Å oversette fra det fransøsiske (1)

er antakelig ikke så enkelt. Fransk har en helt annen syntaks enn norsk, og er på alle måter helt annerledes. Ofte bruker franskmennene AVSINDIG lange setninger med innskutte bisetninger og annet faenskap. Løpe av Jean Echenoz er en interessant og gripende bok om den tsjekkiske løperen Emil Zátopek, men dessverre skjemmes den norske utgaven av et klossete språk. Her ett eksempel:

”På ett år har navnet hans opphørt med å skrives i små bokstaver nederst i spalten for friidrettsnotiser i organer for sportsinteresserte for så å gi plass til bilder av ham på førstesiden av sportsavisene verden over, og snart ikke bare sportsavisene.”

Ett til:

”I påvente av å få vite hva hun tror om det, flyr Emil en måneds tid senere av gårde til de olympiske leker, som det faller i Londons lodd å arrangere det året. ”

Fransk ER et vanskelig språk, så kanskje burde forlaget ha kostet på seg en manusvasker.

Tilbake til selve fortellingen. Emil Zátopek var et løpetalent av de sjeldne. Han gjorde tingene på sin måte, selv om han ble kritisert for å ha en særdeles uøkonomisk løpestil.
Konkurransetaktikken var også spesiell. Vi kan jo nyte dette opptaket fra de olympiske leker i Helsinki i 1952, hvor han tar gull på 5000 meteren, 10.000 meteren OG i hel maraton!

Boka er også historien om en helt vanlig mann, som i starten motstrebende begynte å løpe og – på grunn av sine usedvanlige evner – kom i begivenhetenes sentrum. Et dystert bakteppe var den kalde krigen. Zátopek ble selvfølgelig også brukt i kommunistpartiets propagandaapparat. Noen ganger fikk han problemer med å få konkurrert utenfor Østblokklandene.

Vi som har levd en stund husker okkupasjonen av Tsjekkoslovakia etter at Alexander Dubček prøvde å myke opp det harde regimet. Studenten Jan Palach som i protest satte fyr på seg selv gjorde uutslettelig inntrykk på undertegnede. Her et Youtubeklipp fra Palachs begravelse.

Også vår løpende venn spilte en rolle i forbindelse med disse begivenheter, på en slik måte at det får konsekvenser for ham. Emil Zátopek dør i 2000 men boka slutter ca 30 år før. Skal vi kanskje avslutte med en reklamefilm for Adidas hvor vi får et kort resyme av denne legendens liv og hvor vi også møter den aldrende løperen.

Å løpe er bare å flytte den ene foten foran den andre

i et visst tempo. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Egentlig er det bare å ta på seg joggesko og noe høvelig tøy og gå ut og sette i gang. Men så enkelt er det jo bare ikke. Hadde det ikke vært for Grete Waitz så veit jeg neimen ikke hvordan det hadde vært med løping i mitt tilfelle. Hvis jeg ikke hadde funnet det enkle og lettfattelige treningsprogrammet av Grete Waitz i Kvinner og Klær i 1989, hadde jeg kanskje aldri fått oppleve gleden ved løping. ( Og hadde vel fremdeles ikke vært i stand til å gå opp en trapp uten å få åndenød.)

Men ER det ikke litt pinlig at kvinner må ha et eget løp for å tørre å løpe i offentlighet? Første gang jeg løp Grete Waitsløpet fikk jeg en invitasjon til et annet løp som het "Jentemila" under mottoet "kvinner tør og vil og kan løpe en mil". Herregud! Hvorfor er det verre for kvinner å løpe enn for menn, liksom?

Årsakene er flere:

• Det er ikke SÅ lenge siden kvinner fikk adgang til Holmenkollstafetten. Faktisk i 1975 etter en lang kamp. Før Grete brøt barrieren fantes det ikke løp over 3000 m for kvinner. Så idrettshistorisk sett har ikke forholdene ligget til rette.
  

• Dessverre er det slik, at mens menn er flinkere til å kaste seg ut i nye ting - enten de nå behersker det eller ikke - er kvinner mer forsiktige og har mer prestasjonsangst. Og fremdeles er kvinneandelen lavere i de lengre mosjonsløpene men det kommer seg. Sakte men sikkert.

• For å få rabatter på løpesko på Løpslabbet har jeg i flere år vært medlem av en løpsorganisasjon. Der oppdaget jeg mye kjønnsfascistisk grums!

