Sommerstengt

Sauer fra Bogstad gård.

Denne bloggen tar sommerstengt til jeg får ånden over meg igjen.

Og med dette ønsker jeg mine lesere en riktig god sommer med lindars sus og spelemenn og luften full av kaprifol etc etc.

Jakten på Wärmlandsbanken

Det er kanskje litt barnslig men da vi var på den nettopp omtalte dannelsesreisen udi det litterære som mer eller mindre ( med vekt på mindre) tilfeldigvis gikk til Karlstad, måtte vi jo gå i en litterær person ved navn Tronds fotspor. Og da skjønner vel alle at det nok en gang er Ut å stjæle hester av Per Petterson det skal handle om. I det aller siste kapittelet - som de som har lest boka kanskje husker – reiser Trond sammen med sin mor til Karlstad for å hente noen penger i Wärmlandsbanken. (Nå skal jeg være yderst forsiktig med å røpe for mye av handlingen i tilfelle det skulle være noen som ennå ikke har LEST denne boka men som en eller annen gang planlegger å gjøre det, noe jeg selvfølgelig fortsatt anbefaler. ) Dette siste kapittelet er også en fin skildring av forholdet mellom mor og sønn (noe denne forfatteren som kjent er god på) og om å bli voksen.

Rustet med boka og mitt digitale kamera og med Fru Lande ved min side var jeg klar til å gå i Trond og morens fotspor.

”Vi sto skulder ved skulder på perrongen. ”

Og her er altså perrongen som ikke ser ut til å ha forandret seg nevneverdig siden den gangen handlinga finner sted. Og som vanlig Fru Lande som mer enn villig poserer for fotografen.

”Vi gikk bort til stasjonsbygningen og tvers igjennom den over det flisbelagte golvet og så kom vi ut og kryssa veien som fulgte jernbanelinja.

Og her er flisene på stasjonsgulvet. (Nå veit jo ikke jeg om det er de samme som i 50 - åra, dessverre er heller ikke gulvfliser det jeg har mest greie på.)

Slik ser stasjonen ut i dag, sett forfra.

Vi gikk opp Järnvägsgatan og inn i sentrum. ”

Og dette er altså Järnvägsgatan sett fra stasjonen, antakelig en del forandret siden den gangen.

"Det var jeg som hadde veska under armen da vi fortsatte videre hele veien opp til det stoppa av seg sjøl fordi gata endte rett ved Klaraälven som kom flommende fra Nord og de store skogene der oppe og delte seg rundt en odde her. Den odden sto vi på nå, og elva rant gjennom Karlstad på to kanter og delte byen i tre og fløyt til slutt ut i den store sjøen Vänern på deltavis."

Da jeg leste boka så jeg for meg at mor og sønn gikk opp en bakke, men her er det temmelig flatt.

Her ser vi den vakre Klaraälven slik den ser ut i dag. Til høyre det mondene Stadshotellet men mor og sønn så seg ikke råd til å overnatte.

Og her elva sett fra den andre siden.

Mor og sønn har litt problemer med å finne Wärmlandsbanken, og til slutt spør Trond noen av de innfødte. Dette skjer på 50 – tallet, altså noen år før svensk TV og alt det der, og antakelig også før det norsk-svenske radioprogrammet Över alle gränser på Morokulien gikk på lufta. Kort sagt; Trond blir til sin frustrasjon ikke forstått av Karlstadbeboerne! (Derimot – altså ca 60 år etter - hadde de dannede fruene Lande og Frisvold ingen problemer med å spørre seg fram, verken til turistkontoret eller til Systembolaget.)

Etter litt googling ser det ikke ut som at Wärmlandsbanken eksisterer i dag, den er vel fusjonert bort, men kanskje var dette bygningen moren til slutt fant, mens Trond gikk og ergret seg over vrange Karlstadbeboere,

eller muligens denne, litt lengre ned i Järnvägsgatan?

