Du och jag, Astrid, eller hvor heldig går det egentlig an å bli?

Den aller største opplevelsen på den tidligere omtalte Stockholmsturen var – og hold dere fast nå folkens – daaaa raaaa : et besøk i Astrid Lindgrens leilighet i Dalagatan 46!!! Ja, dere leser riktig, jeg av alle har vært en av de heldige som har fått lov til å sette mine ben i dette nettopp nyåpnede forfatterhjem, som er fullbooket langt ut i 2016! Hva jeg har gjort for å fortjene dette? Absolutt ingenting! Bekjentskaper, folkens! Bekjentskaper. Takk og takk til fru Landes venninne Lena Törnqvist (kanskje verdens største kapasitet på Astrid Lindgren) som viste oss rundt og øste av sitt overflødighetshorn av kunnskaper om den største barnebokforfatter gjennom alle tider! Ohhhh lucky meeeee!

Her er det altså! Huset i Dalagatan hvor Astrid Lindgren bodde fra 1941 til hun døde i 2002.

Og her ser man en forventningsfull fru Frisvold utenfor gateporten

og her en sikkert like forventningsfull fru Lande.

Døra inn til det aller helligste. Astrid Lindgren var like lite glad i reklame som alle oss andre.

Oversiktsbildet av leiligheten. Og bordet hvor Astrid samlet familien sin til middag om søndagene.

Av ærefrykt, respekt og pietetsfølelse gikk ikke Fru Frisvold kamera så varmt som det pleier. Men  Astrid skrivepult med utsikt over Vasaparken, hvor blant annet småfolket Peter og Petra (fra Per Pyssling you know) gikk på skøyter måtte med. Og skrivemaskinen hvor hun førte sin enorme korrespondanse - med hjelp fra sin sekretær.

Nærbilde av brillene og forstørrelsesglass. Som alle veit fikk Astrid Lindgren svært forverret syn med alderen, og ble mer eller mindre blind.

Men stikk i strid med hva man kanskje kunne tro, var det ikke her hun skrev bøkene sine. 

"På förmiddagen ligger jag i sängen och skriver, sen går jag till förlaget och talar om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda, sen går jag hem och arbetar vidare, det går som ett urverk utan uppehåll, så fort jag har en ledig stund, så arbetar jag. (Brev till Louise Hartung i Berlin)"

Jeg har fotografert senga til flere store forfattere,  men jeg fikk meg ikke til å fotografere i Astrid Lindgrens soveværelse. Kanskje fordi det ble for nært i tid. Det er jo ikke så lenge siden hun døde. Og kanskje fordi Astrid som person føles nærere enn f. eks. Strindberg, Victor Hugo og Charles Dickens.

Derimot tillot jeg meg å fotografere datteren Karins seng, hvor Pippi Langstrømpe ble født. Historien skulle vel være kjent for de fleste: i 1941 var  Karin 7 år gammel, hun var syk, og ba sin mor fortelle om Pippi Långstrump.

Av alle de utallige "prylar" som befant seg i den innholdsrike leiligheten knipset jeg dette vakre fatet som hun fikk av - av alle - Boris Jeltsin! Ganske rørende at denne brumlebassen hadde et forhold til Astrid Lindgrens bøker! (Ellers er hver eneste liten ting, nips, gaver og diverse hedersbevisning nøye bokført av Astrid Lindgren-sällskapet.)

Det er ca 4000 bøker i leiligheten, alle selvfølgelig behørig registrert, her et nærbilde av Durrells Aleksandriakvartetten, som det er grunn til å tro at Astrid må ha lest! Bøkene vitner om at Astrid Lindgren var en særdeles allsidig leser. Derfor må det ha vært ekstra tungt å miste synet og bli avhengige av at andre leste for henne. Og akkurat Astrid, hvis bøker har betydd så mye for så mange!

Etterpå gikk vi gjennom Tegnérlunden i den kalde novembersola.  Akkurat det samme gjorde Astrid Lindgren utallige ganger på veg til Rabén & Sjögren hvor hun arbeidet i en årrekke for å "tala om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda".

