Og så har jeg lest ...

noen ungdomsbøker.

OSS UTVALGTE IMELLOM

Først Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne boka skal være intet mindre enn en sensasjon, og er solgt til utallige land og hvis jeg ikke husker feil skal den også filmes.
Handlinga er fra et tenkt sted, et lite sted i Berslagen i Sverige. Her dreier det seg nok en gang om den store Apokalypsen. Vi møter seks ”utvalgte” jenter, som alle viser seg å ha ”kraften”.
Av innholdet ellers:

• Hekser
• Rådet
• Profetier
• En magisk bok
• Parapsykologi
• Demoner
• Besvergelser
• Magi
• Etc etc
• Med andre ord:

kjente begreper for dem som har vært bort sjangeren noen ganger før, og akkurat den delen av boka overbeviste ikke helt. Noe av dette blei faktisk litt prosaisk. Men i all rettferdighets navn, innimellom er boka spennende. Kan jo også ta med et par mystiske mord.

Det som derimot hever boka over det gjennomsnittelige for sjangeren er mixen mellom de overnaturlige elementene og vanlig ungdomsproblematikk, begredelig småbyliv - som alle lengter bort fra - og fremfor alt de gode personskildringene.
Alle disse jentene har sitt å stri med. Det være seg mobbing, håpløse stefedre, ensomhet og å være utenfor fellesskapet, omsorgssvikt etc. Ingen av jentene omgikk hverandre før de oppdaget disse ”kreftene” og noen av dem hater hverandre, men så må de plutselig begynne å samarbeide for å redde seg selv og resten av verden. Litt ekstra artig er det jo med selve superbitchen som på ingen måte er en verdig bærer av ”kraften”, men kanskje den mest uunnværlige. Så kan man selvfølgelig i det vide og det breie diskutere om det virkelig er unødvendig å skrive en bok på over 500 sider.

Gyldendal; takk for det gratis prøveeksemplaret jeg fikk i posten og beklager at jeg ikke fikk blogget om boka før den ordinære utgaven kom ut, men det har til gjengjeld nok av andre bloggere gjort. Flere bøker kommer i serien.

SISTE FRA RYKKINN

Så har Linde Hagerup avsluttet sin serie fra Rykkinn på 80 – tallet med Var det det det var. (Stilig tittel!)
Ingen hekser eller ”utvalgte” i denne boka, men ellers er forholdene tøffe nok, alenefester hvor hele inventaret går med ( kanskje ikke helt uvanlig foreteelse i våre dager heller) og folk som tvinger seg med på fester med rå makt. Det er de sterkestes rett og i det hele tatt et ganske brutalt miljø. ”Alle” veit jo hvordan det var på Rykkinn den gangen. Billies venner får seg kjæreste, og Billie føler seg utenfor og synes at det haster med å få seg seksuelle erfaringer. Svært sentralt i boka – som i de andre bøkene i serien – er vennskap. En fin avslutning på den fine triologien om Billie og vennene hennes.

LIVET ER NO’ DRITT!

Til slutt har eg endeleg fått lese Aldri tilfreds; Auroradagbøkene av Marie Desplechin som er den fyrste boka av to dagbokromanar. Aurora er 14 år og er som 14 – åringar flest lite nøgd med tilveret. Boka handlar om venninner, forelskingar, sysken, umoglege foreldre, skule, og dårlege karakterar. Mellom anna. Det franske skolesystemet er hardt, det skal lite til før ei utvisning finn stad. Aurora lyt og gå om att ei klasse, noko ho eigentleg gir blaffen i.

”Klassen min er ein bøling troll, læraren hatar meg, familien er i ferd med å kaste meg ut. Og vel har eg ein kjærast, men sia eg berre har to bilde av han, har eg nesten gløymt korleis han eigentleg ser ut. --- Liver mitt er drit. ”

Men – i all sitt elende har boka mykje humor og energi. Eg måtte le fleire gonger.

Ein plass i boka vert ein LOFF klemd fast i døra, og det høyrest jo litt merkeleg ut. For dei typisk franske baguettane derimot er nok dette fullt mogleg. Men nordmenn flest forbinder jo "bagetter" med noko heilt anna. Den ”norske” bagetten er kortare, og som regel fylt med noko pålegg. Konsistensen på bakverket er og heilt annleis. Så kanskje den riktige løysninga på denne oversetterutfordringa likevel er å oversette baguette med ”loff”. Eg har for resten vore inne på eit liknande problem før, då i ei oversetting frå dansk.

