A swallow song

Ein vakker haustdag dukka jammenmeg den siste boka av Arnt Birkedal, som heiter Svalesukk, opp i postkassa mi. Etter å ha pløgd meg gjennom halvgode fantasybøker og dystopiar og andre fortredelegheiter heile hausten til ende er det ein fryd å lese ei bok av Arnt Birkedal att! Eg berre seier det : dette har eg fortent. Dette gjev meg trua på litteraturen att. Og reddar det som måtte vere att av forstanden min. Takk og takk!

Denne gongen forlèt vi jærlandskapet og køyrer gjennom ”tre bølgjande, lubne fylke. Me skal halvegs til Sverige og vel så det.” Far er att heime, og mor har teke med seg sonen sin ( som er i tenåra) til hytta. Ei hytte som er vorte modernisert og utvida med fleire rom, men sonen saknar ”hytta vår slik den var meint å vera, slik den alltid var. (...) Med ein sliten utedass ytst på tunet. Med koiekøyer, berebjelke. Muselydar, krypeloft.” Og som ”kvilte så naturleg i søkket sitt, hytta vår, då den var gammal og lita.” .

Som de kanskje skjønar, det er skilsmisse på gong, men faren får aldri somla seg til å ”pakka pakket sitt i snipptaska, lesa og sirkla inn husværeannonsar. Til bare å sjå å komma seg ut. Ålreit, ålreit, ålreit, seier han.”

Andre vi møter i denne boka er den amerikanske presidenten, indianarar, Stomperud, eller 91:an som dei kallar han over svenskegrensa, Stompa og Olsenbanden og andre frå populærkulturen, dei fleste gamle kjenningar i Birkedaluniverset.

Fuglane speler og ei viktig rolle i denne boka, framfor alt svalene sjølvsagt, men og andre fuglar som hegre, skarv, vipe og tjeld til dømes.

Og så møter vi den Heilage Anden att, Jesus, Gud og jammen kjem ikkje Vaskehjelpa og på ei lita gjesting. Og han Lasarus sjølvsagt!

Kva boka handlar om? Anna enn hytteturar og skilsmisser? Og skulelivet som Birkedal skildrar på sitt eige vis? Tjaaa... Om oppbrot til dømes. Og å kome seg litt vidare i livet.

Som vanleg for denne forfattaren er boka full av overraskande vendingar. Ho har ei fin blanding av lyriske parti (naturlyrikk til dømes) og leikande krumspring, nokre av det anakronistiske og nostalgiske slaget. Boka er vakker som ei folkevise. I Birkedal - land er det godt å vere.

Så då kan vi til slutt høyre på den vakre songen A swollow song som eg synest tar opp mykje av stemninga i denne boka! 



Lenkje til You-Tube-videoen

Og då har eg enda ein gong gjort mitt for å gjere mine lesarar merksame på dette særeigne forfattarskapet. Og meir kan ikkje eg gjere! For å seie det med ein annan stor diktar : Eg har gjort kva gjerast skulle.

PS: Wigestrand: Eg ser at noko av det eg skreiv om den førre boka er sitert på smussomslaget på "Svalesukk": dersom de kjem til å bruke noko av det eg har skrive i denne bloggposten:  berre korriger nynorsken min.  Eg lovar å ikkje bli fornærma!

Kor vart det av jula?

Årets julebok er God dag, herr Jul av Laura Djupvik. Her møter vi Malin som kan vere omlag 9 år gamal, veslesøstera Molla som er 7 og mor deira. Dei har nettopp flytta avdi mor og far har skilt lag. Det er like før jul, mor har dårleg råd og er heller ikkje så motivert for julefeiring, så kva slags jul skal no dette bli? Jentene saknar faren så førjulstemninga er alt anna enn god.

Men heldigvis har dei moras onkel, Thor, som har vore emissær og sjømann. Han er ein varm person med eit stort hjarte, og har laga si eiga tolking av juleevangliet, som barna fabulerar vidare på, på sitt vis.

Med i handlinga er og naboguten Henrik, som mogleg har Aspergers syndrom, i kvert fall er han ”verkeleg original” for å seie det med mor til jentene. ”Eg er best i små dosar” seier han sjølv.

Næraste naboen er ein gamal mann, Jørgen. I huset hans skjer det mystiske ting. Bur det ei heks der? Takka vere Henrik, som ikkje har hemmingar slik som andre, finn dei ut av dette mysteriet. Kva dette er skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, anna enn at det er ein familietragedie som blir avdekka.

Eit anna mysterium er alle dei juletra som berre dukkar opp attmed ved huset til Jørgen. Kor kjem dei i frå? Dette kjem det og ein forklaring på - til slutt.

Eg lyt og nemne den prektige og besteborgarlege Abrahamsen, som er skurken i dramaet.

