Sorgeliga saker hända, än i våra dar minsann

”Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke.”

Slik starter Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt, og straks blir man fenget. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok hvor jegpersonen forteller etter sin død! Jeg skal ikke si at ingen har gjort dette før, men det skjer ikke ofte. Og som ikke det er nok, hendelsene er fortalt fra en allvitende synsvinkel. I sannhet et interessant litterært grep! Men det er dyktig utført, jeg synes ikke at det på noen måte skurrer.

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi får vite hva som skjedde fram mot ( det dobbelte) selvmordet, om begravelsene (!) og også om hvordan livet er for de etterlatte etter tragedien. Alt fortalt fra 17 år gamle Louises synsvinkel.

De som er med:

• Louise, altså bokas forteller, fra middelklassen,
• Louises foreldre, som sliter med å finne fram til hverandre i sorgen,
• kjæresten, Liam,19,
• dennes yngre bror Johannes, og
• faren Ian, som opprinnelig kommer fra Irland. Faren er en temmelig røff type, og fra et annet samfunnslag enn Louises foreldre.
• Louises venninne Cille ( som Louise mistet kontakten med etter at hun ble sammen med Liam),
• Jeppe, Liams bestevenn som Liam viser stor omsorg for, og sist men ikke minst noen skikkelig tøffe typer, og da snakker vi virkelig hard core; 
• Greven, dennes venn 
• Mawi, også en ufyselig fyr, og en 
• slange, ikke mindre ufyselig den.

Vi får vite Louise og Liam møtes og blir kjærester, og hvordan Liam begynner å selge dop for de allerede omtalte skurkene. I starten lever paret i sus og dus men etter hvert strammes det til, og de kommer oppi et uføre de ikke finner noen løsning på.

Jeg har aldri i noen ungdomsbok – og jeg har jo lest en del – funnet voldsscener så grusomme og brutale som i denne. Og man KAN jo spørre seg hvor nødvendig dette er i en ungdomsbok. (Det er faktisk så fælt at jeg NEKTER å gjenfortelle det, verken skriftlig eller muntlig.) Boka har også en særdeles brutal voldtektscene, men her overlates noe til leseren. (Kanskje ikke noe bedre det.) Jeg anser meg selv som en temmelig herdet leser, men faktisk gikk dette litt utover nattesøvnen. (No hard feelings Ringtvedt og Munk Jensen, jeg tåler det nok.) Mulig jeg begynner å bli farlig tantete, men klarer ikke å dy meg for å lure på hvordan en ung følsom person vil reagere på denne brutaliteten. Det er nesten så jeg spør meg om man kan ha denne boka på åpen hylle i ungdomsavdelinga.

Boka er usedvanlig godt skrevet. Her finnes passasjer med stor skjønnhet, for å si det litt svulstig. Jegpersonens rørende omtanke og ømhet for de gjenlevende står i en påfallende kontrast til brutaliteten.

Et stikkord i boka må være forsoning, og faktisk  (burde jeg legge ut en SPOILER**** - varsel nå ? )  kommer alle de etterlatte styrket gjennom krisa. Og hovedpersonene får fred i det hinsidige. (Herregud  for noe møl kunne ikke dette ha blitt,  hvis ikke boka hadde holdt så høy litterær kvalitet. ) Å jo da, det er ALL grunn til å stille spørsmål ved selvmord som løsning, dette er en bok som krever modne lesere.


Lenke til Youtube-videoen

Boka lanseres som en moderne Romeo og Julie-historie, men den minner også i høy grad om den tragiske historien om Victor Sparre og Elvira Madigan. Også de valgte døden for å komme ut av en litt lei knipe, så da kan vi jo avslutte med å spille denne gamle skillingsvisa om dette tragiske paret.

PS: Litt tilbake til mitt spørsmål om man kan ha boka i åpen hylle. Selvfølgelig kan vi ikke innføre en ordning med å ha bøker i magasin på grunn av et sterkt innhold. Det skulle virkelig tatt seg ut. I 2014! Men jeg synes at alle barne- og ungdomsbibliotekarer burde lese denne boka slik at de veit hva de har i samlinga.

Og da har jeg lest ut denne boka

Guri har et poeng : denne boka må vurderes som en chicklitt. Eller Litterært drops som Gyldendal kaller denne litteraturen.

Denne fram – og tilbake - kjærlighetshistorien med Tobi kan minne om en såpehistorie, bortsett fra at historien her får en **** spoiler**** god slutt.

Hovedpersonen går på universitetet, og forteller om hva som skjedde noen år tilbake. Historien har altså to tidsperspektiver og krever en noe trenet leser. Derfor er det litt vanskelig å forstå hvorfor forfatteren har behov for å overforklare så mye og ikke stoler på at leseren kan trekke egne konklusjoner.

Men en helt grei page-turner om en ung jentes slitsomme oppvekst på samfunnets skyggeside, altså. Og som sikkert vil fenge unge lesere. Men hvis dette var den beste danske ungdomsboka i 2007 har dansk ungdomslitteratur et forbedringspotensial.

Og hva var det som var så fantastisk med denne boka, da?

Av handlinga:

• En over gjennomsnittet dårlig mor, skifter stadig nye menn, drikker og lar døtrene gå for lut og kaldt vann,
• Den yngste havner på kjøret,
• Jeg-personen går det bedre med, havner først her, hvor det knulles over en lav sko, det er vel slik ungdommen gjør nå til dags, en del problemer med venninner og kjærester , skal vi være kjærester eller skal vi ikke være kjærester, havner i kollektiv, finner seg ikke helt til rette blant de prektige ”tradisjonsbærerne” i kollektivet, lillesøster kommer, lillesøster forsvinner igjen og det er ca så langt jeg har kommet til nå.

Boka er i perioder overtydelig, språket ikke så spenstig at det gjør noe (skal den stakkars oversetteren få skylda?), kort sagt noe pratsom. Danske aviser derimot ”kaller boka en sterk, ung, hærverksroman og har utropt den til årets bok”. Den utmerkede anmelderen Guri Fjeldberg sier det er en ”sterk hærverksroman” , mens Aftenpostens Mette Hofsødegård sier at ”etter lesningen sitter jeg likevel med en usikkerhet om hvorfor det var viktig å få fortalt denne historien” . Og akkurat der er jeg nå.

Men uten tvil en bok som slår an i målgruppa, og jeg må jo finne ut hvordan det går med til slutt.

Boka jeg snakker om heter En dag skinner sola også under hundens hale av Sanne Munk Jensen. Den danske tittelen er ”En dag skinner solen også på en hunds røv” og forfatteren fikk den danske Orlaprisen, som ser ut til å være oppkalt etter Orla Frø - snapper som er en bok av Ole Lund Kirkegaard (norsk tittel Sirkus Benito kommer til byen) for denne boka. Den danske tittelen er unektelig mer spenstig men kanskje vanskelig å oversette.

Men nå tror jeg at jeg tar en pause og leser Åpen om det forbudte av Arne Heli som er en selvbiografi i stedet. Det er vel mer passende lesning for oss gamlinger det, tenker jeg!

PS: begynte plutselig å lure : hva er egentlig en "hærverksroman"

Mer kommer....