A hard rain is gonna fall

Den grønne sirkelen av den svenske forfatteren Stefan Casta handler om fire ungdommer som til sammen danner en organisasjon med samme navn som tittelen på boka. Det er den ene av de to jentene som forteller. Alle fire går på en kulturskole. De klimatiske forholdene er ekstreme, til og med den værsituasjonen vi har i Oslo akkurat nå blir jo som bagateller å regne. Språket river, forfatteren har godt grep på personskildringene og leseren blir dratt inn i handlinga med en gang. Så inntreffer den store naturkatastrofen, ungdommene blir tatt av en flom og off we go. I tillegg er det tidshopp og tidsforskyvninger over en lav sko. Dette får meg til å tenke på den siste scenen i Planet of the apes fra 1968 hvor helten til sin fortvilelse oppdager Frihetsgudinnen i et fordums New York som nå er i ruiner. (Akkurat den scenen er det jo siden laget noen artige parodier på, for eksempel denne. Andre kan dere lete fram til selv! )

Sorry for den digresjonen. Tilbake til boka. Det er litt uklart hva som er virkelig og hva som foregår i fortellerens hode. Muligens et bevisst grep fra forfatterens side. I starten av boka er et dikt av Gunnar Ekelöf som KAN gi en slags forklaring på forfatterens intensjoner. Og jammen har ikke boka referanser til Det hemliga sällskapet av Claes Hylinger også!

Noen ganger er det krevende å henge med, og jeg er neimen ikke så sikker på om alt går opp når boka er slutt. Jeg synes også at forfatteren i enkelte tilfeller kan gi leseren visse forventninger som ikke blir fulgt opp. Bør vel legge til at denne boka fikk Barnens romanpris i 2011. Litt overraskende siden juryen består av barn mellom 10 og 13 år. Svenske barn må intellektuelt befinne seg i en helt annen divisjon enn norske.

På sitt beste er boka gripende, trist, besettende, og innimellom skikkelig spennende. Og selvfølgelig gir den assosiasjoner til Veien av Cormac McCarthy (som burde være obligatorisk lesning og et slags standardverk for alle barne- og ungdomsbibliotekarer som (må) lese(r) apokalypser.) Boka er heller ikke uten humor, mest av det barske slaget.

På norsk er det tidligere kommet ut noen fine naturbøker for barn av denne forfatteren, mens Den Grønne sirkelen boka er den første av ungdomsbøkene som er oversatt til norsk. På en barne- og ungdomsbokkonferanse i Stavanger for noen år siden snakket forfatteren om sin ”kärlek till naturen” og dette gjennomsyres også Den grønne sirkelen av. Eller kanskje mer nøyaktig engstelse for at den skal bli ødelagt. Med andre ord: boka har også et sterkt budskap om å bevare miljøet.

Mulig jeg har vært inne på det før, men skal all denne dystopiske apokalyptikseellerhvafankerndetnåkalles dommedagslitteraturen som formelig flommer over de stakkars kidsa ingen ende ta! Jeg hadde jo visse innvendinger mot Simon Strangers siste bok, men pokker heller, her er i hvert fall et forsøk på å fortelle ungdommen at noe faktisk KAN (og bør) gjøres, om det er aldri så håpløst. Nei, da var det enklere føritidadajegvarung slik Afzelius synger om her.

Midt på 80 – tallet hadde et svensk forlag en barne- og ungdomsbokkonkurranse som gikk ut på å skrive bøker med humor og livsmot. Kanskje en idé til gjentakelse, eller er det jeg som begynner å bli håpløst gammeldags.

Skal jeg gidde å mase om det der med å oversette fra svensk enda en gang? Jeg har jo allerede gjort litt spetakkel med det der med manchesterjakka. Når svenskene sier ”kanon” (s 205) ( altså for noe som er bra/ kult etc) er dette litt slangpreget svensk, men ordet er vel i hvert fall foreløpig ikke like naturlig i norsk dagligtale. Det samme kan man si om det svenske ordet ”trakten” , selv om man på norsk kan si ”på de trakter” er nok ”stedet” å foretrekke. Og når kroppen til Dinah ”skaker” på side 353 klinger det heller ikke helt godt i mine norske ører. Til gjengjeld er den norske TITTELEN i samsvar med den svenske denne gangen.