Omtrent midt i parken finner vi Astrid Lindgren - skulpturen. Det var ikke vanskelig å få fru Lande til å posere.

Nærbilde av et par av figurene på skulpturen, nemlig Peter og Petra!

Og selvfølgelig måtte både fru Lande

og undertegnede posere på Bosses benk!

Til slutt tilbake til vår unge venn i Strindbergmuseet, som sjarmere de to litteraturreisende fruer. Da han 5 år gammel kolliderte med Astrid Lindgren på sykkel i Vasaparken ble selvfølgelig moren svært forskrekket. Ha ha ingen ønskedrøm for en mor, akkurat! Men Astrid som tok det ikke helt uventet  pent!

I Strindbergland

Så har endelig fruerne Lande og Frisvold kommet seg ut på kulturtur igjen. Og dermed kan jeg berolige de av mine lesere som bekymret har ventet på oppdateringer om nye kulturelle eventyr med  de dannede fruer. Nei, fru Landes Toyota har ikke gått heden. Fruerne er ikke blitt uvenner og det er fremdeles forfatterhjem igjen å besøke.

Denne gangen tok de dannede fruer toget på riktig så miljøvennlig vis, nærmere bestemt SJs snabbtog Oslo – Stockholm tur retur. Billig var det også!

Da de seint om kvelden ankom Nordens Venedig var de så utmattede at de satte seg inn i en drosje, og under over alle undere: til slutt fant taxisjåføren med hjelp av diverse gps-er Hotell Strindberg i Tegnergatan. Side resepsjonen stenger tidlig på dette hotellet som er oppkalt etter en av Sveriges største forfattere gjennom tidene måtte fruerne utstyrt med en kode selv låse seg inn.

Dette viste seg lettere sagt enn gjort, men etter at en av de dannede skjønte at her måtte det rå makt til, praktisk talt ramlet de inn i en resepsjon hvor hotellpersonalet heldigvis hadde husket å legge fram nøklene, deretter gikk de gjennom den mørke gårdplassen og låste seg inn i nok en resepsjon med en ubetjent bar.

Gårdsplassen, her i dagslys.

 Så gikk de oppover trappa, hvor flere portretter av Strindberg skulte stygt på hotellgjestene.

Deretter inn i en egen entré, og så kunne fruerne endelig låse seg inn på hvert sitt rom. Og under over alle undere: begge nøkkelkortene virket.

Men: var de alene i bygningen? Her var det intet tegn til liv! Etter å ha tatt seg et par glass rødvin på nærmeste bar steg motet og begge sovnet søtt.

Og da de skulle ned i frokostrommet morgenen etter  oppdaget de at de heldigvis ikke var hotellets eneste gjester. Styrket av en relativt plain men nærende frokost var de klare til å møte alle byens kulturelle tilbud, hva det nå måtte være.

Frokostrommet, ikke alt for overbefolket.

Ett av reisens mål var selvfølgelig August Strindbergmuseet i Drottninggatan 85, men først gikk turen gjennom Tegnerlunden hvor man kan beundre Strindbergmonumentet.

Siden fikk de dannete fruer vite at Strindberg slettes ikke var så muskuløs som skulpturen gir inntrykk av.  Modellen til Strindbergs kropp  var en ung mann ved navn Nathan Söderlund som siden ble - hold dere godt fast - biskop.

Her en forventningsfull fru Lande før fruerne med fare for sine liv tar heisen opp til Strindbergmuseet.

Museet huser også Strindbergs siste hjem, hvor han bodde til han døde i 1912.

Her er balkongen hvor Strindberg på sin bursdag 22 januar 1912 mottok jubel fra over 10.000 personer, i hovedsak arbeidere.

Og her er sengen hvor han døde 14 mai 1912.

Og ved dette bordet, for anledningen duket for fest,  spiste han  maten.

