Årets siste musikalske høydepunkt

Siden dette blir årets siste musikalske høydepunkt fra mitt surrete rotehue smeller vi til med en riktig godbit: This Wheel's On Fire framført av Julie Driscoll & Brian Auger Trinity



Linken til videoen her!
Jeg vil spesielt fremheve de ekstravagante klærne typisk for denne tida, dog uten fjærboa og bredbremmet hatt denne gangen. Det helt korte håret var derimot ikke så vanlig for jenter selv om Driscoll ikke var den eneste med denne frisyren. Sminken med de markerte øynene og den svært lyse leppestiften gikk rett inn i motebildet i 1968. Julie var 21 år gammel på denne videoen.

Gutta var heller ikke helt borte med rysjer og blonder på skjorta.

Og med disse heftige toner ønsker jeg mine lesere et godt nytt år med nye muligheter og nye musikalske highlights fra mitt umusikalske roteloft!

Please mrs Rowling!

Nei!!!


Nok er nok...

Litt mer om Claes Hylinger

For de som ikke har lest noe av denne forfatteren som mange mener er en egen sjanger i seg selv, ingen av bøkene er oversatt til norsk, kanskje han rett og slett er uoversettelig:
Jeg anbefaler å begynne med Det hemliga sällskapet som er første bind i en triologi. Finnes også som samlingsvolym som svenskene sier.
Hva boka handler om?
Nææmenherregudda!

Den siste boka til nå heter Hotell Erfarenheten og dette er en sjarmerende bok basert på forfatterens egne notater gjennom et forfatterliv.

Färdaminnen er den andre boka han skrev, og kom altså ut i 1973 da forfatteren var 30 år. (Nettopp blogget om her. Til gangs kan man vel si.)
Mer om forfatteren her
Eller hvorfor ikke denne web-sida.
Ta med deg denne ABC-en også du, som er en kortversjon. Har ikke funnet ut om det er han som har skrevet det men rimelig Hylingersk.

Og nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å gjøre denne forfatteren mer kjent i vårt land!

En Göteborgforfatter på reise i Norge anno 1971

Som det ble gjort et visst nummer av i den forrige bloggposten har jeg nettopp lånt (og nå lest) Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder av Claes Hylinger.

Svenskene kaller boka en minor classic og har gitt ut boka på nytt. (Ganske rørende at de utgir en bok om den norske Profilkretsen i begynnelsen av 70-åra!) Men det er jo unektelig noe eget med et bibliotekeksemplar av førsteutgaven fra 1973. Deichman : hold meg underretta hvis boka går på loppis. Men dere vil vel beholde de to eksemplarene dere har og det holder jeg med dere i! Ser for resten ikke ut som at boka er så veldig mye lest bortsett fra noen små eselører. (Ikke meg!)

De som er med

• Vår venn "resenären"
• Tor Obrestad (som forfatteren møter både på Grorud og siden på Jæren), de vil gjerne ta en joggetur sammen men først er det den ene så den andre som er litt förkyld,
• Kjell Heggelund og
• Jan Erik Vold, som forfatteren treffer i Oslo men også i Haugesund blant annet,
• Olav H. Hauge, som forfatteren besøker i Ulvik,
• Arild Nyquist som forfatteren besøker i Stamsund,
• Magnar Mikkelsen i Vadsø og
• Einar Økland på Vestlandet, dessuten
• flere bønder, fiskere og andre som han treffer på Hurtigruta hvor han bor i en firemannslugar. Her konsumeres den klassiske drikken hvit rom og coca-cola.

  ”Storleken på groggarna öker ju längre mot norr man kommer, det är en lag som gäller både i Norge och Sverige”.

Når det gjelder forfatterne lever alle fremdeles bortsett fra Arild Nyquist Og Olav H. Hauge.

Handlinga starter 17 mai om morgenen i Oslo hvor han vekkes av lyder som gir ham assosiasjoner til krig. Siden tar han seg en øl på Karl Johan og skriver et (av flere) dikt. Første verset her. (I boka er jo også dikt av de omtalte lyrikerne). Så går ferden fra Vestbanen (nå nedlagt) på ”den berömda Bergensbanen” vestover, han er innom Bergen hvor han opplever et såkalt Buekorps

”jag begrep ingenting men tyckte det hela var minst sagt en sorglig syn”

deretter med Hurtigruta nordover. Han synes at alle ”flickorna” i Ålesund er vakre, antakelig på grunn av all fisken de spiser, og at de ”talade en charmerande dialekt”.

”Även den övriga befolkningen i Ålesund verkade godmodig och vänlig, utenom bokhandelsbiträdena som uppträdde förvirrat och hade dåligt reda på sig”.

Vår venn tar også en tur innom Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund hvor han selv leser dikt.
Resten får du lese sjæl, noe jeg absolutt anbefaler! Handlinga er fra 1971, året etter at Arild Nyqvist ga ut Dexter & Dodater

OBS! OBS! ADVARSEL! HER KOMMER ET AVSNITT MED HØY MIMREFAKTOR!!!
Dette er snadder for oss som var unge den gangen og unge har jo alle vært en gang, og de som ikke har vært kommer til å ha vært i hvert fall etter at de har blitt...

• Den gangen Vise- og lyrikkbølgen herjet vårt land. I 80-åra var parolen skyt alle koselige visesangere, men det var altså i 80-åra, vi leste lyrikk så det sto etter eller hørte på andre som leste sine dikt, for eksempel Jan Erik Vold eller denne karen som ofte opptrådde sammen med denne,
• Det var kamp mot EEC og dyrtid,
• Kamp mot utbygging av Vøringsfossen og andre vassdrag,
• ”oljeeventyret” sto for døra, flere var jo skeptiske og det kan man jo si de kunne ha god grunn til,
• målrørsla (bak i boka er det ordforklaringer på flere nynorske ord, litt pussig siden nynorsk ikke er mer ulikt svensk enn bokmål),
• ellers overnatter vår venn på Agder folkehøgskole den gangen de holdt til på den gamle militærforlegningen på Møvik, og møtte rektoren, Dagfinn og det er litt morsomt siden jeg selv gikk på Agder folkehøgskole første året skolen hadde fått nye bygninger i Søgne. Det var i 1973.
• Hurtigruta er heller ikke den samme lengre.

MIMRING SLUTT!

I min forrige bloggpost gjorde jeg jo også et lite nummer av Deweynummeret. Det er nok mer korrekt å sette boka på 839.7 slik det er har gjort på dette biblioteket. (Altså under undergruppa for litteratur for uinnvidde). Ellers er det jo ikke så mange biblioteker i Norge som har Färdaminnen av Claes Hylinger i det hele tatt. (Thank God for fjernlån!).

De fleste bibliotek som HAR boka har brukt samme deweynummer som Deichman. Stavanger har satt boka på 948.1 som er nummeret for Norge – historie. Ikke helt dekkende det heller.

PS : Ad undertittelen ”bland norska diktare, fiskare och bönder”. Denne undertittelen står bare på omslaget så hvis du får en granitolutgave uten at omslaget er tatt med forrest i boka begynner du vel å lure. Omslaget har en tegning av akkurat Olav. H. Hauge i kjente omgivelser. Det kommer ikke fram hvem som har laget tegningen og signaturen er uleselig.

PS 2: Litt tilbake til lyrikken. Hva skal vi gjøre for å få folk til å lese lyrikk igjen? Hvorfor leser man ikke lyrikk i dag? Er tida for heseblesende i forhold til for rundt 40 år siden? For mye underholdning og annen dritt som forstyrrer? Dataspill og internett og youtube og dusteserier på DVD og annet åndelig forfall?

Gode gamle Dewey

Siden jeg har litt dilla på den svenske forfatteren Claes Hylinger akkurat nå sjekket jeg i Deichmans base om forfatteren er oversatt til norsk. Det er han ikke men oppdaget boka Färdaminnen (Bland norska diktare, fiskare och bönder) fra 1973.

Jeg hiver meg på banen og strener inn på Hovedutlånet på Deichman, eller Utlåns- og referansetjenesten som det heter nå. Dette søket viser at boka har hyllesignatur 914.81 Hyl. (914.81 er deweynummeret for Norge, geografi og reisehåndbøker og Hyl altså for HYLinger, Claes).

Hovedutlånet eller unnskyld Utlåns- og referansetjenesten er på tre store rom men finner etter litt hjelp ut hvor 914.81 – bøkene befinner seg. Hyllene er forsynt med et skilt pålydende

910-919
GEOGRAFI OG REISEHÅNDBØKER

(Og for sikkerhets skyld : )

914.81 Norge

Deilig at i hvert fall noe er uforanderlig! Gode gamle Dewey! Gode gamle Deichman! Det samme kunne man si om juletreet som sto like ved. Jeg var veldig påpasselig med å unngå å røre på det for da hadde muligens resten av de få nålene som fremdeles hang på treet løsna! Så : hvis alle nålene har løsna i morgen : det er ikke meg! Slik har det alltid vært med juletrærne i romjula på Deichman. (Ja den dama med den ukule kåpa som måtte fram med lommetørkle og tørke en tåre VAR meg!)

(Deweynummeret for trær er 582 og muligens - avhengig av hvor grundig katalogavdelinga er - med noen desimaler i tillegg. Juletre er 394 (Under skikker) og juletredyrking er antakelig 635 under hagebruk).

Ikke helt uventa befant boka seg i magasinet. Skal ikke gjøre noe stort nummer av at den første bibliotekaren som prøvde å finne boka måtte spørre en eldre kollega som selvfølgelig fant boka med en gang. Herregud! Jeg har da selv gjort det samme i begynnelsen av min bibliotekarkarriere. Dessuten viste hun en profesjonell holdning ved å spørre en kollega om hjelp og ikke bare late som at boka ikke var på plass. (Litt vanskelig kanskje siden boka i følge søkesida skulle være inne i to eksemplarer).

Boka var da også en liten uanselig sak i mørkeblå granitol. Dessuten begynner det vel nå å bli så stappa tjåka fullt i magasinet eller ”lageret” som det så publikumsvennlig sto på en plakat at det er et under at man finner noe som helst der nede.

Og da kom jeg jo til et viktig poeng : NÅR SKAL DEICHMAN FÅ NYE LOKALER!

Litt tilbake til Dewey og hans egentlig geniale men i dag dessverre noe forelda klassifikasjonssystem. Litt rart å finne den da 30 år gamle forfatterens opplevelser i Norge i 1973 på geografihylla? Jammenaltså : ett sted måtte de jo plassere boka!!! Og den er jo havnet i godt selskap. Riktignok med halve alfabetet i mellom! De som derimot søker på Forfattere, norske : norsk litteratur får 56 treff å velge mellom - i tillegg til Hylingers Färdaminnen. Hva verre er : søker man på FORFATTEREN Claes Hylinger i Deichmans base får man bare to treff! Deichman da : skjerp dere!