Eg lyt vel røpe såpass at boka har ein god slutt, sjølv om juleførebuinga vert litt ad hoc. Det er julebodskapen som gjeld, med varme, glede og hjarterom som viktige faktorar. Og å sjå ljoset. Dersom eg hugsar rett er det ikkje ein einaste nisse med i denne boka, men dess meir englar og jesusbarn. Men eg trur at folk skal vere ganske ihuga heidningar dersom dei skulle reagere på dette. Og i tilfellet kan dei berre ha det så godt, for dette er ei framifrå juleforteljing. Undertonen er melankolsk, men her er òg mykje varme og lun humor.  Boka er godt komponert, ikkje fleire personar enn naudsynt og med fine personskildringar.   Det er Malin som fortel, og det gjer ho på truverdig vis. Dette er sanneleg ei frigjerande motvekt til alt det materialistiske juleståket! Og så herleg uhøgtideleg i stilen!

Så litt forbrukaropplysning: boka har 24 kapittel, så ho kan altså brukast til adventsbok, sjølv om kapitla ikkje følgjer dagane.

Vi lyt vel og ha litt musikk. Mora høyrer på Mahalia Jackson for å kome i julestemning. Ikkje noko dumt musikkval. Mellom anna syng ho ( Mahalia altså) Go tell it to the mountain, men då eg leita etter songen på YouTube fann eg òg ei innspeling av sjølvaste Bob Marley så då vert det ho i staden.


Lenke til YouTube-videoen

Dei som vert sure på meg no kan sikkert finne fram nokre songar av den store gospelsongarinna sjølv.

Til slutt litt pirk: skal ikkje pinnekjøtet vatnas ut over natta før ein kokar det? Men kanskje Jørgen kjøpte kjøt som var ferdig utvatna.

Tidenes beste norske ungdomsroman folkens! DU bestemmer!

For  en tid tilbake gikk jeg ganske bråkjekt ut og erklære at jeg - inspirert av denne artikkelen i Dagbladet - skulle lage min egen liste over tidenes beste norske ungdomsbok. ( Hvem nå som skulle ha interesse av det.) Heldigvis kom avisa meg i forkjøpet, og annonserte den ferdige lista denne uka. (Ikke for å skryte men av de 34 nominerte har jeg faktisk lest alle bortsett fra 7. Kanskje ikke mer enn en kan forvente av en som har vært barne- og ungdomsbibliotekar i snart 40 år!)

Med en så sammensatt jury måtte man jo regne med at lista ble mangslungen, og om ikke alle jurymedlemmene er like fornøyde eller misfornøyde får vi håpe at de skiltes som venner eller i det minste at ingen fikk varige mén. Who cares, om hundre år allting glemt. For noen år siden prøvde den samme avisa å kåre den beste norske romanen for voksne, og hvem husker hvilken det var nå?

Og nå folkens er resten opp til oss! I den rette sosialdemokratisk alleskalmedånd skal vi få lov til å STEMME fram den alle beste! Mer demokratisk enn dette blir det ikke!

Kanskje juryen skulle ha tatt seg tid til å definere hva som egentlig kjennetegner en ungdomsroman. Jeg må si jeg er litt forbauset over at ungpikebøker som Toves hemmelighet fra 1943 og Anniken Prestgaren fra 1900 er med på en slik liste. (Hey gamlisser : ta innersvingen på de borskjemte kidsa: stem på Dicken Zwilgmeyer eller Evi Bøgenæs! Seniorsurfere i hele Norges land: foren eder! )

Man kan jo også spørre hva en flopp som De fire og han som gjør galt verre av Hans Fredrik Follestad har å gjøre på denne lista, men dette er muligens for en kultbok å regne. Litteratur er det i hvert fall ikke.

Og så konstaterer jeg at Per Knutsen ikke er med. Det burde han jo ha vært. Andre JEG savner er  Jung Tjønn, Sverre Henmo, Stein Erik Lunde, Ingelin Røssland, Arnt Birkedal og ikke å forglemme nykommeren Tyra Teodora Tronstad - av de jeg kommer på i farta.

Tre forfattere er representert med to titler, det gjelder Tormod Haugen, Jostein Gaarder ( Hadde det ikke holdt med Kabalmysteriet, men en verdenskommersiell suksess som Sofies verden er kanskje ikke til å unngå) og Endre Lund Eriksen. Og apropos sistnevnte: jeg er jo strålende fornøyd med at Super er med, siden jeg kan skryte ( andre selvskryt på en og samme bloggpost altså) av at det var jeg som var initiativtageren til denne boka. Dette er en av de få norske ungdomsbøker om en blind hovedperson skrevet på en troverdig måte. Jeg ble skikkelig rørt nå, gitt! Takk skal dere ha Jury!

Litt tilbake til det store tidsspennet, som er på 113 år (!) . Den nyeste boka på lista kom ut i fjor (Serriøst : er Odinsbarn fjorårets beste ungdomsbok?), den eldste boka på lista er altså Anniken Prestgaren fra 1900. Skal vel mye til at denne går av med seieren, hvis altså ikke de grå panterne konspirerer seg!

Men i rettferdighetens navn skal Dagbladet ha kred for å bidra til enda litt mer oppmerksomhet rundt ungdomsboka.