Leiligheten mangler kjøkken, så forfatteren fikk all maten brakt. Siden fikk de dannede fruer vite at forfatteren skrev små notiser hvor han kommenterte matens varierende kvalitet.

Kanskje vi også kan ta med Strindbergs piano. Beethoven var den muligens største favoritten.

Og her en beskjeden navnelapp utenfor entrédøra.

Vi kan også anbefale resten av museet, som viser hvilken sammensatt person vi har med å gjøre.

Til slutt et fotografi av museumsvärden, en riktig søt ung mann som smeltet begge de dannede fruers hjerter. Han kunne også fortelle en litt artig historie fra sin egen barndom. Da  han var 5 år gammel syklet han i Vasaparken og kom til  å kollidere med en annen profilert forfatter fra Vasastaden. Mer om denne forfatteren (dere har sikkert allerede gjettet hvem) i neste bloggpost!

Gjensyn med 48 Doughty Street

Siden jeg sist besøkte Charles Dickens-museet i Doughty Street har det skjedd store forandringer  i anledning 200 - årsjubileet for forfatterens fødsel. 

Glad og forventningsfull - etter nok en gang å ha funnet fram til 48 Doughty Street uten altfor mye klabb og babb - kan jeg andektig tre inn i museet, som var forfatterens hjem i tre år.

Her er spisebordet hvor heldige gjester trengte seg rundt før de ble underholdt av den gjestfrie forfatterens sagnomsuste høytlesning fra egne verker. ( Ha ha, hvilke andres skulle det vært, liksom!)

Men først skal vi ned i kjelleren, hvor kjøkkenet er restaurert etter alle kunstens regler.

Siden bærer det opp i andre etasje, hvor vi blant annet 

får se skrivebordet, hvor forfatteren skrev "A tale of two Cities", "Great Expectations" og "Our mutual friend".

Og her mine damer og herrer en av talerstolene forfatteren brukte når han leste fra sine romaner, denne konstruert av forfatteren selv.

Ja, du gjetter riktig, forfatterens seng.

Har Chares Dickens brukt dette badekaret? Dessverre måtte en av de hyggelige guidene skuffe meg, men antakelig har han brukt et liknende.

I dette rommet døde Charles Dickens høyt elskede svigerinne, Mary, bare 17 år gammel, noe forfatteren tok svært hardt.

Dette er et miniatyrportrett av Charles Dickens som ung mann, 17 år gammel.

Og her har vi et vindu fra Mashalsea prison, hvor faren som kjent satt en periode i Dickens unge år.

Siden tok jeg en kaffe i hagen i det milde oktoberværet.

Her finner vi også denne minnesteinen over Robert Seymour - Dickens faste illustratør - som døde i ung alder.

Til slutt et fotografi av en svært fornøyd norsk turist, fotografert av en vennlig besøkende.

Så har man vært på litterær vandring igjen

Man kan jo fnyse foraktfullt over litteraturturismen, og det er det da også blitt gjort, men fankern heller, dette er uskyldig moro. Og man plager jo ingen. Guiden får sin mer eller mindre hardt tiltrengte inntekt og resten av selskapet har samme interesser som deg sjæl.

Så: endelig fikk jeg anledning til å følge en vandring i Per Anders Fogelströms spor. Denne med vekt på boka Mina drömmars stad, første del av Stadserien. Som altså er på 5 bind. Før denne serien begynner kommer 3 bøker i en annen serie, og alle sammen følger 8 generasjoner hvis jeg ikke husker guiden feil. Og handlinga durer og går over 200 år! Fogelström har satt seg grundig inn i Stockholmhistorien, så serien er også et historisk dokument.

Sentralt i handlinga i Mina drömmars stad er Henning og Lotten, som når sant skal sies framstår som et til overmål prektig par, men ellers er romanene befolket av et særdeles mangfoldig og brokete persongalleri. 

