Skikkelig triste greier

Dette er første gang jeg leser noe av Ingvild H. Risøy. Hun er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris med novellesamlinga Historier om fru Berg. Novellene er såre og fryktelig triste på grensa av hva en stakkars leser kan orke men det som er oppløftende er jo at novellene er så godt skrevet. I alle novellene er barn – de mest sårbare av alle - mer eller mindre involvert. Og i flere av dem mødre som ikke strekker til. Nå kappes jo alle kritikere om å rose denne boka høyt i skyene - ser på omslaget at Fedrelandsvennen gir terningkast 6 ( å hvor jeg HATER slike terningkastgreier herregud så banalt!) og jeg har egentlig ikke så mye å tillegge annet enn at jeg slutter meg til hyllestkoret.

Dette er noveller som man bør ta seg ordentlig tid til å lese og gjerne flere ganger for å oppdage stadig nye ting – noe jeg også delvis har gjort. Det er imponerende hvordan forfatteren bare med en antydning kan si så mye om en person. Mine favoritter er :

• ”The life and death of Janis Joplin” som handler om ei jente med en del problemer på skolen og som får høre av en rådgiver at hun likner så veldig på Janis Joplin. Noe som faktisk blir et vendepunkt for henne. Novellen handler også om å bruke motorsag og om forelskelse - blant annet.

• ”Det som lyser” er en trist historie hvor lillebroren forteller om sin eldre bror som han har et nært forhold til men som ... eller kanskje jeg ikke skal røpe det.

Alle novellene er fortalt i første person. I alle er det noen som sliter og er litt utenfor. Jeg klarte ikke å la være å henge meg litt opp i novellen ”Trylle bort mennesker”. Her er det noe gæernt med kronologien. En som var ett år da Palme ble skutt kan umulig ha en voksen datter nå – hvis da ikke handlingen er trukket litt fram i framtida. Men er det telefonautomater i framtida? De er jo temmelig ut allerede? Eller er det noe jeg ikke kan ha fått med meg?

Så over til noe som egentlig har svært liten betydning for boka. I novellen ”The life and death of Janis Joplin” spiller altså Janis Joplin en viss rolle. Sangene det refereres til ble spilt inn etter at sangerinnen forlot Big Brothers and The Holding Company og gikk solo. Så da kan det kanskje være på sin plass – i folkeopplysningens navn - å rette oppmerksomheten på perioden før bruddet med denne sagnomsuste gruppa. Skikkelig Rock and roll! Kanskje vi bør ta med denne også. Her har vi forresten originalen, sunget av intet mindre enn søstra til Aretha Franklin. Sangen er jo spilt inn et utall ganger, vi kan jo ikke ta med alle men kanskje denne. Men Janis TAR jo kaka da! (Anbefaler et dere ikke venter så altfor lenge før dere hører på disse YouTube-videoene før en eller annen kjiping fjerner dem!)

Siden det er en stund siden det har vært bilder på bloggen nå, kan det kanskje være på sin plass å legge ut for eksempel dette av Janis Jopolin, her i perlehumør. Så får det heller våge seg at det matcher mer bloggerens henrykkelse over å lese god litteratur enn stemninga i novellene.

Så langt jeg har lest nå av årets nominerte til Ungdommens litteraturpris ... unnskyld kritikerpris mener jeg jo (her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen med alle de priser som dukker opp fra år til år ) ... det vil si tre bøker med denne, vil jeg holde en knapp på Risøys bok. Novellene er - selv om skrivemåten kan være litt uvant – lette å lese og tror nok at mye av dette vil fenge ungdom. At alle fortellingene er ”jeg”-fortellinger gjør også at leseren kommer nær personen og skulle gi muligheter til identifikasjon.
Jeg ble den 14 november forespeilet at boka kunne hentes om 2 – 3 uker, men allerede 25 november var boka tilgjengelig i biblioteket.