Magnus Buen Halvorsen debuterte i 2012 med Aston Marin, og nå er endelig andreboka ferdig, 2 år etterpå. Og den har jeg faktisk venta litt på. Dette er et forfatterskap verdt å følge.
I årets bok; En dag skal jeg stupe, møter vi Henrik, 14 år, hvis far er en tidligere fetert fotballspiller, men som nå bor i kjellerstua som han aldri forlater. Hvorfor? I kjellerstua er også et akvarium med fisker oppkalt etter nederlandske fotballspillere. Storebroren Johannes, som Henrik er svært knyttet til, er borte. Hvor? Og hvorfor? Moren er snill og mild, opptatt av hagebruk, vinterhagen, urtedyrking og villdyra som kommer på besøk i hagen.
Som man skjønner, dette er ikke noen munter bok, men alle bøker kan ikke være like morsomme. Sakte men sikkert får vi vite hva som har forårsaket denne familietragedien. Det er ganske tøffe tak, for å si det slik. Og flere katastrofer følger...
Vi er vitne til sønnens hjerteskjærende møter med faren i kjelleren. Forfatteren har godt grep på skildringa av den anspente stemninga. Trass i sin begredelige tilstand har faren fremdeles stor makt over sønnen, som har interesser som avviker fra farens og dennes krav til tøffhet og mandighet. Henriks ambivalente forhold til faren, som framstår som en krevende og brutal type er fremragende skildret. Samtidig som Henrik ( forståelig nok) føler motvilje viser forfatteren også de gode øyeblikkene mellom far og sønn. Forholdet mellom brødrene er også glimrende beskrevet, og i det hele tatt er personskildringene i boka levende.
Her er mange fine formuleringer:
”Krøp tett inntil hverandre mens vi kjente varmen stige opp fra rista. Det må være det nærmeste vi kommer en ungdomsklubb her i området. ” s 28Jeg likte også godt hvordan jenta som flytter inn i nabohuset introduseres for leseren. I starten blir hun bare den svarte paraplyen, men etter hvert blir hun mer og mer synlig.
Teamet er – som det skulle framgå – vennskap og frigjørelse. Burde jeg si noe om tittelen? Eller nei, les heller boka selv. Men kan jo røpe at boka slutter med en viss optimisme.
Blant annet takket være Foreningen Les! og UPrisen er det de siste åra blitt mer oppmerksomhet rundt norske ungdomsbøker. Og forhåpentlig blir flere også lest av målgruppa. Men det bekymrer meg at de realistiske bøkene har en tendens til å forsvinne blant all fantasy og dystopier.
Jeg vil absolutt anbefale alle som jobber med ungdomsbøker å følge med på UPrisens anmelderside. (Hvor altså ungdommen selv anmelder.) Buen Halvorsens bok har i skrivende stund ennå ikke fått noen anmeldelser her, og hvis sant skal sies, akkurat omslaget til denne boka er jo heller ikke av de mest salgbare jeg har sett.