Og så var høstens Brageprisnomineringer klare

Spenninga er utløst, og hele den litteraturinteresserte delen av nasjonen veit vel nå hvilke bøker som er blitt nominert til Brageprisen 2014. I fjor var det en egen klasse for ungdomsbøker, men i år er vi back to basic, én klasse for samtlige bøker for barn og ungdom.

Og de nominerte er :

1. Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
2. Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
3. Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
4. Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm

I år er altså de fleste klassene for voksenbøkene representert i en og samme klasse:

En fisk til Luna er billedboka, aldeles overveldende vakker, men med litt lite ”edge” etter min smak. Det blir liksom litt FOR mye av det gode. Men må legge til at jeg som vanlig ikke har fulgt godt nok med på billedbøkene, så jeg har ingen andre favoritter her.

Jeg har ikke lest Solkongen, som er oppfølgeren til debuten Barna som forsvant i serien Fahr & Sønn – som jeg HAR lest. Den var jo riktig morsom, så for alt jeg veit kan forfatteren ha gjort enda et kvalitativt byks framover, slik at den fortjener sin plass blant de nominerte. Dette er altså barneboka.

Jeg har heller ikke lest Bullshitfilteret av Oda Faremo Lindholm, en faktabok om hvordan reklamen påvirker unge jenter og gir dem forkvaklede kroppsidealer. I hvert fall er intensjonene prisverdige, og HVIS denne vinner er det ikke første gangen en faktabok går av med seieren i denne klassen.

Til slutt ungdomsboka ; Badboy Steroid av Anette Münch, som faktisk er den eneste boka – bortsett fra billedboka – som jeg HAR lest.

Anette Münch vant Kulturdepratementets debutanpris for Kaoskrigen i 2006, og ble nominert til Brageprisen i 2009 for Jentekrigen. Og nå altså igjen. Noen må ha sett noe jeg ikke har sett i dette forfatterskapet.

Men : som pageturner skulle årets bok, Badboy Steroid, fungere utmerket. I fokus er Casper, 17 år. Han og den noe yngre broren har levd en omflakkende tilværelse, da moren har hatt flere samboere. I begynnelsen av boka flytter de fra den siste, som bor i en lekker villa i et penere strøk i byen. Det sosiale fallet er stort, kjæresten Stephanie vil ikke ha noe med Casper å gjøre lengre, ei heller resten av sossegjengen. Hun blir sammen med Nicolai, en riktig slem type. (Ærlig talt, er det MULIG at noen kan være så ufyselig og intrigant som denne fyren?)

Snart treffer moren en ny mann, Oscar, som etter hvert viser seg *** SPOILER*** å være en svindler og bedrager. Andre personer som dukker opp er f. eks. Alice, som er ett år eldre enn Casper , og som representerer andre verdier enn Stephenie.

Casper kommer opp i noen riktig ydmykende situasjoner og finner ut at han må lære å forsvare seg. Han møter Liam, en fyr med et noe karikert kvinnesyn for å si det mildt, og som overtaler ham til å prøve anabole stereoider, og dermed får leseren følge i detalj hvordan Caspers muskler øker og minker i takt med inntak av kjemikalier, bivirkninger og humørsvinginger, og hans trang til å trene i tide og utide. Og gjelda vokser og med den problemene.

Av andre spenningsmomenter er

• hva skjedde egentlig på Skarøy, hvor brødrene vokste opp,
• hva er det med faren,
• hvilke hemmeligheter skjuler Oscar ( hvorfor blir f. eks. ikke det fine huset hans ferdig?)
• hva er det mellom Liam og Alice etc etc.

Forfatteren skal ha kred for å ha drevet undersøkelser i "bolermiljøet", så her har hun nok sitt på det tørre, men hun kommer aldri under huden på verken hovedpersonen eller bipersonene, de blir litt klisjeaktige og endimensjonale, og boka blir aldri noe mer enn en spenningsbok. I og for seg ikke noe gæernt med spenningsbøker, og formålet – å advare ungdom mot å bole seg -  er jo prisverdig - men Bragepris??

Når jeg sammenlikner boka med noen av de beste ungdomsbøkene jeg har lest i år, som bare de to siste jeg nettopp har blogget om som eksempel, når ikke denne opp.

Tilbake til Brageprisen : Så lenge Brageprisen bare har én klasse for barne- og ungdomslitteratur – som attpå til skal omfatte alle sjangere – blir det en umulig oppgave å kåre den beste. Men serriøst: har det virkelig ikke kommet NOEN bedre bøker enn disse i år? Heldigvis, når jeg ser gjennom lista over de bøkene jeg så langt har lest dette året, er det minst 10 bøker med bedre kvalitet enn Münchs.

Så: hva skal vi egentlig med Brageprisen?

• Hva skjer med bøkene etter at juryen har nominert? Hvem bestemmer hvilken bok som er den beste?
• Når skal vi få flere en den ene klassen for barne- og ungdomslitteratur?    
• Og - sist men ikke minst: hvorfor gidder jeg å bry meg? Hvorfor sitter jeg klistra til twitter og face for å følge med på hver bidige nominering?
• Nok en gang har Brage driti på draget!