Spenn, spennendere, spennest

Så tre spenningsbøker for mellomtrinnet. Felles for dem er at alle er skrevet av skandinaviske forfattere, og alle er første bok i planlagte serier. (Serier serier serier: skal de ingen ende ta!)

Først Skoddfyrstens hevn av Lars Mæhle, som er akkurat passe spennende og småkoselig.

Vi møter Siri og Max, begge 12 år, hvorav den tøffeste er .... ha ha du har nok gjetta det alt ja ... Siri! (Kommer ikke på en eneste bok med to detektiver av motsatt kjønn der gutten er den tøffeste!) Max derimot er smart, omtenksom og tålmodig, hvorav de to siste er det man forbinder med kvinnelige dyder. (Ikke at DET er noe gæernt, tvert imot!)

Intrigen er grei, faktisk klarte selv jeg å tenke meg til hvem som var den egentlige skurken før h.... vedkommende ble avslørt på slutten. Noe av moralen er å ikke være forutinntatt, da den hovedmistenkte er stedets eneste rusmisbruker.

Man kan trygt si at handlinga er noe på sida av det helt realistiske. Ærlig talt, en lensmann kan da ikke være SÅ hjelpeløs og avhengig av to 12 – åringer som bokas Winston Indregård.

Persongalleriet er ganske artig, alle blir presentert med bilde og karakteristikk, miljøet er småby - med kart på første innsida av permen.

Boka er velutstyrt med fargeillustrasjoner og i det hele tatt en tiltalende sak. ( Dessuten har den en egen webside. ) Dette kan på mange måter minne om LasseMaja-bøkene av Martin Widmark og Jørn Lier Horst serie om Detektivbyrå nr 2, men Mæhles går kanskje litt høyere opp i alder. Snill krim på alle måter, ikke en gang den mest  hardbarkede personen i boka banner uten at det brukes spesielle tegn som %, $ etc.

Da er Nidstangen, første bok i serien PAX av de svenske forfatterne Åsa Larsson og Ingela Korsell betydelig røffere. Hovedpersonene, brødreparet Alrik og Viggo, er omtrent på samme alder som Siri og Max, men har en tøffere familebakgrunn. Moren er alkoholiker, og brødrene er nettopp flyttet i fosterhjem, nærmere bestemt i Mariefred.

Fosterforeldrene er varme og på guttas side, men på skolen er det en del utfordringer. Det viser seg snart at brødrene har visse evner, ganske beleilig kan man si siden stedet for tida er truet av onde krefter. Boka er et sammensurium av okkultisme, norrøn mytologi og annet vrøvl. Men ganske spennende.

Det blir en litt pussig blanding av grøss og hekserier på den ene siden, og på den andre en dose sårhet sett på bakgrunn av Alrik og Viggos triste oppvekst. For eksempel når disse egentlig ganske tøffe gutta konkurrerer om hvem som greier å spise berlinerboller uten å slikke vekk sukkeret av munnen, akkurat slik de gjorde en gang de var sammen med moren på Gröna Lund.

”Den dagen hadde moren det bra. Nesten hele dagen”.

Illustrasjonene er i sort hvitt i actionpreget tegneseriestil. Også denne boka er utstyrt med et kart på innsiden av omslaget, så dette ser ut til å være en trend kommet for å bli.

Til slutt De dødes by som er den første boka i serien Zombie City av den danske forfatteren Benni Bødker. I følge forlaget ”sitrende spenning for ferske lesere”. Også denne gjennomillustrert med skikkelig skumle tegninger. Og joda, du får det du forventer deg.

Vi møter Chris, helt alene i verden, etter den store katastofen. Alle er døde – eller nesten alle uten å røpe for mye her-  – og har altså blitt til zombier. Vi skal følge Chris heroiske kamp mot zombiene gjennom 3 bøker til. Dette er boka du kan bruke på klassebesøket i mellomtrinnet for guttersomikkeharåpnaenbokihelesittliv.

PS: La oss til slutt riste av oss hekserier, zombier og annen uhygge og snakke om ... berlinerboller. Med all sannsynlighet står det ”sockerbullar” i originalen. ( Altså Nidstangen.) Dette er ikke helt det samme som berlinerboller, som blir frityrstekt slik som smultringer, mens ”sockerbullar” blir stekt i ovn. Ellers er ikke forskjellene så store, da også den svenske varianten er dekket av sukker. (Med andre ord: et helt greit valg av oversetteren.)

Her helt vanlige berlinerboller, hvorav en delt slik at fyllet blir synlig.

Nærbilde av en "sockerbulle". Ikke lett å spise en slik uten å slikke seg om munnen, nei!

En litt annen variant av den samme. Riktig til å få munn i vann av mmmmm.

I Tyskland kalles berlinerboller for Berliner, eller Berliner Pfannkuchen, men hvem orker å si et så langt navn på et bakverk. Berlinerne selv nøyer seg med ”etternavnet, nemlig Pfannkuchen. Noen sier også Krapfen, men nå holder det kanskje med språklige finesser og varianter for i dag. Uansett har jeg ennå til gode å ha spist en riktig god Berlinerbolle.