Du skal ikke stjele!

Aldri er det vel blitt skrevet så mye krim som nå. Og dette gjenspeiler seg også i barne- og ungdomslitteraturen. I starten av min etter hvert temmelig lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var det få detektivbøker for barn, bortsett fra Hardy-guttene, 5 – serien og annet ”smusslitterstur” som hadde fast plass i 0-samlinga på Deichman. Slik ikke lenger. Og heller ikke de yngste slipper unna.

FRA GRØNNSAKSLANDET
Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu er en litt artig sak hvor grønnsaker spiller de sentrale roller. Som alle sikkert skjønner er Purriot ( i tillegg til å være "mesterdetektiv") en purre. Han er gift med Paprika ( gudene veit hva slags unger det hadde blitt, men heldigvis hadde jeg nær sagt så er de barnløse). Det skjer overfall på et sted som heter Hurmlumheia og Purriot tar noe motstrebende saken. Ofrene er Bestemor Blom (Ja, du gjetter riktig; en blomkål) og lille Per Sille. (Denne genialt illustrert av i kjent Aalbustil.)

Mysteriet oppklares ( kan vel røpe såpass at det ikke var skumlere enn at selv det mest følsomme lille barn burde tåle det) og alle blir glade. Boka er litt småmorsom, men hadde kanskje venta litt mer snert av forfatteren av de crazyhumoristiske bøkene om Reven og Grisungen.

APESTREKER TIL BESVÆR
Alexander McCall Smith (som skulle være kjent for Damenes detektivbyrå for voksne og Akimbo-serien for barn ) har skrevet en bok som muligens skal være starten på en serie for barn i segmentet 6 – 9 år. Hovedpersonen er Precious Ramotswes som er en yngre utgave av den varmhjertede, kloke og frodige hovedpersonen i serien Damenes detektivbyrå. (Et tips: er du ute etter koselige bøker til gamle damer kan jeg anbefale disse, noe en hver folkebibliotekar med all sannsynlighet allerede har oppdaget.)

Boka heter Det store kakemysteriet og er en særdeles vakkert utstyrt bok med nydelige illustrasjoner. Moralen er

• Det er stygt å stjele
• Det er stygt å mistenke uskyldige. (Forfatteren får med få ord fram hvor sårt dette kan føles for den som blir utsatt for slikt!)
• Ting er ikke alltid det man tror.
• Hvis du vil noe sterkt nok klarer du å gjennomføre det.

Ikke vanskelig å være enig i noe av dette, selv om den siste kanskje er noe naivt optimistisk ala en hver er sin lykkes smed, men pokker heller, la oss ikke ta fullstendig motet fra de søte små før de oppdager all verdens forjævligheter sjæl!

Boka er velskrevet og har en trygg og koselig grunntone, forfatteren henvender seg direkte til leseren, og teksten har et noe ”gammeldags” preg. Kanskje ikke så underlig forfatterens alder tatt i betraktning. Ikke noe gæernt med god moral men noen ganger tipper det litt over. Det er liksom ikke grenser for hvor mye dette sjuende budet skal bankes inn. (Ser slettes ikke bortsett fra at en eller annen liten dævelunge kan føle seg frista til å snappe til seg litt godteri i nærmeste butikk bare på pure trass. )

Ikke for å skryte - eller sagt på en annen måte ; selv jeg forsto ganske raskt tegninga. Faktisk blir løsningen på gåten avslørt allerede på omslaget. (Neppe nødvendig å legge ut noen ***spoilervarsel*** her. Dette er jo tross alt en bok for relativt små barn.)

