen går til og med på fotballkamp, dere! Men hvis det nå faktisk er slik hun sier - hvorfor er det da så viktig å fortelle det for allverden, eller i det hele tatt å sette folk på idéen om noe annet? (Det kan minne litt om Kristelig skolelag i Rana Gymnas tidlig på 70 – tallet, som gjorde alt de kunne for å overbevise oss hedninger om at kristne SLETTES ikke er noen hengehoder og at de godt kan både fleipe og slå av en vits.)
Min gode kollega Linn, som gjør en alldeles utmerket jobb. Legg merke til den artige tatoveringen av en bibliotekar på leggen - MED hornbriller.
Herregud, kan vi ikke bare få VÆRE den vi er! Hvilke andre yrkesgrupper er så opptatte av å bedyre for allverden hvor helt vanlige og akkuratsomalleandremenslettesikkeogderemåikketroetcetc de er? Ærlig talt tror jeg at lånerne våre gir blanke bare vi gjør jobben vår, og gir dem et godt og trivelig bibliotektilbud. Med eller uten svinnakke, hornbriller og helsesko.
Hvilke hensyn bør man ta når man oversetter bøker for barn, som naturlig nok har færre referanser enn voksne? Hvor mye skal man tilrettelegge for norske forhold på bekostning av originalen? Regner med at det kan være en del harde valg å ta for en oversetter. Å FLYTTE SVERIGE TIL NORGE
Da serien om Bakkebygrenda av Astrid Lindgren første gang kom ut i Norge på slutten av 40 – tallet, ble hele grenda flytta fra Småland til Norge, og da ungene skulle feire typisk svenske skikker som påskekjerring ble dette forklart med at moren til en av dem var svensk. (Mulig dette kunne ha noe med krigen å gjøre, at det ble viktig å ta vare på det trygge og hjemlige?)
Siden den gang har trendene snudd. Barn har blitt mer ”internasjonalisert” og forskjellene mellom barn i de ulike I – land er mer utvisket. Og vi voksne har kanskje fått mer tiltro til barns kunnskapsnivå og evne til kristisk tenking. Derfor ble jeg jo litt overraska da rapperen Elling Borgersen flytta hele handlinga i Kong Steves Selvlysende Hip-hopbibel av den svenske forfatteren Thomas Fröhling fra en drabantby i Stockholm til Holmlia og Oslo så seint som i 2009. (Cappelen Damm)
FRANKRIKE
I den norske oversettelsen av den franske barnebokklassikeren Le Petit Nicolas har oversetteren valgt å fornorske alle egennavnene. (Stenersen 2011). Noe som kan forsvares siden dette er beregnet for norske barn, hvorav de færreste er fortrolige med franske navn. Hvis originalnavnene hadde blitt brukte kunne disse rett og slett ha forstyrret leseopplevelsen. Derimot er de franske stedsnavnene beholdt. Hvis også disse hadde blitt fornorsket kunne det lett ha blitt forvirrende siden det franske skolevesenet er såpass ulikt det norske.
NEW YORK, NEW YORK
Så over til et par av årets b & u – bøker (faktisk årsaken til at jeg tar meg bryderiet å skrive denne bloggposten), og vi starter med et besøk i øvre amerikansk middelklasse i New York. (Ikke for første gang i oversatt barne- og ungdomslitteratur, neppe heller siste.) Tappertvillingene går til krig ( mot hverandre) av Geoff Rodkey er en riktig fornøyelig og velskrevet bok. Teksten består av intervjuer gjort av søsteren Claudia, og det 12 – år gamle tvillingparet Claudia og Reese Tapper kommer til ordet hver sin gang gjennom hele boka, supplert av brorens kamerat som er en skikkelig runner og Claudias venninner. I tillegg får vi ta del i ganske heftige sms-utvekslinger mellom ungenes prøvede foreldre. Vi kommer inn på vanlige ting i tweens liv av i dag, dataspill, sosiale medier, nettmobbing, med mer – uten å gå så veldig i dybden. Noe som neppe heller er meningen.
Og – igjen - hvor mange fornorskninger BØR en oversetter foreta uten at det nasjonale særpreget i boka forsvinner. Likevel : kanskje ( med trykk på kanskje) oversetteren ( som for resten er Egil Halmøy, en meget flittig oversetter for tida) burde ha funnet et annet ord for ”fembot”, som så vidt jeg veit er et ganske ukjent fenomen i Norge.
Her et bilde av noen "fembots" funnet fra et billedsøk på google av en nysgjerrig blogger.
Det konsumeres dessuten en god del ”Poptart” i boka, noe jeg tviler på inngår i dietten til norske barn.
Bilde av en Poptart, som det også finne masse av på nettet. Har mine tvil om at denne glassurpyntede kjeksen hadde blitt noen suksees i Norge.
Burde oversetteren ha funnet en norsk variant for dette bakverket? Da for eksempel The Cather in the Rye ble oversatt første gang til norsk i 1952 ( med tittelen Hver tar sin så får vi andre ingen (!)) av J.D.Salinger valgte oversetteren å la Holden ta seg en kjøttkake (!) da han var ute på byen, noe som strengt tatt blir litt pussig for norske lesere. Da boka ble oversatt på nytt en god del år seinere var jo hamburgere for lengst blitt en del av norsk fastfoodmeny. Kanskje oversetteren av den første utgaven burde ha valgt en annen løsning, for eksempel pølser. (Likevel fikk Åke Fen Bastianprisen for denne oversettelsen!)
Tilbake til Tappertvillingene. Jeg stusser også litt over at Claudia til stadighet bruker uttrykket ”Whatever” i den norske oversettelsen, men for alt jeg veit kan jo dette ordet ha blitt vanlig i vokabularet til dagens norske 12 – åringer. BANNING OG ANNET FAENSKAP
Siden vi nå befinner oss i USA; den samme Egil Halmøy har også oversatt kinoaktuelle Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews, enda en av årets oversatte bøker som fortjener oppmerksomhet. Boka skildrer blant annet et vennskap mellom to 17 – åringer, den ene fra den trygge opplyste middelklassen, den andre fra en fattig og dysfunksjonell familie. Spesielt denne Earl er en interessant skikkelse. Forfatteren Jesse Andrews jobber også med film, og slår i boka et slag for de smale filmene. Som Fitzcarraldo, Fish Tank og Mulholland Drive. Neppe filmer en gjennomsnittelig 17 – åring ville brukt tida si på, uten at dette på noen måte er noen innvending mot boka.
Det bannes friskt og antakelig er det en utfordring å oversette amerikanske banneuttrykk til norsk. Amerikanerne tyr som kjent gjerne til Jesus og / eller Christ når de trenger til et kraftuttrykk, mens vi her til lands påkaller de mørkere makter. ”Herre Jesus i horehuset” ( s 179) er neppe noe typisk norsk banneord. Nå veit jo ikke jeg hva som står i originalen, men prøvde å google flere varianter av uttrykket på engelsk, uten treff. Derimot fikk jeg litt mer match på ”Fucking Jesus Christ”.
Apropos poptarts og andre amerikanske søtsaker, plutselig rant en god gamle klassikeren fra det glade 60 - tallet meg i hu. Så da kan vi jo til slutt høre litt på den. Sugar sugar øh øh øh honey honey øh øh øh etc.