Til slutt litt passende musikk, for å fyre opp under det dystre temaet i boka.

Bør kanskje helt til slutt si at Castas bok - som de fleste undergangsbøker - avsluttes med et forsiktig håp.

Å oversette fra svensk og merkelige tittelvalg

Så to bøker som er oversatt fra svensk og hvor begge hovedpersonene går på videregående og hvor begge har foreldre med alvorlige problemer - og hvordan dette preger dem mer enn godt er. Kanskje jeg også kan gjøre et poeng av at den mannlige hovedpersonen bor sammen med sin mor og den kvinnelige sammen med sin far.

HVA ER DET MED FAR?
Lysløypa av Gunnar Ardelius er fortsettelse på boka "Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt" fra 2006, men bøkene kan leses uavhengig av hverandre. Denne andre boka har en noe annen stil, og mer tekst enn den forrige som var en punktroman. (Håper ikke jeg bommer på sjangeren igjen nå, da!)

La oss ta tittelen først; den svenske originaltittelen er "Bara kärlek kan krossa ditt hjärta" og jeg FATTER ærlig talt ikke hva som er årsaken til at det norske forlaget har valgt Lysløypa som tittel. Selv om det altså er en del løping i boka. Aschehoug har til og med valgt å ha bilde av joggesko (!) på omslaget.

Her er omslaget på originalen mens det norske kan beskues her.

I denne boka er det slutt mellom Betty og Morris, og Morris har kjærlighetssorg. På en joggetur møter han ei ny jente, men han glemmer ikke Betty. Faren har dårlig hjerte og er manisk depressiv, og moren ( som Morris fremdeles bor sammen med) har også sitt å slite med. Blant annet menn. Som i alle bøker jeg har lest av denne forfatteren spiller foreldrene en viktig rolle, og har ofte problemer som påvirker hovedpersonen. Og det er jo bare ikke grenser for hvor mye foreldrene lar sine problemer gå ut over sønnen. Selv sine forstoppelsesproblemer (!) må moren lesse over på den stakkars Morris, og det er han som blir sendt til apoteket for å kjøpe klyster. Herregud, hvilken annen ung gutt i samme alder hadde funnet seg i det? ( Men det kan jo også si noe om Morris. )

Boka er ikke uventa for oss som har lest denne forfatteren godt skrevet, men noe ordrik og kanskje dialogen blir litt overspent? Men regner med ( er temmelig sikker på) at enkelte unge lesere vil elske dette. Boka er også et lite portrett av dagens Stockholm.

I den forrige boka om Morris og Betty hadde jeg noen bemerkninger til oversettelsen, kanskje det ER noe i mitt forslag om å lage en oversettermanual for å unngå de verste tabbene. På side 39 står det karameller. Hvis ordet ”karameller” også står i originalen, er det drops eller sukkertøy som er det norske ordet. (Det norske ordet ”karameller” heter "kola" på svensk. Så hvis det faktisk står "kola" i originalen legger jeg nå meg padde flat. )

I mattetimen betyr det svenske ordet ”tal” ikke ”tall” men ”regnestykker” på norsk. Det vil også gi teksten mer mening for norske lesere.

HVA ER DET MED MOR?
Boka "Det er ikke så farlig med meg av Jenny Jägerfeld" er en aldeles fremragende bok om ei ung jente, Maja, 17 år. Hun går på en linje for design og forming, og er temmelig spesiell, både utseendemessig og på andre måter. Hun er utfordrende og tøff i trynet. Og faktisk ganske infam. Men under skallet ei sårbar jente. Det er Maja selv som forteller og vi kommer svært nær inn på denne jenta.

Det hele åpner temmelig dramatisk, Maja kutter av en del av tommelen på en elektrisk sag så blodet spruter . Det blir faktisk ikke grenser for blodbad!

