Med fart og sjølvtillit

Endelig er Maria Parr ute med ny bok igjen –fire år etter debuten. Hennes første barnebok, Vaffelhjarte (2005) ble nominert til Bragpris og Debutanpris og jeg veit ikke hva men skandaløst nok fikk hun ingen av prisene. De gikk derimot til .... eller æsj, det har jeg vel gnålt nok om før. Boka er kanskje litt i lengste laget til å være barnebok (281 sider) men jeg veit ærlig talt ikke hva som kunne ha vært strøket!
Hovedpersonen er altså den svært så aktive Tonje Glimmerdal , med fart og sjøvtillit, snart 10 år, bor i ei lita bygd (antakelig vestlands), i hvert fall går det ferge eller ”hurtigbåt” dit, far er sauebonde og mor er havforsker og derfor mye borte.

”Om vinteren lagar skispora til Tonje krusedullar og strekar over heile Glimmerdalen.
- Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att til kvelden, seier pappa Sigurd når folk som kjem på besøk, spør kvar han har gjort at dotter si, for det spør folk i Glimmerdalen alltid om.”

Tonje er eneste barn i bygda og bestevennen er den gamle Gunvald.

”Tenk å vere bestevenn med ein slik gammal staur, seier Tonje i tunge stunder. – Det er min santen eit sørgjeleg utval vi har her i Glimmerdalen.”

Men egentlig er jentungen så glad i Gunvald at det ”knakar i hjartet”.

"- Kva skulle du ha gjort utan meg, Gunvald? spør Tonje ofte
- Då hadde eg grave meg ned og sjølvdauda, svarar Gunvald. ( s 20)"

Persongalleriet i den vesle bygda er ikke stort men forfatteren gjør det maksimale ut av de som er. Både av folk og fe for å si det slik. Et framtredende tema i boka er fraværende fedre og fedres svik, synes jo liksom at jeg har lest om akkurat det noen ganger før, men forfatteren behandler dette kanskje noe forslitte temaet med bravour!

Klassikeren Heidi, som jeg ærlig talt ikke veit om er lesbar for dagens barn - burde vel ta meg bryderiet å lese den igjen - er innbakt i teksten på snedig vis. Intertekstualitet har jeg lært meg at det heter. Samme pokker kan det være, det er bare SÅ genialt gjort!

Men no gløymde eg jo å skrive på nynorsk att, då! Eg veit jo ikkje om eg tør heller når eg skal skriva om ei bok med slikt eit et sprelsk språk med ”fart og sjøvtillit” . Dette er ei god gammaldags barnebok med mykje varme og dessutan happy ending. Den burde være ein fryd å lese høgt, det er denne type bøker som får ein til å ønske at ein (eg) hadde barn igjen. Tonje Glimmerdal (får vel ta med heile namnet) er eit naturbarn ein trygt kan samanlikne med andre naturbarn frå barnelitteraturen som til dømes Maria Gripes Hugo og Viveca Lärns Eddie. Og for dei som etterlyser sterke jenter i barnelitteraturen, og det kan det jo vere all grunn til, har i kvert fall all grunn til å juble no!

Dersom ikkje ho Maria Parr får Brageprisen i år heller kan det vere det same med heile denne dritprisen. Og det hadde no heller ikkje gjort nokon ting om det vart ho som fekk den prestisjetunge litteraturprisen. Pitteminste Bukken Bruse er og einig!

En vanskelig sjanger

Som jeg har vært inne på flere ganger før er småbarnsboka en vanskelig sjanger. (Herregud det er jo to og et halvt år siden jeg skrev denne bloggposten, men jeg mener jo fremdeles det samme som da.) Jeg griper boka, setter på meg lesebrillene og tar sats!

Først har jeg lest om Klara, alder litt usikkert, men rundt regna 6 -7 år? Boka handler om at

• Klara flytter til nytt sted
• Får hun venner mon tro?
• Noen , som for eksempel Bibbi, ER litt vrang i starten men så går alt så meget bedre,
• Klara og lillesøster ( litt søskensjalusi er også med, ja) får en kanin hver,
• Den ene (kaninen) ****SPOILER*** dør,
• Alt ender i fred og fordragelighet.

Det beste med boka var skildringen av kaninbegravelsen. Det ser også ut som at forfatteren vil radikalisere språket (det var vel det som ble kalt samnorsk i gamle dager) bare se her:

• Leita
• Leika
• Finni
• Safta

Forfatteren er debutant og dette er en helt grei debut.

Hedvig! av svenske Frida Nilsson har atskillig mer ”stake” som svenskene sier. Handlinga dreier seg også her om de nære ting, skolestart, å gå seg bort, krangling klassekamerater imellom, konflikter med voksne, for eksempel vikarlæreren, you name it. Men språket er virkelig spenstig!

”Hedvig bor ikke engang i hutaheiti. Hun bor utenfor” s 5

(Oversetter Cecilie Winger, MNO)
(Mente jeg hadde funnet enda et sitat, men må ha husket feil. Les boka sjæl.)

Boka har humor, den har gode personskildringer, som for eksempel portrettet av den slitne, trøtte læreren. Forfatteren får også fram en 7-årings følelsesliv og klarer virkelig å komme inn i sjeledypet på jentungen, hun skildrer glede og sorg, vonde følelser som dårlig samvittighet, skyldfølelse (ja det er kanskje det samme) , sinne og redsel med innlevelse!
Og hun får også den voksne leseren til å skjønne HVOR viktig det virkelig ER for Hedvig å få det ponnyslottet til jul. Og hvor ille det hadde vært hvis hun ikke hadde fått det. Boka får meg også til å tenke på Barbro Lindgrens barneskildringer.

Ikke ta det personlig Klara, jeg stemmer på Frida!

Så over til oversettelsen. Det ser jo ut som at oversetteren har greid å ta vare på språket, men det svenske ordet ”garderob” betyr ikke helt det samme på norsk. Norske oversettere kan få et problem når de skriver om ”barnbespisning” som er en institusjon i Sverige. Oversetteren har her valgt å kalle det ”kantina”. Kanskje ikke så dumt.

Derimot skurrer det litt når det står ”etterpå går læreren og tenner i taket” s 68
På svensk heter det å ”tända ljuset” når man skrur på lyset, og det var vel det han gjorde. Altså skrudde på taklyset.

Dette er den første boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk men jeg regner jo med at flere kommer. Eller hva sier dere CappelenDamm!

Skal jeg si noe om illustrasjonene også kanskje. Åshild Irgens illustrasjoner til Oterleis bok er litt sånn tegneseriestil, og vil sikkert appellere til unga. Bra drahjelp med andre ord. Men jeg må nå si at jeg holder en stor knapp på Stina Wirséns illustrasjoner til Frida Nilssons bok. Tilsammans är tjejorna dynamitt!

En NORSK forfatter i nyere tid som virkelig HAR greid å skrive en god skildring av barn i alderen 6 - 9 år er Maria Parr med boka Vaffelhjarte. Boka ble nominert til Brageprisen i 2005 men fikk den ikke. Det fikk derimot Arne Svingen for boka Svart Elfenben. Hadde denne bloggen eksistert den gangen hadde det vel blitt et lite hælvete tenker jeg! (I hvert fall på bloggen.) Maria Parr har dessverre ikke skrevet flere bøker. (Kunne kanskje tatt med Sverre Henmo med serien om Bendik og Maria også, men Henmo skulle vel ha fått nok oppmerksomhet på en stund nå.)

Over til noe helt annet:
HVOR ble det av det fine solskinnsværet vi hadde blitt lovt denne søndagen?