”Jag heter Steve. Det är lika bra att säga det med en gång. Det uttalas Steve, som rimmar på teve. Inte Steve, rimmar på liv. Man kunde ju ha tänkt sig att mina föräldrar hade tänkt framåt. Att dom haft lite visioner. Kanske sett hur jag skulle komma att erövra världen en dag. Steve kunde ju ha uttalats som Steve the Spy. Eller Space Ace Steve, rymdpiraten. Eller på franska, Le Steve, snigelätaren. Men nu är det alltså Steve. Med e på slutet. Spela roll. Det är jag som ska bli den nya kungen. Kungen av hip hop”(Tatt fra webben, burde vel strengt tatt lagt ut den norske oversettelsen) Boka er skrevet i et ganske munnrapt og sprelskt språk, og handlinga rusler av gårde på småtrivelig vis.
Steve bor i drabantbyen Salem utenfor Stockholm. Den norske oversetteren, eller rettere sagt ”gjendikteren” som det står på tittelbladet har plassert ham på Holmlia utenfor Oslo. Og vi får også en ganske detaljert beskrivelse av Botanisk hage på Tøyen hvor klassen til Steve drar på tur. Dette gjør jo handlinga mer ”hjemlig” for ca 25 prosent av landets barn og unge. De resterende 75 % gir vel blanke.
Årsaken til at det er brukt såpass mye norske referanser kan kanskje være at det gir muligheter til også å åpne for flere norske musikkreferanser. Oversetteren, unnskyld gjendikteren er Elling Borgersrud, som spiller i ”den venstreradikale rap-gruppa Gatas Parlament” . Tross i ”venstreradikalismen” har gjendikteren forstått såpass av kapitalismens potensial at han ikke har latt anledningen gå fra seg til å lage god reklame for seg sjæl og bandet sitt i boka.
Noe jeg har mast mye om (sikkert til kjedsommelighet) på denne bloggen er hvordan forfatterne trekker sine musikkhelter over hodet på unga. Men denne forfatteren har skjønt at ”Stones, Mick Jagger og Mark Knopfler” kanskje ikke er det helt store for dagens unge. ”Hallo er det noen hjemme? Altså seriøst, er musikken virkelig så fiiiin som dem synes sjøl?” etc . (S 134).
Men VIL dagens fjortiser kjenne seg igjen i ”følelsen av vinyl” som er omtalt på s. 10 i den norske utgaven?
”Jeg liker følelsen av vinyl. Det er så innmari stor forskjell på CD-plater. Som natt og dag. Omslaga er store, i papir, velbrukte og litt merka av tidens tann” (Og da gidder jeg ikke å sitere mer. )Her skriver nok forfatteren mer om seg sjæl.
Hva mer er det å si? På side 144 vies et helt kapittel til det faktum at ”hele den podracing-greia” i Star wars episode 1 er ”stjælt ” fra bilrace-scenen i Flåklypa Grand Prix. To sider av boka vies en skjematisk framstilling av likhetene. Jeg har ikke den svenske utgaven men lurer litt på om svenskene er SÅ opptatt av plagiater av norsk film. Bortsett fra det, er påstanden om plagiat helt riktig! Jeg oppdaget det selv da jeg så Episode 1 som altså egentlig er den fjerde filmen i Star Wars serien.
Ang målgruppe regner jeg med at boka appellerer mest til lesere under 14. De færreste i alderen over kunne vel tenke seg å lese om en fyr som er yngre enn dem selv. Kan kanskje ta med at boka inneholder en del tips om å skrive rap-tekster.
PS: den beste Star Wars-filmen er jo den første fra 1977 med den den gangen unge Harrison Ford i hovedrollen. Og den beste scenen er den fra baren hvis dere husker den. Der heltene traff Harrison Ford og den forvokste apen, hva nå han heter igjen. (Gidder ikke spørre google) . Ellers håper jeg vi er ferdig med alle Star wars-filmene nå. Vi trenger ikke flere! Nok er nok!
PS 2 : Ja, jeg BLEI sur over at oversetteren ikke kunne unngå fristelsen å lage reklame for bandet sitt i en bok beregnet for barn. (Men oversetterhonoraret var kanskje ikke nok til å betale husleia? ) Likevel kan jeg jo ikke dy meg for å legge ut linken til ”bibliotekarsangen”. Heia Deichman!
PS 3 : Dessuten legger jeg ut en YouTube-video til, nemlig av den maliske gruppa Daara J som forfatteren (antar jeg?) gjør leserne oppmerksomme på. De spiller Gatas ned i støvlene!
PS 4 : Plutselig begynte jeg å lure : hvor mye KAN man tillate at en oversetter forandrer en annen forfatters verk? BURDE ikke oversetteren ha gjort rede for de viktigste forandringene i et etterord? Det er for eksempel ikke sikkert at Fröhling er like overbevist over den plagiatteorien som vi patriotiske nordmenn som i gjennomsnitt har sett Flåklypa Grand prix rundt 100 ganger er. Slik det er nå ANER vi ikke hvor mye som er igjen av originalteksten og det blir i hvert fall jeg ganske irritert over. Får regne med at forfatteren har gitt sin tillatelse.
PS 5 : KUNNE oversetteren ha tatt seg de samme frihetene hvis det hadde vært en voksenbok?
PS 6
Egentlig hadde jeg tenkt å avslutte med en rap, men jeg var bare så altfor slapp, jobba og slitt hele dagen lang, ække mye ork igjen til hiphopsang. Folkens vi tar den nok en gang : ække mye ork igjen til hiphopsang.
Her sitter jeg og hamrer på et datatastatur, altså
Da gjelder det å ikke værra for sur, altså
Da blir det bare rævva og tull og ball, altså
Og rappinga ender med knall og fall, altså
Dessuten har jeg anna å gjørra altså
enn å skrive denne jævla gørra, altså
lese en føkkings bok, kanskje
prøve å bli litt klok, kanskje
er vel for seint det nå, kanskje
blitt for gammel og grå, kanskje
Nå får det værra nok for i dag, asså
Du ska’ bare la’vær å klag, asså
Prøv å få til no bedre sjæl, asså
Ha’kke engang såpass tæl, asså?
Adjøss adjøss og takk for i dag
Hold tåta di og slutt og klag
Hold smella og slutt og klag
Ikke no’ mere rapping i dag!
Yo!
Tjo!
Koko!
Altså!
PS 7 : Og dermed har jeg vel skrevet tidenes mest intetsigende raptekst.