Maja bor sammen med sin far, journalist, temmelig klossete men velmenende og oppriktig glad i sin datter. Moren er psykolog. Annen hver uke reiser Maja til sin mor, men en helg er ikke moren på perrongen når datteren ankommer. Hva er det med moren? Og hvorfor foretar seg ikke Maja noen ting? Akkurat denne handlingslammelsen hos hovedpersonen kan kanskje være litt vanskelig å forstå for leseren, men det kan jo også si noe om personen Maja. Nå skal jeg være forsiktig med å røpe for mye av handlinga men det dreier seg om en mor som har (store) psykiske problemer. Og det handler om svik. Og – om forsoning. Og kanskje også litt om hva som er diagnosen og hva som er selve personen. Forfatteren er selv psykolog, noe som burde være betryggende hva det faglige angår.

Trass i et heller trist tema er det mye humor i boka. Eller ”Sjukt rolig” for å sitere blurben på det svenske omslaget. Og dessuten med en god del splatterhumor! Det er jo ikke grenser for hva den stakkars hovedpersonen utsettes for av fysiske skader! Uten at noe av dette går utover alvoret i forfatterens budskap. Boka får meg faktisk til å tenke litt på den klossete hovedpersonen i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen.

Også denne gangen gjør Aschehoug et underlig valg hva tittel angår. Originaltittelen er ”Här ligger jag och blöder” og hvorfor forlaget har valgt en såpass intetsigende norsk tittel er egentlig ganske uforståelig.

Her kan man se at det norske omslaget har fulgt det svenske, mens den norske tittelen er atskillig tammere. ("Det er ikke så farlig med meg" - herregudasså!)

Oversettelsen kunne også her ha vært bedre, det er ikke dumt hvis en som oversetter fra svensk – som er så likt vårt eget – faktisk kjenner til dette språket. Noen steder bare skinner ”svensken” igjennom.

PS: Apropos oversettelser : en vanlig kardinalfeil når det gjelder å oversette fra svensk til norsk er å oversette chokladkaka med sjokoladekake. Riktignok KAN det være riktig men hvis man for eksempel kjøper chokladkaka i kjosken så er det nok sjokolade(plate) som menes.

PS 2. I starten av min etter hvert ( kanskje etter noens mening altfor) lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var bøker for eldre tenåringer en prekær mangelvare. Slik ikke lenger. Dette burde jeg muligens skrive en blogpost om en gang men ikke i dag.

PS 3: Hvis noen nå lurer på om jeg lider av blodsukkermangel grunnet for lite sjokolade og andre søtsaker i huset kan de muligens ha rett.

Å bevise at jeg ikke er en robot – eller det hender at jeg prøver å legge inn en kommentar

Men det er fankern IKKE enkelt med de nye ordbekreftelsesgreiene.

Thelma og Louise – och Gustaf

DET LITTERÆRE KARLSTAD
Og da skjønner sikkert alle at det endelig skal handle om de to dannede fruene Lande og Frisvold, kulturkjærringens svar på Thelma og Louise, som nok en gang har begitt seg ut på en dannelsesreise udi det litterære. Som vanlig har de pakket lett, og denne gangen har fru Landes Toyota Yaris brakt de dannede fruer til Karlstad i Värmland, en by stinn av litterære severdigheter.

Her en skulptur av en borddansende Nils Ferlin, som bodde i denne byen sine 10 første leveår, før familien flyttet til Filipstad. På bordet står det en passende tekst:

Där får du åter steppa på borden
Och dikta i månens ljus
Ovan den ynkliga jorden
Och människors stängda hus

Og sannelig fant vi ikke en statue av selveste Selma Lagerlöf også, langs Klaraälvenes bredd. Det skal ikke være uvanlig at en eller annen har satt en blomsterkrans på denne store forfatterinnens hode. Her har noen funnet en litt artig vri på tradisjonen, en liten blomsterbukett i en joggesko. Legg også merke til den lille flasken som har inneholdt litt sterkere saker, men den tid hvor majorskan på Ekeby gård kommer for å ordne opp slik som da en stupfull Gösta Berling havna i grøfta er nok forbi.