Her ser vi ein standard fransk baguette bakt på fransk maner. Dei skal vere 65 cm lange.

Og her har vi den typisk norske "baguetten" fyllt med pålegg, her reker, salat, kokt egg, tomat, agurk og heilt sikkert majones eller noko anna kliss. (Forhaldet mellom de to fotografiane er ikkje ein til ein. Denne baguetten er nok noko kortare enn den franske og ein kan vel nesten sjå at denne er seigare og av den typen som berre veks i munnen når ein et han. )

Hei ein typisk fransk frokost, eller petit déjeuner. Den består tradisjonelt av ein oppdelt baguett og ein croissant. Dessutan juice og kaffe med eller utan varm mjølk. På dette biletet ser det ut som at hotellet og har fleska til med noko anna bakverk. Dessuten er oppdekkinga for to.

Men denne frokosten som dei serverar på Château de Roqueperlic vert neppe godkjent av det Franske Petit Déjeuner - Selskapet sidan baguetten her er bytta ut med grovt brød. Eit grovt brudd på ein ærverdig tradisjon!

Tilbake til boka att.

Derimot får eg litt problem med den norske tittelen, Aldri tilfreds med undertittel Auroradagbøkene. Den franske tittelen er Le journal d’Aorore, altså direkte oversatt Auroras dagbok. Rett nok er vår heltinne sjeldan særleg nøgd med livet, men dette er den vaksnes tolking av sinnstilstanden hennar. Ho ville neppe ha sagt slik om seg sjølv. Livet ER jo noko drit. Sjølvsagt er ho då ikkje tilfreds, og heilt overflødig å kommentere. Ein kan seie kva ein vil om fjortisar , men den store sjølvinnsikta har dei jo ikkje.

Men ho Aurora let seg slettes ikkje kue, dette er ei jente med sterk personlegdom!

Det tøffe livet på bøgda

Årets bok av Hilde Hagerup handler om livet i ei lita bygd med det fiktive ( fant det i hvert fall ikke på google) navnet Spiksund. Hvor bygdesladderen florerer.

"Vi spredte sladra, vi sperra opp øya slik vi hadde lært av Pølsa og mora hennes, vi bøyde oss framover og hviska nå skal du høre, skal du høre her, har du hørt det, har du ikke hørt det, du har vel hørt det nå. Da tror jeg du er den eneste som ikke har hørt det. " s 58.

Og hvor det gjelder å innordne seg;

"og jeg satt sammen med dem og var en annen enn meg selv, en del av det hele som ingen lengre hadde noe imot, verken flink-flink eller fittairæva-flink, men det alle enkleste, det jeg burde ha kommet på for lenge sida, det både Eirin og Pølsa hadde skjønt mange år før meg, det som var det aller beste å være, i hvert fall smartest, nemlig ingenting" s 121.

I sentrum for handlinga er outsideren

• Malin, 14, som også er fortelleren i boka, skoleflink, faktisk så flink at hun må holdes igjen ("det var ikke noe poeng i å rase gjennom ekstrahefte etter ekstrahefte i matematikk og engelsk, jeg måtte likevel vente på resten av klassen") og den jevnaldrende

• Georg, like intelligent men brutal.

Begge kommer fra dysfunksjonelle familier, Malins mor er gæern om ikke i klinisk forstand og Georgs far særdeles voldelig.

Boka starter med denne setningen; ”Faren min døde på do”. Etter en kort intro går vi 20 år tilbake i tid.

Dette er en sterk bok om flokkmentalitet, undertrykking og vold. Det er imponerende at det går an å skrive så vakkert om for eksempel hvordan en ungdomsgjeng raserer hytta til en upopulær lærer. Med forbehold om at jeg ikke har lest absolutt alle av årets ungdomsbøker ennå; det skal mye til at det kommer noe bedre enn dette, og jeg hadde blitt virkelig forbausa hvis ikke denne boka i det minste blir NOMINERT til de fleste aktuelle priser.

Boka er kanskje ikke helt enkel, så da kan man jo stille seg de evinnelige spørsmåla;

• for hvem ER boka,
• er dette noe som ungdommen vil like?
• Og hvordan skal boka formidles for voksne som også burde ha glede av å lese den?

Nok et eksempel på ungdomsbokas formidlingsproblem altså, men måtte den nå fram til dem som fortjener den! Kan legge til at boka har en åpen men optimistisk slutt.
Boka heter forresten Alt som er galt ved Georg. Flott tittel!

