Forfatteren Knud Romer ble usedvanlig stygt mobbet gjennom hele sin skoletid. Årsaken var at moren var tysk. Dessuten gjorde det jo ikke saken bedre at gutten på sin første skoledag i Nykøbing Falster var kledd i Lederhosen og grønne knestrømper og forsynt med en gigantisk ”strudel” fylt av godteri slik tyske barn får når de begynner på skolen. Da boka Den som blunker er redd for døden (dansk tittel: Den som blinker er bange for døden ) kom ut i 2006 vakte den ikke så reint lite oppstandelse i denne lille byen. Og særlig smigrende om byens befolkning kan man jo ikke si at dette er.
Boka handler ikke bare om mobbing, men er også en skildring av en klaustrofobisk familie, og framfor alt om forfatterens hat - kjærlighetsforhold til moren. Jeg kan ikke forestille meg at det noensinne er skrevet en mer grotesk skildring av en mors død enn i denne boka.
Boka har et særdeles burlesk og frodig persongalleri, både slektningene på den danske farens side og morens er litt av en gjeng for å si det litt hverdagslig. I et intervju forteller forfatteren at han vokste opp i en ”fortryllet verden af tysk kultur”. I det samme intervjuet kan vi også lese at han ble svært preget av sine foreldre, hans biografi er mildest talt spesiell. Og – intervjuet viser, som alle erfarne lesere av litteratur burde vite, enten de er kritikere eller ”vanlige” lesere, at også denne forfatteren har tillatt seg en del friheter i forhold til de faktiske realiteter. I motsetning til Knau... eller forresten glem det, jeg har da mast nok om denne forfatteren nå og nå er det jo like før... æsj glem det også!
Tilbake til Romer. Dette er forfatterens første roman, men en ny skal være underveis. Siden fortellingen ikke er helt kronologisk er det kanskje ikke boka man leser i småporsjoner. På den annen side, bokas format ( 154 sider) gjør den særdeles T-banevennlig. Boka kan anbefales på det varmeste og jeg bare gleder meg til den neste boka kommer ut.
Til slutt må vi vel unne oss litt musikk igjen. Siden forfatteren ser for seg hvordan hans mor danset vals gjennom de rykende ruinene i Berlin til tonene av Davon geht die welt nicht unter med Zarah Leander kan vi jo først høre på denne sangen. Sangen er skrevet av den svært så produktive og populære tekstforfatteren Bruno Balz . Han ble arrestert og torturert flere ganger av Gestapos fordi han var homofil, sist i 1941, men ble da reddet for å fortsette å skrive sanger for Zarah Leander, som var enormt populær i Tyskland på denne tida. Sangene hans var også av stor betydning for homofile som satt i konsentrasjonsleire.
Radioen ble et middel for å frigjøre seg fra foreldrene, blandt annet hørte den unge Knud på radio Luxemburg. ”Jeg hørte Sweet og Slade og Wings og Queen og Sparks og trodde det ikke kunne være sant, men det var det, og jeg hadde sluppet ut av det nittende århundre og ankommet 1974.” S 67
Nå var ikke Sweet den gruppa jeg selv hørte mest på men vi kan da alltids høre litt på Teenage Rampage. Jeg er født 7 år før Romer og ville nok heller slå et slag for ”et mystisk nummer som het The Road to Cairo”. Dette er en låt med Julie Driscoll, Brian Auger & Trinity fra 1968. Og med dette har vi tatt med litt musikk for enhver smak og generasjon.
PS: Nei, jeg visste ingen ting om Bruno Balz fra før. Jammen lærer man så lenge man lever. Blant annet takket være wikipedia.
for én dag siden
4 kommentarer:
Jeg var på kurs i dag og der ble bloggen din nevnt! Du er kjendis du!
Nei fankern! Hva slags kurs da om jeg tør spørre?
"Lese og skriveopplæring for 5,-10.trinn" På HIB. En frøken som anbefalte ungdomslitteratur anbefalte nettsiden din i samme slengen:-)
Dæven døtte! Men takk for opplysningen!
Legg inn en kommentar