Og her en statu av selveste Gustaf Fröding, for anledningen sammen med mitt reisefølge som ikke lot seg be to ganger om å posere sammen med denne store dikteren. Og fra nå av er det Fröding det skal dreie seg om. Selv kalte han sin hjemby Karlstad for  ”en håla af värsta slag”. Byens borgerskap ville ikke ha noe med ham å gjøre, siden han ble oppfattet som radikal og kontroversiell.

ALSTERS HERRGÅRD
Men nå er det på høy tid å forlate denne vakre byen for å ta en kort kjøretur til ett av dannelsesreisens hovedmål, nemlig Alsters herregård litt utenfor byen, hvor altså Gustaf ble født og hvor han også seinere tilbrakte noen år av sitt liv.

Her går mitt forventningsfulle reisefølge med målbevisste skritt inn gjennom porten.

Her er det vakre gårdstunet, det røde huset til venstre er Østre fløy, et tilsvarende hus befinner seg på venstre side, altså Vestre Fløy, i begge nå til dags utstillinger av svensk hemslöjd etc,

og her at nærbilde av Gustaf Fröding - bysten som seg hør og bør står sentralt plassert på tunet.

Fra terrassen utsikt mot den vakre hagen. I bakgrunnen Vänern.

Så  har fotografen snudd seg 180 grader for å fotografere hovedhusets bakside

og her har hun snudd seg igjen for å knipse kjøkkenhagen.

Vi tok også en tur i den vakre Alster-dalen,

hvor vi kunne beundre herregården litt på avstand

og her et nærbilde av jernbaneskinna med Vänern i bakgrunnen. Som det skulle komme fram er dette et vakkert sted, og som mitt kjære reisefølge påpekte; fredfullt.

Ellers kan jeg jo også opplyse at Alster Herregård har en trevlig  restaurant som varmt kan anbefales (uten at dette på noen måte skal være noen restaurantspalte ) og hvor den ikkekjørende i selskapet bevilget seg litt rødvin til maten – dog i noe mer beskjedne mengder enn den store dikter hadde for vane å innta.

KVINNENE
I andre etasje i hovedbygningen er et fint lite museum med flere gjenstander tilknyttet dikteren (blant annet dikterens dødsmaske, som jeg skam å bekjenne glemte å fotografere) og flere fotografier fra denne forfatterens temmelig triste - og også til tider stormfulle - liv. Han var svært alkoholisert, hadde diabetes og var ut og inn av diverse behandlingsinstitusjoner på grunn av psykiske lidelser.

Museet legger spesielt vekt på kvinner som spilte viktige roller i Frödings liv, for eksempel hans søstre.

Øverst til venstre Cecilia, som ofret sin egen kunstnerkarriere for å passe på broren, til høyre søsteren Anna som døde i ung alder. Matilda nederst til venstre, hun flyttet til Lillehammer hvor hun også ligger begravet, og til slutt Hedda, også hun en sterk personlighet. Både Hedda og Cecilia ligger i dag begravet i broren Gustafs grav på Uppsala gamla kyrkogård. Ingen av søsknene fikk barn.

Ellers hadde stakkars Fröding hadde et vanskelig forhold til kvinner, og foretrakk å omgås prostituerte og kvinner fra lavere klasser.

Sine siste år tilbrakte dikteren i Villa Gröndal på Djurgården i Stockholm. (Dessverre ser det ikke ut som at dette stedet er åpent for interesserte.) Her ansatte han sykepleiersken Signe Trotzig, som fikk stor betydning for ham, og bidro til at han fikk noen lykkelige år før han døde bare 51 år gammel.

For spesielt interesserte en film om Gustaf Frödings begravelse. 200.000 skal ha deltatt i begravelsen, deriblant svært mange arbeidere.

FRÖDING OG LILLEHAMMER
Da den opplyste og engasjerte guiden fortalte at Gustaf Fröding også hadde hadde vært innlagt på Suttestad gård på Lillehammer blei jo de to dannende fruer temmelig nysgjerrige. Og etter litt googling fant undertegnede ut at han faktisk skal ha oppholdt seg til sammen ca tre år i Mjøstraktene. (Dette i følge O. Henrik Akeleye Braastads artikkel "Blek mann i hvit dress" (Gustaf Fröding i Lillehammers byhistorie), Trykket i Fåberg og Lillehammer Historielags Årbok 2007.)