Jeg glemmer aldri det første Grete Waitzløpet jeg deltok i. Selveste Grete Waitz var tilstede og ønsket oss lykke til. Jeg! Som alltid hadde vært klassens dårligste i gym! Deltok i et løp! Og da ferden endte på Bislet stadion, gjennom Maratonporten, hvor akkurat statuen av Grete Waitz tronet over oss og klumpen i halsen ... ja dere kan jo tenke dere sjæl.
Her min første løpsmedalje, erhvervet i 1990. Den er prydet med et noe skjematisk portrett av løpedronningen!

På Grete Waitzløpet var det ingen tidtaging. Det var jo ikke alle som løp en gang, noen bare gikk som om det var en skarve turmarsj det dreide seg om og det ER jo også gjort et visst poeng av at ikke alle deltakerne var like edru og noen deltok bare for å få et påskudd for å få seg en fest og en Oslotur, men jeg regner jo med at det var flere med meg som etter hvert fikk litt mer ambisjoner og begynte å delta i andre løp. Med tidtaging og alt tilhørende.

Grete Waitz er født samme år som meg men for å si det litt forsiktig har hun drevet det noe lengre innen løpefaget. Jeg kunne ha skrevet litt om alle de gangene Grete Waitz vant New York maraton ( 9 i antall, første gang i 1978) og hvordan hun sprengte grensene for kvinnelangdistanseløp og blandt annet fikk maraton for kvinner som egen øvelse i VM og OL etc etc men det kan dere lese om andre steder om dagen.

Framfor alt vil jeg takke deg Grete for at du fikk så mange av oss vanlige kvinner til å begynne å løpe!

Litt sang og musikk bør vi vel også som vanlig ha med og egentlig finner jeg ikke på noen bedre låt en den gode gamle Spencer Davis-sangen Keep on running!

Haruki Murakami og jeg

Det er ikke mye jeg har til felles med den japanske forfatteren Haruki Murakami – bortsett fra en ting - vi er begge langdistanseløpere. OBS OBS : sikkert unødvendig å si men denne bloggposten er neppe interessant for andre enn de som selv driver med denne aktiviteten. Hvor mange av mine lesere som da gjenstår er litt usikkert, kanskje ingen. Så hvorfor skriver jeg den da? I grunnen et godt spørsmål.

Haruki (årsaken til at jeg bruker bare fornavnet er at vi idrettsfolk er på fornavn - OK akkurat det tok jeg fullstendig ut av lufta - men jeg tar sjansen på at det er i orden Haruki! Dessuten kan du antakelig ikke norsk!)

Haruki (født 1949 og altså 4 år eldre enn meg ) begynte å løpe da han var 33 år gammel, selv var jeg 36. Mens jeg brukte to år på å komme opp til halvmaratonnivå ( og aldri kom lengre) brukte Haruki bare ett år før han løp sin første maraton! Dette står det respekt av! Siden har han også drevet med trithaon (sykkel, svømming og løping). Mens jeg ga meg med mosjonsløp etter et lengre skadeavbrekk er Haruki så å si aldri vært utsatt for skade (!)

Ingen av oss har hatt noen helt sensasjonelle, oppsiktsvekkende resultater, men - hederlige. Harukis tider på maraton har stort sett pent holdt seg under 4 timer. Selv har jeg heller ikke direkte dumma meg ut, i den grad det er mulig å dumme seg ut i et mosjonsløp! Kan jo også ta med at verken Haruki eller jeg noensinne har brutt et løp!

Haruki er som meg i slutten av 50 – årene – eller fremdeles var da han skrev flere av artiklene i denne boka – oj- jeg har vist glemt å skrive hvilken bok jeg snakker om, det er altså den siste på norsk: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Og som meg har han spekulert en del på det å være i slutten av 50 – åra og begge har vi vel avfunnet oss med hmmm... vår skjebne! Vi finner oss i at vi blir treigere, bruker lengre tid på å innhente oss og for min egen del vil jeg si : jeg gjør pokker ikke en flue fortred.

”Dessuten er det noe smått komisk over det å bli eldre, og alt i alt kanskje ikke så ille som jeg hadde fryktet” S 36

Akkurat som meg likte ikke Haruki gym særlig godt (selv var jeg stort sett den dårligste i klassen) og

”når jeg ser hele skoleklasser som er ute og jogger i gymmen, synes jeg alltid synd på dem” skriver han. S 61

Vi er begge skjønt enige i at løping ikke er for alle og ingen av oss har noensinne anbefalt noen å begynne med løping.