EN BOKBUSS TIL BESVÆR
Den svenske avisa Dagens nyheter sammenlikner i en anmeldelse Fallet med de försvunna böckerna av Ian Sansom ( på engelsk The Case of the Missing Books) med Alexander McCall Smiths serie Damenes detektivbyrå. ( Alle som liker den liker den bla bla bla etc etc). Den eneste likheten jeg ser er graden av en viss feelgood og kanskje det at det ikke er selve løsningen av mysteriet som er hovedsaken hos noen av forfatterne. Og så vidt jeg veit ( nå uttaler jeg meg på noe syltynt grunnlag hva McCall Smiths bøker angår) fravær av mord. Derimot kan det gå ganske så voldsomt for seg i Sansoms bok. Humoren er også så absolutt tilstede men her av det svarte slaget, ha ha! På engelsk har det kommet flere bøker i denne serien som kalles The Mobile Library Mysteries.

Denne boka fant jeg også i billigbokhylla i en bokhandel i Göteborg, og alle veit vel hvor happy vi bibliotekarer blir når vi finner en skjønnlitterær bok hvor helten ( OK, da, i denne boka med en ikke helt ubetydelig grad av antiheltefaktor) er en yrkesfelle!

Og nå er det vel på tide å presentere hovedpersonen; Israel Armstrong ( halvt irsk, halvt jødisk avstamming), en følsom og i starten – det må sies - snobbete type med betydelig temperament. Han nærmer seg 30, er en småfeit vegetarianer, glad i rødvin og foretrekker det kultiverte og søte liv i nordre London. Problemet er bare at der får han ikke jobb. Dette er jo også et kjent problem blant nyutdannet norske bibliotekarer som på død og stampe MÅ bo i urbane strøk (og aller helst Oslo ) etter utdannelsen.

Vår venn biter i det sure eple og tar seg jobb på et lite sted i Nord - Irland. Og hva møter han der etter en særdeles anstrengende reise? Jo da, en stengt bibliotekbygning! I stedet må han jobbe som bokbussbibliotekar, eller ”uppsøkande ressursperson” som den pringlespisende Linda Wei, stedets ansvarlige for kultur, fritid og samfunnstjenester kaller det. Problemet er bare at bokbussen ikke har vært i bruk på årevis og er i en ganske elendig forfatning, faktisk til og med verre enn de bokbussene undertegnede skrangla rundt i i Oslo helt til de ble nedlagt i andre halvdel av 80 – tallet, hvis jeg ikke husker helt feil i 1989. Men det verste av alt er altså at alle bøkene er søkk vekk! Har noen stjålet dem? Og i tilfelle hvem? Sammen med bokbussjåføren, en riktig fresk type, må vår venn reise rundt i nærmiljøet for å inndra forfalte bøker for å ha noe å låne ut. Og; verre og verre : det finnes heller ikke noe bokbudsjett! (Og dermed er det bekreftet nok en gang, det kan aldri bli ille nok! Skjønt man har da opplevd liknende på Deichmanfilialene det samme ulykksalige året da bokbussene ble nedlagt og husker jeg ikke helt feil også seinere! )

Mysteriet med de forsvunne bøkene løses til slutt, og uten at jeg skal røpe for mye nå : selvfølgelig er det kommunen om er superskurken. Boka er virkelig så hysterisk morsom som Independent påstår, og som alle sikkert forstår med et utall artige typer som krydrer handlinga. Forfatteren er selv ikke bibliotekar, men sikkert ikke uventa brenner han for litteraturen og underviser i dag på Seamus Heaney Centre for Poetry på Queens University i Belfast. Neppe heller uventa hører ikke Catherine Cookson til verken hans eller romanpersonene favoritter.

En bussjåfør, en bussjåfør...

Bokbussen i Bergen er truet med nedleggelse. En gang i en stadig fjernere fortid (NB: HØY mimrefaktor i denne bloggposten!) hadde vi bokbuss i Oslo også. Den ble oppretta i 70 – åra og nedlagt i 1989. (Med forbehold om at jeg kan huske litt feil, men det er i tilfelle ikke mye om å gjøre.) Deichman ble rammet av den store sparekniven og flere filialer falt jo også i samme slengen.