Da er ( eller rettere sagt tror jeg, ungdommen er jammen et uforutsigelig folkeferd) nok Get used to it av en annen Hagerup ( det er sannelig sterke litterære gener i denne slekta) , nemlig Linde, mer "ungdomsvennlig". Vi møter igjen Billie fra fjorårets bok, ”Ingen som røyker hopper strikk”, nå er jentungen 13 og på full ferd ut i ungdomslivet. Språket er enklere enn i Hilde Hagerups bok, men fengende og effektivt. Og også denne forfatteren klarer å skape troverdige personer. Billie er både sårbar og sterk, og lett å like for leseren. Dette er også en jegfortelling.

Boka handler om å lære seg festlivets koder, alkoholdrikkingas edle kunst, å utvikle seg i utakt med bestevenninna og kjipe lærere. Men kanskje først og fremst om vennskap, som skildres med varme.

Jeg liker spesielt skildringa av moren, som på ingen måte er forbilledlig, drikker for mye gjør hun også, men stiller opp når det virkelig trengs! Året er 1981, altså 10 år før handlinga i Hilde Hagerups bok hvis jeg nå har regna riktig og skolen er Belset, stedet er Rykkin. Og ”alle veit” jo hvordan det var på Rykkin på denne tida!

"Noen bestemte at en hel haug av leilighetene i Bjørnebærstien skulle disponeres av sosialkontoret, så blant en rekke folk med alminnelig dårlig råd, bodde det en gjeng mer eller mindre tørrlagte alkiser, kriminelle som akkurat hadde sleppi ut av fengsel, psykiatriske pasienter, aleinemødre, narkomane og innvandrere, og så hadde vi den mest interessante gjengen, og det var de som var en blanding av alt samma på en gang. Ut av dette fellesskapet vokste det opp en hel haug av enda flere alkiser, kriminelle, psykiatriske pasienter, aleinemødre og narkomane. En god del av de folka endte jeg opp med å bli veldig glad i. 152 - 53"

Til slutt litt musikk:
Det er sjelden å lese en ungdomsbok hvor det røykes så mye som i denne boka, så jeg tror nesten vi må dra fram denne klassikeren fra YouTube, her i Django Reinhardts tolkning fra 1935. Og så bør vi vel i rettferdighetens navn ta med favorittlåta til Billie og Nina også. På en fest spiller de denne litt småpussige 80 – tall – klassikeren (uten at det ser ut til at selve budskapet gjør noe særlig inntrykk på festdeltakerne) og den er det jammen lenge sida jeg har hørt! (Tenkte du gjetta hvilken låt jeg sikta til, nå ja!)

Dette er Linde Hagerups andre bok og vi er mer enn klare for en fortsettelse om Billies bravader!

Barnets forsmedelige fangedrakt

Hver lørdag leser jeg Simon Flem Devolds side På Skråss i Aftenposten. I dag morges fant jeg et innlegg som fikk meg til å tenke på boka Ingen som røyker hopper strikk av Linde Hagerup som jeg nettopp har blogget om.

"Kjære Simon. Det jeg kommer til å skrive nå, høres sikkert litt dumt ut. Men det er sånn jeg føler det. Jeg føler at jeg er klar for å være voksen nå, og at jeg er mye mer moden enn en 11-åring. Som jeg egentlig er. Men voksen nok til å ta vare på et lite barn. Jeg orker ikke leve i denne barneverdenen, som den lille jenta som ikke forstår noen ting. Jo, jeg forstår mye mer enn alle tror. Men de behandler meg som det lille barnet jeg er. Jeg vil ikke vente. Jeg vil være 15 år minst. Men nå kommer jeg tilbake som den 11-åringen jeg er. Er det ingen andre som føler som meg? Hva skal jeg gjøre, Simon?
Lille store meg"

Og akkurat det la jeg kanskje litt lite vekt på i den omtalte blogposten; ei ung jentes sterke ønske om å ikke ”sitte fast” i en barndom hun føler seg mer enn klar til å forlate. Det snakkes mye om at barn skal få være barn så lenge som mulig, og hva som er til hinder for dette i dagens konsumsamfunn og det er jo et poeng, men jammen må det være fælt å bli presset inn i en barnerolle man ikke ønsker å være i.

Plutselig kom jeg på et dikt av Andre Bjerke som heter De voksnes fest. Det har jeg ikke lest på over ... oj var det så mange år ja, nei glem det, med her møter vi en liten gutt ”i barnets forsmedelige fangedrakt, buksebjørnen” som lurer på når han blir stor. (Jammen fant jeg ikke diktet på nettet, gitt).