Her er Nytorget slik det ser ut i dag. Det er atskillig mer vegetasjon enn på den tida romanen skildrer. Da var forholdene mildest talt bedrøvelige;  sykdom, sult  og fattigdom florerte.

 Helt bortest i denne i dag så idylliske husrekka ( kan vel legge til at husene er fra 1700-tallet)

finner vi Nytorget 7, hvor Lotten vokste opp. Da Henning døde i ung alder, flyttet hun tilbake hit sammen med sine barn. Siden guiden hadde fått koden

kunne vi også få komme inn i bakgården. Nå kun herlighet og idyll, i motsetning til 1800-talles trangboddhet og elendige sanitære forhold. (Fotografiene er kanskje ikke så prima, men jeg kunne jo ikke forsinke omvisninga!)

Litt lengre borti gata Tvätterskagården, hvor Lotten og Henning traff hverandre første gang i et bryllup.

Og her en  Malongen, som har en lang historie. I boka var det skole her, hvor også Henning og Lottens barn gikk. (Og faktisk var det også en i vårt følge som kunne fortelle at han hadde vært elev på denne skolen! )

Og her har vi den såkalte Malmgården, hvor de rike kunne dyrke grønnsaker og ha husdyr. (Dessverre var denne fine hagen stengt denne søndagen, så vi får nøye oss med en titt over plankegjerdet, akkurat som de fattige og upriviligerte måtte på 1800-tallet!)

 Her ser vi hagen gjennom en port fra den andre siden,

og her en statue av Elsa Borg, leder  av "bibelkvinnene". Hun kjøpte Malmgården og hjalp de fattigste, blant dem de prostituerte. (Også hun er omtalt i Fogelströms roman.)

Så gikk ferden opp til det som kalles Kåkar ved Vita Bergen. Her er Bergsprängargränd hvor blant annet "tvätterskan" Sofia bodde sammen med styrmannen Nils Ekberg. Begge har en sentral rolle i romanene.

Og her et "hyreshus" hvor det den gangen bodde flere tallrike familier, men som i årenes løp har fått stadig færre beboere. I bakgrunnen ser vi Sofia Kyrka. (Kan vel legge til at hele området er fredet. Beboerne må stå på venteliste for å få bo her, med andre ord er det ikke etter markedstakst slik man kanskje kunne frykte i disse gentrifiseringstider. )

 Til slutt et oversiktsbilde til av dette i dag svært idylliske Maihaugen-alike området.

 Så har vi beveget oss i et annet trehusområde litt lenger nordover på Søder.

 Her finner vi det huset som forfatteren lar være Henning og Lottens første bolig.

Vi passerer også  Per Anders Fogelströms første barndomshjem, en leiegård som var opprettet for enslige mødre, og hvor Per Anders syntes det var en forsmedelse å bo.

 Sine siste år tilbrakte han i Fjällgatan ytterst på Søder

 hvor han hadde en fantastisk utsikt over byen.

Per Anders Fogelströms Terass er like nedenfor. (Det finnes forresten flere "anspråkslösa" serveringessteder her oppe. For de som er på Fotografiska museet: hvis du gidder å klatre opp utallige trappetrinn kan du ta lunsjen her istedet for den overprisede på museet!)

Det passet jo fint at vi også passerte Klippgatan hvor Slas bodde. (Guiden var litt usikker, men jeg har googlet meg fram til at det med all sannsynlighet er huset helt til venstre, i den grad det har noen betydning.) Per Anders var en viktig person for den noe yngre Stig under oppveksten, selv om den eldre Stig ikke skal ha vært så begeistret for bøkene hans.

Også denne forfatteren har selvfølgelig fått sin rettmessige plass på Söder.

Litt tilbake til vandringen igjen; man kan vel si såpass at jeg ikke trakk ned gjennomsnittsalderen hos publikum, men heller ikke påfallende opp! Og selv om temperaturen strengt tatt var i høyeste laget for stadvandringar den dagen var det 19 personer som deltok. Og det skulle vel si litt om denne populære forfatteren posisjon også i dag!