Det var to bokbusser på Deichman som hadde faste stopp noen timer hvert sted etter behov. Det var en bibliotekar og en sjåfør i hver buss. Å jobbe på bokbussen ga virkelig muligheten til å føle på byens puls. Forskjellene mellom øst og vest var klare. I et nøtteskal kan man si at det var humoren som skilte. Du kunne godt spøke med lånerne i de østlige bydelene, mens de i Oslo vest var litt mer stramme og formelle. (Og noen var så reaksjonære at du bare måtte lukke igjen øra.)

Favorittholdeplassene var Dælenga og Kampen. Her var det mange koselige folk. Jeg husker for eksempel Andersen som med rusten stemme ba oss finne fram noen spennende bøker mens han var på Polet. Jeg glemmer heller ikke de tre gamle gubbene som sto på bussen og diskuterte om de var for gamle for kjærligheten. (Noen mente ikke!)

Og så var det de gamle damene som fortrolig tok oss i armen og ba oss om å finne noen gode bøker til dem. De hadde 7 års folkeskole og knapt nok det, men vi fant bøker de likte hver gang. De var kanskje ikke så ”eksperimentelle”, men likevel gode fortellinger. Vi holdt formidlingsfanen høyt på bokbussen. Da jeg begynte der var det bare å lese seg opp på gode voksenbøker.

En gang vi hadde glemt kaffevannet til matpausen ( o skjebne) kom en av lånerne med full kaffekanne. På Kampen kom en gang en kar for å vise oss de nye samboerne sine, nemlig helt nyfødte kattunger! Det kunne aldri ha skjedd på vestkanten. Der holdt de korta tett innpå brøstet for å si det slik. Unnskyld; jeg mener jo brystet.

Jeg glemmer heller aldri den gamle dama på over 80 som ba oss om å finne bøker i for eksempel Vita-serien for at hun skulle ha ”noe å bryne seg på”. Dette var på Gaustad. Lurer for resten på om noen av disse lånerne som lever fremedeles.

På Skillebekk var det action! Da kom alle damene med blå hatter stormende inn i bussen. De sloss om bøkene. Og en gang bokbussen var trua med nedleggelse (det skjedde fra tid til annen den gangen også) gikk de til Rådhuset og sa fra! Jeg husker at det var en pølsekiosk like ved den holdeplassen, med byens beste pølser, og dama i kiosken var riktig hyggelig. Da måtte jeg alltid kjøpe meg en pølse med rå løk, for å styrke meg til hordene kom. Men nå er kiosken revet. Det var visst mattilsynet som hadde innsigelser.

På Nebbejordet var det også liv og røre. Der sto alle unga og hoppa i minst en halv time før vi kom og stormet inn i bussen. Vi må heller ikke glemme sjåførene. Et par av dem elsket de bråkete unga. Noen av dem var også flinke til å trøste de gamle damene og blei høyt elska av lånerne. Vi fikk i det hele tatt et nært forhold til lånerne våre.

Her et bilde av en skikkelig stilig bokbuss som jeg tok da jeg var på denne konferansen på Hamar i fjor vår. Dette er noe annet enn de nedslitte bussene jeg jobbet på i 80 - åra!

Det som var fint med bokbussen var at samlinga var oversiktelig, vi sørga for å ha det ”hotteste” i hylla. Bokbussen gjorde at bøkene var tilgjengelige der folk bodde eller jobbet. Da bokbussen ble nedlagt var det også flere av filialene som gikk med i samme slengen. Da blei det ikke like enkelt for alle – for eksempel unga - å komme seg til biblioteket. Jeg har også lurt litt på hva mange av de eldre lånerne hadde gjort uten bokbussen. Hadde de tatt turen til nærmeste filial eller hadde de funnet seg noe annet å holde på med? Lese dårlige ukebladromaner for eksempel?

Egentlig burde noen skrive ned alle minner fra bokbussen, enten den i Oslo eller andre steder. En bydel som mister bokbussen blir en fattigere bydel og en by uten bokbuss mister en del av sjela si.


PS: Aporopos pølser, kanskje vi skal muntre oss litt opp med denne glade sangen med Leif Juster