Melvin Dewey nok en gang : denne norske websiden forteller levende om vår man og konkluderer med følgende:
Hadde Dewey levd i dag, ville han elsket EDB!

PS: Det er alltid hyggelig å komme tilbake på gamle tomter, og attpå til bli gjenkjent, men det ER irriterende å finne ”ikke til utlån-bøker” innimellom det andre bøkene. Og hvor SKAL man egentlig sitte hvis man skal lese ”ikke til utlån-bøkene?”. Foreslår at dere får tilbake den gode gamle referansesalen når dere får nye lokaler. Ikke særlig hippt kanskje men en god oppfinnelse som var flittig brukt.

Det derre ”skipet” derimot som var beregna for skoleelever (oppretta i R97-tida) trenger dere kanskje ikke å ta med til de nye lokalene? Kan finne mer hensiktsmessige steder for nettsørferne?

Gratulerer med nye fine utstillingshyller men den adventsutstillingen kan dere ta ned nå. (Regner med at det blir mer tid til utstillinger og annet når dere slipper å løpe ned i magasinet for hver bidige bok).

Og barne- og ungdomsavdelinga VIL ikke bytte ut den litt slitte mummitroll-figuren de har festa på en brosjyreholder på skranken! Bare ikke prøv dere! Den har affeksjonsverdi og om hundre år blir den antikvarisk!

Bortsett fra disse småtingene, kan jo også nevne ... eller nei det gidder jeg ikke... lenge leve Deichman!

Boka får jeg komme tilbake til!

Og mens vi venter på våren

Att sitta i Oslo i maj på Karl Johan
och hålla ett glas pilsner i sin hand
bland rosor och syrener och kastanjer
med minsann,
det nöjet plär jag unna mig ibland…

Mer kommer, blant annet avsløres navnet til forfatteren... Følg med!

Mens vi venter på sommeren

Og siden jeg nå likevel sitter her benytter jeg anledningen til å legge ut denne filmen for å øke antall ”views” på youtube:



Filmen er tatt med mitt digitale kamera og jeg synes den på en utmerket måte har klart å formidle lettheten og elegansen i dette brunsorte bløtdyrets bevegelser gjennom gresset. I bakgrunnen neddempede sommerlyder som skulle gi håp om at nok en sommer er underveis om ca et halvt års tid.

Filmen har vi kalt ”Sneglefart” og man kan trygt si at det dreier seg om et familieforetagende!

Hvis lengselen etter sommeren blir for sterk, kan filmen vises om og om igjen. Jeg tror også at filmen kan gi litt tiltrengt ro og kontemplasjon i en stresset hverdag når juleferien snart er over. Bookmark den gjerne! Snurr film!

PS: Ja, jeg er litt kry av denne filmen!

Italiensk skittenrealisme

Egentlig hadde jeg jo planlagt å lese en av disse bøkene men så fikk jeg altså denne boka i julegave, så man kan jo si at Gud ville det annerledes. (Haha morsomt ordspill). Boka er kommet ut på et relativt nytt forlag i Norge.
Til nå er to bøker av denne forfatteren oversatt til norsk.

Den forrige; Jeg er ikke redd, kom ut på norsk i 2004 og er også filmet. Også her var rammen småkriminelle – og vel så det – outsidere. Filmen kan anbefales, og finnes flere steder i Deichman - systemet.

Hvis Gud vil er en populær bok i hvert fall i Oslo-området og ingen eksemplarer er inne akkurat nå. Kanskje en idé å supplere, Deichman?

De som er med:

• Cristiano Zena, 13,
• Rino Zena, hans småkriminelle far, tar strøjobber, brutal, rasistisk, og dennes to venner;
• Danilao Aprea, begynte å drikke da datteren døde i en ulykke og kona forlot ham, hjernen bak et planlagt ran av en bankautomat,
• Quattro Formaggi, (ja det er jo et kallenavn, fordi han liker denne pizzaen bestående av fire oster), temmelig skrudd, lager en gedigen julekrybbe i leiligheten bestående av smurfer og andre små plastdingser han finner på bakken,
• Esmeralda og Fabiana, to klassevenninner av Christiano, verken Snille, Flinke eller Pene slik det forventes av dem,
• Beppe Trecca, sosialarbeideren som kommer på kontroll til familien Zena en gang pr. måned, har problemer med for tidlig sædutløsning (vi har alle vårt) , får moralske anfektelser på grunn av utroskap, (akkurat dette blir kanskje litt masete og (utilsiktet?) parodisk),
• Enrico Brolli, sykehuslege.

Disse personenes skjebne flettes inn i hverandre. Handlingen er fra et sted som kalles Varrano og det er neppe det mest sjarmerende stedet i dette vakre landet. Det meteorologiske bakteppet er storm. Uten å røpe for mye av handlinga:

”Gud lar det gå verst utover de svakeste. ... Det onde tiltrekkes av de fattigste og de svakeste. Når Gud slår til, så velger han den svakeste” s. 332.

Boka åpner med at far i huset vekker sønnen og tvinger ham til å drepe naboens gneldrebikkje med pistol. Det er altså mye brutalitet i handlinga, også drap ( altså ikke bare av hunder) og voldtekt, men forfatteren skildrer også glimt av varme om ikke så mye lys. Han viser også litt av personenes bakgrunn for å forklare hvorfor de er blitt som de er blitt, noe som etter eget utsagn er hans prosjekt med boka.

Likte jeg boka?

• Er jammen ikke sikker, kanskje litt heseblesende?
• Litt mye action og kryssklipping?
• Ser han for seg en ny film med dertil pene ekstrainntekter?
• Var forfatteren redd for å miste leserens oppmerksomhet?
• Var ikke sikker på om persongalleriet og miljøet i seg selv var fengende nok?
• Kunne han gått mer i dybden i karakterene?
• Og måtte boka være så lang? (Over 400 sider.)
• Eller var det rett og slett fordi jeg heller ville ha lest en helt annen bok???

Dagbladet sier at ”Hadde det ikke vært for Ammanitis besksvarte humor, ville «Hvis Gud vil» vært omtrent uleselig i all sin gru og elendighet. I stedet er den morsom på en ubehagelig og forvrengt måte, som om virkelighetsoppfatningen har fått seg en litt for hard smell”
Mer her.

I følge forfatteren selv er dette en kjærlighetshistorie mellom far og sønn, ”Cristiano lærer sønnen sin å være slem, slik at han skal klare å ta igjen mot alle som er ute etter ham. Man kan faktisk lære barn grusom oppførsel gjennom stor kjærlighet”.

Forfatteren sier også at boka er en kritikk av hvordan religion kan misbrukes. (Kanskje mest aktuelt i et land med sterke katolske tradisjoner?) ”Vi får oppleve hvordan de stadig forsøker å begrunne sine absurde og kriminelle handlinger gjennom en primitiv religionsform, der Gud griper direkte inn i livene deres”.

Og dermed skulle du ha mer enn solid bakgrunn for å avgjøre om du skal lese boka eller ikke. Og hvis du tilfeldigvis HAR lest den, vil jeg gjerne vite hva du synes om den.

Kan jo ta med at forfatteren fikk den italienske STREGA-prisen i 2007.

Men nå: over til det amerikansk- jødiske miljøet i Philip Roths bøker.

PS: Gratuler meg med en ny "Etikett" : Skitten realisme. Men muligens er jeg helt på trynet.

Fra mitt umusikalske surrehue (En serie som aldri tar fri)

Og i anledning dagen spanderer vi en video i fire farger – som skulle gå rett inn i ethvert julepyntet hus, litt avhengig av den rådende julepyntsmak.



Linken til videoen her.

Gruppa er the Young Rascals og den pene mannen i den grønne dressen som både synger og spiller tangenter er Felix Cavaliere. Ellers har jo alle de fire gutta dressa seg opp i anledning dagen. Antar at opptaket er fra rundt 1967.

Så tilbake til kalkunen som for lengst har sunget sine siste toner!

Nytt musikalsk høydepunkt neste uke hvis ikke juleørska har tatt knekken på meg!

Plutselig fikk ordet sportsidiot en ny mening

En menneskerett å oppføre seg om en idiot, Tufte?
Selv strutsen ler foraktelig!

Christmas time, everybody!

Her litt høvelig julemusikk:
Først slipper vi til Charles Brown (1922 – 1999) med et opptak fra 1983. Akkurat på hvilket sted han befinner seg her vites ikke, men det er tydelig at det var lenge før røykeloven. Uten at dette ser ut til å forstyrre verken sang eller pianospellinga.
Canned Heat vil også fortelle oss at det er jul. Og da skulle vel alle ha fått med seg det glade budskap. Her nøyer vi oss med platecoveret som bærer sitt tydelige preg av en noe fjernere fortid. (Antakelig 1968)

Og med disse fengende rytmer klingende i øra vil jeg ønske alle mine lesere en god jul og et godt nytt år! Takk for det gamle som snart ebber ut og takk for at dere har tatt dere tid til å lese dette babbelet i året som er gått. Også takk for alle kommentarer som har forhøyet enhver bloggpost!

En optimistisk bunke

I jula skal jeg lese

• Norrlands Akvavit av Torgny Lindgren
• Där vi en gång gått av Kjell Westö
• Amerikansk Pastorale av Philip Roth
• Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard
• Rottinnen av Günter Grass (som jeg lenge har hatt lyst til å lese om igjen)

Med forbehold om at jeg velger noe helt annet og gudene veit jo hvilke bøker jeg får til jul!

Dessuten holder jeg på med Du lär mig att bli fri av Selma Lagerlöf. Den boka finnes kun i ett ex i hele Deichmanssystemet så ingen i Oslo har muligheten til å få lest denne boka akkurat nå. Har forlenget boka til 17/1. Lover å passe godt på den. Ingen rødvins- eller fettflekker i denne boka!

Dessuten har jeg en liten bok som T-banelektyre. Hvilken er foreløpig en hemmelighet.

Så litt magi igjen

De som er med:

• Martha Overgård, ypperstemagiker. Med svakhet for lekre sko, helst av krokodilleskinn.
• Tante Zelda Heap, legekyndig, ingen spesielt god kokk, men med hjartet på rette staden, de to sterke damene klinsjer litt sammen til leserens stor fornøyelse,
• resten av den brokige Heap – familien;
• først far sjøl i stua, Silas, også han magiker, dog ikke fullt så dyktig som Martha, som han oppfatter som litt strebersk, litt fordi han er misunnelig kanskje men ellers en grei og likanes kar,
• kona Sara, og barna;
• Simon, som roter det litt til, akkurat det burde kanskje ha vært fulgt litt mer opp fra forfatterens side, blir litt lettvindt behandlet, men pytt,
• Nico, en trivelig gutt og så har vi jo søstra,
• Jenna som egentlig er en forbyttet prinsesse, ingen spoiler dette, det skjønner vi ganske raskt, hun er i fare fordi onde krefter, med
• Svartmagikeren DomDaniel i spissen, og
• den stakkars lærlingen hans,
• Og så gutt nummer 412, barnesoldat, hvem av disse to sistnevnte er den forbyttede sønnen til Heapfamilien, det VAR vel meningen at leseren skal skjønne dette før løsningen går opp for Heapfamilen???, (hvis ikke har forfatteren undervurdert leseren altså)
• Gjenferdet Alfred, en fredelig kar, tidligere ypperstemagiker, og så en masse zoologiske skapninger, deriblant
• den godmodige Tustetassen,
• budrotta Sylvester, en artig skrue,
• panserbiller,
• for ikke å snakke om de ekle ja hva var det nå de het da, men skitt au,
• med flere.

Det får holde. Ja denne boka skal visst også filmes, kan vi ikke klare oss med bøkene, hva skal vi med alle de halvgode og heseblesende filmene i kjølvannet?

Boka ja! For de som ikke har fått det med seg, den heter Septimus Heap; Magi og oppfølgeren heter Skyggen og en tredje bok er også mer eller mindre underveis.

Og folkens! Denne fantasyboka likte jeg, her er humor men ikke så heseblesende som Artemis Fowl, varme, et herlig persongalleri, gode personskildringer med barna i sentrum og sterke kvinner som leseren får sympati med. Reineste matriarkatet faktisk, siden det er Dronningen ( riktignok død) som ruler. Godt språk og i det hele tatt. Og altså ikke så spekka med action hele tida, men med rolige partier. Ja da, her er Magi, drager, gjenferd, magiske ringer, besvergelser, trolldom, barn som er spesielt utvalgte og hele pakka men boka er herlig jordnær. Og intrigen ikke verre enn at til og med jeg klarte å følge med.

Mine damer og herrer : årets beste fantasy!

Men nå kommer jeg ikke til å lese flere barne- og ungdomsbøker på denne sida av nyttår! Neste år derimot...

PS: hva skal vi med alle de derre fancy websidene basert på bøkene? Er det ikke bra nok med boka?

Hvem?

I min nystartede serie Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode har turen kommet til The Who. Jeg vil gjøre dere spesielt oppmerksom på de effektfulle stripene på ryggen på dressjakka til den eminente gitaristen Pete Townsend og den stilige skjorta til den ikke mindre eminente vokalisten Roger Daltrey. Begge plaggene ville unektelig ha gjort lykke under ethvert juletre selv i dag. Striper blir aldri umoderne. Ellers var musikkvideoene i 60-åra uten dikkedarier og annet tull. Gutta spellte og det var det! Bortsett fra at videoen enda ikke var oppfunnet.



Linken her!

Takk til JonasOlavo som har gjort det mulig for meg å legge ut dette musikalske høydepunktet fra en fjern fortid.

Så et viktig poeng. De som har fulgt med en del på denne bloggen kan ikke ha unngått å oppdage at jeg er opptatt av tilgjengelighet på nett for alle. Derfor vil jeg oppfordre alle ansvarlige bloggere til også å legge ut selve linken når de legger ut en youtubevideo på deres respektive blogger. Selv de mest veltrente blinde leselistbrukere får nemlig problemer med å spille den. Legger man derimot også ut linken slik jeg demonstrerer på denne bloggposten er det bare å klikke og here we go!

Kan det være så mye forlangt?
Uansett: Det er her du får den beste musikken!

Neste mandag : nok et musikalsk minne fra mine mest bortgjemte hjernevindinger.

PS: Nei, jeg har ikke glemt at dette primært er en litteraturblogg.

Googleimperialismen

strammer nettet i cyberverdenen! Som det kommer fram HER kan ikke lengre andre bloggere enn blogspotbloggere legge igjen visittkort i kommentarfeltet på en blogspotblogg. (Som altså denne bloggen er). Så hvis andre enn bloggspotbloggere vil at jeg skal se bloggen deres, noe jeg selvfølgelig gjerne vil, så bare legg ut web-adressen så kopierer og limer jeg over en høy sko!

Det er bare slik vi må gjøre det til googlegrådiggrisene skjerper seg!

Også bloggløse kan fremdeles kommentere – men ta gjerne med en liten signatur. Du kan klikke på kallenavn eller anonym. Fritt valg i hele basaren. I hvert fall innen googlefolka kødder det enda mere til.

Det siste er at det er oppstått en blogspotlogo for blogspotbloggere som kommenterer , mens alle andre får et tomt "portrett". Hva er det neste google pønsker på?? At gmail-brukere ikke kan sende mailer til andre enn andre gmail-brukere?

Google må bare ta seg sammen! Men som alle veit : det er penga som rår!

PS 1 :En ting som er bedre med blogspot enn med wordpress : blogspotbloggere har ingen muligheter til å lese mailadressen til de som kommenterer.

PS 2:
En ting som ergrer meg ang Flagg Blogg! (Gi beskjed til Blogger om upassende innhold). Det er fullt mulig å fjerne den der linja øverst på blogspotbloggene. Slik som på pornoblogger for eksempel. Kanskje google kunne gjøre noe med dette i stedet for å kødde det til for oss hederlige bloggere!

En litt dum ting

Hvis andre bloggere enn blogspotbloggere kommenterer på en blogspotblogg er ikke lengre bloggadressen klikkbar. Slik iskwew her påpeker med all ønsket tydelighet.
For moro skyld sjekker jeg Leselamas utmerkede wordpress-blogg. Som det kommer fram her : min blogg er klikkbar i kommentarfeltet mens Leselamas bloggadresse ikke lengre er klikkbar på min blogg. Noe det var før. Bare se kommentarfeltet på denne bloggposten for eksempel! (Husker ikke helt når denne dumme forandringen kom). (Håper det er greit at jeg bruker bloggen din som eksempel Leselama).

Man kan jo bruke html-tagger slik Iskwew demonsterer i sitt innlegg men det er jo temmelig tungvindt. (Eller legge ut hele webadressen så kan mottakeren bruke crtl c og v-tastene. Men det ser jo litt uelegant ut.) Altså, jeg en blogspotblogger har da ingenting imot wordpressbloggere eller andre bloggere!!! Det er faktisk ingen ting som skulle tilsi at blogspotbloggere skulle være noe bedre å ha med å gjøre enn andre bloggere!!! Dette er jo det reineste apartheid!

Når det er sagt: jeg lar ikke dette gå på forstanden eller matlysten løs! Bare tenk på denne karen for eksempel. Han har nok større problemer om dagen!

Og i stedet for å skrive dette kunne jeg jo gjort noe annet. Lest nobeltalen til Doris Lessing for eksempel som har sine kommentarer til blogging og ”blugging”.

”Hur kommer vi, vårt medvetande, att förändras med detta nya internet som har förfört en hel generation med sina meningslösheter, så att till och med helt förnuftiga människor erkänner att när de väl blivit fast är det svårt att sluta, och de kan upptäcka att hela dagen har gått åt till att blogga och blugga och så vidare”.

Fresk dame, Doris!

Men likevel : skikkelig irriterende er det!
Bloggere i alle land foren eder! Knus googletyranniet!

Tilbake til lesing av denne boka... skikkelig hekta asså!

Nok en nye serie!

La meg presentere nok en ny serie :
Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue.

Her kommer musikk jeg husker, eller tror jeg husker eller burde ha husket. Du vil garantert finne musikalske godbiter fra en rimelig fjern fortid. Siden andre bloggere har tatt ansvar for fredagsmusikken har jeg valgt meg mandagen under motto mandager er også en god dag for musikk.

Nok prat! Her kommer det første høydepunktet fra mitt umusikalske surrehue.



Linken her
Akkurat hvor disse kjekke gutta befinner seg er ikke lett å si men de litt triste omgivelsene skulle gi en utmerket ramme rundt den noe røffe teksten. Filmen er 41 år gammel og man kan vel trygt si at slik musikk lages ikke lengre.

Neste mandag : En ny musikalsk godbit!

Sånn går det når du ikke leverer bibliotekbøkene tidsnok!

Og nå er det altså Bibliotekpolitiet jeg snakker om. Av denne forfatteren minsann! (Litt språklig etterslep etter tidligere omtalte Göteborgturen).

Dette dreier seg altså om en bibliotekar som sprenger alle rammer for tittelen ”spesialbibliotekar”. Og som holder noen eventyrstunder som unga seint vil glemme.

Jeg sier det med en gang: skrekk og horror er ikke min greie. Altså æ vart ittj skræmt asså! Men ingen skal ta fra forfatteren at fantasien er i orden men alt dette overnaturlige og disse monstrene hans blir litt sånn overkill på meg altså!

Men SK er en forfatter som skriver med varme, moral, hjerte for de svake og har gode personsskildringer og en god intrige. Han leverer rett og slett godt håndverk, uten dikkedarier og affekterte tendenser. I motsetning til denne forfatteren for eksempel. Fortellingen Bibliotekpolitiet finner du i ”Etter midnatt III-IV”. Litt morsomt her er at forfatteren kommenterer (og forsvarer) både tekstene og sitt forfatterskap.

”Ingen vil utrope meg til Årets bok eller Pulitzerprisen, men jeg er seriøs, ja. Om man ikke tror meg på noe annet så tro meg på dette : Når jeg tar din hånd og begynner å snakke min venn, så tror jeg på hver eneste ord jeg sier”.

Litt morsomt er det jo også at han siterer Nils Lofgren: ”jeg må være mitt eget møkkete jeg... jeg vil ikke juge”. Visste ikke at den berømte musikeren har sagt noe sånt. Noen mener at han har kommet litt i skyggen av denne musikeren men nå kom jeg jo helt ut på viddene igjen.

Så en liten diskusjon med meg selv for å komme fram til et svar på følgende spørsmål:
Hvorfor blir vi bibliotekarer så happy når vi kommer over en bok hvor vi framstilles som monstre?

• Fordi vi blir så happy og takknemlige og sjeleglade for enhver oppmerksomhet og attpå til av spenningsmesteren himself?
• Fordi vi er drita lei av det litt kjedelige bibliotekarimaget at hva som helst annet er en forbedring?
• Fordi vi er drita lei av å være vennelige, forekomne og serviseinnstilte og hyggelige og behagelige og ikke minst diplomatiske når vi har med vanskelige lånere å gjøre som påstår at boka er da levert for lengst og vi veit at det ikke stemmer?
• Fordi vi noen ganger bare blir så lei av disse lånera som bare er opptatte av å låne kvoten sin med halvdårlige DVD-er og dataspill?
• Og Jo Nesbø og Anne B Ragde og Unni Lindell og annen dritt i stedet for å låne de gode bøkene som vi synes de burde lese?
• Fordi vi noen ganger bare vil ta de derre uoppdragne dævelunga og hive dem ut gjennom vinduet uten å åpne først?
• For ikke å snakke om de derre lømlene som legger ut pornosider som startsider på publikums-PC-en!
• Eller fordi vi får dårlig samvittighet fordi vi ikke klarer å være tålmodige nok med lånerne og sikkert burde taklet enkelte situasjoner mer profft? Vi kunne ha vært verre, liksom! Som for eksempel Ardelia Lortz på Public Library i Junction City.
• Men herregud : Vår helt fikk da bøkene sine! Var det noe gæernt med servicen, kanskje? Det skulle da bare mangle at han ikke skulle levere dem tilbake også! I stedet for å somle dem bort i ... og her iler jeg til med en ***spoiler*** varsel : i papirinnsamlinga!!!

  ”Folk som kommer for å få hjelp, og så, straks de HAR fått hjelp, blir igjen for å kritisere måten vi gjør tingene på her ved Junction City Offentlige Bibliotek. Måten JEG gjør tingene på ved Junction City Offentlige Bibliotek.”

  Endelig noen som tar igjen med de derre lånera som liksom skal fortelle OSS hvordan vi skal gjøre jobben vår!!!

PS: Fortellingen Bibliotekpolitiet finner du i denne boka og på Deichman finnes den i to eksemplarer. På Røa og Bøler. Røas eksemplar er for tida utlånt, men skal levere den før bibliotekpolitiet eller Lindorf som det kalles i våre dager tar meg!

PS 2 : Katalogavdelinga : hva med en aldri så liten tittelanalytt eller to? (Den andre fortellingen heter Solhunden.)

PS 3 : Og bare to eksemplarer alt i alt på Deichman??? Er de andre eksemplarene utslitt eller var rett og slett ikke Stephen King bra nok for disse åndssnobbete deichmanbibliotekarene i anno 1991?

Den problematiske barneboka

Nok en bok fra barns hverdag. Lydia, 5. klassing, rimelig energisk og viljesterk, vil helst bestemme selv, har sportslige ambisjoner, som hun .... eller glem det, gidder ikke å legge ut noen ***spoilervarsel***, bor i en helt grei familie, bortsett fra at mor for øyeblikket befinner seg på psykiatrisk sykehus, dette helt greit skildra, og Lydia har dessuten problemer med at hun lett tisser på seg, ikke noe gæernt med boka altså, men ikke spesielt originalt. Kanskje litt vel enkel i språket. Tøft omslag men tror nok at man må jobbe litt med å få boka ut til målgruppa.

Hadde kanskje venta noe mer heftig av denne forfatteren. Boka er skrevet sammen med en annen forfatter, nemlig denne. I følge svensk wikipedia består sistnevnte forfatters bøker ”framför allt i den direkta återgivningen av vad som rör sig i människornas medvetanden”. Og det passer jo litt på denne boka også.

Sverre Henmo skriver som kjent (?) i sin serie om Bendik og Maria (omtalt før i denne bloggposten) også om mor med psykiske problemer.

Og nå skal jeg teste ut en hypotese : Jeg tipper det er atskillig flere mødre enn fedre som har psykiske problemer i barne- og ungdomslitteraturen. For sikkerhets skyld spør jeg Deichman igjen. Å, jo da. Tenkte jeg det ikke!

Kunne kanskje vært en idé å prøve å skrive en bok der mor er sterk, far har psykiske problemer - ha ha på grunn av den dominerende kona da, kanskje? En idé som alle får gratis. (Skal love å ikke slakte den på bloggen uansett hvor trivielt det ellers kunne bli) .

Eneste unntakene jeg kommer på er Nattfuglene og Joakim av Tormod Haugen. Disse bøkene fikk da også stor oppmerksomhet i sin tid. Boka har også fått sterke reaksjoner fra enkelte voksne som mener at man ikke burde la barn lese slike bøker. (!).

Et annet hederlig unntak på lista er Tor Fretheims fine serie fra tida like etter krigen om Emil på Grünerløkka hvis far er psykisk skadet etter å ha overlevd i en konsentrasjonsleir. Dette er egentlig ungdomsbøker men kan også leses av voksne. Og der kom jeg jammen inn på nok et problem, problemet med ungdomsboka. Dette har jeg også blogget om før. Ellers har jeg også blogget om den problematiske barneboka før.
Og dette får vel klare seg med problemer i en og samme bloggpost. Dessuten skal jeg se andre omgang i worldcup i Granåsen. Der driver de med relativt enkle problemstillinger, som sittestilling, sats (nei ikke sånn sats men å treffe hoppkanten!!!) , svev og oppdrift.

Har vært bortreist noen dager

Og bodd i denne byen
På dette hotellet
Et hemtrevligt hotell på alle måter, men som absolutt alle hoteller jeg har bodd på - og det begynner jo å bli en del - var nattlampa ganske håpløs for de (deriblant meg) som er avhengige av å lese på senga. Altså man kan ikke ha en vanlig bordlampe som leselys!

Og dermed har jeg startet nok en ny serie. "Leselamper på hoteller". Fortsettelse følger så fort jeg havner på hotell igjen. Og det blir antakelig dette hotellet. På denne konferansen.
(Choice hotell : dere har enda litt tid på dere).

PS: Noen som har noen gode forslag på batteridrevne leselamper til reiser?

PS 2 : Og apropos omtalte konferanse : Trender, trendelser og hendelser. Høres rimelig trendy ut og det kan det jo hende at det blir også. (Ikke særlig morsom blødme dette, nei).

Ps 3 : Den forrige konferansen var for tre år siden og da var det temaet "ondskan" i barne- og ungdomslitteraturen som ble behandlet fra alle tenkelige og utenkelige synsvinkler. Nesten litt ut i parodien. Andre titler har vært : Ta boka og spis den. Og altså til neste år er det hendelser som er trenden.

Her er den! Her er den!

Ingen grunn til å tvile på Thomas! I denne bloggposten etterlyste jeg en reklamefilm om biblioteket for ungdom som ble laget av BUF i 1993. Filmen er nå flytta fra Fjesboka til Dutuben! Den ble altså laget i begynnelsen av 1990 – åra og er tydelig preget av den tida. Mulig de kommentarene jeg nå knytter til filmen vil oppfattes som ***spoilere***. Så – de som ikke tar sjansen : snurr film først!

Filmen er altså laget i Hovedutlånet på Deichman i kortkatalogens dager. (Husker ikke helt når Hovedutlånet fikk samlinga over på data, men det var etter både Barneavdelinga og Skoleavdelinga. 1994?) De ”kule” folka som kikker mistenksomt opp mot oss (Hvor HAR JBR funnet dem for resten!!!) befinner seg altså midt mellom kortkatalogene, populært kalt Store Grå. Den hadde i alt 400 skuffer med kort.

Filmen kommer jo ikke helt til sin rett i dette lille formatet. Derfor er det ikke enkelt å se hva slags bøker som ligger på bordet i den siste scenen. Og apropos spill. Dette var jo før noen i det hele tatt tenkte på å ha dataspill i biblioteket. Annet enn som et prosjekt for eksempel. Og helst skulle det da være lærerikt.

"Vi er kanskje ikke så innmari kule men vi er snart det eneste sted i verden hvor du får noe gratis. Bruk biblioteket! "

PS: jeg ler fremdeles godt av denne filmen. Hvilke konklusjoner som kan trekkes av DET overlater jeg til andre å avgjøre.

PS 2: Akk Store Grå! Hvor er du nå?

Guttas kamp mot jenteveldet

Medvirkende:

• Filip Måne, 12 år, autorisert privatdetektiv
  
• Politibetjenten Mardon Hellelo, disse to har gjensidig nytte av hverandre, en fast ingrediens i de fleste detektivbøker (tatt litt ut av lufta, da dette virkelig ikke er min spesialkompetanse)
• Schwindlerfamilien, en sjarmerende gjeng som er notoriske forbrytere, vi kan jo fremheve
• Rød Schwindler, som er noe bekymret for familiens kriminelle tendenser, dennes lillebror
• Roddy Schwindler som er hovedmotivet for bekymringene,
• ”Les jeunes Étudiantes”, eller ”De unge studiner” med den bortskjemte overklassejenta
• April Devereux i ledelsen. Hun er også vår helts oppdragsgiver, da hun er blitt frastjålet en laminert hårlokk tilhørende popstjernen... ja hva var det nå hun het igjen da.
• Med flere.

Litt Artemis Fowl altså, men den notoriske forbryteren er ikke lengre hovedperson. Den første boka om Artemis Fowl var en frisk pust i fantasylitteraturen, men serien har kanskje gått litt på rutinen etter hvert. (Med forbehold at jeg bare har lest de to første).

Forfatteren kan bli noe heseblesende men her har han holdt seg på matta. Selv om det er action nok. Noe på sida av virkeligheten men det gjør ingen ting. Morsom er den også. Jeg lo flere ganger.

En litt pussig ting må påpekes : fiendebildet består blant annet av jentegjengen ”Les jeunes Étudiantes” som har store ambisjoner for framtida. (Det franske uttrykket blir brukt fordi ”gutter er så dumme at de i hvert fall ikke skjønner fransk” ) De er altså drit lei av disse gutta som ”helt siden barnehagen har tatt all oppmerksomheten med all sin roping, slåssing og frekkheter. Hvordan skal vi liksom lære i alt dette bråket”. Nå må jammen jenter lære seg å finne seg i å være snille og stille og beskjedne og i det hele tatt slik det var da jeg gikk på skolen! Frigjøringa har gått for langt!

Litterære referanser i boka er Hunden fra Baskerville og Sherlock Holmes og (!) Silkesvarten.
Musikalske : denne sangen. (!)

Jepp: du kan trygt gi denne boka til nevøen din til jul. Niesen din er jeg litt mer usikker på...

Noen som husker disse gutta? (Neppe)

Inspirert av denne bloggposten legger jeg ut denne.




Og siden filmen er i sort hvitt blir det ikke så rotete på bloggen min heller. Derfor legger jeg like godt ut hele sulamitten! Lenge leve youtube! (Linken her!)

PS: Nei dette skal ikke bli noen vane.

Min båt er så liten

Men politikernes hjerner er enda mindre. Og nå skjønner vel alle at det er nedlegging av den tradisjonsrike bokbåten Epos jeg snakker om. Thomas Brevik har startet en underskriftskampanje.

Mer om dette på bloggen hans.

Sørgesang for IBBY

I serien Trenger vi denne organisasjonen er vi nå kommet til IBBY Norge (før Norsk barnebokforum. Og før der igjen Norsk kuratorium for barnebøker. (Fritt etter hukommelsen, har somla bort jubileumsbladet). Som igjen er en del av The International Board on Books for Young People

OG HVA DRIVER SÅ IBBY MED
IBBY skal fremme den gode barnelitteraturen. Og det er IBBY som deler ut den prestisjetunge H. C. Andersenprisen. (Også kalt ”Den lille nobelprisen”) De siste åra i sterk konkurranse om oppmerksomheten med ALMA-priset. Dessuten nominerer IBBY forfattere og illustratører til IBBY Honour List. Og betaler i dyre dommer til IBBY sentralt. Gudene veit hva de pengene går til. Det husker jeg vi spekulerte fælt på da jeg satt i styret.

HØSTKURSENE
Og så er det jo høstkursene, da. IBBY Norges flaggskip. IBBY hyrer tre foredragsholdere som reiser land og strand rundt i hele Norges land og snakker om barnebøker, ungdomsbøker og billedbøker. Og det er stor interesse for disse kursene. I år er det høstkurs over 20 forskjellige steder. Hvis foredragene er gode er det vel anvendt tid å gå på høstkursene for alle som er interesserte i barne- og ungdomslitteratur. Hvis de er dårlige kan man jo alltids håpe på å vinne i boklotteriet.

FOREDRAGSHOLDERE
med nok fritid til å lese alle årets bøker og som attpå til har mulighet til å ta seg så mye fri fra jobben som trengs for å reise rundt er en utfordring å finne. I hvert fall så ambisiøs turnelista er blitt de siste åra. Fra den tida jeg satt i IBBY veit jeg jo at det heller ikke er enkelt å få tak på foredragsholdere med tilstrekkelig kompetanse, formidlingsevne og engasjement. Og som er i stand til å gi kvalifiserte vurderinger uten at det blir rein synsing. De beste foredragsholderne de siste åra har vært... eller for resten, glem det. (Noen kunne jo bli høye på pæra! )

BOKLISTER
En gang i 80-åra husker jeg IBBY kjørte kurset uten boklister. (Husker ikke av hvilken grunn) . Da ble det ramaskrik. Og de siste åra har IBBY vært flinke med fyldige lister over årets bøker. Helt til i år. På årets lister var det mange ubegripelige utelatelser. Nei, det går ikke an å snakke om alle årets utgivelser på den tida man har til rådighet, men bøkene bør være med på lista. Foredragsholderen bør også kunne vise at det er en tanke bak i de valgene han eller hun gjør når han/ hun må hoppe over enkelte bøker.

GRATISARBEID
Mens jeg sitter her og blogger: Er det virkelig riktig at all den kjempejobben med det administrative skal gjøres i en frivillig organisasjon som frivillig (les gratis) arbeid? For at lærere og bibliotekarbeidere på en lettvint måte skal få informasjon om barne- og ungdomslitteraturen. Foredragsholderne får i det minste litt lønn (nei da ikke mye), får sett mye av landet og får mye verdifull bokkunnskap og erfaring å ta med seg. Da jeg var kasserer i seks år i IBBY besto ikke jobben bare av å få kredit og debet til å gå opp, jeg skulle sende regning til og purre kursstedene, betale ut penger og utlegg til foredragsholderne, hotell og reiser. På min fritid. Andre i styret hadde en jobb med å bestille hotell, reisebilletter osv. Kurskjøperne – i stor grad fylkesbibliotekene - betaler 15.000 for et kurs alt inkludert. Prisen har vært den samme i noen år nå, og det er bare så vidt det går rundt for IBBY Norge.

ANDRE AKTØRER PÅ BANEN?
Bør ikke snart andre aktører ta ansvaret? NBI? Fylkesbibliotekene i fellesskap? AMB? (Ja hva vet jeg.) Plutselig følte jeg at tida har gått i fra dette dugnadsarbeidet. Tida har liksom forandret seg ganske mye siden Sonja Hagemanns dager.

NBI
Det var takket være IBBY Norges iherdige innsats gjennom mange år Norsk barnebokinstitutt ble oppretta. NBI ivaretar mange av de funksjonene IBBY hadde før. Noe som også var hensikten. Dokumentasjonstjenesten som organisasjonen også tok initiativ til må også nevnes. Hvor avhengig denne er av IBBY i dag vites ikke.

NOEN SPØRSMÅL TIL SLUTT
1 : Holder høstkursene med den enorme turnelista på å vokse organisasjonen over hodet?
2: Hvis høstkursene skal fortsette burde man kanskje revurdere omfanget.
3 : Er IBBY gått ut på dato?

PS :Hvorfor kasserervervet har fulgt meg gjennom åra vites ikke; kan det være noe med barndommen?

PS 2: Kjente nordmenn som har vunnet HC Andersen-prisen : Tormod Haugen.... og krremt Tormod Haugen. Jostein Gaarder er en av de som har vært nominert, av den enkle grunn at han er oversatt til mange språk.

PS 3: Jo da, jeg fikk reise både i Norge, Norden og utenom Europa. Jeg har møtt mange trivelige og dyktige entusiaster i barnelitteraturens tjeneste men det er jo ikke derfor IBBY eksisterer. Som en intellektuell koseklubb for styremedlemmene.

PS 4: Sorry Jo, Tordis, Cajo, Cathrine, Signe, Vibeke og alle som gjennom tidene har lagt mye tid og sjela si i denne organisasjonen. Sorry Marit og alle som jobber ræva av seg i dag. Jeg brenner ikke lengre for IBBY!

Vi klarte det!

5 dager før boka kommer i bokhandelen greide vi å få Harry Potter Den Aller Siste Og Takk Og Pris For Det ferdig i blindeskrift! Boka er på 12 bind og sendes i disse dager til tre glade punktlesere!

Nei, det er ikke takket være magi, men hardt arbeid. Takk til teksbehandleren, trykkeren og bokbinderen.

Og til forlaget som nok en gang viste oss tilliten verdig og lot oss få de filene vi trengte for å få dette til.

Lenge leve den digitale teknologien!
Lenge leve Louis Braille!

En brøler

I denne bloggposten etterlyste jeg en skikkelig brøler! Og her kom den:

• Ufokusert
• Dårlig komponert ( i den grad det er noen komposisjon i det hele tatt)
• Uten nerve
• Omstendelig ut i det helt ekstreme
• Langdrøy
  
• Flatt språk.
• Flate personskildringer. (I den grad man kan snakke om personskildringer).
• Dårlig litterær disiplin
• Syltynn intrige ( i den grad det er noen)
• En rekke temaer som kastes fram og som ikke følges opp.

Og dette holder kanskje...

Damm! Skjerp dere! Så mye dere tjener på dette burde dere da ta dere råd til kompetente forlagsredaktører!

Boka er påmeldt innkjøpsordningen. Hvis denne blir innkjøpt spiser jeg hatten min! (Hvis jeg hadde hatt noen!)

Men som alle veit:
Ingen dør av å lese dårlige bøker.

Ny serie! Ny serie!

I min helt nye serie ”Trenger vi denne organisasjonen” har jeg valgt å åpne med Spesialgruppen for bibliotekvirksomhet for barn og unge (BUF).

RIKKA
BUF ble startet i 1960 av salige Rikka Deinboll. (Hva! Ingenting på wikipedia om Rikka Bjølgerud Deinboll, det norske barnebibliotektes gudmor!)

LITT SELVSKRYT OG FLAT STRUKTUR
Selv satt jeg i styret i noen år i begynnelsen av 80-åra. Som kasserer. Og nå litt selvskryt; jeg fikk kredit og debet til å gå opp hver eneste gang. På øret. Dette var før regneark og den slags, og lommekalkulatoren var bare så vidt oppfunnet. Den gangen opprettet styret kollektiv ledelse, og i møtereferatene brukte vi bare fornavn. Litt sånn anarkistisk altså på ekte barnebibliotekarvis. Til stor irritasjon for styret i Norsk bibliotekforening, vår moderorganisasjon.

RØDVIN OG STENSILSILSILMAMMAMAMMAMAMMASKIN
Den gangen hadde vi medlemsmøter med ost og rødvin i Osloområdet. Kanskje dristet vi oss helt ut til Asker. (Hæ??? Bodde det folk andre steder i landet altså?) Og vi utga bladet i gjennomsnitt tre ganger i året. Før tekstbehandlinga ble oppfunnet, vi trykket i offset (av trykkern på Deichman) layouten laget vi selv og er det noen av denne bloggens lesere som har hørt om letraset-bokstaver. Som vi måtte ”gnugge” fast i arket for å få fete overskrifter. Og da gjaldt det jo å holde tunga rett i munnen! For ikke å snakke om det aller første nummeret i 1975, i sveivestensilmaskinens dager, da Buf-nytt kom ut 7 ganger i året!

FRA SNAIL TIL BLOGG
Nok mimring : BUF are still going strong, gudene veit hva de driver med, og hvem som sitter i styret veit de jo knapt sjæl, men tattaaaaa : her er den nyopprettede bloggen. Og greide folk å skrive innlegg før i tida, med klapremaskin, og sende via snail mail, de måtte altså kjøpe frimerke, putte i en konvolutt og poste i en postkasse, og redaksjonen måtte reinskrive på skrivemaskin, ja da er det jo en smal sak å kommentere på en blogg! Eller ta kontakt med ”saker og spørsmål”.

BUF I GÅR, I DAG OG I MORGEN. HAR BUF EKSISTENSBERETTIGELSE? HVOR GÅR BUF?
Berit Bjørklid som var styreleder i slutten av 70-åra trua med å nedlegge hele organisasjonen hvis ikke folk skjerpet seg og skreiv innlegg i bladet. Og her kommer jeg til et poeng : det er opp til DEG hvis Buf skal ha en eksistensberettigelse!

Spør ikke hva BUF kan gjøre for DEG, men hva DU kan gjøre for BUF!

PS: MIJAUUU
Ikke for å skryte men det var jeg som tegnet den første BUF-katta. En mørk og stormfull natt møttes Elin Haugen, Bodil Espedal og undertegnede for å lage en ny BUF-brosjyre. Hvorfor det ble en katt husker jeg ikke nå, men jeg var rimelig flink til å tegne katter. Siden tegnet Vivian Zahl Olsen en mer proff katt, og den katta som brukes nå er tegnet av en herremann ved navn Mauricio Pavez men den er jo rimelig high tec. Litt 90-talls kanskje?

PS 2 :
Hallå BUF-styret. Kan alle som vil kommentere og ta ”kontakt med saker og spørsmål” eller bare vi som trofast betaler kontingent år etter år?

PS 3 : HÅNDBOK I BARNEBIBLIOTEKARBEID
Da Håndbok i barnebibliotekarbeid (Fagbokforlaget 2003) skulle lages ble jeg bedt om å skrive en artikkel om BUFs historie. Så vidt jeg husker fikk jeg et humørhavari etter noen runder fram og tilbake med redaksjonen (no hard feelings nå altså ) så jeg tror noen andre skrev om hva som skjedde de siste åra før utgivelse av nevnte håndbok. Etter å ha sett på artikkelen nå 4 år etter synes jeg at stilen er mer saklig helt mot slutten. Ikke noe om ost og rødvinsdrikking der nei, og det er da heller ikke særlig vesentlige fakta i en organisasjons historie. For resten urettferdig at vedkommende ikke har fått kred i litteraturfortegnelsen. Jeg brukte mest gamle Buf-nytter og referater i arbeidet med artikkelen og regner med at alt materialet fremdeles finnes på Barne- og ungdomsavdelinga på Deichman.

PS 4: JULEGAVE?
Jeg har to ekstra eksemplarer av denne utmerkede håndboka. Bare gi meg et vink så sender jeg gratis til førstemann til kverna. Signerer gjerne. Finfin julegave! Til en verdi av 349 kroner!

PS 5 : JEG VEIT DET MEN JEG VI'KKE SI DET!
Hvordan initialene BUF kan bli til spesialgruppen for etc? Godt spørsmål.

PS 6 : BUF GÅR TIL FILMEN
Og så var det den der filmen, da... ”Vi er kanskje ikke så kule, men vi er gratis” (Filmen fikk Gulløperen for beste reklamefilm i 1993).

Et siste PS:
Får vi noe nytt medlemsblad snart eller? Altså jeg har betalt, jeg altså!

Nei : ett PS til :
Lenge leve BUF!! Uten BUF stopper Norge!

Neste gang i serien Trenger vi denne organisasjonen : Kritisk blikk på IBBY Norge

Jeg klarte det!

For første gang i mitt liv som sivilist har jeg greid å
levere en bibliotekbok før fristen!!!

Er jeg god eller!!!!

Og sparte dermed kr. 50,- i purregebyr. Og de penga brenner jo bare i lomma! Røa: dere ble vel letta nå, tenker jeg ! Boka ble levert på Majorstua, nei unnskyld hva sier jeg; jeg mener jo Majorstuen. Regner med at dere har den over helga hvis alle ledd fungerer som de skal!

PS: og dermed er det bevist : bibliotekarer er bedre enn sitt rykte!

Slapp i fisken

Jon Ewo er en produktiv forfatter, et søk på Deichman gir 71 treff. (Gidder ikke å telle opp nyutgivelser). Den første boka han skreiv for ungdom var Kriss Kross, en lettlestbok på bestilling og den var slettes ikke verst. Faktisk en av de bedre lettlestbøker for ungdom som er skrevet. Siden kom en fortsettelse; Jeg var 16 år da jeg forsto hva en mann må gjøre. (1995) Og den var heller ikke dum. (Location Tveita-området i Oslo) .

Og så kom Sola er en feit gud (1999) og den ble starten på en ny fortsettelsesserie; denne gangen fra Grünerløkka. Og den hadde også mye bra i seg, bortsett fra at den burde vært skrella en god del ned.

XXL er starten på nok en serie i samme genren, men her går det for mye på rutinen. I følge forlagsreklamen er dette en ”tørrvittig og følsom, festlig og rørende fortelling om det å være XXL og likevel føle seg usynlig”. Ikke ble jeg rørt og noen fest var det heller ikke å lese boka.

Hovedpersonen og jegpersonen Bud forteller som sagt før sin psykolog via E-post hva som foranlediget at han satte fyr på gymaparatene. Hvorvidt det er en anerkjent terapeutisk metode vites ikke men dette kan vi godta. (Akkurat dette grepet finner man i flere bøker, blant annet i Og katten tok en mus av Robert Cormier (1991; en knock out av en bok) . Og fighter med stygge gymlærere liker vi, så det var den beste historien i boka.

Men så kommer altså denne maniske fetteren inn, og her blir personskildringa etter hvert ganske så monoton. Og hvorfor bytter forfatteren ut ”og” med & i replikkene hans? Og alle de der forelskelsesgreiene og forviklingene blir bare masete. Foreldrenes reaksjoner på guttas forseelser blir også noe overdrevne, og guttas reaksjoner på altså foreldrenes reaksjoner overbeviser ikke meg. Personene blir klisjeer, og egentlig jeg blanke i hvordan det går med dem.

Jo da; jeg kan godt godta at denne Maggie ALLTID står ved det samme vannet og fisker, selv om det altså blir påfallende ofte, antakelig har forfatteren en hensikt med det. I det hele tatt er handlinga noe på sida av virkeligheten, den gjedda for eksempel, og dette er nok tilsikta, i noen bøker fungerer det, men her er jeg ikke med på notene. Boka er nedlesset av påfunn og språklige krumspring men mangler nerve og fokus. Hva vil forfatteren egentlig med dette?

Ewo kan skrive (hvis han vil) men her går det på tomgang. Nei da, det er ikke forbudt å skrive 6 bøker i fire forskjellige sjangere i løpet av et år, men det kan kanskje være årsaken. Noen burde holde mannen i øra og gi litt motstand!

Hvem har bursdag i daaaag?

Selma Lagerlöf hadde blitt 149 år i dag. Det ville jo ha vært en sensasjon men jeg antar at svenskene firar så det förslår til neste år. Jeg veit nesten ikke hvilken av bøkene jeg liker best, men kan trygt anbefale alle.

Her har du talen som Selma Lagerlöf skrev da hun fikk nobelprisen i litteratur. Jeg tror ikke at vi skal la oss lure altfor mye av den ydmyke formen for da hun først ble forespeilet at hun måtte dele Nobelprisen med en mannlig forfatter forlangte hun å få den alene. Ellers ville hun ikke ha den. Og det hadde da i tilfelle vært nok en skamplett på Nobelkomiteens historie.

Jeg vil anbefale alle å lese talen, jeg kan vanskelig tenke meg at det er blitt holdt noen bedre tale i forbindelse med noen Nobelprisutdeling. Eller andre prisutdelinger for den delen

Selma var svært glad i sin far selv om han kjørte hele barndomshemmet Mårbacka på dunken. Og i talen gir hun ham mye kred for at hun er blitt forfatter, det var han som førte henne inn i eventyrene og litteraturens verden.

Selmas ”goda vän och resekamrat, som inte bara förde mig till södern och visade mig all konstens härlighet, utan också gjorde hela livet ljusare och rikare!” er nok Sophie Elkan som i flere år bodde sammen med henne på Mårbacka. De hadde et svært nært forhold, noe blant annet brevene i boka Du lär mig att bli fri vitner om. Nå var jo også Selma svært knyttet til Valborg Olander, noe brevene i boka ”En riktig författarhustru” viser.

”ibland försöker jag tro att jag bara älskar din godhet och din omtanke om mig och din trohet och allt sådant andligt, men det är inte bara detta, det är allt det andra också. Måtte vi snart kunna få vara lyckliga med hvarandra och glömma hela världen”.

Her kan vi også lese at "trots de starka känslorna fick Valborg kämpa om Selmas uppmärksamhet med författaren Sophie Elkan. Ja, det var ett riktigt triangeldrama med mycket svartsjuka och ibland rena utbrott”.

Sophie døde 19 år før Selma og da Selma selv lå for døden ville hun tilbringe sine siste dager inne på Sophies rom omgitt av dennes bilder og møbler. Og da var det Valborg som satt trofast ved hennes side. Vakkert hva!

Selma ble født med en hofteskade, og det hevdes at dette var grunnen til at hun ikke ble gift. (Tull og tøys!) Og det faktum at hun var ugift gjorde at hun kunne konsentrere seg helt om skrivingen. (Og akkurat det kan det jo kanskje være noe i.)

Og nå kommer vi til løsningen på min siste gjettekonkurranse :
I boka ”Mårbacka” forteller Selma at hun ble helt lam da hun var barn, men da hun en dag fikk øye en påfugl ble hun så ivrig at hun reiste seg og begynte å gå igjen. Siden fikk hun et helt spesielt forhold til denne eksotiske fuglen og på Mårbacka hadde hun alltid påfugler i et stort bur. Hver sommer er det fremdeles påfugler i det samme buret. Disse blir alet opp i Annefors, og på Mårbacka pleier det å være to stykker (en av hvert kjønn) i sesongen. Og hvis de er riktig heldige kommer det kyllinger også! Men nå er det noen mer hjemlige fugler som føler seg litt tilsidesatt her, vi får vel ikke fred før vi slipper dem til! (Takk takk det holder nå!)

Jeg hadde vel trodd at noen av mine lesere hadde greid å løse gåten, men dette innslaget viser at svenskene ikke er det spor bedre når det gjelder kunnskaper om denne store forfatterinnen.

Her er en websida til Selma Lagerlöfselskapet. Lurer på om Selma selv hadde blitt imponert? Eller hadde hun funnet den litt informasjonsfattig i forhold til den fancy grafikken.

Og så lurer jeg fælt på hvordan fr. Lagerlöf hadde likt at et spa er blitt oppkalt etter henne. Ikke helt i Selmas ånd er jeg redd.

Eller hva med Quality Hotell Selma Lagerlöf ?

Et søk på google gir ”omlag 483 000 treff som inneheldt "Selma Lagerlöf" (Hvis vi begrenser søket til for eksempel japansk må vi nøye oss med 26 treff. Uansett . Selma is the greatest!

PS: Ja, jeg veit hvordan man legger ut hele you-tube-ruta på en bloggpost men da ser det så rotete ut på bloggen.

Mor! Hvor er du?

• Mor er i fengsel. Og soner en dom for å ha kjørt i hjel en mann i fylla, skal snart hjem igjen,
• Far er heller ikke helt god. ”Det var ikke helt sant at han ikke fikk bank. Det var litt sant. Det var litt løgn. Det var det det var”
• Sønnen Jonas Nilsen, sliter på skolen, sliter sosialt, sliter på alle måter,
• Persson, farens svirebror, temmelig forsoffen, men ikke uten vett i skallen,
• Marius, klasseforstanderen, sliter med autoriteten, gjør så godt han kan, det skal han ha,
• Wendy, klassens dronning,
• Tone, ny i klassen, medlem av en karismatisk sekt,
• Med flere, som klassekamerater og bikkja til Persson.

Boka er glimrende, seiler opp til å bli en ny favoritt til Giskeprisen, forfatteren er Hilde Hagerup og boka heter Bittet.
Trass i usminket realisme slutter denne boka optimistisk, det er håp for vår prøvede unge venn. Såpass kan jeg vel si uten å legge ut ***spoiler***varsel.

Far! Hvor er du?

Når du sover, kikker jeg er forfatterens andre bok. De medvirkende først:

• Harry, akkurat hva han driver med til daglig skal være uvisst, bor alene i en tom leilighet, strever for å få kontakt med sine foreldre, spesielt sin fraværende far, og med forholdet til
• kjæresten Sally, har reist til Berlin, elsker ikke Harry like høyt som han elsker henne,
• Valentin, vennen, bor i en nedslitt hytte, hvor det regner inn gjennom taket, sjenerøs med kartongvinen,
• Moren, tilbringer store deler av boka på psykiatrisk sjukehus, kommer hjem i løpet av handlingen,
• Faren, strever med sitt, noe følgende skulle bekrefte : tendensen til å stikke pengesedler til sønnen gjennom brevsprekken uten å ringe på, og ringer uten at han tør å gi seg til kjenne,
• Farfar, temmelig gæern, en dag sønnesønnen kommer på besøk ligger han for eksempel under sofaen.