Hva tenker vi på når vi løper? Haruki skriver at han bare unntaksvis har fått noen gode idéer til skrivinga under løping. Men som regel tenker han ikke på noen ting som er verdt å nevne og akkurat det gjelder i hvert fall meg! For Haruki gir løping ”dyrebar alenetid”. For meg gir løpinga frihet, et lite pustehull fra all verdens bekymringer og trivialiteter. Alene i min egen endorfinboble. Enkelt og ukomplisert. Ingen som stiller noen krave etc etc. Eller for igjen å si det med Haruki

”tenker jeg ikke på noe, jeg bare løper avgårde i mitt eget koselige, hjemmelagde vakuum, eksisterer i den etterlengtede stillheten”.

Tja, stillhet og stillhet - både Haruki og jeg løper med musikk i ørene. Hurakis favoritter er blant andre

• To album med Lovin’ Spoonful; Daydream og Hums of a Lovin Spoonful
• Carla Thomas
• Otis Redding
• Rolling Stones, f. eks Beggars Banquet
• Eric Clapton Reptile

Mens jeg for lengst har gått over til IPod bruker Haruki fremdeles minidiscspiller. Hæ! En japaner!

”I dag har de fleste Ipod men jeg sverger fortsatt til den gamle minidiskspilleren min, som jeg er vant til å bruke.... Jeg har ikke lyst til å blande data og musikk, ikke ennå i hvert fall. Det blir litt som å kombinere jobb eller vennskap med sex” s 32

Ikke helt uventet trekker han også noen sammenlikninger mellom løping og forfatterskap, og hva løpinga betyr for forfatterskapet etc. For mitt eget vedkommende: Har jeg blitt en bedre bibliotekar etter at jeg begynte å løpe? Ikke så lett å si, men neppe verre.

Så! Hvem er denne boka interessant for?

De som liker Haruki Murakami og er interessert i løping?
Definitivt!

De som liker Haruki Murakami men ikke er interessert i løping?
Tjaaa...?

De som ikke har noe forhold til Haruki Murakami og bare er interessert i løping?
Noe usikkert.

De som ikke har noe forhold Haruki Murakami og heller ikke er interessert i løping?
Neppe.

De som ikke LIKER Haruki Murakami og ikke er interessert i løping?
I hvert fall ikke!

De som mener at Haruki Murakami er overvurdert og ikke er interessert i løping?
Nix

(Og da har jeg vel fått fram de fleste varianter, glemte kanskje dem som mener at all sport er en barbarisk uting, og at de som bedriver den slags i hvert fall ikke trenger å plage andre med det, men nå tror jeg at bloggposten begynner å bli mer enn lang nok.)

Boka har forresten et forord av Frode Grytten som skriver litt om hvordan løping passer inn under den tradisjonelle forfattermyten etc etc. Nå er jo ikke Haruki den eneste forfatteren som løper - men det har jeg visst skrevet litt om før!

Ellers ser Haruki ut til å være en trivelig kar!

Boka er også utstyrt med bilder av forfatteren, som tydelig viser at han med åra har fått en velutviklet løpekropp. Selv kan jeg vel ikke akkurat skryte av det – men så løper jeg jo heller ikke like mange ganger i uka som Haruki – så jeg nøyer meg her med bare fjeset. (Det er jo heller ikke så lett å lage selvportretter av seg selv i helfigur og attpåtil løpende!)

”Langdistanseløpere har det samme uttrykket i ansiktet. Alle later til å gruble over noe der de løper. Det er ikke sikkert at de tenker på noe i det hele tatt, men det er det inntrykket man får"

Dette har vi et eksempel på her! (Nei, tankene mine får du ikke!)

Her legger jeg derimot alle kluter til for en gang for alle stoppe munnen på dem som mobber oss løpere med den evinnelige tjatringa om ”noen noensinne har sett en lykkelig jogger ”.