EDIT: Plutselig kom jeg på denne boka! Den handler om en 13 år gammel gutt som har litt mer motstridene følelser overfor det å bli ungdom og å forlate barndommen. På den ene siden går han inn for ungdomslivet og alle ungdomskodene med stort pågangsmot mens han andre ganger klamrer seg til mammas fang (og barndommen). Noen ganger lurer han seg til å leke indianer i skogen sammen med en yngre kamerat og en senil dama. Boka jeg tenker på nå er I går var i dag i morgen av Klaus Hagerup. (Aschehoug 1992)

Og dermed kan jeg jo nok en gang gjøre forsamlingen oppmerksom på denne lille boka av Linde Hagerup!

PS: Hvis jeg ikke tar helt feil er det et slektskap mellom de to omtalte "Hageruper" men pokker heller, dette er jo en bokblogg og ikke Se og Hør!

Skikkelig uskikkelige jenter

Først ”Ingen som røyker hopper strikk” av Linde Hagerup. Dette er forfatterens andre barnebok, i fjor kom diktsamlinga Verdens største gorilla.

Boka handler om ei jente på 11 - 12 som begynner å røyke, kanskje ikke en helt vanlig fritidsyssel for en såpass ung jente. Det er svært sjelden man leser en barnebok som i den grad fokuserer på røykingens ... hva skal jeg si... ferdigheter.

”Jeg lå på verandaen hele ettermiddagen og røyka og hosta og holdt på å spy.
Dagen etter gjorde jeg det samme.
Den tredje dagen hadde jeg fått dreisen på det.” ( s 13)

Ja, nå handler vel boka strengt tatt ikke BARE om røyking, men like mye om å forlate barndommen og bli voksen. Et annet tema er venninner som kommer i utakt fordi den ene får andre interesser.

Handlinga er Rykkin i 1980, og ”alle” veit jo hvordan forholdene var på Rykkin da. Hovedpersonen heter Billie, oppkalt etter Billie Holiday. Man kan vel si at det er en særdeles frampå jentunge, men det var kanskje slik unga var på Rykkin den gangen. Og Billie er virkelig ikke tapt bak en vogn, men personskildringa (jeg-person) er troverdig, språket er tøft, du blir fenga med en gang.

Dessuten litt nostalgi for alle i alderen 40 pluss; kampene mot utbygginga av Alta Kautokeino-vassdraget, slagordet ”Høyre for høns” etc.

Nå er vel ikke røyking det sunneste et såpass ungt barn kan foreta seg - boka kan heller ikke anbefales i skolens ANT - opplegg - men det kan alltid bli verre. Røyking på senga for eksempel. Her er Pattie Smiths versjon av den samme låta. Heller ikke hun spesielt kjent for å være ”skikkelig” pike.

Dette er den første boka jeg leser av Linde Hagerup, man kan ikke si annet enn at det var en positiv overraskelse, så det er bare å håpe at hun fortsetter å skrive barne- og ungdomsbøker. Jeg har store forventninger!
TILLEGG: 10 oktober 2009.

Tone Kjærnli er en allsidig forfatter, hun kan skrive svært gode bøker for både ungdom og for de minste. Hun debuterte med Kysse sa Heidi (første gang 1991) en bok med høy temperatur og masse temperament. Årets bok av Tone Kjærnli handler om ei jente jeg antar er 5 år. Og som jeg har vært inne på før er dette en SVÆRT vanskelig aldersgruppe å finne interessante bøker om – og for. Hovedpersonen våkner om morgenen og alt, absolutt alt er galt. Og hvem har ikke slike dager rett som det er. Det gjør jo heller ikke saken noe bedre at resten av familien, mor, far og storebror er på perlehumør. Boka er skrevet i jeg - person og å få til det på en troverdig måte når det er femåringer det dreier seg om er en bedrift i seg selv. Språket er sprelsk, og boka må egne seg godt til høytlesning. Regner med at unga vil fryde seg over alt det gale denne jentungen finner på. Noe av budskapet i boka er at det er tillatt å ha negative følelser. Jens Book Jensen sier at det er lov å være blid, men det er en menneskerett å få være sur! Boka har en trygg grunntone, og alt slutter i harmoni.

PS: ER det noen replikk jeg kan drepe for så er det akkurat den: Det er lov å være bli!

PS 2 : Apropos røyking : kom plutselig på denne filmen.

EDIT: to minutter etterpå : da jeg trøkka på Publiser-innlegg-knappen kom det opp en reklame for et "stump-røyken" opplegg. Tilfeldig? Neppe!