Og den samme O. Henrik Akeleye Braastad skriver altså at Fröding var ”nervepasient” på Sole på Suttestad. Ellers kan Akeleye Braastad opplyse at den store dikter fikk lite innpass i det gode selskap i mjøsbyen, ei heller i byens kunstnerliv. Typisk nordmenn, alltid seg selv nok. Det finnes ikke en gang en minste lille byste av dikteren til minne om at han gjorde byen den æren å besøke den så mange ganger! Herregud! Vi snakker Fröding, for pokker! Fröding har forresten skrevet en hel del om sine opphold i Norge. (O. Henrik Akeleye Braastad ble høsten 2007 tildelt den svenske Gustaf Fröding- medaljen for sine artikler om Fröding.)

TIL SLUTT MUSIKK
Først den muntre Det var dans bort i vägen, her Sven-Erik Magnusson i duett med Zarah Leander, denne framføringa kan vel betraktes som en slags klassiker bare den , og så kan vi jammenmeg høre på Monica Zetterlunds tolkning av det triste diktet Elin i hagen.

Eller vent litt forresten! HELT til slutt bilde av bloggeren, som også måtte la seg avbilde sammen med Gustaf Fröding, som hun nå synes at hun er blitt atskillig mer kjent med. Du och jag, Gustaf!

PS: jeg burde kanskje ha lagt ut noen dikt fra den imponerende omfattende  - tatt i betraktning forfatterens dårlige helse - produksjon, men dere greier vel å finne fram til noen selv!

PS 2: for spesielt interesserte: mer om Fröding i Norge her.

Hvor lenge gidder man egentlig?

Nå har jeg altså i seks år drevet med denne bloggen, en av de utallige mer eller mindre utskjelte litteraturbloggene hertillands.
Og fankern heller.
ER denne bloggen nødvendig?
Nei.
Har jeg virkelig ikke NOE annet å foreta meg?
Jo.
Er det ikke ganske nerdete å holde på med noe som er så til de grader i tråd med det jeg holder på med på jobb?
Jo.
Så hvorfor driver jeg da med dette år ut og år inn?
Pokker så godt spørsmål.
Om jeg ikke kunne ha lest meg litt opp på litteraturteori?
Hadde sikkert gjort seg.
Eller i hvert fall lært meg kommareglene?
Joa.

Men - til min forundringer ser jeg jo at denne bloggen fremdeles må ha noen lesere.



Så : for å si det med Sam and Dave: Takk og takk alle som en!

Den løjerlige familie. 2.

Familien Kråkestup av debutanten Kari Smeland handlar - som den førre boka eg blogga om - og om ein litt rotete familie. Boka er kanskje ikkje gapskrattande morosam men ei småkoseleg, småartig og lettare absurd bok om ein familie med tre tvillingpar, foreldre deira og den gamle og piperøykande onkelen Sigurd, ein artig kar. Far i huset har nokre fuglar som held til i greinar under stovetaket (!) , og som han trenar opp for å delta i Skikkeleg-Spektakulære-Og-Nokre-Heilt-vanlege-Dyr-Og-Fuglar-stemne. Av dette skjønar de vel at handlinga er lagt litt på sida av det heilt realistiske.

Dei viktigaste personane i boka er Stjerne og Lykke, dei går i 3 klasse så då lyt dei vel vere rundt 8 år. Eg er faktisk ikkje så sikker på kva kjønn dei har men det er ikkje så viktig for handlinga.

Andre personar vi møter er til dømes læraren deira, Karl Olsen, som ikkje likar ungar og elles ikkje er nokon munter kar. I nabohuset som har stått tomt i fleire år hender det merkelege og skumle ting, og Stjerne og Lykke er på saken. Alt oppklares til slutt på ganske snedig vis.

Dersom denne boka skulle ha nokon moral kan det vere at det viktigaste i ein familie er ikkje at alt er så perfekt heile tida, men at varme, kjærleik, liv og lått er like naudsynt!