Dette blir et slags dobbeltportrett, både av Eli og av onkelen som betydde så mye for henne gjennom hele oppveksten. Ganske originalt, jeg kan i hvert fall ikke huske å ha lest om et så nært forhold mellom onkel og niese før.
Som voksen prøver Eli å finne ut mer om den gåtefulle fortida til onkelen som nå ligger på sjukehjem. Han hadde det ikke så enkelt, blant annet vokste han opp uten sin biologiske far. Siden dro han til sjøs. Hvem den gåtefulle Hula Lou er har jeg ikke tenkt å røpe. Boka har et godt og litt røfft språk.
Det er kanskje ikke så mye ”glede” i denne boka heller, men forfatteren viser at verden også kan være god. For eksempel når den pur unge Finn må overnatte flere netter på en benk på Østbanen som det het en gang i tida mens han venter på å få hyre. Jeg kan godt tenke meg at unge kan kjenne seg igjen både hos onkelen og hos Eli.
Kanskje vi kan høre litt på denne klassikeren fra den tyske populærmusikkskatten, en sang som også er nevnt i boka.
Dette er den første boka JEG har lest av denne forfatteren, og jeg kan jo ikke si annet enn at dette gir mersmak. På mange måter kan denne boka sammenliknes med Jeg nekter av Per Petterson ( også den av de 8 nominerte til Ungdommens kritikerpris) siden Pettersons bok også er en oppvekstroman – OG et dobbeltportrett – denne gangen av to venner – dessuten får den enes søster en framtredende rolle i boka. Handlinga fra omtrent den samme tida, 60 – åra og framover til vår tid.
Det er en glede og en svir å lese Pettersons bøker – min favorittforfatter av norske forfattere akkurat nå – jeg kan ikke tenke meg noen som skriver bedre. Språklig gnistrer det enten det er dramatisk ( som mishandlingen og Tommys oppgjør med faren) eller det er mer hverdagslige tildragelser. Typisk for forfatteren handler boka mest om ”vanlige mennesker” som løftes fram på virtuost vis enten de spiller en mer sentral rolle i handlinga eller er bipersoner.
Som i boka ”Ut å stjæle hester” skriver forfatteren også i denne boka om fellesskapet i fysisk arbeid – her om når våre to venner graver grøft.
”... de ble fort slitne. Men de fortsatte likevel, og etter hvert som de hakka og spadde seg videre, ble rytmen tydeligere; den fornuftige løsninga fantes der allerede, gjemt i arbeidet, i de bevegelsene og bare venta på å komme til syne og venta på hendene deres og armene. Og de kjente den komme og kom den i møte og lot seg falle inn og lot kroppene svinge i en kvartsirkel for hvert tak; ... s 81
Kanskje jeg også skulle si litt om hva boka ellers handle om? Hovedpersonene er altså Tommy, som har klart seg ganske bra trass i alle odds (faren var brutal, moren forsvant og siden ble søsknene spredd) og Jim som nå går på trygd. Helt i begynnelsen av boka møtes de for første gang på over 30 år. Boka har en forsiktig optimistisk slutt.
Også i denne boka skulle det være mye som engasjerer (og opprører ) ungdom, både om vennskap, svik og om uforstand hos voksne.
Nå har jeg lest 5 av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris, og er godt i gang med Syngja av Lars Amund Vaage. Gjenstår Vigdis Hjort og Trude Marstein. Kjapp dere nå da, Deichman!
Mens det var mange samlivsromaner blant fjorårets nominerte bøker, er det mindre av dette blant årets. Flere av bøkene har ungdom i ledende roller. Til slutt vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på bloggen til klasse 2STC, en av årets juryklasser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar