Du och jag, Astrid, eller hvor heldig går det egentlig an å bli?

Den aller største opplevelsen på den tidligere omtalte Stockholmsturen var – og hold dere fast nå folkens – daaaa raaaa : et besøk i Astrid Lindgrens leilighet i Dalagatan 46!!! Ja, dere leser riktig, jeg av alle har vært en av de heldige som har fått lov til å sette mine ben i dette nettopp nyåpnede forfatterhjem, som er fullbooket langt ut i 2016! Hva jeg har gjort for å fortjene dette? Absolutt ingenting! Bekjentskaper, folkens! Bekjentskaper. Takk og takk til fru Landes venninne Lena Törnqvist (kanskje verdens største kapasitet på Astrid Lindgren) som viste oss rundt og øste av sitt overflødighetshorn av kunnskaper om den største barnebokforfatter gjennom alle tider! Ohhhh lucky meeeee!

Her er det altså! Huset i Dalagatan hvor Astrid Lindgren bodde fra 1941 til hun døde i 2002.

Og her ser man en forventningsfull fru Frisvold utenfor gateporten

og her en sikkert like forventningsfull fru Lande.

Døra inn til det aller helligste. Astrid Lindgren var like lite glad i reklame som alle oss andre.

Oversiktsbildet av leiligheten. Og bordet hvor Astrid samlet familien sin til middag om søndagene.

Av ærefrykt, respekt og pietetsfølelse gikk ikke Fru Frisvold kamera så varmt som det pleier. Men  Astrid skrivepult med utsikt over Vasaparken, hvor blant annet småfolket Peter og Petra (fra Per Pyssling you know) gikk på skøyter måtte med. Og skrivemaskinen hvor hun førte sin enorme korrespondanse - med hjelp fra sin sekretær.

Nærbilde av brillene og forstørrelsesglass. Som alle veit fikk Astrid Lindgren svært forverret syn med alderen, og ble mer eller mindre blind.

Men stikk i strid med hva man kanskje kunne tro, var det ikke her hun skrev bøkene sine. 

"På förmiddagen ligger jag i sängen och skriver, sen går jag till förlaget och talar om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda, sen går jag hem och arbetar vidare, det går som ett urverk utan uppehåll, så fort jag har en ledig stund, så arbetar jag. (Brev till Louise Hartung i Berlin)"

Jeg har fotografert senga til flere store forfattere,  men jeg fikk meg ikke til å fotografere i Astrid Lindgrens soveværelse. Kanskje fordi det ble for nært i tid. Det er jo ikke så lenge siden hun døde. Og kanskje fordi Astrid som person føles nærere enn f. eks. Strindberg, Victor Hugo og Charles Dickens.

Derimot tillot jeg meg å fotografere datteren Karins seng, hvor Pippi Langstrømpe ble født. Historien skulle vel være kjent for de fleste: i 1941 var  Karin 7 år gammel, hun var syk, og ba sin mor fortelle om Pippi Långstrump.

Av alle de utallige "prylar" som befant seg i den innholdsrike leiligheten knipset jeg dette vakre fatet som hun fikk av - av alle - Boris Jeltsin! Ganske rørende at denne brumlebassen hadde et forhold til Astrid Lindgrens bøker! (Ellers er hver eneste liten ting, nips, gaver og diverse hedersbevisning nøye bokført av Astrid Lindgren-sällskapet.)

Det er ca 4000 bøker i leiligheten, alle selvfølgelig behørig registrert, her et nærbilde av Durrells Aleksandriakvartetten, som det er grunn til å tro at Astrid må ha lest! Bøkene vitner om at Astrid Lindgren var en særdeles allsidig leser. Derfor må det ha vært ekstra tungt å miste synet og bli avhengige av at andre leste for henne. Og akkurat Astrid, hvis bøker har betydd så mye for så mange!

Etterpå gikk vi gjennom Tegnérlunden i den kalde novembersola.  Akkurat det samme gjorde Astrid Lindgren utallige ganger på veg til Rabén & Sjögren hvor hun arbeidet i en årrekke for å "tala om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda".

Omtrent midt i parken finner vi Astrid Lindgren - skulpturen. Det var ikke vanskelig å få fru Lande til å posere.

Nærbilde av et par av figurene på skulpturen, nemlig Peter og Petra!

Og selvfølgelig måtte både fru Lande

og undertegnede posere på Bosses benk!

Til slutt tilbake til vår unge venn i Strindbergmuseet, som sjarmere de to litteraturreisende fruer. Da han 5 år gammel kolliderte med Astrid Lindgren på sykkel i Vasaparken ble selvfølgelig moren svært forskrekket. Ha ha ingen ønskedrøm for en mor, akkurat! Men Astrid som tok det ikke helt uventet  pent!

Jakten på Bosses benk

I Tegnérlunden måtte vi selvfølgelig finne den benken hvor Bo Vilhelm Olsson sitter alene og forlatt like før han møter ånden som tar ham med til Landet i det fjerne i boka Mio min Mio. Men hvor fankern er den!

Kan det være denne benken?

Eller hva med denne?

Dessverre kunne heller ikke disse glade gossarna hjelpe oss. (Men ingen skal si at de ikke var velvillige nok! Og salige Tegnér visste de "alt" om minsann uten at det så ut til å sette noen demper på stemninga!)

Her en skulptur av Astrid selv med personer og sitat fra flere av hennes bøker. (Hun bodde jo også selv i nærheten.) Skulpturen er laget av Majalisa Alexanderson.

Men- hva ser vi heeeer!

Jo, et skilt med et sitat fra boka Mio min Mio. I motsetning til denne sommerkvelden helt i slutten av juni var det "skumt i parken och det regnade lite, men i husen rundtomkring lyste det överallt". "Det var bara jag som satt här ute i mörkret. Ensam"

Og dermed kan mitt reisefølge endelig hvile ut etter en noe frenetisk jakt etter den riktige benken - selvfølgelig på akkurat den samme som den berømte litterære figuren satt på.

Denne boka fikk jeg litt problemer med

Så har boka om Astrid Lindgren kommet ut i Gyldendals IKON- serie. Bøkene i IKON-serien er skrevet av forfattere som har et engasjert og personlig forhold til den personen de skriver om. Kjersti Scheen skriver for eksempel i boka om Marilyn Monroe at hun hos Monroe kjenner igjen egenskaper hos seg selv som forårsaket at hun ble forfatter. Harald Henmo er fascinert av Che Guevara, og prøver å finne ut hva og hvorfor denne handlet som han gjorde. Steinjo har et særdeles personlig forhold til sitt ”idol, min barndomshelt og store inspirasjon” Michael Jackson. Ingelin Røssland har en klar agenda med sin biografi om Diana. Sett på bakgrunn av dennes liv vil hun si noen advarende og kloke ord til ”piker fra nær og fjern” som det står i sangen.

Og for Guri Fjeldberg har Astrid Lindgren vært en viktig person gjennom livet, og bøkene hadde stor betydning for henne da hun vokste opp.

”Jeg er en av Astrid Lindgrens beundrere som har hatt en nokså vanskelig barndom. Det er faktisk ganske mange av oss. Astrid fikk stadig brev fra folk som fortalte om sine vanskelige liv--- Fortellingene hennes viser ganske tydelig hvor mye hun forsto om å være barn og om hvor vanskelig det kan være å leve. --- Barna i bøkene hennes skammer seg aldri lenge av gangen. De handler, de ordner opp like handlekraftige og foretaksomme som hun selv var. Den slags oppførsel lot jeg meg inspirere av.” s 6.

Og så forteller Fjeldberg om da hun i voksen alder siste gangen møter sin bestefar som ligger for døden. Hun har – inspirert av Lindgrens bøker – bestemt seg for å konfrontere ham, ”slektas pedofile mester” ( som hun fremdeles er glad i ) med de overgrep han utsatte henne for i barndommen.

Og her får i hvert fall jeg problemer.

Hvor privat KAN forfatteren ( og til syvende og sist forlaget) tillate seg (henne) å være? Hvis en person du møter for første gang, la oss for eksempel si på en fest, øyeblikkelig begynner å fortelle deg om overgrep vedkommende er blitt utsatt for, eller andre svært personlige ting, blir du ikke da pinlig berørt? Vil du ikke føle at vedkommende går over en intimitetsgrense?

Første gang noen begynte å snakke offentlig om incest her i landet var rundt 1980. Etter hvert kom det flere bøker om dette temaet, av varierende kvalitet. Noe som hadde vært en hemmelighet for noen få, kom fram i lyset og ble kjent for alle. (Heldigvis og sannelig på tide). Den første ungdomsboka på norsk om incest kom ut i 1987, Abby min elskede av Hadley Irwin. Og siden kom det flere, noen riktig gode. Den siste norske ungdomsboka jeg kommer på i farta er Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim fra 2008. Med andre ord, det er (heldigvis) ikke lengre tabu å skrive om seksuelle overgrep og incest. (Gidder ikke å rippe opp i det der Krøgerspetakkelet nå!)

Hvis bokas hovedtema altså hadde vært incestovergrep og hvordan litteraturen - gjerne Astrid Lindgrens bøker - var til hjelp for å komme gjennom en vanskelig barndom hadde det vært mer akseptabelt, men når det er en annen persons liv, her Astrid Lindgrens, som strengt tatt er bokas tema steiler jeg. For meg tar Fjeldbergs tragiske historie fra barndommen oppmerksomheten bort fra hovedtemaet.

Jeg er ikke interessert i å starte noe korstog mot Guri Fjeldberg, og regner med at intensjonene har vært de beste, men skulle ønske at dette ikke hadde vært med i denne boka.

Ellers skal boka innholde ukjente fakta om den store forfatterinnens liv. Ikke dårlig på 87 sider, tatt i betraktning hvor mye som er skrevet om henne før! I følge for eksempel Dagsrevyen skal boka vekke ”kraftige reaksjoner” (hvor?) på grunn av dette. Jeg er ikke av dem som har lest mest om denne store forfatteren, men mener å ha hørt en del om disse ”sensasjonelle” opplysningene før.

Astrid Lindgrens 5 beste

Elin kommer med denne utfordringen i sin utmerkede blogg. Som hun igjen hadde funnet i den svenske bokbloggen Bokhora.se

Og jeg tar jo utfordringen på strak arm:

• Mio min Mio (husker jeg som hørespill eller var det høytlesning i Lørdagsbarnetimen rundt 1960), en sjelsettende opplevelse, vi snakket ikke om annet i ukene imellom det var den gangen det da det bare var etc etc) . (Nei, ikke denne framføringa som er mye nyere)
• Ronja Røverdatter. (Burde kanskje tatt med Brødrene Løvehjerte også men begynner plutselig å lure på om jeg egentlig har lest den eller bare sett filmen...)
• Emil i Lønneberget. (Husker jeg leste boka høyt for unga på Tveita filial av Deichman, nå nedlagt og hadde litt problemer fordi jeg ble så lattermild at høytlesningen ble litt vanskelig. Ikke noe gæernt med filmen altså. Men bøkene!! )
• To bøker til ?
• Da trekker jeg fram Rasmus på loffen. Om barnehjemsgutten som ingen ville ha fordi han ikke hadde krøller. Den må fram i lyset igjen.
• Den femte kan jo for eksempel være Sunnaneng fordi den forteller så fint om døden.

Så noen problemer eller problemer og problemer skal vi heller kalle det bemerkninger eller anmerkninger kanskje eller kalldethvafaenduvil:

• Astrid Lindgren er oppbrukt!
• Astridmegher og Lindgrenmegder og hurramegrundt.
• Folk tror de har lest Ronja Røverdatter, Brødrene Løvehjerte etc men se det har de ikke det, de har bare sett filmen, teateret , spilt spillet, for ikke å snakke om alle de andre pissoffproduktene.
• Astrid er blitt trivialisert og ufarliggjort. Glemt er det sosiale engasjementet og sympatien for de svake.
• Vi er i ferd med å glemme boka/ bøkene/ tekstene for all støyen!
• Hva med å ta en Astrid Lindgrenpause? Riv Astrid Lindgrens värld og all den kommersielle dritten! For etterpå å gi
• teksten tilbake til folket!

PS:

1. Jaaadajadda! Jeg er skikkelig Hemul nå altså!
2. (Sorry! Sorry! Kan ikke mixe to litterære universer på den måten. Tante Sofie er helt enig!)
3. Bloggen Bokhora har forresten flere slike utfordringer eller ”utmaningar”. Vitsen med litteraturen er vel at man skal ha glede av den og ikke at man skal drive å utfordres hele tida. Svensker altså!
4. Tveita filial ble nedlagt i 1989 hvis jeg ikke husker helt feil. Av økonomiske grunner. (Samme år gikk Bokbussen (2 i antall)) fløyten. Filialen lå i bunnen av Nåkkvesvei 1 tror jeg det var (eller var det 3?) det var i hvert fall en av de svære høyblokkene som kneiser over byen. Filialen lå midt i smørøyet og unga bare ramla inn fra de var en neve store! Genialt!

Forslag til løsning på Negerkongeproblemet.

Pippi Langstrømpe skrives om. La Pippi bli afrikaner! Rett-ut-flettene skiftes ut med rastafletter. Følgen av det er jo at Pippis far også blir afrikaner, og altså ikke hvit lenger. Nå åpner flere muligheter seg og det uten å støte en eneste en. Han kan for eksempel bli president? Gjerne på en sydhavsøy. Alle er glade. Men... stopp en halv! En liten jente med afrikansk opprinnelse uten voksenkontakt? Omsorgssvikt altså! Stigmatisere en hel folkegruppe?? Flere justeringer må til.

Pippi (må vel døpes om?) kan ha kommet bort fra sin far, for eksempel ved borgerkrig eller naturkatastrofe. Hun blir tatt hånd om av en familie og i nabohuset bor Tommy og Annika. Eller så er Pippi ganske enkelt skilsmissebarn, og har reist til Sverige sammen med sin mor. Alt vel. Hurra! Det siste alternativet KAN skape litt problemer, Pippi (i omdøpt tilstand) er jo en unge fullstendig uten grenser, og hvis moren har for lite kontroll kan dette være stigmatiserende for en hel folkegruppe. Dette kan løses ved å gi Pippi (altså med nytt navn, Fathima eller hva med Fiffi?) diagnosen AHDH. Dette kan også bidra til å gi AHDH-barna litt hardt tiltrengt kred.

Å nei! Jeg glemte jo hesten og apen. Dyrevernerne må også føle seg bekvemme. Hesten må bo i en romslig stall. Etter EU-standard. Apen blir et atskillig større problem! Det er nemlig forbudt å ha aper som kjæledyr i Norge og hvis det samme er tilfelle i Sverige får den voksne formidler et forklaringsproblem. En kanin gjør neppe samme nytten.

Hadde ikke den dattera til Astrid Lindgren blitt forkjøla den gangen så hadde vi ikke måttet bale med disse problemene nå! Sånn går det når foreldrene ikke passer bedre på unga sine. Var ikke godt nok kledd altså! Svensker!