Til slutt kan vi jo spille Autumn in New York som Haruki blir minnet om hver gang han løper New York maraton, for eksempel Billie Holidays. (Kunne jo ha tatt den med Frank Sinatra også, men herregud da! )

Keep on running

For 20 år siden begynte jeg å løpe. Før da hadde jeg aldri løpt lengre enn max 100 meter - for å nå trikken. Det var Grete Waits som dro meg i gang. Jeg fant et treningsopplegg signert den store løpedronningen i et ukeblad. I grevens tid kan man si. Jeg klarte knapt å komme meg opp en trapp. I løpet av det året løp jeg 5 kilometer og året etter en mil. Jeg kunne kalle meg en løper. Jeg føler meg aldri så fri som når jeg er ute og løper med musikk i ørene. (Nei, jeg sier IKKE at alle burde løpe, det som er bra for noen trenger ikke være det beste for resten av menneskeheten. Nei, man blir IKKE et bedre menneske av å løpe, forhåpentlig heller ikke verre.)

I Løping; en verdenshistorie av Thor Gotaas møter vi kjente og ukjente løpere fra urtida og framover. Et solid verk, og imponerende hvor mye forfatteren har fått med - men kanskje litt vel omstendelig til tider? For spesielt interesserte kan man vel trygt si. Som for eksempel meg. Og selv jeg måtte ta noen små byks (for å holde meg til terminologien) innimellom. Med andre ord : ikke en bok du tar i en strekk!

Her et utvalg av de største løperne gjennom tidene :

• Spiridon Louis, som vant det første moderne maraton i 1896 i Athen.
• Den store finske idrettsmannen Paavo Nurmi må vi jo IKKE glemme, han vant 9 OL-gull og satte 22 offisielle verdensrekorder.
• Den afroamerikansk sprinteren Jesse Owens som vant fire gullmedaljer i OL i Berlin i 1936.
• Gunder Hägg måste också med minnsann!
• Tsjekkeren Emil Zátopek som var den første som løp 10 000 m under halvliteren..ha ha morsom forsnakkelse, jeg mente selvfølgelig halvtimen.
• Ja, jeg burde vel ha nevnt mange flere, i hvert fall må jeg få med meg etioperen Haile Gebrselassie, antakelig en av tidenes beste langdistanseløper.
• Skal vi ta med noen sprintere også kanskje? Ja det skal vi. For eksempel Wilma Rudolph. Hun hadde polio og lærte ikke å gå før hun var 12 år gammel. Under OL i Roma i 1960 tok hun tre gullmedaljer, på 100 meter, 200 meter og på 4 x 100 meter stafett.
• Og så må vi jo ta med sprinterne John Carlos og Tommie Smith. Blackpowerdemoen under seiersseremonien under sommer-OL i 1968 i Mexico City tror jeg aldri at jeg kommer til å glemme, i hvert fall ikke før jeg blir så senil at jeg glemmer hva jeg selv heter. Demonstrasjonen forårsaket jo et helsikes leven fordi ”idrett ikke kan blandes med politikk og blablabla og blablabla! ”
• Skal vi ta med noen norske? Ja, vi skal ta med de to største norske langdistanseløpere gjennom alle tider, Grete Waitz og
• Ingrid Kristiansen.
• Og i rettferdighetens navn bør vi vel nevne Vebjørn Rodal som fikk olympisk gullmedalje på 800 meter i 1996. Siden er det gått til helvete med norsk løping internasjonalt, både sprint, mellomdistanser og de lange. Eller vent litt, jeg fikk jo litt lyst til å ta med maratonløperen
• Karl Johan Rasmussens løp i Maraton EM i München i 2002. Lenge var han i tet sammen med den finske løperen Janne Holmén. Holmén holdt helt inn og vant, egentlig ganske sensasjonelt siden erfaringer viser at de som rykker for tidlig som regel blir tatt igjen av mer erfarne løpere. Og hva skjedde med Rasmussen? Han ble nummer 8, fordi hele det norske støtteapparatet gjorde ALT, absolutt ALT for å psyke ham ned. Det går da for pokker ikke an å vinne et løp når alle gjør alt for å få deg til å tro at du ikke skal greie det? Det hadde da vært bedre å prøve og heller sprekke! Hvem husker en 8 plass? Stønn! Karl Johan skal som oppreisning være den eneste av de omtalte løperne som får en egen "etikett" i denne bloggposten! (Da bortsett fra Grete Waits selvfølgelig!)

Jeg har også sjekket litt rundt på Youtube og her var det jo litt av hvert å finne!