Temaet er ensomhet. Og en splitta familie.
Hvorfor blir jeg ikke berørt av dette? Er det boka, er det meg eller er det dagsformen? Eller begynner jeg til overmål å bli gammel og gretten? Jeg var jo over meg av begeistring for den første boka men her er jeg litt mer lunken. De litt sære replikkvekslingene blir etter hvert anstrengte, og boka virker i det hele tatt noe affektert. Forfatteren kan skrive men her tipper det over.

Så over til oversettelsen:

• Det heter ikke hall i ordinære leiligheter; ordet er entré. Haller finner du bare i villaer oppe i Holmenkollåsen for eksempel
• Bevernylonoveraller gir ingen treff på google, parkdresser derimot.
• Når man fotograferer så tar man bilder på norsk, ikke kort. Her har du et bilde av en elg for eksempel, mens svenskene altså sier kort.
• Når moren til Gunnar er litt ”vissen”, burde oversetteren ha funnet et bedre norsk ord en bare å kopiere det svenske.
• Når faren kommer ”rusende” er han ikke rusa, men oversetteren kjenner antakelig ikke det svenske ordet ” att rusa”. Styrtende hadde kanskje vært bedre.
• Og når faren forteller at ”Jeg har flyttet til et lite samfunn utenfor byen” dreier altså ikke dette seg om et religiøst samfunn eller et annet livssynssamfunn for den delen. Man kan altså ikke oversette ”samhälle” direkte til ”samfunn”.
• Og når mamma spør ”Hvorfor er all kunst på kaféer alltid så viderverdig?” (Forøvrig et berettiget spørsmål, kaféeierne får skjerpe seg!) så antar jeg at det står ”vidrig” i originalteksten. ”Vidrig” betyr ”motbydelig” på norsk.
• Men den største brøleren er kanskje denne : når det står i boka at berlinerne har som vane å ta med seg egne ”kasser” i butikken så menes det bæreposer. En mer utførlig utredning om kasser finner du på svensk wikipedia. Her gjøres det også rede for forskjellen mellom ”kasse” og ”påse”.
• Originaltittelen er : När du blundar tittar jag. Det svenske ordet "titta" kan ikke uten videre oversettes med "kikke". "Blunda" betyr jo egentlig ikke sove. Med andre ord : et underlig valg!

Forlaget har skifta oversetter siden forrige bok, altså uten at det ser ut til å ha hjulpet nevneverdig. NÅR SKAL FORLAGENE SKJØNNE AT DE MÅ BRUKE ORDENTLIGE MANSUVASKERE!!! Som for eksempel kan svensk!

Trippel gjettekonkurranse

1. Hva slags fugl er dette?
2. Hvilken forfatter tenker jeg på?
3. Og i hvilken anledning spør jeg om dette nå?

Eit fiolintalent

No er eg altså i gang med barnebøker att, denne gongen om ein gut som spelar fiolin. Eit talent er han og jamvel vert han mobba på skulen. Ein kjensleg kar som tek fioltimar hos ein virtuos. Eg er komen til s 22, og har omlag 80 sider att. Eg kjenner liksom at eg har lese noko liknande før. Eg får no lese litt til.

Meir kjem dersom eg tek feil av denne boka!

PS: Biblioteka skal no jobbe litt for å få denne boka ut av hylla med dette omslaget.
Dei tek store sjansar på dette forlaget!

Søstre imellom

Boka innledes med dette sitatet fra Stormfulle høyder.

”Hvorfor kan du ikke alltid være snill pike, Cathy?”
”Hvorfor kan du ikke alltid være snill mann, far”

De som er med:

• Kathleen, et sangtalent av det helt store, svært vakker, lider en ublid skjebne, ja akkurat det er hun jo ikke alene om i dette dramaet,
• Mercedes, svært religiøs, tar mer ansvar for familien enn hun vel egentlig tåler, ”Jeg skal gjøre mitt beste , Herre, men når vil Du la meg få hvile”,
• Frances, familiens sorte får,
• Lily, vakker, men halter stygt, noe alle andre enn hun selv er svært opptatt av,
• Ambrose, som rakk å bli døpt før han døde, går igjen,
• James, elsker sin datter Kathleen mer enn sundt er, har ikke særlig høy kred i omgivelsene,
• kona, Materias, som gifter seg pur ung, alle er medlemmer av den svært spesielle familien Piper.
  

Andre deltakere;

• Teresa, afrikansk opprinnelse, hushjelp, vakker og sterk,
• Hennes bror og dennes kone
• Med flere
• Og så Rose...

Tid : fra begynnelsen av forrige århundre og til andre verdenskrig
Sted: New Waterford, på en øy utenfor Canada.

Boka er på over 560 sider og heter Understrømmer. Høres neste litt ut som en såpe, ja. Men det er det ikke.

Boka får meg til å tenke på disse bøkene:

• Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf. Den handler også om en far som elsker sin datter hinsides all fornuft.
• Øst for eden av John Steinbeck. Jo mer jeg tenker på den boka jo mer sikker blir jeg på at forfatteren har latt seg inspirere. Men jeg kan jo ta feil.
• Det er vel mer tvilsomt om hun har lest Sven Delblancs tragiske familieserie om predikanten Samuel og hans prøvede familie.
• Og så refereres det til søstrene Brontés bøker, både Jane Eyre og Stormfulle høyder.

At så mye lidelse kan gi så mye leseglede er jo egentlig ganske paradoksalt. Dette er en bok av den typen du ikke greier å legge i fra deg, men som nærmest leser seg sjæl. Og etterpå sitter du igjen med savn og tomhetsfølelse. Hvilken bok skal du lese nå, liksom. Noen liker slike bøker. (Blant andre meg). Andre ikke. Om dette er en bok først og fremst for kvinner? Herregud, alle veit da hvor innsnevra mannlige lesere kan være. De kan bare ha det så godt!

Originaltittelen er Fall on your knees! Og er tatt fra denne sangen. Forfatterinnen er tokulturell, faren har skotsk opprinnelse, moren fra Libanon. Så mye mer enn dette har forhåpentlig ikke forfatteren til felles med Piper-familien.

Forfatteren har skrevet en bok til som er oversatt til norsk : Som kråka flyr. Men den har ikke blitt så godt mottatt her i Norge. Så det er nok Understrømmer som er boka. Den kan også kjøpes som billigutgave for kr 98,-. Mye bok for penga får man si.

Og så kan man jo diskutere i det vide og det breie om det var nødvendig å forsyne seg så godt av skogens trær for å få fram budskapet.
Andre big sizeforfattere (som skriver enda lengre) er for eksempel:

• Leo Tolstoi
• James Joyce
• Thomas Mann
• J.R.R.Tolkien
• Miguel de Cervantes

Burde kanskje ha skrevet noe om bokas temaer også, men det kan dere jo finne ut av sjæl. Men forsoning er ett. Arvesynd et annet. Kjærlighet. Ondskap og godhet. Tilgivelse. Tro og overtro. Kan jeg røpe at slutten... nei det synes jeg med nærmere ettertanke ikke.

Takk til M som anbefalte meg denne boka.

PS: bare nevner det : Boka er nevnt i 1001 bøker du bør lese før du dør. Så nå er i hvert fall denne boka unnagjort. I den norske utgaven er det lagt til en god del norske bøker, der iblant... ja gjett hvilken forfatter. (Fasiten her). Jeg får heller stå til rette for mine unnlatelsessynder på den ytterste dag.

PS 2 : Nå har jeg gjort gratis reklame både får Bokkilden, Cappelen og Orion forlag. Men jeg skal ikke lage noe stort vesen av akkurat det.

Helt knock out!

Herregud for en god bok! Mer kommer når jeg har fått hentet meg!

Jeg blir forbannet

Kanskje ikke første gang jeg gir uttrykk for denne ekspressive følelsen på herværende blogg men nå er jeg ordentlig irritert altså!

Som den oppmerksomme leser bør ha fått med seg har jeg i høst hatt argusblikk på Aftenposten og Dagsavisen, (Årsaken til at jeg har valgt akkurat disse to avisene er at vi abonnerer. )

Fra 1 august og til nå er det kommet 8 (åtte) anmeldelser av barne- og ungdombøker i Aftenpostens papirutgave. Tre lettlestbøker og fire billedbøker. Og Prompeboka til Jo Nesbø.

Og Dagsavisen anmelder tydeligvis ikke barne- og ungdomslitteratur lengre.

PS: Apropos sterke følelser: For 15 år siden laget jeg en annotert emneliste for Biblioteksentralen med tittel : Å - så sint jeg er! : barnelitteratur om alle slags store, sterke følelser. (Så vidt jeg husker var det ikke jeg som fant på tittelen. Høres ikke helt meg ut. ) Jeg fikk kr. 6000,- for jobben, og i tilfelle noen lurer : timebetalinga ble elendig. Håper heftet har vært til nytte for noen og at alle bibliotek har kastet det nå da det begynner å bli temmelig foreldet. Hvis ikke foreslår jeg en generalopprydning i alle de gamle tidsskriftkassettene du har bak skranken og som ingen legger merke til lengre og som bare står i veien og samler støv!

PS 2 : Jeg vil også benytte anledningen til å slå et slag for Veiledende liste for barne- og ungdomslitteratur som jeg hadde stor nytte av da jeg skrev omtalte liste. Den ble nedlagt i 2002 etter påfallende få protester! Den ble lagt ut på webben fra 1995 men fantes i trykt form i årevis. (Gidder ikke å sjekke nøyaktig hvor lenge). Et ypperlig hjelpemiddel for mange selv om vurderingene innimellom kunne være ujevne.

PS 3: Barnebokkritikk.no skulle liksom være en arvtaker, men tre anmeldelser i uka og ekstremt lange ferier dekker neppe behovet. Bare to anmeldelser denne uka av nye norske bøker midt i bokhøsten er for tynt!

PS 4: Få og ukvalifiserte avisanmeldelser av b&u har vært et evigvarende tema så lenge jeg kan huske. Og det kommer det vel til å fortsette med.

PS 5: Ja, jeg veit at andre aviser er flinkere. (Blant annet Adressa, Vårt Land og Bergens tidende).

PS 6: Kommer Dagsavisen til å anmelde noen barne- og unggdomsbøker i år? Og Aftenposten kommer kanskje til å ha en side til med et tilfeldig utvalg barnebøker før jul? Følg med...

