Jeg regner med at unger må ha hatet denne blonde og fløyelsbekledte prektiggrisen av en krølltopp siden boka kom ut første gang for mer enn hundre år siden! Her noen sitater :
- ”Han hadde store brune øyne, lange øyenvipper og et elskelig lite fjes” s 10
- Hans ”egen barnlige sjel” var ”fylt av godhet og uskyldig varme” s 11
- ”Den smidige og sterke lille kroppen og det veloppdragne vesenet” s 13
- ”Det skinnende krøllete håret som bølget seg over pannen og falt i herlige små dårelokker ned på skuldrene” 13
- ”en grasiøs barnekropp i svart fløyelsdress, med dårelokkene flagrende rundt det kjekke, mandige lille ansiktet, og et blikk som møtte ham med uskyldig vennlighet” 63
- Kort sagt, ”den rene, lille eventyrprins-kopi” ( s 63)
- ”Aldri har jeg sett en slik renraset, kjekk liten fyr!” s 27
Selv om forfatterinnen selv kommer fra fattige kår er det overklassen hun identifiserer seg med. (Er det fordi det er her hun venter å finne sine lesere og det er de som kjøper bøkene hennes???) Akkurat som hos Barbra Ring (1870 – 1955) i bøkene om Peik og Fjellmus finner vi også hos Burnett (1849 – 1924) en mild og overbærende nedlatenhet overfor underklassen. De blir framstilt som enkle og naive og i noen tilfeller stakkarsliggjort. Og de rike (her unge Fauntleroy) er deres gode velgjørere . I boka tar den ”den lille lordens” republikanske venn til slutt ”til fornuften” og innser at rikdom , aristokrati og adelskap er svære greier.
”det begynte å gå opp for ham ( dvs den opprinnelig strenge bestefaren som etter møtet med barnebarnet blir atskillig mildere til sinns) hvordan den lille fyren som hadde bodd i en sidegate i New York og vært sammen med kolonialhandlere og blitt venner med skopussere, likevel kunne være så gjennom - kultivert og mandig at ingen kunne skamme seg over ham, selv da skjebnen forvandlet ham til arving til en engelsk jarletittel og lot ham bo på et engelsk slott” 175Dette var holdninger typiske for tida boka ble skrevet i, men : jeg finner ingen kvaliteter i denne boka som skulle tilsi at dagens barn skal utsettes for disse utgåtte holdningene, som de antakelig ikke vil skjønne bæra av!
I følge etterordet kom den første norske utgaven ut i 1901. Jeg har sjekket Norsk bokfortegnelse og det ser faktisk ut som at den første gang ble oversatt i 1891 av en herremann ved navn Sophus Tromholt; fem år etter at den kom ut i bokform på originalspråket. (1886) . NB (Nasjonalbiblioteket) har ingen utgaver fra 1901, det har derimot Barnebokinstituttet men det står her ingenting om hvem som har oversatt boka, enten det nå er fordi det ikke står oppgitt eller katalogisatoren har slurvet.
Og dermed oppdaget jeg altså nok en oversettelse av denne boka , og da bør det pokker meg være nok!! La oss slippe flere nå!
Det er Bjørn Ousland som har tegnet omslaget og det ser ikke ut som at han har blitt noe særlig inspirert. Hadde de forresten hornbriller på slutten av 1800 – tallet?
PS: Det at et barn har en formildende innflytelse på en eldre person, som besteforeldre eller tanter er jo ikke noe nytt i barnelitteraturen. Bestefaren til Heidi (Johanna Spyri) er ett eksempel, for ikke å snakke om Lucy Maud Montgomerys bøker (som på kvalitetsmessig ikke står tilbake for Burnetts, tvert i mot! ) er andre. Vi finner det forresten også hos Annika Thors serie om de to jødiske søstrene som ble sendt til Sverige under andre verdenskrig. Dette kan sikkert være en idé til en oppgave.
PS 2 : Hvis noen DØR av nysgjerrighet etter å få vite HVEM som oversatte utgaven fra 1901 KAN jeg godt ta heisen opp til Barnebokinstituttet.
PS 3 : Om jeg virkelig har lidd meg gjennom HELE boka? Nei, bare mesteparten av de 70 – 80 første sidene og de to siste kapitlene av i alt 176 sider minus etterord. Tviler på at jeg har gått glipp av noe!
PS 4 : Boka ble filmatisert i 1921 - åra med Mary Pickford i hovedrollen, her fra åpningsscenen. Ellers ligger det mye på YouTube av en annen filmatisering fra 1936 og sikkert andre filmatiseringer også. Hadde jeg giddet hadde jeg sjekket HVOR mange ganger boka har vært filmatisert men det er sikkert ikke få!