• Først et opptak av den sagnomsuste 200-metern i 1968 med litt av tidenes mest omtalte seiersseremoni til slutt.
• Her har vi Gunder Hägg (men uups, det var jo ikke DEN Gunder men en proggrockgruppe fra de glade 70 – åra. Pytt pytt, ikke dårlige de heller.)
• Her løper Wilma Rudolph elegant i mål på 100 meter i OL i Roma i 1960, og da er det sikkert flere enn meg som får frysninger, og
• her Jesse Owens vinnerløp i OL i Berlin i 1936, som kjent til der Fürers store vrede.
• Og her vinner Emil Zatopec 5000 meter i Olympiaden i Helsingfors i 1952. (Ja det her blir jo ikke kronologsikk men pytt, æresånøye).
• Så Haile Gebrselassie i Berlin Maraton i 2008.
• Og til slutt litt fra det første maratonløpet for kvinner i olympiske leker. Det var i 1984 i Los Angeles. Det var så varmt at de måtte starte grytidlig om morgenen. Jeg satt klistra foran TV-en. Det løpet glemmer jeg aldri. Som alle veit : dessverre ble det ikke Grete som vant, da Joan Benoit rykket bestemte Grete og Ingrid seg for å vente. Det skulle de antakelig ikke ha gjort. Joan Benoit vant, Grete ble nummer to og Ingrid Kristiansen nr 4. Hvem som ble nummer 3? Rosa Mota.
• Her kommer den siste YouTubevideoen for i dag, Keep on running med Spencer Davis Group.

Jeg begynte å løpe på den tida den store løpsbølgen herjet. På et mosjonsløp som for eksempel Sentrumsløpet kunne det delta opp til 18.00 deltakere. Det var folkefest i gatene! Eimen av tigerbalsam lå tungt over traseen. Da New York Maraton startet i 1970 (hvor Grete Waitz vant 9 ganger, Inger Kristiansen 1) måtte arrangørene sloss for å få en bra løpetrase gjennom storbyens gater. Og de greide det. I dag arrangeres det maraton i alle store byer med respekt for seg selv. Også i Oslo, men dessverre har løpetraseen de siste åra vært heller bortgjemt ned ved havna, mens løypa før gikk gjennom sentrale strøk i hele Oslo med mål på Bislet. Når en storby som New York kan klare det burde vi få til en skikkelig løype her i byen også. Dette er en skam og skandale !

Boka Løping av Thor Gotaas forteller også at tidligere tiders løpekonkurranser ble forbundet med moro og komedie. Dette får meg til å tenke på et av de morsomste maratonløpene som blir arrangert, nemlig Medoc Maraton i Frankrike. Her serveres det den beste vin på alle drikkestasjoner og mange kler seg ut. Og hvorfor ikke. Når man sliter seg gjennom mil etter mil ellers i året i kamp mot klokka og melkesyra kan man jammen unne seg en skikkelig fest! Franskmennene har skjønt det! I hvert fall de i medocregionen. (Nei, det betyr IKKE at du må ta deg en lengre løpetur før du kan unne deg et glass rødvin av typen Medoc!)

Jeg kunne også tatt med noe om joggebølgen som startet i USA i 70 åra og bredde seg utover hele den vestlige verden, også her til lands, og all mobbinga joggere ble utsatt for og hvorvidt joggere er lykkelige eller ikke og bla bla bla men dere kan heller lese mer i boka.

PS: som Gunnar Staalesen skriver i Dagbladet (pokker og, nå blir jeg vel linka til Dagbladets nettside - igjen) så mangler boka bilder. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på før jeg googla fram anmeldelsen. Sånn går det når man har jobbet her de siste 7 åra.

PS 2: Dette er altså en av de innkjøpte ”sakprosabøkene” som er blitt sendt ut til bibliotekene og som de må oppbevare i 5 år enten de vil eller ikke. Noe som vel de fleste har fått med seg blir debattert i snitt en gang i året, sist i vinter. Skal ikke gå inn i debatten her – den har vel gitt seg for denne gang - men det mindretallet som har noe smalere interesser enn Snåsamannen kan kanskje få seg en gledelig overraskelse når de finner bøker som denne i bibliotekhylla. Selv uten bilder. Og selv om boka kanskje ikke vil slå så voldsomt ut på utlånsstatistikken. Eller omløpshastigheten.

PS 3 : bare så det er dementert en gang for alle : jeg har IKKE rødvin i drikkebeltet når jeg er på joggetur! Ikke hvitvin heller.