Ikke direkte dårlig ikke spesielt bra

Medvirkende :

• Iris, 13-14, må på grunn av en misforståelse bo alene i farens hus mens moren er på Kanariøyene og jobber,
• Foreldrene, altså skilt,
• En lærer som klår på elevene, noe Iris klarer å sette en stopper for,
• En tidligere bestevenninne, men ikke nå lengre, hun mer interessert i gutter og fester,
• Assar venn, blir det til noe mere, den som lever får se da dette skal være første bok i en serie,
• En jevngammel gutt et annet sted i verden, Ismael, på flukt, som Iris ikke møter. Men antakelig i neste bok. I denne boka henger flyktninghistorien litt i løse lufta.
  

Dessverre Damm, dette er ingen ”kvalitetsroman”. Forfatteren har skrevet en bok til i år, burde kanskje ha konsentrert seg om en i året. Boka blir for pratsom og hvorfor alt dette maset om tarotkort? Intensjonene er de beste, overgrep mot barn og flyktningproblematikk er viktige temaer men som kjent er det ikke nok med gode intensjoner for å skrive god litteratur.

Jeg er drit lei velmente ”Ikke direkte dårlig ikke spesielt bra” - bøker. Gi meg heller en skikkelig brøler!

PS: nei jeg var IKKE på julebord i går!

En etterlysning

Etter å ha sørfet litt på Youtube (igjen kremt kremt) kom jeg til å tenke på en kinoreklamefilm for ungdom om bibliotek som ble laget etter initiativ fra BUF (Spesialgruppen for bibliotekvirksomhet for barn og unge) i slutten av 80-åra (? )

Filmen var i svart hvitt, ble laget av JBR reklamebyrå, og filmet på hovedutlånet på Deichman. Den ble til og med vist på kino. Filmen var morsom men humoren var muligens noe intern. Hvor er filmen nå? Hva med lage en DVD av filmen og det beste av alt : legge den inn på YOUTUBE. Et uvurderlig samtidsdokument. Hvem tar saken?

I mellomtida kan vi jo trøste oss med denne. Men det heter altså ikke libary girl. En dum trykkfeil. Gruppa heter Boyzvoice og hvem bibliotekaren er veit jo ”alle” men på hvilken Deichmanavdeling er filmen er tatt opp?

PS : Hvor initialene BUF kommer inn? Det er en lang historie...

PS 2 : Joa det finnes en mer strømlinjeformet tegnefilmversjon av denne sangen på Youtube men den kan du jo finne sjæl hvis det er så nøye.

PS 3 : Om det ikke finnes nyttigere ting å foreta seg en å sørfe på Youtube? Jess!

PS 4 : BUF : Hva med en aldri så lite oppdatering?

PS 5 : jammen er de bedårende de derre gutta som "had never read a book before".

Nok en tjukkas

fra Jon Ewo. XXL En maksimalistisk roman om livet, kjærligheten og den store gjedda er første bind i en serie på to. I følge etterordet. Jeg har lest første kapittel og er blitt introdusert for

• Bud, hovedpersonen, 16 år, overvektig, skal begynne på bilmekanikerlinja på videregående, hvis han skriver om hvorfor han satte i gang en brann bak skolen til
• Psykologen Herman Starbokk,
• Venninna Selma, også overvektig, skal delta på et realityprogram hvor det gjelder å komme fortest mulig ned i vekt,
• Buds fetter, Jerry, høyt aktivitetsnivå, foreslår at i løpet av den uka han er på besøk skal fetterne male huset og fiske en storgjedde, (dette til Buds fortvilelse) har foreløpig ikke fått helt tak på figuren, tror han burde dempes litt ned for å bli å ikke utmatte leseren helt. Temmelig anmassende!
  
• Buds foreldre, høyt utdannet, naturister (går alltid nakne rundt hjemme til sønnens store fortvilelse), tilhengere av miljø og sund mat, blir i meste laget, litt sånn ut i parodien.
• En slem gymlærer, også noe parodisk,
• Og en ganske tøff og sensuell jente, 18 som begge fettrene blir betatt av. Det var første kapittel og da er det 6 ”fisker” igjen.

Jeg veit at Ewo kan skrive men ofte går det litt fort i svingene. Noen burde holdt ham i øra. I følge Deichmans base har forfatteren skrevet fem bøker i år. Hva med å gå ned på antall titler og jobbe litt mer med teksten? Det begynner bra, i løpet av de første 17 sidene lo jeg tre ganger men så ble det bråstopp. Det skjedde etter at Jerry gikk ut av bussen.

Mer kommer før jeg gir meg. Men nå tar jeg en liten pause fra b&u.

PS: glemte en : denne. Da blir det 6.

En morsom fantasy

De som er med:

• Mosca, 12 år, kan lese, foreldreløs,
• Den slemme onkelen som hun rømmer fra, og møter
• den sleipe svindleren Epomym Klent, sammen utgjør de et artig par,
• Sarasene, hennes morderiske gasse,
• En hertug,
• Lady Tamarind, søsteren, som ansetter Mosca som spion,
• Diverse laug; låsesmedselskapet,
• Papirhandlerselskapet,
• Vannmannselskapet,
• Noen snurrige ”elskeder” . Guder, som for eksempel Husbond Vadresladre, Han som holder fluer unna syltetøy og smørbutter etc (Dette minner litt om Pratchett kanskje?)
• Fuglefangerne, voktere av alle tekster.

Handlingen noe intrikat, men hvis man holder seg til notene i begynnelsen av boka kan dette være til hjelp.

• Sted : Riket, grovt basert på England i følge etterordet, mye av handlingen foregår i Mandelion, hovedstaden,
• Tid : begynnelsen på 1700-tallet med historiske friheter, dette i følge det samme etterord.

Budskap et er for å si det noe prosaisk; ytringsfrihet og ordets makt. Antiautoritet. Antireligion. Sannhet etc.

Ord er farlige når de blir sluppet løs. De var mektigere enn kanoner og mer uforutsigbare enn stormer. De kunne snu opp ned på folks forestillinger og fordreie skjebnene deres. De kunne plukke opp kongedømmer og riste dem til de skranglet.

...likevel er noe enda farligere enn sannheten. De som søker å bringe sannheten til taushet er langt mer ødeleggende..

En bok Omnipax verdig.

Den engelske utgaven kom i 2005 og heter Fly by night: Omslaget her, Den amerikanske utgaven kom ut ett år etter med et mer overtydelig omslag som også den norske utgaven har fulgt.

Den norske tittelen er altså Mosca Mye og de forbudte ordene. Med en ”etikett” : tenk deg en verden der bøker er FORBUDT. (Så veit vi liksom hva vi får)

Det viktigste av alt : boka har humor av det røffe og litt svarte slaget. Egentlig ganske kostelig. Hjemmesida til forfatteren her, litt morsomt om henne her.

Ingen alver, sverd eller drager i denne boka altså. Det nærmeste vi kommer er hertuginnens krokodille. (Dette med forbehold om at jeg har lest ca halvparten av de 446 sidene, begynnelsen og litt på slutten. Får ta sjansen på at resten også er OK)

Boka er trykket på en litt underlig måte; nesten uten marg. Skal det egentlig være slik?

Første gang på biblioteket

for å låne bøker - på veldig mange år. I går dro jeg opp til nærmeste filial for å låne en bok jeg er blitt anbefalt. Dette blir den første voksenboka jeg leser på en god stund. Så den bør helst være god! Håper jeg får lest den uten å bli avbrutt av alt det jeg ”må” lese for tida. Men nå kan jeg jo bare gå inn på mappami og fornye igjen. Hvis altså ingen reserverer boka i mellomtida. Neppe, siden den er sju år gammel.

"Enhver bok du ikke har lest er ny"

het det litt krampaktig på en plakat i Hovedutlånet for noen år siden da det var dårlig budsjett for nyinkjøp. Noe det har vært mer enn en gang i Deichmans historie.

Og hvorfor står alltid den nest siste boka av en forfatter stødig på bibliotekhylla mens folk gjerne setter seg på lange ventelister på den nyeste – og det enten de har lest den forrige eller ikke? (Nei jeg snakker ikke om serien til ABR nå).

Og hvorfor ikke feire jul i januar for eksempel da alt er billigere og man får mye bra julepynt på billigsalg? Og her ligger vel noe av svaret på det forrige spørsmålet...

Litt tilbake til mappami. Hvem skulle ha trodd dette var mulig da vi satt og skalv i foredragssalen på Deichman i begynnelsen av 80-åra da førstebibliotekaren (hun følte seg ikke særlig høy i hatten hun heller) orienterte oss om den nye tid vi skulle gå inn i. Nemlig dataalderen. Eller EDB som vi sa den gangen.

PS:
når jeg googler den derre dama som var misfornøyd med gruppeportrettet på litteraturhuset fordi hun selv var utelatt (Aslak! Hvordan kunde du!) får jeg 285 000 treff. Det holder kanskje, derfor bare initialene ABR.

PS 2 :
takk til Røa fordi jeg fikk gratis nytt lånekort. (Hadde mista det gamle). Egentlig skulle jeg ha betalt 20 kr. (Håper det er greit at jeg skriver dette i bloggen og at ikke den nye sjefen der blir innkalt på teppet. Med streng beskjed om å stamme opp personalet.)

PS 3 :
De syntes vel at jeg burde få såpass kred siden jeg tross alt har jobbet på Deichman i 22 år. Konduite kalte vi dette før i tida.

PS 4 :
Røa! Hva med å utvide åpningstida litt. I gamle dager måtte vi jobbe til kl. 20.00 to ganger i uka og til kl 18 på fredag og annen hver lørdag uten at vi klaga eller hrrrm hrrrm der fløy vel fingra LITT raskt over tastaturet... Å starte lørdagsåpninga kl 10.00 derimot unner jeg dere! Var ikke mange innom mellom klokka 9 og 10 i min tid heller!

PS 5 :
Heldigvis slapp jeg unna alle de derre dannede Røamiddelklassefolka. Kom før rushet. Konstaterte at Røa kunstforening are still going strong.

Et siste PS:
Deichman : regn med noen ekstra inntekter etter at jeg har begynt som aktiv låner igjen. Glemte å sjekke om det var kortautomat.

Og det aller siste PS-et :
Leste i utlånsreglementet av hvis jeg må fornye må dette skje ”før forfall”. Altså hvis jeg ikke er kjapp nok til å fornye må jeg dra opp på Røa igjen, levere boka, for så å låne den på nytt. Håper ikke jeg også må dra hjem igjen først?

For dem som orker et PS til :
de siste åra jeg jobbet på Deichman strevde man fælt for å finne vanntette låneregler for å møte alt det rare lånerea kunne ha funnet på. Lånere altså! Men det kan jo ikke det trivelige personalet på Røa for eksempel lastes for. (Så vidt jeg husker var filialfolka alltid litt mer laidback enn på hvut!)

Til slutt er det bare å ønske meg selv velkommen som aktiv låner igjen.