PS 4: Jeg regner med at jeg med denne bloggposten har satt ny pers med hensyn til antall linker!

Hveeeem har bursdag i daaaag?

Som sikkert flere har fått med seg blir Grete Waitz, vår største løperdronning noensinne 55 år i dag! Ingen over, ingen ved siden!

Stevie Wonder slutter seg til gratulasjonsrekka med denne sangen som burde passe perfekt for anledningen!

The loneliness of the long distance runner

Mens jeg satt og så på EM i maraton (Viva Italia!) begynte jeg å grave fram alt jeg husker om løping i litteraturen

Klassikeren:
The loneliness of the long distance runner av Allan Sillitoe. Det er to bøker av denne forfatteren som er oversatt til norsk, men underlig nok ikke denne.

Fransk åpning av Vigdis Hjorth
Neppe forfatterens beste, men hovedpersonen er altså en kvinnelig mosjonist på maratonnivå, og man finner mye om løping i boka. Vigdis Hjort er selv en habil halvmaratonløper, en tid på 1 t 45 min er ikke dårlig av en mosjonist!

Per Knutsen skriver om en bibliotekar i 40 årene som også driver med denne hobbyen i boka Høytrykk. Derfor ble jeg litt interessert i boka, men kunne dessverre ikke helt identifisere meg med henne. Blant annet beveger hun seg aldri inn i bibliotekets barneavdeling.(!) Hun driver altså også med løping, men ikke mer enn en halv time om gangen. Med et så beskjedent grunnlag er det fysisk umulig å løpe forbi unge løpende menn i 20-åra, herr Knutsen! Her burde forlagsredaktøren grepet inn. En annen ting som gjorde at jeg fattet interesse for boka var at bibliotekaren faktisk begår et mord - riktig nok i selvforsvar. Alt som kan forandre på bibliotekarmyten mottas med takk! Men det var vel det som var noe av poenget - at selv en forsiktig bibliotekar kan drepe! (Eller noe sånt).

Og så må vi begynne å grave! Hmmm Hmmm
I Seierherrene av Roy Jacobsen finner man en god del om løping, blant annet en løpekonkurranse på en feriekoloni. Denne tevlinga er intenst og levende skildret, men dessverre : ingen medalje til vinneren da man gikk etter idealtid. En slags sosialdemokratisk filosofi som var typisk for den gangen og som forfatteren kritiserer sterkt, selv om han selv er AP-tilhenger. Roy Jacobsen er også en ivrig langdistanseløper (eller var?) men jeg har dessverre ingen tider å komme med her.

Micke i Peter Pohls bøker er også en ivrig løper, og i boka Vi kaller ham Anna får vi levende skildringer av Mickes løpetrening. Peter Pohl vet hva han skriver om for han var også et løpstalent i sin ungdom.

Og Tormod Haugens Øglene kommer har jeg blogget om før. Hvordan det står til med denne forfatterens løpeferdigheter vet jeg ingen ting om.

(Og så kan man jo spørre seg om hvorfor vi bibliotekarer er så opptatt av å samle bøker om samme emne, er det på grunn av et samlerinstinkt fra urtida som fremdeles er fremtredende hos enkelte mennesketyper. Som da velger å bli bibliotekar??? Er dette et mulig hovedoppgavetips for bibliotekhøgskolen?).

Ikke mye om løping i bøkenes verden altså. Er det kanskje derfor det står så dårlig til med norsk langdistanseidrett for tida? Men nå skal jeg se hvordan det går med Marius Bakken på 5 kilometern.
Nei... ikke det nei! : Bakken sprakk og Jesus seiret. Viva Espagna!

Absolutt siste blogg for i dag

Har vært ute og gått søndagstur i Oreskogen ved Holmendammen. Det er varmt, fuktig og lummert. Det får meg til å tenke på en bok av Tormod Haugen som heter Øglene kommer og som kom ut i 1991. Bokas aktører var aggressive og stressa og familieforholdene var kompliserte. Alle fikk hodepine, de fikk kuler i panna og til slutt endte alle opp som dinosaurer. Og endelig fikk de fred. Back to nature! Så vidt jeg husker kunne man høre sangen Stormy weather fra en radio eller platespiller i slutten av boka.
En ekstra bonus i boka var at dette er en av de få barne- og ungdomsbøker som omhandler idretten løping. Men det var ikke akkurat noen lykkelige joggere!